Vitner mot de falske guder
«’Dere er mine vitner,’ sier Jehova, ’og min tjener som jeg har utvalgt.’» — JESAJA 43: 10, NW.
1. Hvem er den sanne Gud, og i hvilken forstand er han høyere enn alle de guder som blir tilbedt i dag?
HVEM er den sanne Gud? Hele menneskeheten er i dag stilt overfor dette viktige spørsmålet. Menneskene tilber et utall av guder, men det er bare én Gud som kan gi oss liv og tilby oss en lykkelig framtid. Det er bare om én Gud vi kan si: «Ved ham har vi liv og beveger oss og er til.» (Apostlenes gjerninger 17: 28) Ja, det er bare én Gud som har rett til å bli tilbedt. Det himmelske koret som er omtalt i Åpenbaringsboken, sier det slik: «Du er verdig, Jehova, ja, vår Gud, til å få herligheten og æren og makten, for du har skapt alle ting, og på grunn av din vilje var de til og ble de skapt.» — Åpenbaringen 4: 11.
2, 3. a) Hvordan utfordret Satan Jehovas rett til å bli tilbedt? b) Hvilke følger fikk Evas synd for Eva og hennes barn, og hva førte den til for Satan?
2 I Edens hage utfordret Satan Jehovas rett til å bli tilbedt ved å komme med en løgn. Ved hjelp av en slange sa han til Eva at hun ville bli lik Jehova Gud hvis hun trosset Jehovas lov og spiste av det treet som Jehova hadde forbudt menneskene å spise av. Han sa: «Gud vet at den dagen dere spiser av frukten, vil deres øyne bli åpnet; dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt.» (1. Mosebok 3: 5) Eva trodde på slangen og spiste av den forbudte frukten.
3 Satans påstand var selvfølgelig en løgn. (Johannes 8: 44) Det var bare én måte Eva ble «som Gud» på da hun syndet, og det var ved at hun selv tiltok seg den oppgaven å avgjøre hva som var rett, og hva som var galt, noe hun burde ha overlatt til Jehova. Og til tross for Satans løgn døde hun også til slutt. Den eneste som faktisk hadde fordel av at Eva syndet, var derfor Satan. Satans uuttalte mål med å overtale Eva til å synde var faktisk å bli en gud selv. Da Eva syndet, ble hun hans første menneskelige tilhenger, og hun fikk snart følge av Adam. De fleste av barna deres ble ikke bare født «med synd», men kom også under Satans innflytelse, og i løpet av kort tid oppstod det en hel verden som var fremmedgjort for den sanne Gud. — 1. Mosebok 6: 5; Salme 51: 7.
4. a) Hvem er denne verdens gud? b) Hva er det et tvingende behov for nå?
4 Datidens verden ble tilintetgjort i vannflommen. (2. Peter 3: 6) Etter vannflommen oppstod det en annen verden som var fremmedgjort for Jehova, og den eksisterer fremdeles. Om denne verden sier Bibelen: «Hele verden ligger i den ondes makt.» (1. Johannes 5: 19) Denne verden handler i strid med Jehovas lovs ånd og bokstav og tjener derved Satans hensikter. Han er dens gud. (2. Korinter 4: 4) Men han er i bunn og grunn en maktesløs gud. Han kan ikke gjøre folk lykkelige eller gi dem liv. Det kan bare Jehova. Folk som vil ha et meningsfylt liv og en bedre verden, må først lære at Jehova er den sanne Gud, og dernest må de lære å gjøre hans vilje. (Salme 37: 18, 27, 28; Forkynneren 12: 13) Det er derfor påkrevd at menn og kvinner som har tro, vitner eller forkynner sannheten om Jehova.
5. Hvilken «sky av vitner» skrev Paulus om? Nevn noen av dem han førte opp på sin liste.
5 Helt fra begynnelsen av har slike trofaste mennesker stått fram i verden. I Hebreerne, kapittel 11, nevner apostelen Paulus en lang rekke av dem og kaller dem «så stor en sky av vitner». (Hebreerne 12: 1) Adam og Evas annen sønn, Abel, er den første på Paulus’ liste. Fra tiden før vannflommen blir også Enok og Noah nevnt. (Hebreerne 11: 4, 5, 7) Et fremtredende navn på listen er Abraham, jødenes stamfar. Abraham, som blir kalt «Jehovas venn», ble forfader til Jesus, «det trofaste og sanne vitne». — Jakob 2: 23; Åpenbaringen 3: 14.
Abrahams vitnesbyrd om sannheten
6, 7. Hvordan var Abrahams liv og handlinger et vitnesbyrd om at Jehova er den sanne Gud?
6 Hvordan tjente Abraham som et vitne? Ved sin sterke tro og sin lojale lydighet mot Jehova. Abraham adlød da han ble bedt om å forlate storbyen Ur og leve i et fjernt land resten av sitt liv. (1. Mosebok 15: 7; Apostlenes gjerninger 7: 2—4) Omvandrende stammemedlemmer kan ofte ønske å forlate sitt nomadeliv til fordel for en tryggere tilværelse i en by. Da Abraham forlot byen for å begynne å bo i telt, var det derfor et sterkt bevis for hans tillit til Jehova Gud. Hans lydighet var et vitnesbyrd overfor dem som iakttok ham. Jehova velsignet Abraham rikt for hans tro. Selv om Abraham bodde i telt, hadde han stor framgang materielt sett. Da Lot og hans familie ble tatt til fange og bortført, var Jehova med Abraham så han klarte å redde dem. Abrahams kone fødte en sønn i sin alderdom, og dette var en bekreftelse på Jehovas løfte om at Abraham skulle bli far til en ætt. I det som skjedde med Abraham, så folk at Jehova er en levende Gud som holder sine løfter. — 1. Mosebok 12: 1—3; 14: 14—16; 21: 1—7.
7 Da Abraham kom tilbake etter å ha befridd Lot, ble han møtt av Melkisedek, kongen i Salem (som senere ble kalt Jerusalem). Melkisedek hilste Abraham velkommen og sa: «Velsignet være Abram av Den Høyeste Gud.» Også kongen i Sodoma møtte Abraham og ville gi ham gaver. Men Abraham ville ikke ta imot dem. Hvorfor ikke? Han ville ikke at det skulle være noen tvil om hvem som var kilden til hans velsignelser. Han sa: «Jeg rekker min hånd opp til [Jehova], Den Høyeste Gud, han som skapte himmelen og jorden: Jeg tar ikke så mye som en tråd eller en sandalrem av alt det du eier. Du skal ikke ha det å si at du har gjort Abram rik.» (1. Mosebok 14: 17—24) Abraham var virkelig et fint vitne!
En nasjon av vitner
8. Hvordan viste Moses sterk tro på Jehova?
8 Moses, en etterkommer av Abraham, står også oppført i Paulus’ liste over vitner. Moses snudde ryggen til rikdommene i Egypt og trådte senere modig fram for herskeren i denne store verdensmakten for å føre Israels barn til frihet. Hvor fikk han sitt mot fra? Fra sin tro. Paulus sier om Moses: «Han fortsatte å være standhaftig, som om han så den usynlige.» (Hebreerne 11: 27) Egypts guder var synlige og til å ta og føle på. Selv i vår tid blir folk imponert over de statuene som forestiller dem. Men Jehova, som var usynlig, var likevel langt mer virkelig for Moses enn alle disse falske gudene. Moses tvilte overhodet ikke på at Jehova eksisterte, og at han ville lønne sine tilbedere. (Hebreerne 11: 6) Moses ble et fremtredende vitne.
9. Hvordan skulle nasjonen Israel tjene Jehova?
9 Etter at Moses hadde ført israelittene til frihet, ble han mellommann for en pakt mellom Jehova og Abrahams etterkommere gjennom Jakob. På den måten ble Israel til en nasjon som ble Jehovas spesielle eiendom. (2. Mosebok 19: 5, 6) For første gang skulle en hel nasjon avlegge et vitnesbyrd. Følgende ord fra Jehova, som ble gjengitt av Jesaja omkring 800 år senere, gjaldt i prinsippet helt fra nasjonen ble til: «’Dere er mine vitner,’ sier Jehova, ’og min tjener som jeg har utvalgt, for at dere kan kjenne og ha tro på meg, og for at dere kan forstå at jeg er den samme.’» (Jesaja 43: 10, NW) Hvordan skulle denne nye nasjonen tjene som Jehovas vitner? Ved sin tro og lydighet og ved de gjerninger Jehova utførte for dem.
10. Hvordan var Jehovas mektige gjerninger til fordel for Israel et vitnesbyrd, og hva førte det til?
10 Omkring 40 år etter at Israel ble en nasjon, skulle israelittene ta det lovte land i eie. Noen speidere drog av sted for å rekognosere i Jeriko, og Rahab, en av innbyggerne i denne byen, beskyttet dem. Hvorfor? Hun sa: «Vi har hørt hvordan [Jehova] tørket ut vannet i Sivsjøen foran dere da dere drog ut av Egypt, og hva dere gjorde med de to amorittkongene på den andre siden av Jordan, Sihon og Og, som dere slo med bann. Da vi hørte om det, ble vi helt motløse, og nå er det ingen som våger å møte dere. For [Jehova] deres Gud er Gud både oppe i himmelen og her nede på jorden.» (Josva 2: 10, 11) Rapporten om Jehovas mektige gjerninger fikk Rahab og hennes familie til å forlate Jeriko og byens falske guder og til å tilbe Jehova sammen med israelittene. Det er tydelig at Jehova hadde avlagt et kraftig vitnesbyrd gjennom Israel. — Josva 6: 25.
11. Hvem var alle israelittiske foreldre forpliktet til å vitne for?
11 Mens israelittene fremdeles var i Egypt, sendte Jehova Moses til farao. Jehova sa: «Gå til farao! Det er jeg som har forherdet ham og hans menn, for at jeg kan gjøre disse tegn blant dem. Så kan du fortelle din sønn og din sønnesønn hva jeg har gjort mot egypterne, og hvilke tegn jeg har gjort iblant dem, og dere skal skjønne at jeg er [Jehova].» (2. Mosebok 10: 1, 2) Lydige israelitter skulle fortelle sine barn om Jehovas mektige gjerninger. Deres barn skulle så fortelle det til sine barn, og slik skulle det være fra generasjon til generasjon. Derved ville Jehovas mektige gjerninger bli husket. Også i dag er foreldre forpliktet til å vitne for sine barn. — 5. Mosebok 6: 4—7; Ordspråkene 22: 6.
12. Hvordan tjente Jehovas velsignelse av Salomo og Israel som et vitnesbyrd?
12 De rike velsignelsene Jehova gav israelittene når de var trofaste, tjente som et vitnesbyrd overfor nasjonene omkring dem. Som Moses sa til folket da han hadde fortalt om de velsignelsene Jehova hadde lovt dem: «Alle folk på jorden skal få se at [Jehovas] navn er nevnt over deg, og de skal frykte deg.» (5. Mosebok 28: 10) Salomo fikk visdom og rikdom på grunn av sin tro. Under hans herredømme hadde nasjonen framgang, og den kunne også glede seg over en langvarig fred. Om denne perioden heter det: «Fra alle land kom det folk for å høre Salomos visdom, fra alle kongene på jorden som hadde hørt om visdommen hans.» (1. Kongebok 4: 25, 29, 30, 34) En prominent person blant Salomos gjester var dronningen av Saba. Da hun med sine egne øyne hadde sett hvordan Jehova velsignet folket og dets konge, sa hun: «Lovet være [Jehova] din Gud, som hadde slik godvilje for deg at han satte deg på sin trone som konge for [Jehova] din Gud. Fordi din Gud har Israel kjær . . . har han satt deg til konge over dem.» — 2. Krønikebok 9: 8.
13. Hva var kanskje Israels mest virkningsfulle vitnesbyrd, og hvordan kan vi fremdeles høste gagn av det?
13 Apostelen Paulus pekte på noe som kanskje var Israels mest virkningsfulle vitnesbyrd da han resonnerte med den kristne menighet i Roma om det kjødelige Israel og sa: «De ble betrodd Guds hellige utsagn.» (Romerne 3: 1, 2) Enkelte trofaste israelitter, med Moses som den første, skrev ned under inspirasjon hva Jehova utrettet for Israel, hans veiledning, hans lover og hans profetier. Gjennom disse skriftene vitnet disse gamle skribentene for alle framtidige generasjoner — også vår generasjon — om at det finnes bare én Gud, og at hans navn er Jehova. — Daniel 12: 9; 1. Peter 1: 10—12.
14. Hvorfor ble noen av dem som vitnet om Jehova, utsatt for forfølgelse?
14 Dessverre hendte det ofte at Israel unnlot å vise tro, og da måtte Jehova sende vitner til sin egen nasjon. Mange av dem ble forfulgt. Paulus sa at noen «fikk sin prøve ved spott og piskeslag, ja, mer enn det, ved lenker og fengsel». (Hebreerne 11: 36) De var virkelig trofaste vitner! Det var dessverre ofte deres egne landsmenn i Jehovas utvalgte nasjon som forfulgte dem. (Matteus 23: 31, 37) Ja, folkets synd ble så stor at Jehova i 607 f.v.t. tillot at babylonerne ødela Jerusalem og templet og førte de fleste av de overlevende israelittene i landflyktighet. (Jeremia 20: 4; 21: 10) Var det dermed slutt på at nasjonen avla vitnesbyrd om Jehovas navn? Nei.
Guder i en rettssak
15. Hvordan ble det avlagt vitnesbyrd også under utlendigheten i Babylon?
15 Ikke engang under utlendigheten i Babylon unnlot trofaste israelitter å vitne om Jehovas guddommelighet og makt. Daniel viste for eksempel frimodighet ved å tolke Nebukadnesars drømmer, forklare skriften på veggen for Belsasar og nekte å gi etter for Dareios i spørsmålet om bønn. Og de tre hebreerne avla et mektig vitnesbyrd for Nebukadnesar da de nektet å bøye seg for et gudebilde. — Daniel 3: 13—18; 5: 13—29; 6: 4—27.
16. Hvordan forutsa Jehova at Israel skulle komme tilbake til sitt land, og i hvilken hensikt skulle det skje?
16 Men det var Jehovas hensikt at nasjonen atter en gang skulle avlegge et vitnesbyrd på Israels jord. Esekiel, som profeterte blant de landflyktige jødene i Babylon, skrev følgende om hva Jehova hadde besluttet å gjøre med det forlatte landet: «Jeg lar det bli folksomt på dere når hele Israels-ætten kommer. Det skal bo folk i byene, og det som ligger i ruiner, skal bygges opp igjen.» (Esekiel 36: 10) Hvorfor ville Jehova gjøre dette? Først og fremst som et vitnesbyrd for sitt eget navn. Han sa gjennom Esekiel: «Når jeg griper inn, israelitter, gjør jeg det ikke for deres skyld, men av hensyn til mitt hellige navn, som dere har vanæret blant de folkene dere kom til.» — Esekiel 36: 22; Jeremia 50: 28.
17. Hva viser Jesaja 43: 10?
17 Da profeten Jesaja profeterte om at Israel skulle vende tilbake fra utlendigheten i Babylon, skrev han også ned under inspirasjon de ordene som står i Jesaja 43: 10 om at israelittene var Jehovas vitner, hans tjener. I Jesaja, kapitlene 43 og 44, blir Jehova omtalt som Israels skaper og Gud, Israels Hellige, frelser, konge, den som løser dem, og den som har formet dem. (Jesaja 43: 3, 14, 15; 44: 2) Han tillot at israelittene ble ført i landflyktighet, fordi nasjonen stadig unnlot å herliggjøre ham som alt dette. Men de var fremdeles hans folk. Jehova hadde sagt til dem: «Frykt ikke, jeg har løst deg ut; jeg har kalt deg ved navn, du er min.» (Jesaja 43: 1) Israelittenes utlendighet i Babylon skulle ta slutt.
18. Hvordan var israelittenes utfrielse av Babylon et vitnesbyrd om at Jehova er den eneste sanne Gud?
18 Ja, Jehova gjorde Israels utfrielse av Babylon til en rettssak hvor han utfordret nasjonenes falske guder til å føre fram sine vitner, og han omtalte israelittene som sine vitner. (Jesaja 43: 9, 12) Da han brøt ned bommene som holdt israelittene i landflyktighet, viste han at Babylons guder ikke var guder i det hele tatt, og at han er den eneste sanne Gud. (Jesaja 43: 14, 15) Da han omkring 200 år før begivenheten inntraff, navngav perserkongen Kyros og omtalte ham som sin tjener i arbeidet med å utfri jødene, var det et ytterligere bevis for hans guddommelighet. (Jesaja 44: 28) Israelittene skulle altså bli satt fri. Hvorfor? Jehova forklarer: «Det folket jeg har dannet meg, skal forkynne min pris.» (Jesaja 43: 21) Det ville gi dem ytterligere anledning til å avlegge et vitnesbyrd.
19. Hvilket vitnesbyrd ble avlagt ved at Kyros lot israelittene vende tilbake til Jerusalem, og ved det som ble utrettet av trofaste jøder etter tilbakekomsten?
19 Da tiden var inne, kom perseren Kyros og erobret Babylon, slik det var forutsagt. Til tross for at Kyros var en hedning, forkynte han om Jehovas guddommelighet da han kom med sin kunngjøring til jødene i Babylon: «Gud være med alle dere som tilhører hans folk! Dere kan dra opp til Jerusalem i Judea og bygge templet for [Jehova], Israels Gud. Det er han som er Gud i Jerusalem.» (Esra 1: 3) Mange jøder fulgte oppfordringen. De drog tilbake til det lovte land og reiste et alter på det gamle tempelområdet. Til tross for skuffelser og sterk motstand klarte de til slutt å gjenreise templet og byen Jerusalem. Som Jehova selv sa, skjedde alt dette «ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved [hans] Ånd». (Sakarja 4: 6) Disse bedriftene var et ytterligere vitnesbyrd om at Jehova er den sanne Gud.
20. Hvordan vitnet israelittene trass i sine svakheter om Jehovas navn i den førkristne verden?
20 Jehova fortsatte altså å bruke Israel som sitt vitne selv om nasjonen bestod av ufullkomne og noen ganger også opprørske mennesker. I den førkristne verden utgjorde denne nasjonen med sitt tempel og sitt presteskap verdens sentrum for sann tilbedelse. Alle som leser i De hebraiske skrifter om Jehovas gjerninger i forbindelse med Israel, kan ikke nære den minste tvil om at det bare finnes én sann Gud, og at hans navn er Jehova. (5. Mosebok 6: 4; Sakarja 14: 9) Men det skulle avlegges et enda mer storslagent vitnesbyrd om Jehovas navn, og det skal vi drøfte i neste artikkel.
Husker du dette?
◻ Hvordan avla Abraham et vitnesbyrd om at Jehova er den sanne Gud?
◻ Hvilken spesiell egenskap hos Moses gjorde det mulig for ham å være et trofast vitne?
◻ Hvordan vitnet nasjonen Israel om Jehova?
◻ Hvordan var israelittenes utfrielse av Babylon et vitnesbyrd om at Jehova er den eneste sanne Gud?
[Bilde på side 10]
Ved sin tro og lydighet avla Abraham et mektig vitnesbyrd om Jehovas guddommelighet