Jøder, kristne og det messianske håp

«Jeg tror fullt og fast at Messias vil komme, og selv om han kanskje dryger, vil jeg likevel hver dag vente på hans komme.» — Moses Maimonides (også kalt Rambam), (1135—1204).¹

MESSIAS! Jødene trodde på hans komme i mange hundre år. Men da Jesus fra Nasaret kom, forkastet til slutt de fleste jøder ham som Messias. Etter jødenes mening levde ikke Jesus opp til forventningene.

«Messias» betyr «den salvede». Blant jøder kom betegnelsen til å stå for en etterkommer av kong David som skulle innlede et herlig styre. (2. Samuelsbok 7: 12, 13) På Jesu tid hadde jødene i flere hundre år lidd under en rekke ubehagelige hedenske herskere. De lengtet etter en politisk befrier.² Så da Jesus fra Nasaret presenterte seg som Messias, som de lenge hadde ventet på, var de naturlig nok svært spente til å begynne med. (Lukas 4: 16—22) Men til jødenes store skuffelse var ikke Jesus noen politisk helt. Han hevdet tvert imot at hans rike ’ikke var av verden’. (Johannes 18: 36) Dessuten innledet ikke Jesus den gangen den herlige messianske tidsalder som profeten Jesaja hadde forutsett. (Jesaja 11: 4—9) Og da Jesus ble drept som en forbryter, mistet nasjonen som et hele interessen for ham.

Uten å la seg avskrekke av disse begivenhetene fortsatte Jesu etterfølgere å forkynne at han var Messias. Hvordan kunne de ha en så bemerkelsesverdig iver? Det var fordi de trodde at Jesu død var en oppfyllelse av profetier, spesielt profetien i Jesaja 52: 13 til 53: 12. Der står det blant annet:

«Se, min tjener skal ha fremgang, han skal stige, løftes og opphøyes. . . . Han skjøt opp som en kvist for Guds åsyn, som et rotskudd av tørr jord. . . . Han var ringeaktet, forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom, en foraktet mann som ingen ville se på, vi regnet ham ikke for noe. Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han. . . . han ble . . . knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom. Vi fór alle vill som sauer, vi vendte oss hver sin vei. . . . Han ble mishandlet, men bar det ydmykt; han åpnet ikke sin munn, lik lammet som føres bort for å slaktes . . . Han ble utryddet av de levendes land . . . De gav ham en grav blant ugudelige.»

En lidende Messias?

Forutsa Jesaja her en lidende, døende Messias? De fleste moderne jødiske kommentatorer sier nei. Noen hevder at Den lidende tjener var nasjonen Israel under det babylonske fangenskapet. Andre setter lidelsen i forbindelse med slike perioder som korstogene eller nazistenes holocaust.³ Men tåler denne forklaringen grundig gransking? Det er nok så at Jesaja i noen sammenhenger omtaler Israel som Guds «tjener». Men han omtaler Israel som en selvrådig, syndig tjener! (Jesaja 42: 19; 44: 21, 22) Encyclopaedia Judaica setter derfor opp denne motsetningen: «Det egentlige Israel er syndig, og Tjeneren [i Jesaja 53] er syndfri.»⁴

Noen hevder derfor at Tjeneren representerer en ’rettferdig elite’ i Israel som led for de syndige jødene.⁵ Men Jesaja snakket aldri om en slik elite. Han profeterte tvert imot at hele nasjonen ville være syndig! (Jesaja 1: 5, 6; 59: 1—4; jevnfør Daniel 9: 11, 18, 19.) Og i vanskelige tider led jøder enten de var rettferdige eller ikke.

Et annet problem er hvem Tjeneren led for. En jødisk kommentar antyder at det var babylonerne. Men hvem var det i så fall som bekjente at Tjeneren led «for våre overtredelser»? (Jesaja 53: 5) Er det rimelig å tro at babylonerne (eller en hvilken som helst annen gruppe hedninger) ville komme med en slik forbausende innrømmelse — at jødene led for dem?⁶

Det er interessant å merke seg at noen rabbinere i det første århundre (og en rekke andre som har levd siden den gang) har identifisert Den lidende tjener med Messias.⁷ (Se rammen på side 11.) Tusenvis av jøder så ubestridelige paralleller mellom Den lidende tjener og Jesus fra Nasaret. I likhet med denne Tjener var Jesus av ringe herkomst. Til sist ble han foraktet og skydd. Han utførte nok ikke noen politisk erobring, men bar andres sykdommer ved mirakuløst å helbrede dem. Selv om han var uskyldig, døde han som følge av justismord — et utfall han godtok uten å protestere.

En døende Messias?

Hvorfor måtte Messias dø? Jesaja 53: 10 forklarer: «Det var Herrens vilje å knuse ham med sykdom. Men fordi han gav sitt liv til soning, skal han få etterkommere og leve lenge, og ved ham skal Herrens vilje ha fremgang.» Dette hentydet til den levittiske praksis å frembære dyreoffer til soning for synd eller skyld. Messias skulle lide en vanærende død, men i likhet med et offer skulle hans død kunne sone for synd.

Hvis Messias døde, hvordan kunne han da oppfylle profetiene om Messias’ herlige styre, for ikke å snakke om å «få etterkommere og leve lenge»? Jo, selvfølgelig ved en oppstandelse fra de døde. (Jevnfør 1. Kongebok 17: 17—24.) Messias’ oppstandelse ville også forklare den tilsynelatende selvmotsigelsen mellom Daniel 7: 13, som forutsa at Messias skulle komme seirende med himmelens skyer, og Sakarja 9: 9, som sa at han ydmykt skulle komme ridende på et esel. Talmud prøvde å forklare dette paradoks ved å hevde: «Hvis de [det jødiske folk] er hederlige, vil han komme med himmelens skyer; hvis ikke, vil han komme på en ydmyk måte, ridende på et esel.» (Sanhedrin 98a)⁸ Det betyr at enten profetien i Daniel 7: 13 eller profetien i Sakarja 9: 9 ikke ville bli oppfylt. Men Messias’ oppstandelse ville gjøre det mulig for ham å oppfylle begge profetiene. Først ville han komme på en ydmyk måte og lide og dø. Etter sin oppstandelse ville han komme tilbake i herlighet og innlede det himmelske, messianske styre.

Hundrevis av jødiske øyenvitner bekreftet at Jesus ble oppreist fra de døde. (1. Korinter 15: 6) Kan slike påstander feies til side?

Jødedommen og Jesus

De fleste jødene i det første århundre forkastet Jesus som Messias. Likevel hadde han stor innvirkning på jødedommen. Selv om Jesus knapt nevnes i Talmud, prøver det lille som blir sagt, «å bagatellisere Jesu person ved å si at han ble født utenfor ekteskap, drev med magi og led en vanærende død».a — The Jewish Encyclopedia.⁹

Den jødiske lærde Joseph Klausner innrømmer at det ser ut til at disse beretningene i Talmud «med hensikt er blitt fremstilt slik at de er i strid med de begivenheter som det berettes om i evangeliene».¹¹ Og med god grunn! Den katolske kirke hadde ved sin antisemittisme forverret jødenes aversjon mot Jesus. Den skjøv jødene enda lenger fra seg ved å erklære at Jesus angivelig var ’Gud Sønn’ — del av en uforståelig treenighet — direkte i strid med Jesu egen lære. I Markus 12: 29 siterte Jesus Toraen, hvor det står: «Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én.» — 5. Mosebok 6: 4.

Selv om jødedommen motsatte seg omvendelse, hadde «kristenheten betydelig innvirkning på jødedommen. Den tvang rabbinerne til å legge vekt på andre ting og i noen tilfelle forandre oppfatninger».¹² Rabbinere i tidligere generasjoner trodde at det messianske håp gjennomsyret Skriftene. De så antydninger til dette håpet i slike skriftsteder som 1. Mosebok 3: 15 og 49: 10. Den palestinske targum anvendte oppfyllelsen av det første skriftstedet på «Kong Messias’ dag».¹³ Midrash Rabbah sa om det andre skriftstedet: «Dette sikter til den kongelige Messias.»¹⁴ Talmud anvendte også profetier som Jesaja, Daniel og Sakarja kom med, på Messias.¹⁵ «Alle profetene har profetert bare med tanke på Messias’ dager.» — Talmud, Sanhedrin 99a.¹⁶

Men under presset fra kristenhetens omvendelsesbestrebelser revurderte jødedommen sine oppfatninger. Mange skriftsteder som lenge hadde vært anvendt på Messias, ble tolket på nytt.¹⁷ Ved begynnelsen av vår moderne tid var det noen jødiske lærde som under innflytelse av historisk-kritisk bibelforskning trakk den konklusjon at det messianske håp ikke forekommer i Bibelen i det hele tatt!¹⁸

Det messianske håp gjennomgikk imidlertid en slags gjenfødelse i og med opprettelsen av staten Israel i 1948. Harold Ticktin skriver: ’De fleste jødiske grupperinger betrakter opprettelsen av staten Israel som en stor profetisk begivenhet.’⁠¹⁹ Men spørsmålet om når Messias omsider skal komme, er forblitt ubesvart i jødisk tankegang. Talmud sier: «Når dere ser en generasjon overveldet av mange trengsler som av en elv, da vent [Messias].» (Sanhedrin 98a)²⁰ Men den jødiske Messias kom ikke under holocausts mørke natt og heller ikke under staten Israels voldsomme fødsel. Man spør seg: ’Hvilke ytterligere trengsler må det jødiske folk gjennomgå før Messias kommer?’

Søken etter Messias

Det messianske håp ble født og næret hos jødene. Blant dem er dette håpet blitt svakt. Dets glans er nesten blitt slokt av århundrer med lidelser og skuffelser. Ironisk nok har millioner blant folkeslagene, hedningene, begynt å søke og til slutt tatt imot en Messias. Er det bare en tilfeldighet at Jesaja sa om Messias: ’Folkeslag [hedninger] skal søke til ham’? (Jesaja 11: 10) Skulle ikke jøder også søke Messias? Hvorfor skulle de nekte seg selv det håp de hadde hatt så lenge?

Det er imidlertid nytteløst å søke en framtidig Messias. Hvis han skulle komme, hvordan skulle han da kunne bevise at han var en ekte etterkommer av kong David? Ble ikke slektsregistrene ødelagt da det gjenoppbygde templet ble ødelagt? Selv om slike opptegnelser fantes på Jesu tid, ble det aldri reist holdbare innvendinger mot Jesu påstand om at han var en legitim etterkommer av David.b Ville en eventuell framtidig person som hevdet at han var Messias, noensinne kunne bevise det på samme måte som Jesus? Vi må derfor søke den Messias som kom i fortiden.

Det vil si at vi må se på Jesus med nye øyne og skyve til side forutfattede meninger. Den feminine asketen som er fremstilt på kirkemalerier, ligner lite på den virkelige Jesus. Evangelieberetningene — som er skrevet av jøder — viser at han var en innflytelsesrik, livfull mann, en rabbi med usedvanlig stor visdom. (Johannes 3: 2) Jesus overgår faktisk enhver drøm jødene noensinne hadde om en politisk befrier. Som en seirende konge vil han innlede, ikke en eller annen skrøpelig politisk stat, men et uovervinnelig himmelsk rike som vil gjeninnføre paradiset. Under dette rikes styre skal paradiset omfatte hele jorden, og ’ulven skal bo sammen med lammet’. — Jesaja 11: 6; Åpenbaringen 19: 11—16.

Kommer du til å leve i denne messianske tidsalder? Maimonides rådet jødene til simpelthen å ’vente på Messias’ komme’.²² Men den tiden vi lever i, er så vanskelig at vi ikke kan risikere å ha gått glipp av hans gjenkomst. Hele menneskeheten trenger sårt en Messias, en som kan befri oss for de problemer som herjer denne planeten. Tiden er derfor inne til å søke ham — intenst og aktivt. Jehovas vitner vil gjerne hjelpe deg til å gjøre det. Husk at det å søke Messias ikke betyr at en forråder sin jødiske arv, siden det messianske håp er uløselig knyttet til jødedommen. Og når du søker Messias, kan det godt være at du finner at han allerede er kommet.

[Henvisninger]

1. The Book of Jewish Knowledge av Nathan Ausubel, 1964, side 286; Encyclopaedia Judaica, 1971, bind 11, side 754.

2. The Messiah Idea in Jewish History av Julius H. Greenstone, 1973 (første gang utgitt i 1906), side 75.

3. Encyclopaedia Judaica, 1971, bind 9, side 65; Soncino Books of the Bible—Isaiah, redigert av A. Cohen, 1949, side 260; You Take Jesus, I’ll Take God av Samuel Levine, 1980, side 25.

4. Encyclopaedia Judaica, 1971, bind 9, side 65.

5. Encyclopaedia Judaica, 1971, bind 9, side 65; The Suffering Servant in Deutero-Isaiah av Christopher R. North, første utgave, 1948, sidene 9, 202, 203.

6. Soncino Books of the Bible—Isaiah, redigert av A. Cohen, 1949, side 261.

7. The Book of Isaiah, kommentar av Amos Chakham, 1984, side 575; The Targum of Isaiah, redigert av J. F. Stenning, 1949, side 178; The Suffering Servant in DeuteroIsaiah av Christopher R. North, første utgave, 1948, sidene 11—15; Encyclopaedia Judaica, 1971, bind 9, side 65.

8. The Babylonian Talmud, oversatt til engelsk av dr. H. Freedman, 1959, bind II, side 664.

9. The Jewish Encyclopedia, 1910, bind VII, side 170.

10. Israelis, Jews, and Jesus av Pinchas Lapide, 1979, sidene 73, 74.

11. Jesus of Nazareth—His Life, Times, and Teaching av Joseph Klausner, 1947 (første gang utgitt i Storbritannia i 1925), side 19.

12. The Jewish People and Jesus Christ av Jakób Jocz, 1954 (først utgitt i 1949), side 153.

13. Neophyti 1, palestinsk targum, Ms de la Biblioteca Vaticana, Génesis, 1968, bind I, sidene 503, 504; The Messiah: An Aramaic Interpretation av Samson H. Levey, 1974, sidene 2, 3.

14. Midrash Rabbah, oversatt til engelsk og redigert av dr. H. Freedman og Maurice Simon, 1961 (første utgave 1939), bind II, side 956; Chumash With Targum Onkelos, Haphtaroth and Rashi’s Commentary, oversatt til engelsk av A. M. Silbermann og M. Rosenbaum, 1985, sidene 245, 246.

15. The Babylonian Talmud, oversatt til engelsk av dr. H. Freedman, 1959, bind II, sidene 663—665, 670, 671 (Sanhedrin 98a, 98b).

16. New Edition of the Babylonian Talmud, redigert og oversatt til engelsk av Michael L. Rodkinson, 1903, del IV, bind VIII, side 312 (Tract Sanhedrin); The Babylonian Talmud, oversatt av dr. H. Freedman, 1959, bind II, side 670 (Sanhedrin 99a).

17. The Suffering Servant in Deutero-Isaiah av Christopher R. North, første utgave, 1948, side 18; The Jewish People and Jesus Christ av Jakób Jocz, 1954 (første gang utgitt i 1949), sidene 205—207, 282; The Pentateuch and Haftorahs, redigert av dr. J. H. Hertz, 1929—1936, bind I, side 202; Palestinian Judaism in New Testament Times av Werner Förster, oversatt til engelsk av Gordon E. Harris, 1964, sidene 199, 200.

18. Encyclopaedia Judaica, 1971, bind 11, side 1407; U.S. Catholic, desember 1983, side 20.

19. U.S. Catholic, desember 1983, side 21; What Is Judaism? av Emil L. Fackenheim, 1987, sidene 268, 269.

20. The Babylonian Talmud, oversatt til engelsk av dr. H. Freedman, 1959, bind II, side 663.

21. The Works of Josephus, oversatt til engelsk av William Whiston, 1987, «The Life of Flavius Josephus», 1: 1—6, og «Flavius Josephus Against Apion», fotnote til 7: 31, 32.

22. The Book of Jewish Knowledge av Nathan Ausubel, 1964, side 286.

23. The Targum of Isaiah, redigert av J. F. Stenning, 1949, sidene vii, 178; The Messiah: An Aramaic Interpretation av Samson H. Levey, 1974, sidene 63, 66, 67; The Suffering Servant in Deutero-Isaiah av Christopher R. North, første utgave, 1948, side 11.

24. The Fifty-Third Chapter of Isaiah—According to the Jewish Interpreters av S. R. Driver og A. Neubauer, 1969, bind II, side 7; New Edition of the Babylonian Talmud, redigert og oversatt til engelsk av Michael L. Rodkinson, 1903, del IV, bind VIII, side 310.

25. The Fifty-Third Chapter of Isaiah—According to the Jewish Interpreters av S. R. Driver og A. Neubauer, 1969, bind II, sidene 374, 375.

26. The Fifty-Third Chapter of Isaiah—According to the Jewish Interpreters av S. R. Driver og A. Neubauer, 1969, bind II, sidene x, 99, 100.

[Fotnoter]

[Ramme på side 11]

Den lidende tjener i rabbinske skrifter

I århundrenes løp har en rekke respekterte jødiske autoriteter anvendt profetien i Jesaja 52: 13 til 53: 12 på Messias:

Jonathan ben Uzziels targum (første århundre etter Kristus). I gjengivelsen av Jesaja 52: 13 sier targumen: «Se, min tjener, Den salvede (eller Messias) skal ha fremgang.»²³

Den babylonske talmud (Sanhedrin 98b) (cirka tredje århundre etter Kristus): «Messias — hva er hans navn? . . . Rabbinerne sier: Den spedalske[; de som tilhører] Rabbinerens hus[, sier: Den syke], som det er sagt: ’Sannelig, han har båret våre sykdommer.’» — Jevnfør Jesaja 53: 4.⁠²⁴

Moses Maimonides (Rambam) (12. århundre): «Hvordan vil Messias’ komme være, og hvor vil hans første komme finne sted? . . . Med Jesajas ord [52: 15], som en beskrivelse av den måten som kongene vil lytte til ham på: Konger skal lukke sin munn.»²⁵

Moses ibn Crispin Cohen (14. århundre): «Jeg er glad for å tolke [Jesaja 53], i samsvar med våre rabbineres lære, om Kongen Messias, og vil være nøye, i den grad jeg kan, med å holde meg til den bokstavelige betydningen: på den måten vil jeg kanskje være fri for de anstrengte og søkte fortolkningene som andre [jødiske kommentatorer] har gjort seg skyldig i.»²⁶

[Bilder på side 10]

De fleste jødene forkastet forestillingen om en «lidende Messias». Den stemte ikke med deres forventninger om en seirende konge

[Bilde på side 12]

Det er bare Messias som kan innføre de enestående forholdene som Jesaja forutsa