Hvem har laget de lovene som styrer universet?

«KJENNER du stjernehimmelens lover?» (Job 38:33, NO 1978/85) Da Gud stilte Job dette spørsmålet, hjalp han sin hardt plagede tjener til å forstå hvor lite menneskene egentlig vet, sett i forhold til Skaperens uendelige visdom. Hva tenker du om en slik sammenligning?

Vi mennesker har lært mye om de lovene som styrer universet, men de fleste vitenskapsfolk vil være snare til å innrømme at det ennå er mye å lære. Nye oppdagelser har gang på gang fått forskere til å revurdere sine teorier om hvordan universet fungerer. Har de nye oppdagelsene ført til at Guds spørsmål til Job ikke lenger er aktuelt? Eller bidrar disse framskrittene i virkeligheten til å bevise at Jehova er Opphavsmannen til universets lover?

Bibelen inneholder flere fascinerende uttalelser som hjelper oss til å få svar på slike spørsmål. Den gir seg riktignok ikke ut for å være en bok om naturvitenskap. Men når den omtaler stjernehimmelen, er den forbløffende nøyaktig og ofte langt forut for sin tid.

Et historisk perspektiv

La oss, for å sette det hele i perspektiv, gå tilbake til 300-tallet fvt., omkring hundre år etter at Det gamle testamente, den hebraiske delen av Bibelen, ble fullført. På den tiden underviste den greske filosofen Aristoteles datidens lærde om universet. Han blir den dag i dag regnet som en av historiens mest innflytelsesrike vitenskapsmenn. (Se rammen på side  25.) Ifølge Encyclopædia Britannica var Aristoteles «den første egentlige vitenskapsmannen i historien. . . . Enhver forsker står i gjeld til ham».

Etter omhyggelig arbeid lanserte Aristoteles sitt verdensbilde, sin modell av kosmos. Han gjorde seg til talsmann for et system der jorden befant seg i sentrum for et univers som bestod av over 50 krystallinske sfærer, eller kuleskall, den ene sfæren inni den andre. Stjernene var festet til den ytterste sfæren, mens planetene var festet til sfærer nærmere jorden. Alt utenfor jorden var evig, uforanderlig. Disse oppfatningene kan virke vel fantasifulle for oss i dag, men de øvde stor innflytelse på vitenskapen i omkring 2000 år.

Hvordan har så Aristoteles’ lære klart seg i forhold til det Bibelen sier? Hvilken lære har stått sin prøve opp gjennom tidene? La oss se på tre spørsmål angående de lovene som styrer universet. Svarene vil hjelpe oss til å bygge opp troen på Bibelens Forfatter, den Lovgiveren som har fastsatt «himmelens forskrifter». – Job 38:33.

1. Er universet statisk?

Aristoteles trakk den slutning at himmelsfærene var statiske, eller uforanderlige. Den sfæren som holdt stjernene på plass, kunne i likhet med de andre verken trekke seg sammen eller utvide seg.

Framholder Bibelen en tilsvarende oppfatning? Nei, den sier ikke noe dogmatisk om dette. Men legg merke til den interessante billedlige uttrykksmåten den benytter: «Det er En som bor over jordens sirkel – de som bor på den, er som gresshopper – Han som spenner himlene ut liksom et tynt flor, som brer dem ut som et telt til å bo i.» – Jesaja 40:22.a

Hva passer best med det vi vet i dag – Aristoteles’ modell eller Bibelens billedspråk? Hvordan oppfatter vår tids kosmologer universet? I løpet av 1900-tallet oppdaget astronomene til sin forbauselse at universet langt fra er statisk. Det ser faktisk ut til at galaksene beveger seg fra hverandre i stor hastighet. Få, om noen, forskere hadde forestilt seg at universet utvider seg på denne måten. I dag mener de fleste kosmologer at universet fikk sin begynnelse i en svært kompakt tilstand, og at det siden da hele tiden har utvidet seg. På grunn av den kunnskap vitenskapen har gitt oss, er Aristoteles’ modell blitt avleggs.

Hva med Bibelens ord? Det er ikke vanskelig å forestille seg at profeten Jesaja kan ha stirret opp mot den vakre, vidstrakte stjernehimmelen og syntes at bildet med et telt som er spent ut, var svært treffende.b Han kan også ha lagt merke til likheten mellom Melkeveien og «et tynt flor».

Jesajas ord gjør det nærliggende å danne seg mentale bilder. Vi kan se for oss et telt i bibelsk tid – kanskje vi ser for oss at en sammenpakket, robust teltduk brettes ut, løftes opp og spennes ut over stenger og blir til et telt man kan bo i. På lignende måte kan vi se for oss en kjøpmann som finner fram en rull med flortynt stoff som han ruller ut for å vise det til en kunde. I begge tilfeller er det noe relativt kompakt som blir bredt ut og blir større foran øynene våre.

Vi sier naturligvis ikke at Bibelen bruker det poetiske bildet med et telt og et flortynt stoff for å forklare at universet utvider seg. Men er det ikke fascinerende at Bibelen inneholder en beskrivelse av universet som harmonerer så godt med moderne vitenskap? Jesaja levde mer enn 300 år før Aristoteles og over 2500 år før vitenskapen kunne legge fram overbevisende fakta på dette området. Men den beskrivelsen denne ydmyke hebraiske profeten førte i pennen, er ikke avleggs, slik tilfellet er med Aristoteles’ sinnrike modell.

2. Hva er det som holder himmellegemene på plass?

Aristoteles mente at universet var fylt av materie. Han antok at jorden og dens atmosfære bestod av fire elementer – jord, vann, luft og ild. Universet lenger ut var fylt med krystallsfærer, som alle bestod av et evigvarende stoff som han kalte eter. Himmellegemene var festet til de usynlige sfærene. Aristoteles’ syn appellerte lenge til de fleste vitenskapsmenn, ettersom det lot til å harmonere med en grunnleggende antagelse: Et objekt må hvile på eller være festet til noe, ellers vil det falle ned.

Hva sier Bibelen? Den forteller at en trofast mann som het Job, sa dette om Jehova: «Han . . . henger jorden på intet.» (Job 26:7) Aristoteles ville sikkert ha betraktet en slik tanke som absurd.

På 1600-tallet evt., omkring 3000 år etter Jobs tid, gikk den framherskende vitenskapelige teori ut på at universet var fylt med noe – ikke med krystallsfærer, men med en slags væske. Mot slutten av det århundret kom imidlertid fysikeren sir Isaac Newton med en helt annen forklaring. Han sa at himmellegemene tiltrekker hverandre på grunn av gravitasjon. Newton hadde kommet ett skritt nærmere forståelsen av at jorden og andre himmellegemer virkelig henger i et tomt rom, i noe som for mennesker fortoner seg som «intet».

Newtons teori om gravitasjon møtte mye motstand. Det var fremdeles vanskelig for mange som arbeidet med vitenskapelige spørsmål, å forestille seg at stjernene og andre himmellegemer ikke ble holdt på plass av noe stofflig, noe konkret. Hvordan kunne vår massive jord eller himmellegemene rett og slett henge der i et tomt rom? For noen virket dette overnaturlig. Helt siden Aristoteles’ tid hadde de fleste vitenskapsmenn trodd at rommet måtte være fylt med et eller annet.

Job visste naturligvis ikke noe om de usynlige kreftene som gjør at jorden går i et stabilt kretsløp rundt solen. Hva var det da som fikk ham til å si at vår planet henger «på intet»?

Den oppfatning at det ikke er noe som holder jorden oppe, reiser også et annet spørsmål: Hva er det som får den og andre himmellegemer til å holde stø kurs? Legg merke til de fascinerende spørsmålene Gud en gang stilte Job: «Kan du binde stjernebildet Kimas bånd, eller kan du løse stjernebildet Kesils reip?» (Job 38:31) Hver natt gjennom sitt lange liv så Job disse kjente stjernebildene stå opp og gå ned på himmelen.c Men hvorfor så hvert stjernebilde alltid likt ut – år etter år, tiår etter tiår? Hvilke bånd var det som holdt disse stjernene, og alle de andre himmellegemene, i sine relative posisjoner? Job ble sikkert fylt av ærefrykt når han tenkte på dette.

Hvis stjernene hadde vært festet til himmelsfærer, ville det ikke ha vært behov for slike bånd. Først et par tusen år senere lærte vitenskapsmenn mer om de usynlige «bånd» som holder himmellegemene sammen i deres lange, rolige dans gjennom verdensrommets mørke. Isaac Newton og senere Albert Einstein ble berømte for sine oppdagelser på dette feltet. Job visste selvsagt ikke noe om de kreftene Gud bruker for å holde himmellegemene sammen. Men de inspirerte ordene i Jobs bok har tålt tidens tann langt bedre enn den lærde Aristoteles’ oppfatninger har. Hvem andre enn Lovgiveren kunne ha en slik innsikt?

3. Evige eller forgjengelige?

Aristoteles mente at det var en enorm forskjell på himmelen og jorden. Han sa at jorden er gjenstand for forandring, nedbrytning og forfall, mens den eteren som stjernehimmelen består av, er helt uforanderlig, evig. Ifølge Aristoteles’ syn kunne krystallsfærene og de himmellegemene som var festet til dem, aldri forandre seg, slites ut eller dø.

Er det dette Bibelen lærer? Salme 102:25–27 sier: «For lenge siden la du jordens grunnvoller, og himlene er dine henders verk. De, ja de, skal forgå, men du – du skal bli stående; og liksom en kledning skal de alle bli utslitt. Liksom klær skal du skifte dem ut, og de skal fullføre sitt løp. Men du er den samme, og dine år skal ikke ta slutt.»

Legg merke til at denne salmisten, som kanskje skrev dette et par hundre år før Aristoteles’ tid, ikke stiller jorden opp som en motsetning til stjernehimmelen – som om jorden brytes ned, mens stjernene er evige. Han stiller isteden både himmelen og jorden opp som motsetninger til Gud, den mektige Ånd som var årsak til at de ble skapt.d Denne salmen antyder at stjernene er forgjengelige, akkurat som alt på jorden er det. Hva viser så moderne naturvitenskap?

Geologien støtter både Bibelen og Aristoteles når det gjelder det at jorden brytes ned. Fjellene her på jorden blir stadig slitt ned ved erosjon og blir også bygd opp ved vulkansk og annen geologisk aktivitet.

Men hva med stjernene? Er de gjenstand for en naturlig nedbrytning, slik Bibelen antyder, eller er de i seg selv evige, slik Aristoteles lærte? Europeiske astronomer begynte å tvile på Aristoteles’ forestilling om evige stjerner på 1500-tallet evt., da de for første gang observerte en supernova, en spektakulær stjerneeksplosjon. Siden da har vitenskapsfolk observert at stjerner kan lide en voldsom død i slike eksplosjoner, brenne sakte ut eller kollapse. Men astronomer har også observert at nye stjerner er blitt dannet i «stjernefødestuer», gasskyer som er blitt tilført materie fra gamle stjerner som har eksplodert. Det bildet bibelskribenten brukte – klær som blir utslitt og skiftet ut – passer derfor perfekt.e Det er virkelig bemerkelsesverdig at denne salmisten i oldtiden kunne skrive noe som harmonerer så godt med de oppdagelsene som er gjort i nyere tid!

Men du spør kanskje: Lærer Bibelen at jorden eller stjernehimmelen som helhet en dag vil gå til grunne eller trenge å bli skiftet ut? Nei, Bibelen lover at jorden og stjernehimmelen skal bestå for evig. (Salme 104:5; 119:90) Men dette er ikke fordi disse skapte tingene er evige i seg selv; det er fordi den Gud som har skapt dem, vil opprettholde dem. (Salme 148:4–6) Han sier ikke hvordan han vil gjøre det. Men er det ikke rimelig at han som har skapt universet, har makt til å opprettholde det, akkurat som en dyktig og omsorgsfull byggmester kan vedlikeholde et hus som han har bygd til seg selv og familien?

Hvem bør få æren?

Ved å tenke over noen av de lovene som styrer universet, kan vi få en klar forståelse av dette spørsmålet. Når vi reflekterer over hvem som har forårsaket at utallige stjerner brer seg utover i det enorme verdensrommet, hvem som holder dem på plass med gravitasjonens bånd, og hvem som opprettholder dem i deres endeløse sykluser, blir vi ikke da fylt med ærefrykt?

Grunnen til å føle en slik ærefrykt blir kanskje best uttrykt i Jesaja 40:26: «Løft deres øyne mot det høye og se. Hvem har skapt disse ting? Det er Han som fører deres hær fram, ja etter antall, og han kaller dem alle ved navn.» Stjernene blir her sammenlignet med en hær, som kan bestå av enormt mange soldater. Uten instrukser fra en hærfører vil det være totalt kaos i en hær. Uten lover fra Jehova ville planetene, stjernene og galaksene ikke ha fulgt faste baner – alt ville ha vært kaos. Du kan isteden se for deg en hær på flere milliarder med en Hærfører som ikke bare gir ordre om soldatenes bevegelser, men som også kjenner hver enkelts navn, posisjon og tilstand!

Universets lover gir oss et lite begrep om denne Hærførerens uendelige visdom. Hvem annen kunne ha fastsatt slike lover og inspirert mennesker til å skrive så nøyaktig om slike emner flere hundre, ja flere tusen, år før vitenskapsmenn forstod dem? Det kan ikke være tvil om at vi har all grunn til å gi Jehova «herligheten og æren». – Åpenbaringen 4:11.

[Fotnoter]

[Ramme/bilder på sidene 24 og 25]

Stor innflytelse

«Aristoteles var den største filosofen og vitenskapsmannen i antikken.» Det sier boken The 100–A Ranking of the Most Influential Persons in History. Det er lett å forstå hvorfor denne uvanlige mannen blir omtalt på denne måten. Aristoteles (384–322 fvt.) var elev av den kjente filosofen Platon og var senere lærer for den prinsen som ble Aleksander den store. Ifølge gamle opptegnelser omfattet Aristoteles’ produktive forfatterskap omkring 170 bøker. Av disse er 47 bevart. Han skrev mye om astronomi, biologi, kjemi, zoologi, fysikk, geologi og psykologi. Mange av de detaljene i naturen han beskrev, ble ikke observert og studert igjen på mange hundre år. «Aristoteles’ innflytelse på all senere vestlig tenkning har vært enorm», sier den ovennevnte boken. Men den legger til: «Beundringen for Aristoteles ble så stor at den i senmiddelalderen grenset til avgudsdyrkelse.»

[Rettigheter]

Royal Astronomical Society / Photo Researchers, Inc.

Fra boken A General History for Colleges and High Schools, 1900

[Bilde på sidene 26 og 27]

Gravitasjon holder himmellegemene på plass

[Rettigheter]

NASA and The Hubble Heritage Team (AURA/STScl)

[Bilde på sidene 26 og 27]

Stjernehopen Pleiadene

[Bilde på side 28]

Noen stjerner dør i en supernova

[Rettigheter]

ESA/Hubble

[Bilde på side 28]

Nye stjerner blir til i en «stjernefødestue»

[Rettigheter]

J. Hester and P. Scowen (AZ State Univ.), NASA

[Bilderettigheter på side 24]

© Peter Arnold, Inc./Alamy