Er Bibelen inspirert av Gud?

 1, 2. Hvorfor har mange respekt for Bibelen, og hva hevder de som nedskrev den?

ET OPPSLAGSVERK sier at Bibelen «trolig er den mest innflytelsesrike boksamling i menneskenes historie». (The New Encyclopædia Britannica) Bibelen aktes høyt av mange fordi den er så gammel — visse deler av den ble skrevet for 3500 år siden. Men dens praktiske og stadig like aktuelle veiledning er også en av grunnene til at den er blitt distribuert i over tre milliarder eksemplarer. Hele Bibelen eller deler av den er dessuten blitt oversatt til nesten 2000 språk, slik at den er blitt den største bestseller gjennom tidene.

² På grunn av disse faktorene nyter Bibelen stor respekt. Men den har også et annet særtrekk som har bidratt til den store innflytelse og den sterke appell den har hatt opp gjennom tidene, nemlig at den angivelig er den allmektige Guds inspirerte åpenbaring. Moses, som samlet Toraen (de fem første bøkene i Bibelen), ’skrev opp’ alt det Gud hadde pålagt ham å skrive om, innbefattet skapelsesberetningen, beretningen om vannflommen på Noahs tid og historien om Abraham og om Moses’ egen virksomhet i tjenesten for Gud. (2. Mosebok 24: 3, 4) Kong David sa: «Gjennom meg taler Herrens Ånd, hans ord er på min tunge.» (2. Samuelsbok 23: 2) Andre bibelskribenter kom med lignende utsagn om at de ble ledet av Gud. Alle disse skriftene til sammen utgjør Guds egen forklaring på historien — dens egentlige betydning, hvordan den skal forstås, og hva som blir den endelige utgangen på den. De mange forskjellige bibelskribentene — konger, leiearbeidere, prester og andre — handlet alle som sekretærer og nedtegnet tanker fra Gud, Bibelens Forfatter, som garanterer dens løfter.

 3. Hva er det som viser at det å tro på Gud ikke er uforenelig med det å tro på vitenskapen?

³ Siden Bibelen hevder at Gud er dens Forfatter, vil kanskje det viktigste spørsmålet for mange være knyttet til selve dens Forfatters eksistens. Mange avfeier helt tanken på Guds eksistens. Andre har fått det inntrykket at alle intelligente mennesker har forkastet forestillingen om Gud og troen på Bibelen, og det får dem til å spørre: «Hvorfor tror ikke vitenskapsmennene på Gud?» Men stemmer dette inntrykket? I en artikkel i et vitenskapelig tidsskrift heter det at den «oppfatning som vanligvis forutsetter at vitenskapsmennene er ikke-troende, . . . er en oppfatning som er fullstendig gal».² Den samme artikkelen opplyser at undersøkelser som er foretatt ved universiteter, forskningssentrer og industrilaboratorier, viser at «hele åtte av ti vitenskapsmenn har en religiøs tro eller aksepterer prinsipper som er ’uvitenskapelige’». Det er derfor ikke korrekt å si at tro er uforenelig med vitenskap eller vitenskapsmenn. (Se rammen på sidene 4 og 5.)

Finnes det beviser for at Bibelen er inspirert?

 4. Hvilke vitenskapelige sannheter ble nevnt i Bibelen for flere tusen år siden?

⁴ Når man har kommet til den konklusjon at det finnes overbevisende vitnesbyrd om en Skapers eksistens, gjenstår likevel spørsmålet om hvorvidt denne Skaper har inspirert mennesker til å gi en skriftlig framstilling av hans tanker og hensikter i Bibelen. Det er mange grunner til at vi kan være sikker på at det forholder seg slik, og en av dem er Bibelens vitenskapelige nøyaktighet. (Se rammen på side 6.) Som et eksempel kan vi nevne at Job for over 3000 år siden sa at Gud har «hengt jorden opp over det tomme rom». (Job 26: 7) For omkring 2700 år siden sa profeten Jesaja at Gud «sitter over jordens sirkel». (Jesaja 40: 22, JP) Hvordan kunne Job og Jesaja ha kjent til disse grunnleggende vitenskapelige sannhetene, at jorden svever i rommet, og at den er rund? Dette er alminnelig kjent i vår tid, men disse uttalelsene kom på en tid da slike tanker var uhørte. Er ikke den rimeligste forklaringen at deres viten skyldtes guddommelig åpenbaring?

 5, 6. Hvilke profetiers oppfyllelse bekrefter at bibelskribentene var inspirert av Gud?

⁵ Bibelens profetier, som faktisk er historie skrevet på forhånd, er kanskje det viktigste av de trekkene ved Bibelen som underbygger dens påstand om at den er inspirert av Gud. Profeten Jesaja forutsa for eksempel ikke bare at Jerusalem skulle bli ødelagt av Babylon, og at hele den jødiske nasjon skulle bli tatt til fange, men også at den persiske hærføreren Kyros i sin tid skulle innta Babylon og frigjøre jødene fra fangenskapet. (Jesaja 13: 17—19; 44: 27 til 45: 1) Kan du tenke deg noe annet enn guddommelig inspirasjon som ville gjøre det mulig for Jesaja å forutsi Kyros’ fødsel og hans navn og nøyaktig hva han skulle gjøre, 200 år i forveien? (Se rammen på side 7.)

⁶ Noen av de mest bemerkelsesverdige profetiene er nedtegnet av Daniel, en profet som levde i det sjette århundre før vår tidsregning. Han forutsa ikke bare at Babylon skulle falle for mederne og perserne, men også begivenheter som skulle inntreffe lenge etter hans tid, i en fjern framtid. Daniels profeti forutsier for eksempel at Hellas skulle vokse fram som en verdensmakt under Aleksander den store (336—323 f.v.t.), at Aleksanders rike skulle bli delt mellom hans fire generaler etter hans tidlige død, og at Romerriket skulle vokse fram og få en skremmende militær makt (i det første århundre før vår tidsregning). (Daniel 7: 6; 8: 21, 22) Alle disse begivenhetene er nå uomtvistelige historiske kjensgjerninger.

 7, 8. a) Hvilke beskyldninger har noen kommet med i forbindelse med Bibelens profetier? b) Hva viser at det ikke er noe grunnlag for påstandene om bedrag?

⁷ Fordi Bibelens profetier har vært så nøyaktige, har noen kritikere stemplet dem som bedrag, det vil si, som historie skrevet etter at begivenhetene fant sted, men utgitt for å være profetier. Men hvordan kan noen med rimelighet hevde at jødiske prester ville våge å finne på en profeti? Og hvorfor skulle de finne på profetier som inneholdt de skarpest tenkelige utfall mot dem selv? (Jesaja 56: 10, 11; Jeremia 8: 10; Sefanja 3: 4) Hvordan kunne dessuten et helt lesekyndig folk ha latt seg lure av et slikt bedrag — et folk som var opplært og undervist i Bibelen og betraktet den som sin hellige skrift? — 5. Mosebok 6: 4—9.

⁸ Hvordan kunne det ha vært noe bedrag knyttet til det at hele sivilisasjoner forsvant, for eksempel Edom og Babylon, når disse begivenhetene fant sted mange hundre år etter at de hebraiske skrifter ble fullført? (Jesaja 13: 20—22; Jeremia 49: 17, 18) Selv om det hadde vært slik at disse profetiene ikke ble skrevet i profetenes egen levetid, måtte de i alle fall ha vært nedtegnet innen det tredje århundre før vår tidsregning, for på den tiden ble de oversatt til gresk i Septuaginta. Også Dødehavsrullene (som omfatter deler av alle de profetiske bøkene i Bibelen) daterer seg til det andre og det første århundre. Som nevnt ble mange profetier først oppfylt etter disse tidspunktene.

Er Bibelen full av selvmotsigelser?

 9—12. a) Hvorfor mener noen at Bibelen er selvmotsigende? b) Hvordan kan noen av «selvmotsigelsene» bli oppklart?

⁹ Men noen innvender: ’Bibelen er full av selvmotsigelser og uoverensstemmelser.’ De som kommer med slike påstander, har svært ofte ikke undersøkt saken selv, men har bare hørt andre nevne ett eller et par angivelige eksempler. De fleste antatte uoverensstemmelser lar seg lett forklare når vi husker at bibelskribentene ofte sammenfattet det de skrev om, i noen få ord. Et eksempel på dette finner vi i skapelsesberetningen. Mange har sammenlignet 1. Mosebok 1: 1, 3 med 1. Mosebok 1: 14—16 og spurt hvordan det kan ha seg at Gud «skapte» de store lysene på den fjerde skapelsesdagen, når lyset — tydeligvis fra de samme lyskildene — nådde jorden allerede på den første skapelsesdagen. I dette tilfellet sørget den hebraiske skribenten for å gjøre det unødvendig med lange forklaringer ved at han valgte sine ord med omhu. Legg merke til at versene 14—16 bruker ordet «gjorde», ifølge den norske oversettelsen av 1930, mens det derimot står «skapte» i 1. Mosebok 1: 1, og at det er snakk om «to store lys» i vers 16, men derimot om «lys» i vers 3. Dette indikerer at det var på den fjerde skapelsesdag solen og månen, som allerede eksisterte, ble klart synlige gjennom jordens tette atmosfære.a

¹⁰ Ættelistene har også forårsaket en viss forvirring. Esra fører for eksempel opp 23 navn på den prestelige ættelisten i 1. Krønikebok 6: 3—14, men bare 16 navn fra den samme perioden når han beretter om sin egen avstamning i Esra 7: 1—5. Dette er ingen uoverensstemmelse, men ganske enkelt en forkortelse. Når en skribent fortalte om en begivenhet, tok han dessuten hensyn til formålet med beretningen og framhevet, stilte i skyggen, tok med eller utelot detaljer som en annen bibelskribent omtalte på en annen måte i sin beretning om samme begivenhet. Dette er ikke selvmotsigelser, men forskjellige framstillinger som gjenspeiler skribentenes synspunkter og tar hensyn til hvem beretningen er beregnet på.b

¹¹ Ofte kan vi få oppklart tilsynelatende uoverensstemmelser hvis vi bare ser på sammenhengen. For eksempel: «Hvor fikk Kain sin kone fra?» Det er et spørsmål som ofte blir stilt av folk som mener at de derved setter søkelyset på en uoverensstemmelse i Bibelens beretning. De tror at Adam og Eva bare hadde to sønner, Kain og Abel. Problemet blir løst ved at man leser videre i beretningen. I 1. Mosebok 5: 4 står det: «Etter at Adam hadde fått Set, levde han enda 800 år og fikk sønner og døtre.» Kain giftet seg altså med en av sine søstre, eller kanskje med en niese, noe som ville ha vært helt i harmoni med Guds opprinnelige hensikt med menneskene, nemlig at de skulle bli mange. — 1. Mosebok 1: 28.

¹² Det sier seg selv at det er mange detaljer i menneskenes historie som ikke er omtalt i den guddommelige beretning. Men alle nødvendige detaljer, både med tanke på dem som først leste den, og oss i vår tid, er tatt med uten at beretningen er blitt tung eller umulig å lese.

Er det meningen at bare de lærde skal kunne forstå den?

13—15. a) Hvorfor tror noen at det er for vanskelig for oss å forstå Bibelen? b) Hvordan vet vi at det var Guds mening at hans Ord skulle bli forstått?

¹³ Har du noen gang spurt: «Hvorfor er det så mange motstridende fortolkninger av Bibelen?» Noen oppriktige mennesker blir forvirret og mister motet når de hører at religiøse eksperter motsier hverandre. Mange trekker den slutning at Bibelen er uklar og selvmotsigende. Det får mange til å forkaste Bibelen fullstendig, ut fra den oppfatning at det er for vanskelig for dem å lese og forstå den. Andre nøler med å foreta en grundig undersøkelse av Bibelen når de ser hvor mange måter den blir tolket på. Noen sier: «Lærde menn har studert i årevis ved religiøse høyskoler. Hvordan skulle jeg ha noe grunnlag for å reise tvil om det de lærer?» Men er det slik Gud ser på saken?

¹⁴ Da Gud gav Loven til Israels folk, sa han ikke at han gav dem et system for tilbedelse som de ikke kunne forstå, og som det måtte overlates til teologiske vismenn eller «lærde» menn å stelle med. Gjennom Moses erklærte Gud i 5. Mosebok 30: 11, 14: «Disse budene som jeg gir deg i dag, er ikke for vanskelige eller fjerne for deg. Nei, ordet er deg ganske nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan leve etter det.» Hele folket, ikke bare lederne, fikk denne oppfordringen: «Disse ord og bud som jeg gir deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn og tale om dem når du sitter hjemme og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp.» (5. Mosebok 6: 6, 7) Guds bud, som alle ble skrevet ned, var så klare at hele folket, både foreldre og barn, kunne følge dem.c

¹⁵ Religiøse ledere helt tilbake på Jesajas tid pådrog seg Guds fordømmelse ved å tillate seg å gjøre tilføyelser til Guds lover og fortolke dem. Profeten Jesaja skrev: «Dette folket holder seg nær til meg med munnen og ærer meg med leppene, mens hjertet er langt borte fra meg, og . . . den frykt de har for meg, er tillærte menneskebud.» (Jesaja 29: 13) De hadde begynt å innrette sin gudsdyrkelse etter menneskebud, ikke etter Guds bud. (5. Mosebok 4: 2) Det var disse «menneskebud», deres egne fortolkninger og forklaringer, som var selvmotsigende. Guds ord var det ikke. Slik er det i dag også.

Finnes det noe bibelsk grunnlag for den muntlige Tora?

16, 17. a) Hva mener noen angående en muntlig lov? b) Hva kan vi utlede av Bibelen med hensyn til en muntlig lov?

¹⁶ Noen tror at Moses mottok en «muntlig Tora» i tillegg til den «skrevne Tora». Ifølge denne oppfatningen befalte Gud at visse bud ikke skulle skrives ned, men overleveres muntlig fra generasjon til generasjon og derved bli bevart bare gjennom muntlig overlevering. (Se rammen på side 10.) Men Bibelens beretning viser tydelig at Moses aldri fikk noe påbud om å overlevere en muntlig lov. I 2. Mosebok 24: 3, 4 står det: «Da Moses kom og bar fram for folket alle Herrens bud og alle rettsreglene, svarte de samstemmig: ’Alle de bud Herren har gitt oss, vil vi holde.’» Og så «skrev Moses opp alle de ord Herren hadde talt». I 2. Mosebok 34: 27 heter det videre: «Herren sa til Moses: ’Skriv opp disse budene! For på grunnlag av dem slutter jeg en pakt med deg og Israel.’» En uskreven, muntlig lov hadde ingen tilknytning til den pakt Gud sluttet med Israel. (Se rammen på side 8.) Ikke noe sted i Bibelen finnes det noen hentydning til at det skulle finnes en muntlig lov.d Noe som er enda viktigere, er at læren i den muntlige lov strider mot Bibelen og forsterker det feilaktige inntrykket at Bibelen er selvmotsigende. (Se rammen på side 22.) Men det er mennesker, ikke Gud, som har skylden for denne forvirringen. — Jesaja 29: 13. (Se rammene på sidene 20 og 21.)

¹⁷ I motsetning til menneskenes motstridende fortolkninger er Bibelen i seg selv klar og pålitelig. Gud har tilveiebrakt rikelige beviser i sitt Ord for at den fredelige verden som er beskrevet i Jesaja 2: 2—4, ikke bare er en drøm, men at den snart skal bli en realitet. Gud selv, profetienes Gud, Bibelens Gud, vil sørge for at det skjer.

[Fotnoter]

[Ramme på sidene 4, 5]

EVOLUSJON — ET FAKTUM?

I SKAPELSESBERETNINGEN i 1. Mosebok heter det at alt som lever, ble skapt «hvert etter sitt slag», eller etter sin hovedgruppe. (1. Mosebok 1: 12, 24, 25) Mange evolusjonister har gjort narr av Bibelens beretning når de har fremmet sin egen teori. Men finnes det noe bevis for at det noen gang har oppstått et nytt slag ved krysninger eller mutasjoner?e Fra de eldste beretninger og fram til nå har hunder alltid vært hunder, og katter fortsetter å være katter. Og kakerlakker som er funnet blant de eldste fossile insekter, er praktisk talt identiske med dem som finnes i vår tid.

Hvilke beviser er egentlig blitt framskaffet av vitenskapen gjennom den intense forskningen som har pågått i de vel hundre årene som er gått siden Darwin utgav sin bok om artenes opprinnelse?f Hvilke konklusjoner har noen eksperter kommet til?

FOSSILENES VITNESBYRD: Noen betrakter fossilene som «det siste og endelige vitnesbyrd», fordi fossilenes vitnesbyrd er den eneste autentiske beretning om livet som er tilgjengelig for vitenskapen. Hva viser dette vitnesbyrdet?

Professor i naturvitenskap John Moore har skrevet en rapport om resultatene av en omfattende undersøkelse som ble gjort av Geologisk selskap i London og Paleontologisk forening i England. «Cirka 120 vitenskapsmenn, hvorav alle er spesialister, utarbeidet 30 kapitler som utgjør et imponerende verk på over 800 sider, for å presentere fossilenes vitnesbyrd om planter og dyr . . . Hver hovedform av planter og dyr viser seg å ha en historie som er særegen i forhold til alle andre formers historie. Grupper av både planter og dyr framtrer plutselig i de fossilførende lag. . . . Det finnes ikke noe spor etter en felles stamform, langt mindre et mellomledd som knytter dem til et krypdyr, den formentlige stamfar.» — Should Evolution Be Taught?, 1970, sidene 9, 14.

KAN MUTASJONER HA FORÅRSAKET UTVIKLING? På grunn av mutasjonenes skadelige natur har et kjent oppslagsverk kommet med denne erkjennelsen: «Den kjensgjerning at de fleste mutasjoner er skadelige for organismen, synes å være vanskelig å forene med det syn at mutasjoner er kilden til evolusjonens råmaterialer. De mutanter som er avbildet i lærebøker i biologi, er en samling unormale og vanskapte individer, og det ser ut til at mutasjonsprosessen ikke er konstruktiv, men nedbrytende.» — The Encyclopedia Americana, 1977, bind 10, side 742.

HVA MED APEMENNESKER? Et vitenskapelig tidsskrift uttalte: «Det bemerkelsesverdige faktum er at alle de fysiske beviser vi har for menneskets utvikling, fortsatt kan plasseres i en eneste kiste, og enda blir det plass til overs! . . . Det ser for eksempel ut til at moderne aper har oppstått plutselig ingensteds fra. De har ingen fortid, ingen fossile forfedre. Og den virkelige opprinnelsen til moderne mennesker — til vesener som går oppreist, som er nakne, lager redskaper og har stor hjerne — er et like gåtefullt spørsmål hvis vi skal være ærlige overfor oss selv.» — Science Digest, mai 1982, side 44.

EN TEORI I KRISE: Legg merke til følgende uttalelser av molekylærbiologen Michael Denton:

«Det kan ikke herske noen tvil om at Darwin ikke hadde noe som lignet tilstrekkelige beviser for sin evolusjonsteori. . . . Hans generelle teori, som gikk ut på at alt liv på jorden hadde oppstått og utviklet seg gjennom en gradvis og suksessiv opphopning av tilfeldige mutasjoner, er fremdeles, slik den var på Darwins tid, en høyst spekulativ hypotese helt uten direkte støtte i virkeligheten og meget langt fra den selvinnlysende grunnsetning som noen av lærens mer pågående forsvarere vil ha oss til å tro at den er. . . . Man kunne ha ventet at en teori av en så avgjørende betydning, en teori som bokstavelig talt har forandret verden, ville ha vært noe mer enn metafysikk, noe mer enn en myte.» — Evolution: A Theory in Crisis, 1986-utgaven, sidene 69, 77, 358.

[Fotnoter]

[Ramme på side 6]

«I BEGYNNELSEN SKAPTE GUD» . . .

. . . «HIMMELEN OG JORDEN.» (1. Mosebok 1: 1) — De fleste vitenskapsmenn i vår tid mener at universet har hatt en begynnelse. Astronomen Robert Jastrow skrev: «Vi ser nå hvordan de astronomiske vitnesbyrd leder til et bibelsk syn på verdens opprinnelse. Detaljene varierer, men de vesentlige elementene i astronomiens og Bibelens beretning om tilblivelsen er de samme: Den rekke av begivenheter som ledet til mennesket, begynte plutselig og på et bestemt tidspunkt, i en oppblussing av lys og energi.» — God and the Astronomers, 1978, side 14.

. . . «LEVENDE SKAPNINGER.» (1. Mosebok 1: 20, Ta) — I en erkjennelse av at sannsynligheten taler imot at livet har oppstått spontant, sa fysikeren H. S. Lipson: «Den eneste akseptable forklaringen er en skapelse. Jeg vet at dette er bannlyst for fysikerne, og det er det virkelig også for meg, men vi må ikke forkaste en teori som vi ikke liker, hvis kjensgjerninger som er blitt brakt for dagen ved forsøk, støtter den.» — Physics Bulletin, 31. årgang, 1980, side 138.

Kunne ikke en spontan tilblivelse ha funnet sted, selv om sannsynligheten taler imot det? Fysikeren og astronomen Fred Hoyle sier: «Det finnes kort sagt ikke fnugg av objektive bevis for hypotesen om at livet startet i en organisk suppe her på jorda.» Han tilføyer: «Etter hvert som biokjemikerne oppdager stadig mer om livets fryktinngytende kompleksitet, blir det imidlertid stadig klarere at sjansene for at livet oppsto tilfeldig er så små at de helt kan utelukkes. Livet kan ikke ha oppstått på slump.» Han sier også at «biologene [tyr] til udokumenterte fantasifostre for å benekte det som er så opplagt for enhver, nemlig at de 200 000 aminosyre-kjedene — og dermed livet selv — ikke kan ha oppstått tilfeldig». Han spør i virkeligheten: ’Hvordan skulle en tilfeldig sammenkobling av kjemiske stoffer i organisk slam kunne frambringe de 2000 enzymene som livet avhenger av?’ Han sier at mulighetene tilsvarer én til 10^40 000, eller «omtrent sannsynligheten for å kaste 50 000 seks’ere på rad med en feilfri terning». (Det intelligente univers av F. Hoyle, 1984, sidene 11, 12, 17, 23) Han tilføyer: «Hvis en ikke har fordommer, enten som følge av sosiale trosoppfatninger eller av at en vitenskapelig utdannelse har overbevist en om at livet oppstod [spontant] på jorden, slår dette enkle regnestykket fullstendig bena vekk under denne oppfatningen.» — Evolution From Space av Fred Hoyle og Chandra Wickramasinghe, 1981, side 24.

[Ramme på side 7]

GUD — ’HAN SOM ÅPENBARER HEMMELIGHETER’ GJENNOM PROFETIENE

PROFETEN Daniel sa en gang til en konge: «Den hemmeligheten som kongen spør om, kan ingen vismenn eller åndemanere, spåmenn eller tegntydere kunngjøre for kongen. Men det er en Gud i himmelen som åpenbarer hemmeligheter.» (Daniel 2: 27, 28) Finnes det noe som bekrefter at Gud åpenbarer hemmeligheter gjennom profetiene? Nedenfor følger noen eksempler på at han har gjort det.

Babylons fall: «Så sier Herren til Kyros, sin salvede, han som jeg holder i hans høyre hånd, for å tvinge folkeslag under ham, løse beltet om livet på konger og åpne dørene for ham, så ingen porter skal være stengt.» — Jesaja 45: 1; profetert omkring 732 f.v.t. Se også Jeremia 50: 35—38; 51: 30—32; profetert før 625 f.v.t.

Oppfyllelsen — 539 f.v.t.: Historikerne Herodot og Xenofon forteller at perseren Kyros ledet vannet bort fra Eufrat, som rant midt gjennom Babylon, og sendte sine styrker opp langs elveleiet. De kom overraskende på de babylonske vaktene og tok byen på én natt. Selv om Kyros benyttet denne strategien, kunne han ikke ha kommet inn i byen hvis ikke portene som førte fra Eufrats bredder og inn i byen, var blitt stående åpne som en følge av skjødesløshet. ’Ingen porter var stengt,’ som forutsagt.

Tyrus’ skjebne: «Derfor sier Herren Gud: Se, jeg kommer imot deg, Tyrus. Jeg fører mange folkeslag mot deg, likesom havet lar bølgene velte fram. . . . Jeg feier bort moldjorden i byen og gjør den til et nakent berg. . . . Steiner, bjelker og grus kaster de på sjøen.» — Esekiel 26: 3, 4, 12; profetert omkring 613 f.v.t.

Oppfyllelsen — 332 f.v.t.: Aleksander den store bygde en landfast forbindelse, en molo, fra fastlandet til den delen av Tyrus som lå på en øy (800 meter fra land), slik at hans soldater kunne marsjere ut og angripe øybyen. «Av murbrokkene fra fastlandsdelen av byen, som han hadde rasert, bygde han i 332 en stor molo for å forbinde øya med fastlandet.» (The Encyclopedia Americana) Etter en relativt kortvarig beleiring ble øybyen ødelagt, og Esekiels profeti ble oppfylt til minste detalj. Til og med «steiner, bjelker og grus» fra det gamle Tyrus (fastlandsdelen) ble ’kastet på sjøen’.

Jerusalems ødeleggelse: «Da sa Jesaja til Hiskia: ’Hør ordet fra Herren, Allhærs Gud: Det kommer en tid da alt som er i ditt slott, og det som fedrene dine har samlet til denne dag, skal føres bort til Babylonia. Ingen ting skal bli tilbake.’» — Jesaja 39: 5, 6; profetert omkring 732 f.v.t.; se også Jesaja 24: 1—3; 47: 6.

Profeten Jeremia kunngjorde: «Jeg lar dem [babylonerne] komme over dette landet og alle som bor i det . . . Hele dette landet skal synke i ruiner og bli til ørken, og folkeslagene her skal trelle under babylonerkongen i sytti år.» — Jeremia 25: 9, 11; profetert før 625 f.v.t.

Oppfyllelsen — 607 f.v.t. (586 f.v.t. ifølge de fleste verdslige kilder): Babylon ødela Jerusalem etter en beleiring som varte i et og et halvt år. Byen og templet ble rasert, og jødene ble ført bort til Babylon. (2. Krønikebok 36: 6, 7, 12, 13, 17—21) Hele folket ble værende i fangenskap i 70 år, som Jeremia hadde forutsagt. I 537 f.v.t. ble de på en mirakuløs måte satt fri av Kyros den store, som erobret Babylon. Dette skjedde som en oppfyllelse av Jesajas profeti, hvor Kyros var nevnt ved navn. (Jesaja 44: 24—28) På grunnlag av Jeremias profeti regnet profeten Daniel, som var i fangenskap i Babylon, ut nøyaktig når folket skulle bli løslatt. — Daniel 9: 1, 2.

[Ramme på side 8]

HVOR VAR DEN MUNTLIGE LOVEN . . .

. . . da Moses overbrakte alle Guds bud til hele Israels folk? Folket samtykte da i å holde alt det han hadde overbrakt dem, og så «skrev Moses opp alle de ord Herren hadde talt». — 2. Mosebok 24: 3, 4, uthevet av oss.

. . . da Josva samlet Israels folk etter at de hadde kommet inn i det lovte land, og på nytt leste opp alle de ordene de hadde gått med på å holde? «Han sprang ikke over et eneste av de påbud Moses hadde gitt, men leste opp alt for hele Israels forsamling.» — Josva 8: 35, uthevet av oss.

. . . da den savnede ’boken med Moseloven’ ble funnet mens templet ble satt i stand på kong Josjias tid? Da Josjia fikk høre det som stod der, flerret han klærne sine i sorg over at folket gjennom flere generasjoner hadde unnlatt å holde det som var skrevet. Han traff deretter tiltak for at de kunne feire påske, en høytid som ikke alltid var blitt holdt på den rette måten mens det var konger i landet, og heller ikke mens dommerne styrte før dem. Hvor var den ’trofast overleverte’ muntlige lov i disse flere hundre årene? Hvis den hadde eksistert, ville ikke denne kunnskapen ha gått tapt. Bare en nøyaktig bevart skreven lov satte folket i stand til å begynne å gjøre Guds vilje igjen på tilbørlig vis. — 2. Kongebok 22: 8 til 23: 25.

. . . da profeten Jeremia erklærte: «Alle sammen, små og store, søker urett vinning. Profeter og prester farer alle med svik»? (Jeremia 6: 13) Gjennom store deler av Israels folks historie var den åndelige tilstanden slik blant nasjonens ledere, spesielt blant prestene, som var forpliktet til å undervise i Loven. (Malaki 2: 7, 8) Skriftlige beretninger taler for seg selv, men var det mulig å stole på at mennesker som var så troløse, trofast kunne ta vare på en muntlig tradisjon?

. . . i løpet av de over tusen årene det tok å skrive ned de hebraiske skrifter? Fra Moses til Malaki blir det ikke nevnt noe om at det skulle finnes en slik muntlig lov. En slik tanke dukker først opp mange hundre år senere, i rabbinertiden, da religiøse sekter kjempet seg imellom for å få herredømme og myndighet over den jødiske nasjon. Blir ikke påstanden om at det har eksistert en inspirert, muntlig lov, fullstendig tilbakevist gjennom den tausheten som har rådet om emnet i alle disse århundrene, og gjennom de inspirerte skrifters vitnesbyrd?

[Ramme/bilde på side 9]

DØDEHAVSRULLENE

Dødehavsrullene, som skriver seg fra tiden før vår tidsregnings begynnelse, viser hvor nøyaktig Bibelens tekst ble overlevert gjennom århundrene. De bekrefter også at profetiene ble nedtegnet før de ble oppfylt

[Ramme på side 10]

HAR TORA «SYTTI ANSIKTER»?

I VÅRE dagers Israel er det ikke uvanlig at folk henviser til et velkjent jødisk ordtak — «Tora har sytti ansikter» — og derved antyder at Skriften etter deres mening kan tolkes på mange forskjellige og til og med motstridende måter. Mange mener at dette gjelder både den skrevne lov og den såkalte muntlige lov. Et oppslagsverk sier: «Den muntlige lov er ikke en entydig lov; den inneholder mange sprikende og til og med motstridende oppfatninger. Om disse sa de vise menn: ’De er alle den levende Guds ord.’» (The Encyclopedia of Judaism, side 532) Men er det rimelig å tro at motstridende og sprikende oppfatninger ville være inspirert av Gud? Hvordan gikk det til at slike motstridende utsagn ble akseptert?

Gjennom hele den perioden da nedskrivningen av de hebraiske skrifter foregikk (ca. 1513 til ca. 443 f.v.t.), hadde Gud spesielt utpekte representanter som skulle klargjøre omstridte spørsmål. Det skjedde svært ofte i forbindelse med at Gud selv støttet dem ved å demonstrere sin makt eller ved å oppfylle profetier som han hadde lagt i deres munn. (2. Mosebok 28: 30; 4. Mosebok 16: 1—50; 27: 18—21; 5. Mosebok 18: 20—22) Hvis noen på den tiden kom med avvikende forklaringer og fortolkninger, ble han ikke sett på som en lærd mann, men som en frafallen. Gud formante hele folket: «Alle de bud jeg gir dere, skal dere legge vinn på å leve etter. Du skal ikke legge noe til og ikke trekke noe fra.» — 5. Mosebok 12: 32.

Med tiden fant det imidlertid sted en fundamental forandring i Israels folks tenkemåte. Fariseerne, som fikk en fremtredende posisjon i jødedommen i det første århundre etter vår tidsregning, la vekt på å dosere den «muntlige Tora», som de hadde utformet 200 år tidligere. De lærte at Gud ikke bare hadde gitt Israels folk en skreven lov på Sinai-fjellet, men at han samtidig hadde overlevert dem en muntlig lov. Etter deres oppfatning tjente denne muntlige loven til å belyse og klargjøre detaljer ved den skrevne loven, detaljer som Gud bevisst hadde pålagt Moses å la være å skrive ned. Den muntlige loven skulle ikke skrives ned, men overleveres muntlig, fra læremester til disippel, fra generasjon til generasjon. Den gav derfor fariseerne en spesiell myndighet, siden de betraktet seg selv som denne muntlige tradisjons voktere.g

Etter at det andre templet ble ødelagt i år 70, fikk fariseerne gjennomslag for sin oppfatning, og jødedommen ble en rabbiner-dominert religion, noe den ikke hadde vært tidligere.h Den nye, fremtredende posisjon som rabbinerne nå fikk framfor prestene og profetene, førte til at den muntlige loven fikk en sentral plass i jødedommen. «Den muntlige Tora kom til å bli betraktet som mer betydningsfull enn den skrevne Tora i og med at forklaringen og forståelsen av den sistnevnte avhang av den førstnevnte.» — The Encyclopedia of Judaism, 1989, side 710.

Etter hvert som rabbinerne oppnådde større prestisje og tradisjonene ble flere, ble forbudet mot å skrive ned denne muntlige loven opphevet. I slutten av det andre og begynnelsen av det tredje århundre ble disse muntlige rabbinske tradisjonene systematisk nedtegnet av Judah Ha-Nasi (135 til 219 e.v.t.) i et verk som kalles Misjna. Senere tilføyelser ble kalt Tosefta. Rabbinerne fant det så nødvendig å komme med kommentarer til Misjna, og disse utlegningene av den muntlige tradisjon dannet grunnlaget for en omfattende boksamling som kalles Gemara (samlet fra det tredje til det femte århundre). Til sammen er disse verkene kjent under betegnelsen Talmud. Helt fram til vår tid blir det fortsatt utgitt kommentarer til alle disse rabbinske oppfatningene. Siden det er umulig å få alle disse sterkt avvikende oppfatningene til å harmonere med hverandre, er det kanskje ikke så underlig at mange foretrekker å se det slik at «Tora har sytti ansikter».

[Fotnoter]