SERAF

Serafer er åndeskapninger som har sin plass omkring Jehovas trone i himmelen. (Jes 6: 2, 6) Det hebraiske ordet serafịm er et substantiv i flertall som er avledet av verbet sarạf, «å brenne». (3Mo 4: 12) Den bokstavelige betydningen av det hebraiske ordet serafịm er derfor «(de) brennende». Andre steder refererer dette substantivet, enten i entall (sarạf ) eller i flertall, til jordiske skapninger. I en slik sammenheng kan det oversettes med «gift-», «brennende (betennelsesskapende)» eller «ildslange». – 4Mo 21: 6, 8; se NW, fotnoter.

Profeten Jesaja beskriver et syn han fikk, på denne måten: «I det året da kong Ussia døde, fikk jeg imidlertid se Jehova sitte på en høy og opphøyd trone, og de nederste delene av hans kledning fylte templet. Serafer stod over ham. Hver hadde seks vinger. Med to holdt han ansiktet dekket, og med to holdt han føttene dekket, og med to fløy han omkring. Og den ene ropte til den andre og sa: ’Hellig, hellig, hellig er hærstyrkenes Jehova. Hele jordens fylde er hans herlighet.’ . . . Og jeg sa så: ’Ve meg! For jeg er så godt som brakt til taushet; jeg er jo en mann med urene lepper, og jeg bor blant et folk med urene lepper; for mine øyne har sett Kongen, hærstyrkenes Jehova!’ Da fløy en av serafene bort til meg, og i hans hånd var det et glødende kullstykke, som han hadde tatt med en tang fra alteret. Så rørte han ved min munn og sa: ’Se, dette har rørt ved dine lepper, og din misgjerning har veket bort, og din synd, den er sonet.’» – Jes 6: 1–7.

Det blir ikke her gitt noen beskrivelse av Gud selv. Det blir imidlertid sagt at de nederste delene av hans majestetiske kledning fylte templet, så det ikke var plass til å stå der. Hans trone hvilte ikke på et underlag, men var både «høy» og «opphøyd». Det at serafene «stod», kan bety at de holdt seg svevende ved hjelp av ett av vingeparene, liksom den skystøtten som «ble stående» ved inngangen til Jehovas telt i ødemarken. (5Mo 31: 15) Professor Franz Delitzsch sier følgende om hvor serafene befant seg: «Serafene raget naturligvis ikke opp over hodet på ham som satt på tronen, men de svevde over hans kappe, som fylte hallen.» (Commentary on the Old Testament, 1973, bd. VII, del 1, s. 191) Den latinske oversettelsen Vulgata sier at serafene stod «over den» i stedet for «over ham». – Jes 6: 1, 2.

Av høy rang. Disse mektige himmelske skapningene er engler, og det at de utfører tjeneste ved Guds trone, tyder på at de har en meget høy stilling i Guds ordning. Kjerubene i Esekiels syn ledsaget Guds himmelvogn og svarer på en måte til løpere. (Ese 10: 9–13) At det finnes en rangordning i himmelen, er i overensstemmelse med Kolosserne 1: 16, hvor det er tale om ting «i himlene og på jorden, de synlige og de usynlige, enten det er troner eller herredømmer eller regjeringer eller myndigheter».

Oppgaver og plikter. Det blir ikke sagt noe om hvor mange serafer det var, men serafene ropte til hverandre, noe som tyder på at det var noen på hver side av tronen, og at de kunngjorde Jehovas hellighet og herlighet i vekselsang. Det kan være at én seraf (eller en gruppe serafer) ropte: «Hellig, hellig, hellig er hærstyrkenes Jehova. Hele jordens fylde er hans herlighet», og at en annen (eller en annen gruppe) svarte ved å gjenta hele erklæringen eller deler av den. (Jf. opplesningen fra Moseloven og folkets svar ifølge 5Mo 27: 11–26.) Som et uttrykk for ydmykhet og beskjedenhet i Den Høyestes nærvær dekket de til ansiktet med det ene av sine tre vingepar, og fordi de befant seg på et hellig sted, dekket de til føttene med et annet vingepar og viste på den måten tilbørlig respekt for den himmelske Konge. – Jes 6: 2, 3.

Serafenes rop om at Gud er hellig, viser at det inngår i deres oppgave å sørge for at hans hellighet blir kunngjort, og at hans herlighet blir anerkjent overalt i universet, også på jorden. En av serafene rørte ved Jesajas lepper med et glødende kullstykke fra alteret for å ta bort hans synd og misgjerning. Dette kan tyde på at serafenes arbeid på en eller annen måte har tilknytning til det å rense Guds folk for synd, noe som skjer på grunnlag av Jesu Kristi offer på Guds alter. – Jes 6: 3, 6, 7.

Deres utseende i synet. Det at serafene blir framstilt med føtter, vinger og så videre, må oppfattes symbolsk. Den ytre likheten med jordiske skapninger står bare for evner og oppgaver som de har, noe som svarer til det at Gud ofte i symbolske vendinger sier om seg selv at han har øyne, ører og andre menneskelige trekk. Apostelen Johannes viser tydelig at ingen mennesker vet hvordan Gud ser ut, når han sier: «Dere elskede, nå er vi Guds barn, men det er ennå ikke blitt tilkjennegitt hva vi skal bli. Vi vet at når han blir tilkjennegitt, skal vi bli ham lik, for vi skal se ham slik som han er.» – 1Jo 3: 2.