Kapittel fjorten
Jehova opphøyer sin messianske Tjener
1, 2. a) Illustrer den situasjonen mange av jødene i begynnelsen av det første århundre e.v.t. befant seg i. b) Hva hadde Jehova gjort for å hjelpe troende jøder til å se hvem som var Messias?
FORESTILL deg at du skal treffe en viktig person av høy rang. Tid og sted er fastsatt. Men det er et problem: Du vet ikke hvordan han ser ut, og han ønsker ikke å vekke oppmerksomhet på noen måte. Hvordan skal du kunne vite hvem han er? Det ville være en stor hjelp hvis du hadde en detaljert beskrivelse av ham.
2 I begynnelsen av det første århundre e.v.t. var det mange jøder som befant seg i en slik situasjon. De ventet på Messias — det viktigste menneske som noen gang skulle leve på jorden. (Daniel 9: 24—27; Lukas 3: 15) Men hvordan skulle troende jøder kunne se hvem som var Messias? Gjennom de hebraiske profetene hadde Jehova malt et detaljert bilde av begivenheter som skulle finne sted i forbindelse med Messias’ komme, og som ville sette dem som hadde skjelneevne, i stand til å identifisere ham uten skygge av tvil.
3. Hvilken beskrivelse blir gitt av Messias i Jesaja 52: 13 til 53: 12?
3 Det er trolig ingen av profetiene om Messias i De hebraiske skrifter som tegner et tydeligere bilde av ham enn den som er nedskrevet i Jesaja 52: 13 til 53: 12. Over 700 år i forveien kom Jesaja med en beskrivelse, ikke av Messias’ fysiske utseende, men av detaljer som hadde mye større betydning — Messias’ lidelser og hensikten med dem og detaljer angående hans død, hans begravelse og hans opphøyelse. Det vil være både oppmuntrende og trosstyrkende for oss å se nærmere på denne profetien og hvordan den ble oppfylt.
«Min tjener» — hvem er han?
4. Hvilke oppfatninger har noen jødiske bibelkommentatorer hatt om hvem ’tjeneren’ er, men hvorfor passer de ikke med det som står i Jesajas profeti?
4 Jesaja har nettopp fortalt om jødenes utfrielse av fangenskapet i Babylon. Nå ser han fram til en langt større begivenhet. Han skriver ned Jehovas ord: «Se, min tjener skal handle med innsikt. Han skal ha en høy stilling og skal visselig bli høyt hevet og meget opphøyd.» (Jesaja 52: 13) Hvem er denne «tjener»? Jødiske bibelkommentatorer har hatt forskjellige meninger om det i århundrenes løp. Noen har hevdet at han var et bilde på hele Israels nasjon under fangenskapet i Babylon. Men den forklaringen passer ikke med profetien. Guds Tjener lider frivillig. Han er uskyldig og lider på grunn av andres synder. Det kan neppe sies om den jødiske nasjon, som kom i fangenskap som følge av sine syndige veier. (2. Kongebok 21: 11—15; Jeremia 25: 8—11) Andre har hevdet at Tjeneren er den fromme eliten i Israel, og at den led for de syndige israelittene. Men i de tidene da Israel var hjemsøkt av lidelser og trengsler, var det ingen spesiell gruppe som led for en annen.
5. a) Hvordan har noen jødiske lærde anvendt Jesajas profeti? (Se fotnoten.) b) Hvordan viser Apostlenes gjerninger tydelig hvem Tjeneren er?
5 Før kristendommens tid og i en viss grad i de første århundrene av vår tidsregning var det noen jødiske lærde som anvendte denne profetien på Messias.a Det framgår tydelig av De kristne greske skrifter at det er den riktige anvendelsen. Apostlenes gjerninger forteller at da den etiopiske evnukken sa til Filip at han ikke visste hvem Tjeneren i Jesajas profeti var, forkynte Filip «det gode budskap om Jesus for ham». (Apostlenes gjerninger 8: 26—40; Jesaja 53: 7, 8) Også andre bøker i Bibelen viser at det er Jesus Kristus som er den messianske Tjener i Jesajas profeti. Når vi nå skal drøfte denne profetien, vil vi se tydelige paralleller mellom ham som Jehova kaller «min tjener», og Jesus fra Nasaret.
6. Hvordan viser Jesajas profeti at Messias vil lykkes i sine anstrengelser for å gjøre Guds vilje?
6 Profetien begynner med å beskrive det vellykkede utfallet av at Messias gjør Guds vilje. Ordet «tjener» viser at han vil gjøre Guds vilje, akkurat som en vanlig tjener gjør det hans herre vil. Derved ’handler han med innsikt’. Innsikt er evnen til å se inn i en situasjon. Å handle med innsikt er å handle klokt, med skjønnsomhet. Et oppslagsverk sier om det hebraiske verbet som er brukt her: «Den grunnleggende betydning er å handle klokt og forstandig. Den som handler forstandig, vil lykkes.» Det er tydelig at Messias vil lykkes, for profetien sier at han skal «bli høyt hevet og meget opphøyd».
7. Hvordan handlet Jesus Kristus «med innsikt», og hvordan er han blitt «høyt hevet og meget opphøyd»?
7 Det kunne virkelig sies at Jesus ’handlet med innsikt’, for han viste at han forstod de bibelske profetiene som gjaldt ham, og lot seg lede av dem for å gjøre sin Fars vilje. (Johannes 17: 4; 19: 30) Hva førte det til? Etter Jesu oppstandelse og himmelfart «opphøyde Gud ham . . . til en høyere stilling og gav ham i sin godhet det navn som er over ethvert annet navn». (Filipperne 2: 9; Apostlenes gjerninger 2: 34—36) Og i 1914 ble den herliggjorte Jesus opphøyd enda mer. Jehova opphøyde ham ved å innsette ham på det messianske rikes trone. (Åpenbaringen 12: 1—5) Ja, han ble «høyt hevet og meget opphøyd».
«Mange har stirret forbløffet på ham»
8, 9. Hvordan kommer jordens herskere til å reagere når den opphøyde Jesus kommer for å fullbyrde dommen, og hvorfor?
8 Hvordan kommer nasjonene og deres herskere til å reagere overfor den opphøyde Messias? Vi hopper foreløpig over den parentetiske bemerkningen i den andre delen av vers 14 og leser: «I den utstrekning mange har stirret forbløffet på ham . . . på lignende måte skal han gjøre mange nasjoner forskrekket. Overfor ham skal konger lukke sin munn, for det som ikke var blitt fortalt dem, skal de i sannhet se, og det som de ikke hadde hørt om, må de vende sin oppmerksomhet mot.» (Jesaja 52: 14a, 15) Det er ikke Messias’ første fremtreden Jesaja beskriver her, men hans endelige konfrontasjon med de jordiske herskerne.
9 Når den opphøyde Jesus kommer for å fullbyrde dommen over denne ugudelige tingenes ordning, kommer de jordiske herskerne til å ’stirre forbløffet på ham’. De ser naturligvis ikke den herliggjorte Jesus i bokstavelig forstand. Men de kommer til å se de synlige vitnesbyrdene om hans makt som en som kjemper for Jehovas sak fra himmelen. (Matteus 24: 30) De vil bli tvunget til å ta i betraktning noe som de religiøse lederne ikke har fortalt dem — at Jesus er Guds Domsfullbyrder! Den opphøyde Tjener som de støter sammen med, kommer til å handle på en måte som de ikke hadde ventet.
10, 11. I hvilken forstand kan det sies at det ble malt et forvrengt bilde av Jesus i det første århundre, og hvordan er det samme blitt gjort i dag?
10 Den parentetiske bemerkningen i vers 14 lyder: «Så skjemt var hans utseende, mer enn noen annen manns, og hans statelige skikkelse, mer enn menneskesønnenes.» (Jesaja 52: 14b) Var Jesu fysiske utseende vansiret på noen måte? Nei. Bibelen kommer riktignok ikke med noen detaljert beskrivelse av Jesu utseende, men Guds fullkomne Sønn hadde uten tvil et tiltalende ytre. Jesajas ord sikter tydeligvis til den ydmykelse Jesus ble utsatt for. Han avslørte frimodig datidens religiøse ledere som hyklere, løgnere og mordere. De svarte ved å skjelle ham ut. (1. Peter 2: 22, 23) De anklaget ham for å være en lovbryter, en gudsbespotter, en bedrager og en som tilskyndte til opprør mot Roma. Disse falske anklagerne malte et ytterst forvrengt bilde av Jesus.
11 Også i dag blir Jesus feilaktig framstilt. De fleste forestiller seg Jesus som et lite barn i en krybbe eller som en tragisk skikkelse naglet til et kors med et ansikt fordreid av smerte under en tornekrone. Kristenhetens prester har støttet dette synet. De har ikke framstilt Jesus som den mektige himmelske Kongen som nasjonene vil måtte stå til regnskap overfor. Når de jordiske herskere i nær framtid blir konfrontert med Jesus, vil de ha å gjøre med en Messias som har «all myndighet i himmelen og på jorden». — Matteus 28: 18.
Hvem vil tro på dette gode budskap?
12. Hvilke interessante spørsmål oppstår som følge av det som står i Jesaja 53: 1?
12 Etter at Jesaja har beskrevet den forbløffende forandringen som Messias gjennomgår — fra «skjemt» til «meget opphøyd», stiller han spørsmålet: «Hvem har trodd på det som er blitt hørt av oss? Og Jehovas arm — for hvem er den blitt åpenbart?» (Jesaja 53: 1) Disse ordene av Jesaja reiser interessante spørsmål: Kommer denne profetien til å bli oppfylt? Kommer «Jehovas arm», som står for hans evne til å utøve makt, til å åpenbare seg og sørge for at disse ordene går i oppfyllelse?
13. Hvordan viste Paulus at Jesajas profeti ble oppfylt på Jesus, og hvordan var reaksjonen?
13 Svaret er et ubestridelig ja! I brevet til romerne siterer Paulus Jesajas ord for å vise at den profetien som Jesaja hørte og skrev ned, ble oppfylt på Jesus. Det at Jesus ble herliggjort etter sine lidelser på jorden, var et godt budskap. «Men det var ikke alle som adlød det gode budskap,» sier Paulus med tanke på de ikke-troende jødene. «For Jesaja sier: ’Jehova, hvem trodde på det de hørte av oss?’ Så kommer da troen av det en hører. Og det en hører, kommer ved ordet om Kristus.» (Romerne 10: 16, 17) Det var dessverre få på Paulus’ tid som viste tro på det gode budskap om Guds Tjener. Hvorfor?
14, 15. Under hvilke omstendigheter skal Messias komme til jorden?
14 Profetien forklarer så for israelittene hvorfor spørsmålene i vers 1 blir stilt, og derved blir det kastet lys over hva som er grunnen til at mange ikke vil godkjenne Messias: «Han skal skyte opp som en kvist foran en [en iakttaker], og som en rot av vannløst land. Noen statelig skikkelse har han ikke, heller ingen prakt; og når vi får se ham, er ikke utseendet slik at vi føler oss tiltrukket av ham.» (Jesaja 53: 2) Her ser vi under hvilke omstendigheter Messias skal komme til jorden. Han får en beskjeden start, og for iakttakere ser han ikke ut som en som kan få til noe av betydning. Han vil dessuten være som en kvist, et skudd fra en trestamme eller fra en gren. Han kommer også til å være som en rot som trenger vann, men som befinner seg i tørr, skrinn jord. Og han kommer ikke med kongelig pomp og prakt; han er ikke iført noen kongelig kappe eller en glitrende krone. Nei, han begynner beskjedent og fordringsløst.
15 Er ikke det en god beskrivelse av den starten Jesus fikk som menneske? Den jødiske jomfruen Maria fødte ham i en stall i en liten by som het Betlehem.b (Lukas 2: 7; Johannes 7: 42) Maria og hennes mann, Josef, var fattige. Omkring 40 dager etter Jesu fødsel frambar de det offeret som var foreskrevet for de fattige, «et par turtelduer eller to dueunger». (Lukas 2: 24; 3. Mosebok 12: 6—8) Med tiden bosatte Maria og Josef seg i Nasaret, hvor Jesus vokste opp i en stor familie, sannsynligvis i beskjedne kår. — Matteus 13: 55, 56.
16. I hvilken forstand hadde ikke Jesus noen «statelig skikkelse» eller noen «prakt»?
16 Det så ikke ut som om Jesus som menneske hadde sine røtter i den rette type jord. (Johannes 1: 46; 7: 41, 52) Han var et fullkomment menneske og en etterkommer av kong David, men på grunn av sin beskjedne livssituasjon hadde han ikke noen «statelig skikkelse» eller noen «prakt» — i hvert fall ikke i deres øyne som hadde ventet at Messias skulle ha en mer imponerende bakgrunn. Ansporet av de jødiske religiøse lederne var det mange som overså ham og til og med foraktet ham. Da Guds fullkomne Sønns liv som menneske nærmet seg slutten, så ikke folkemengden noe tiltrekkende ved ham. — Matteus 27: 11—26.
«Foraktet og unngått av mennesker»
17. a) Hva begynner Jesaja å beskrive, og hvorfor skrev han som om det allerede hadde hendt? b) Hvem var det som «foraktet» og ’unngikk’ Jesus, og hvordan gjorde de det?
17 Jesaja begynner nå på en detaljert beskrivelse av hvordan Messias kommer til å bli betraktet og behandlet: «Han ble foraktet og unngått av mennesker, en mann som var bestemt for smerter og for å være fortrolig med sykdom. Og det var som om ansiktet ble skjult for oss. Han ble foraktet, og vi regnet ham for intet.» (Jesaja 53: 3) Det var så sikkert at dette kom til å gå i oppfyllelse, at Jesaja skrev som om det allerede hadde hendt. Ble Jesus Kristus virkelig foraktet og unngått av mennesker? Ja! Selvrettferdige religiøse ledere og deres tilhengere betraktet ham som det mest foraktelige menneske. De kalte ham skatteoppkreveres og skjøgers venn. (Lukas 7: 34, 37—39) De spyttet ham i ansiktet. De slo ham med knyttnevene og hånte og spottet ham. (Matteus 26: 67) Jesu «eget folk» lot seg påvirke av disse fiendene av sannheten og «tok ikke imot ham». — Johannes 1: 10, 11.
18. Hvordan kunne Jesus være «en mann som var bestemt for smerter og for å være fortrolig med sykdom», når han aldri var syk?
18 Jesus var et fullkomment menneske og ble ikke syk. Likevel var han «en mann som var bestemt for smerter og for å være fortrolig med sykdom». Dette var ikke smerter og sykdom som han selv hadde. Jesus kom fra himmelen til en syk verden. Han var omgitt av lidelse og smerte, men han unngikk ikke dem som led, verken dem som led i fysisk forstand, eller dem som led i åndelig forstand. I likhet med en omsorgsfull lege fikk han god kjennskap til lidelsene til de menneskene han hadde omkring seg. Han kunne dessuten gjøre det som ingen vanlig menneskelig lege kan. — Lukas 5: 27—32.
19. I hvilken forstand ble Jesu ansikt «skjult», og hvordan viste Jesu fiender at de «regnet ham for intet»?
19 Jesu fiender mente imidlertid at det var han som var syk, og ville ikke se med velvilje på ham. Hans ansikt ble «skjult», men ikke fordi han skjulte ansiktet for andre. Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1978/85 gjengir uttrykket i Jesaja 53: 3 slik: «En foraktet mann som ingen ville se på.» Jesu motstandere syntes at han var så frastøtende at de i virkeligheten vendte seg bort fra ham som om de ikke orket å se på ham. De anså ham ikke for å være mer verdt enn en slave. (2. Mosebok 21: 32; Matteus 26: 14—16) De aktet morderen Barabbas høyere enn ham. (Lukas 23: 18—25) Kunne de egentlig ha gjort mer for å vise sin ringeakt for Jesus?
20. Hvordan kan Jehovas folk i vår tid finne trøst i Jesajas ord?
20 Jehovas tjenere i vår tid kan finne stor trøst i Jesajas ord. Det hender at motstandere forakter trofaste tilbedere av Jehova eller behandler dem som om de ikke er noe verd. Men — som i Jesu tilfelle — det som virkelig betyr noe, er hvordan Jehova verdsetter oss. Mennesker regnet jo Jesus ’for intet’, men i Jehovas øyne var han meget verdifull!
«Gjennomboret for vår overtredelse»
21, 22. a) Hva var det Messias tok på seg og bar? b) Hvordan så mange på Messias, og hvordan kulminerte hans lidelser?
21 Hvorfor måtte Messias lide og dø? Jesaja forklarer: «I sannhet, våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han. Men vi for vår del regnet ham for å være hjemsøkt, slått av Gud og plaget. Men han ble gjennomboret for vår overtredelse; han ble knust for våre misgjerninger. Den tukt som skulle tjene til vår fred, lå på ham, og på grunn av hans sår er det blitt helbredelse for oss. Lik sauer har vi alle flakket omkring; vi har vendt oss hver til sin vei; og Jehova selv har latt den misgjerning som hvilte på oss alle, ramme ham.» — Jesaja 53: 4—6.
22 Messias tok andres sykdommer på seg og bar deres smerter. Han tok billedlig talt opp deres byrder, la dem på sine egne skuldrer og bar dem. Og ettersom sykdom og smerte er følger av menneskehetens syndige tilstand, bar Messias andres synder. Mange forstod ikke hvorfor han led, og trodde at han ble straffet av Gud, og at Gud hjemsøkte ham med en avskyelig sykdom.c Messias’ lidelse kulminerte da han ble gjennomboret, knust og såret — sterke ord som betegner en voldsom og smertefull død. Men hans død har en sonende verdi; den utgjør grunnlaget for at de som har flakket omkring i overtredelse og synd, kan få hjelp til å finne fred med Gud og bli helbredet.
23. På hvilken måte bar Jesus andres lidelser?
23 På hvilken måte var det Jesus bar andres lidelser? I Matteus’ evangelium blir Jesaja 53: 4 sitert. Det står der: «Folk [kom] til ham med mange demonbesatte; og han drev åndene ut med et ord, og han leget alle som hadde det vondt, for at det skulle bli oppfylt, det som ble talt gjennom profeten Jesaja, som sa: ’Han tok selv våre sykdommer og bar våre lidelser.’» (Matteus 8: 16, 17) Ved at Jesus helbredet dem som kom til ham på grunn av forskjellige sykdommer, tok han på en måte på seg deres lidelse. Og slike helbredelser fant sted som følge av at det gikk kraft ut fra ham. (Lukas 8: 43—48) Han kunne helbrede alle slags lidelser, både fysiske og åndelige, og det viste at han hadde fått makt til å rense folk for synd. — Matteus 9: 2—8.
24. a) Hvorfor så det i manges øyne ut som om Jesus var «hjemsøkt» av Gud? b) Hva var grunnen til at Jesus led og døde?
24 Det var imidlertid mange som syntes at det så ut som om Jesus ble «hjemsøkt» av Gud. Det var jo ansette religiøse ledere som stod bak de lidelsene han ble påført. Men husk at han ikke led på grunn av egne synder. «Kristus led for dere,» sier Peter, «og etterlot dere et eksempel, for at dere skal følge nøye i hans fotspor. Han begikk ingen synd, og det ble heller ikke funnet svik i hans munn. Han bar selv våre synder i sitt eget legeme på pælen, for at vi skulle være ferdig med syndene og leve for rettferdigheten. Og ’ved hans sår ble dere helbredet’.» (1. Peter 2: 21, 22, 24) En gang var vi alle fortapt på grunn av vår synd; vi var ’som sauer som gikk oss vill’. (1. Peter 2: 25) Gjennom Jesus har Jehova imidlertid sørget for at vi kan bli utfridd av vår syndige tilstand. Jehova har latt vår misgjerning «ramme ham», hvile på ham. Den syndfrie Jesus påtok seg villig straffen for våre synder. Han led en vanærende død på en pæl, uten å ha gjort seg fortjent til det, og derved gjorde han det mulig for oss å bli forlikt med Gud.
«Han lot seg bli plaget»
25. Hvordan vet vi at Messias virkelig var villig til å lide og dø?
25 Var Messias villig til å lide og dø? Jesaja sier: «Han ble hardt presset, og han lot seg bli plaget; likevel åpnet han ikke sin munn. Han ble ført som en sau til slakting; og lik en søye som er blitt stum overfor dem som klipper henne, åpnet heller ikke han sin munn.» (Jesaja 53: 7) Den siste natten Jesus levde, kunne han ha tilkalt «mer enn tolv legioner engler» til å hjelpe seg. Men han sa: «Hvordan skulle da Skriftene bli oppfylt, de som sier at det må skje på denne måten?» (Matteus 26: 53, 54) Nei, «Guds Lam» gjorde ingen motstand. (Johannes 1: 29) Da overprestene og de eldste kom med falske anklager mot ham overfor Pilatus, «gav han ikke noe svar». (Matteus 27: 11—14) Han ville ikke si noe som kunne hindre at det som var Guds vilje for ham, ble gjennomført. Jesus var villig til å dø som et offerlam; han var fullstendig klar over at hans død ville gjenløse lydige mennesker fra synd, sykdom og død.
26. Hvordan benyttet Jesu motstandere seg av «tilbakeholdelse»?
26 Jesaja kommer nå med flere detaljer om Messias’ lidelse og ydmykelse. Han skriver: «På grunn av tilbakeholdelse og dom ble han tatt bort; og hvem vil være opptatt av detaljene om hans slekt? For han ble skilt fra de levendes land. På grunn av mitt folks overtredelse ble han slått.» (Jesaja 53: 8) Da Jesus til slutt ble tatt av sine fiender, viste hans religiøse motstandere «tilbakeholdelse» i den måten de behandlet ham på. Det er ikke så å forstå at de holdt sitt hat tilbake, men de holdt rettferdigheten tilbake. Den greske oversettelsen Septuaginta sier «ydmykelse» i stedet for «tilbakeholdelse» i sin gjengivelse av Jesaja 53: 8. Jesu fiender ydmyket ham ved å holde en rettferdig behandling tilbake, en behandling som selv en vanlig forbryter hadde krav på. Rettssaken mot Jesus var en hån mot rettferdigheten. Hvordan?
27. Hvilke regler ignorerte de jødiske religiøse lederne under rettssaken mot Jesus, og på hvilke måter brøt de Guds lov?
27 I sin iver etter å bli kvitt Jesus brøt de jødiske religiøse lederne sine egne regler. Ifølge tradisjonen måtte Sanhedrinet behandle en sak som kunne ende med dødsstraff, i salen med tilhogde steiner på tempelområdet; de kunne ikke gjøre det i øversteprestens hus. En slik rettssak måtte holdes om dagen, ikke etter solnedgang. Og dødsdom måtte kunngjøres dagen etter at saksbehandlingen var avsluttet. Det kunne følgelig ikke holdes noen rettssak dagen før en sabbat eller en høytid. Alle disse reglene ble ignorert under rettssaken mot Jesus. (Matteus 26: 57—68) Enda verre var det at de religiøse lederne åpenlyst brøt Guds lov i sin behandling av saken. De benyttet seg for eksempel av bestikkelser for å kunne pågripe Jesus. (5. Mosebok 16: 19; Lukas 22: 2—6) De hørte på dem som avla falskt vitnesbyrd. (2. Mosebok 20: 16; Markus 14: 55, 56) Og de krevde å få frigitt en morder og førte derved blodskyld over seg selv og landet. (4. Mosebok 35: 31—34; 5. Mosebok 19: 11—13; Lukas 23: 16—25) Det var følgelig ingen «dom», ingen rettferdig rettssak som førte til at det ble truffet en korrekt, upartisk avgjørelse.
28. Hva tok Jesu fiender ikke hensyn til?
28 Gjorde Jesu fiender noen undersøkelser for å finne ut hvem den mannen som stod anklaget foran dem, egentlig var? Jesaja stiller et lignende spørsmål: «Hvem vil være opptatt av detaljene om hans slekt?» Ordet «slekt» kan sikte til et menneskes herkomst, eller bakgrunn. Da Jesus stod foran Sanhedrinets medlemmer, tok de ikke hensyn til hans bakgrunn — at han oppfylte kravene til den lovte Messias. I stedet anklaget de ham for gudsbespottelse og mente at han fortjente å dø. (Markus 14: 64) Senere gav den romerske stattholderen Pontius Pilatus etter for press og dømte Jesus til å bli pælfestet. (Lukas 23: 13—25) Derved ble Jesus i en alder av bare 33 1/2 år, midtveis i livet, avskåret, «skilt fra de levendes land».
29. I hvilken forstand ble Jesus begravd «hos de onde» og «hos de rike»?
29 Jesaja skriver deretter om Messias’ død og begravelse: «Han skal få sitt gravsted hos de onde, og hos den rike klassen i sin død, enda han ikke hadde øvd vold og det ikke var svik i hans munn.» (Jesaja 53: 9) På hvilken måte var det at Jesus kom til å være hos de onde og hos de rike da han døde og ble begravet? Den 14. nisan i år 33 døde han på en henrettelsespæl utenfor Jerusalems murer. Ettersom han ble pælfestet mellom to ugjerningsmenn, kunne det på en måte sies at hans gravsted var hos de onde. (Lukas 23: 33) Men etter at Jesus var død, var det en rik mann fra Arimatea, Josef, som tok mot til seg og spurte Pilatus om han kunne få ta ned Jesu legeme og begrave det. Sammen med Nikodemus gjorde han så legemet i stand til begravelsen og la det i en ny grav som var hogd ut, og som tilhørte ham. (Matteus 27: 57—60; Johannes 19: 38—42) Så Jesu gravsted var også hos de rike.
’Jehova fant behag i å knuse ham’
30. I hvilken forstand fant Jehova glede i å knuse Jesus?
30 Jesaja sier deretter noe merkelig: «Jehova selv fant behag i å knuse ham; han gjorde ham syk. Hvis du vil sette hans sjel som et skyldoffer, skal han få se sitt avkom; han skal forlenge sine dager, og i hans hånd skal det som Jehova har behag i, lykkes. På grunn av sin sjels vanskeligheter skal han se, skal han mettes. Ved sin kunnskap skal den rettferdige, min tjener, bringe mange i en rettferdig stilling; og deres misgjerninger skal han selv bære.» (Jesaja 53: 10, 11) Hvordan kunne Jehova finne behag i at denne trofaste tjeneren ble knust? Det er klart at Jehova ikke personlig påførte sin kjære Sønn lidelser. Jesu fiender hadde det hele og fulle ansvar for det de gjorde mot ham. Men Jehova tillot at de behandlet ham på en grusom måte. (Johannes 19: 11) Hvorfor? Det er klart at det må ha vært smertefullt for Jehova, som er en Gud som viser stor medynk og medfølelse, å se sin uskyldige Sønn lide. (Jesaja 63: 9; Lukas 1: 77, 78) Jehova var naturligvis ikke misfornøyd med Jesus på noen måte. Men han gledet seg over at hans Sønn var villig til å lide, på grunn av alle de velsignelsene som det ville medføre.
31. a) På hvilken måte var det Jehova satte Jesu sjel som «et skyldoffer»? b) Spesielt hva må ha gitt Jesus stor tilfredshet etter alle de vanskelighetene han møtte som menneske?
31 Én velsignelse er at Jehova satte Jesu sjel som «et skyldoffer». Da Jesus kom tilbake til himmelen, trådte han følgelig fram for Jehova med verdien av sitt ofrede menneskeliv som et skyldoffer, og det behaget Jehova å godta dette som et offer for hele menneskeheten. (Hebreerne 9: 24; 10: 5—14) Ved hjelp av sitt skyldoffer fikk Jesus «avkom». Som «Evig Far» er han i stand til å gi liv — evig liv — til dem som viser tro på hans utgytte blod. (Jesaja 9: 6) Etter alle de vanskelighetene Jesus gjennomgikk som en menneskesjel, måtte det virkelig være tilfredsstillende for ham å ha utsikter til å utfri menneskeheten av synd og død! Og det må ha vært enda mer tilfredsstillende for ham å vite at hans ulastelighet gav hans himmelske Far et svar på hånsordene fra Motstanderen, Satan Djevelen. — Ordspråkene 27: 11.
32. Ved hvilken «kunnskap» er det Jesus bringer «mange i en rettferdig stilling», og hvem er det som oppnår en slik stilling?
32 En annen velsignelse som Jesu død medfører, er at han bringer «mange i en rettferdig stilling», til og med allerede nå. Jesaja sier at han gjør det «ved sin kunnskap». Dette er tydeligvis kunnskap som Jesus tilegnet seg ved å bli menneske og lide urettferdig på grunn av sin lydighet mot Gud. (Hebreerne 4: 15) Etter å ha lidd like til døden kunne Jesus skaffe til veie det offer som måtte til for at andre skulle kunne oppnå en rettferdig stilling. Hvem er det som oppnår en slik rettferdig stilling? De første var hans salvede etterfølgere. Fordi de har vist tro på Jesu offer, har Jehova erklært dem rettferdige med tanke på at han skal adoptere dem som sønner og gjøre dem til Jesu medarvinger. (Romerne 5: 19; 8: 16, 17) Og «en stor skare» av «andre sauer» viser tro på Jesu utgytte blod og gleder seg over å kunne stå i en rettferdig stilling innfor Jehova som hans venner og få overleve Harmageddon. — Åpenbaringen 7: 9; 16: 14, 16; Johannes 10: 16; Jakob 2: 23, 25.
33, 34. a) Hva er det vi får vite om Jehova som gjør oss varm om hjertet? b) Hvem er «de mange» som den messianske Tjener får «en andel» blant?
33 Til slutt beskriver Jesaja hva Messias oppnår ved sine seirer: «Derfor skal jeg gi ham en andel blant de mange, og med de mektige skal han dele byttet, fordi han utøste sin sjel til døden, og blant overtrederne ble han regnet; og han bar manges synd, og for overtrederne begynte han å tre meglende inn.» — Jesaja 53: 12.
34 De avsluttende ordene i denne delen av Jesajas profeti lærer oss noe om Jehova som gjør oss varm om hjertet: Han setter pris på dem som forblir lojale mot ham. Det framgår av løftet om at han skal gi den messianske Tjener «en andel blant de mange». Det ser ut til at disse ordene sikter til den skikken å dele krigsbytte. Jehova verdsetter den lojalitet som ble vist av «de mange» trofaste i gammel tid, deriblant Noah, Abraham og Job, og han har holdt av «en andel» til dem i sin kommende, nye verden. (Hebreerne 11: 13—16) Han vil også gi sin messianske Tjener en andel. Jehova vil lønne Jesus for hans ulastelige ferd. Vi kan også være forvisset om at Jehova ikke vil ’glemme vårt arbeid og den kjærlighet vi viser mot hans navn’. — Hebreerne 6: 10.
35. Hvem er «de mektige» som Jesus deler byttet med, og hva er byttet?
35 Guds Tjener kommer også til å få krigsbytte ved sin seier over sine fiender. Dette byttet skal han dele med «de mektige». Hvem er «de mektige» i oppfyllelsen? Det er den første gruppen av Jesu disipler, som seirer over verden på samme måte som han — de 144 000, som utgjør «Guds Israel». (Galaterne 6: 16; Johannes 16: 33; Åpenbaringen 3: 21; 14: 1) Hva er så byttet? Det omfatter tydeligvis de «gaver i form av mennesker» som Jesus billedlig talt har fravristet Satan og gitt til den kristne menighet. (Efeserne 4: 8—12) De 144 000 «mektige» får også del i et annet bytte. Ved sin seier over verden fravrister de Satan ethvert grunnlag for å spotte Jehova. Deres ubrytelige hengivenhet for Jehova opphøyer ham og gleder hans hjerte.
36. Visste Jesus at han oppfylte profetien om Guds Tjener? Forklar.
36 Jesus var klar over at han oppfylte profetien om Guds Tjener. Den kvelden han ble arrestert, siterte han ordene i Jesaja 53: 12 og anvendte dem på seg selv: «Jeg sier dere at dette som står skrevet, må bli oppfylt på meg, nemlig: ’Og han ble regnet blant lovløse.’ For det som gjelder meg, blir nå oppfylt.» (Lukas 22: 36, 37) Jesus ble virkelig behandlet som en lovløs. Han ble henrettet som en lovbryter, pælfestet mellom to røvere. (Markus 15: 27) Men han var villig til å utholde denne vanæren, for han var fullstendig klar over at han skulle «tre meglende inn» for oss. Han stilte seg i virkeligheten mellom synderne og det slag som dødsstraffen utgjorde, og tok selv imot slaget.
37. a) Hvem viser den historiske beretning om Jesu liv og død at han er? b) Hvorfor bør vi være takknemlige overfor Jehova Gud og hans opphøyde Tjener, Jesus Kristus?
37 Den historiske beretning om Jesu liv og død setter oss i stand til å fastslå at Jesus Kristus er den messianske Tjener i Jesajas profeti. Så takknemlige vi bør være for at Jehova var villig til å la sin kjære Sønn oppfylle profetien om Tjeneren og lide og dø for at vi skulle få mulighet til å bli gjenløst fra synd og død! På denne måten viste Jehova sin store kjærlighet til oss. Romerne 5: 8 sier: «Gud anbefaler sin egen kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.» Vi bør også være dypt takknemlige for at Jesus Kristus, den opphøyde Tjener, var villig til å utøse sin sjel til døden.
[Fotnoter]
a I sin gjengivelse av Jesaja 52: 13 sier Jonathan ben Uzziels targum (det første århundre e.v.t., oversatt til engelsk av J.F. Stenning): «Se, min tjener, Den salvede (eller Messias) skal ha framgang.» Og den babylonske talmud (omkring det tredje århundre e.v.t.) sier: «Messias — hva er hans navn? . . . [; de som tilhører] Rabbinerens hus[, sier: Den syke], som det er sagt: ’Sannelig, han har båret våre sykdommer.’» — Sanhedrin 98b; Jesaja 53: 4.
b Profeten Mika sa om Betlehem at den ’var for liten til å befinne seg blant Judas tusener’. (Mika 5: 2) Likevel fikk den lille byen Betlehem den enestående ære å være den byen hvor Messias ble født.
c Det hebraiske ordet som er gjengitt med «hjemsøkt», blir også brukt om spedalskhet. (2. Kongebok 15: 5) Ifølge noen bibelkommentatorer fikk det som står i Jesaja 53: 4, noen jøder til å trekke den slutning at Messias skulle være spedalsk. Den babylonske talmud anvender dette verset på Messias og kaller ham «den lærde spedalske». Den katolske bibeloversettelsen Douay-oversettelsen gjengir dette verset på følgende måte, i samsvar med den latinske oversettelsen Vulgata: «Vi har tenkt på ham som en spedalsk.»
[Oversikt på side 212]
JEHOVAS TJENER
Hvordan Jesus fylte rollen
PROFETI
BEGIVENHET
OPPFYLLELSE
Høyt hevet og opphøyd
Apg. 2: 34—36; Fil. 2: 8—11; 1. Pet. 3: 22
Feilaktig framstilt og vanæret
Matt. 11: 19; 27: 39—44, 63, 64; Joh. 8: 48; 10: 20
Gjorde mange nasjoner forskrekket
Matt. 24: 30; 2. Tess. 1: 6—10; Åp. 1: 7
Ikke trodd på
Joh. 12: 37, 38; Rom. 10: 11, 16, 17
Ringe og beskjeden start som menneske
Foraktet og forkastet
Matt. 26: 67; Luk. 23: 18—25; Joh. 1: 10, 11
Tok våre sykdommer på seg
Matt. 8: 16, 17; Luk. 8: 43—48
Gjennomboret
Led på grunn av andres misgjerning
Taus og tålmodig overfor sine anklagere
Matt. 27: 11—14; Mark. 14: 60, 61; Apg. 8: 32, 35
Ingen rettferdig rettssak, dømt
Matt. 26: 57—68; 27: 1, 2, 11—26; Joh. 18: 12—14, 19—24, 28—40
Begravet hos de rike
Matt. 27: 57—60; Joh. 19: 38—42
Hans sjel satt som skyldoffer
Gjorde det mulig for mange å komme i en rettferdig stilling
Rom. 5: 18, 19; 1. Pet. 2: 24; Åp. 7: 14
Regnet blant syndere
Matt. 26: 55, 56; 27: 38; Luk. 22: 36, 37
[Bilde på side 203]
’Han ble foraktet av mennesker’
[Bilde på side 206]
’Han opplot ikke sin munn’
[Rettigheter]
Detalj fra «Ecce Homo» av Antonio Ciseri
[Bilde på side 211]
«Han utøste sin sjel til døden»