Kapittel sytten

Fremmede blir ført til bønnens hus

Jesaja 56: 1—12

1, 2. Hvilken viktig kunngjøring ble gitt i 1935, og hva var dette et ledd i?

FREDAG 31. mai 1935 talte Joseph F. Rutherford på et stevne som ble holdt i Washington, D.C. Det spørsmålet han drøftet, var: Hvem er den ’store skare’ som apostelen Johannes så i et syn? Foredraget nådde sitt høydepunkt da bror Rutherford sa: «Vil alle som har det håp at de skal få leve evig på jorden, være så vennlig å reise seg?» Ifølge en av dem som var til stede, «reiste over halvparten av forsamlingen seg». Foredragsholderen sa så: «Se! Den store skare!» En annen av dem som var der, fortalte: «Først var det helt stille, så kom det et gledefylt rop, og bifallet var høyt og langvarig.» — Åpenbaringen 7: 9.

² Dette var et viktig øyeblikk under den vedvarende oppfyllelsen av en profeti som ble nedskrevet omkring 2700 år tidligere, og som vi finner i Jesaja, kapittel 56. I likhet med mange av de andre profetiene i Jesajas bok inneholder den trøsterike løfter og kraftige advarsler. I den første oppfyllelsen gjelder den Guds paktsfolk på Jesajas egen tid, men den får også en oppfyllelse i vår tid.

Hvilke krav må oppfylles?

3. Hva må jødene gjøre hvis de søker Guds frelse?

³ Jesaja, kapittel 56, begynner med en formaning til jødene. Men alle de sanne tilbedere bør gi akt på det profeten skriver. Vi leser: «Dette er hva Jehova har sagt: ’Hold fast ved det som er rett, og gjør det som er rettferdig. For snart skal min frelse komme og min rettferdighet bli åpenbart. Lykkelig er det dødelige menneske som gjør dette, og den menneskesønn som holder fast ved det — som holder sabbaten, så han ikke vanhelliger den, og som vokter sin hånd, så han ikke gjør noe som helst ondt.’» (Jesaja 56: 1, 2) De av Judas innbyggere som søker Guds frelse, må adlyde Moseloven, holde fast ved det som er rett, og leve et rettskaffent liv. Hvorfor? Fordi Jehova selv er rettferdig. De som jager etter rettferdighet, oppnår den lykke som det gir å ha Jehovas gunst. — Salme 144: 15b.

4. Hvorfor er det så viktig i Israel å holde sabbaten?

⁴ Profetien legger vekt på det å holde sabbaten, fordi sabbaten er et viktig trekk ved Moseloven. Ja, en av grunnene til at Judas innbyggere med tiden blir ført i fangenskap, er nettopp at de har forsømt å holde sabbaten. (3. Mosebok 26: 34, 35; 2. Krønikebok 36: 20, 21) Sabbaten er et tegn på det spesielle forholdet mellom Jehova og jødene, og de som holder sabbaten, viser at de verdsetter dette forholdet. (2. Mosebok 31: 13) Når Jesajas samtidige holder sabbaten, vil det dessuten minne dem om at Jehova er Skaperen. Det vil også få dem til å tenke på den store barmhjertighet han har vist dem. (2. Mosebok 20: 8—11; 5. Mosebok 5: 12—15) Og sabbatsordningen representerer en fast, organisert måte å tilbe Jehova på. Det at Judas innbyggere hviler fra sitt faste arbeid én gang i uken, gir dem mulighet til å be, studere og meditere.

5. Hvordan kan de kristne i prinsippet følge formaningen om å holde sabbaten?

⁵ Men hva med de kristne? Gjelder oppfordringen til å holde sabbaten dem? Ikke direkte, for de kristne er ikke underlagt Loven og er derfor ikke pålagt å holde sabbaten. (Kolosserne 2: 16, 17) Likevel sa apostelen Paulus at det er «en sabbatshvile» for de trofaste kristne. Denne «sabbatshvile» omfatter å ha tro på Jesu gjenløsningsoffer, som bringer frelse, og å slutte å stole på gjerninger alene. (Hebreerne 4: 6—10) Ordene i Jesajas profeti om sabbaten minner følgelig Jehovas tjenere i dag om hvor viktig det er å ha tro på Guds ordning for frelse. De er også en fin påminnelse om hvor viktig det er å framelske et nært forhold til Jehova og å tilbe ham regelmessig, uten opphold.

Trøst til den fremmede og evnukken

6. Hvilke to grupper blir oppmerksomheten nå rettet mot?

⁶ Jehova henvender seg nå til to grupper som ønsker å tjene ham, men som under Moseloven ikke oppfyller kravene til dem som får bli en del av den jødiske menighet. Vi leser: «La ikke den fremmede som har sluttet seg til Jehova, si: ’Jehova kommer uten tvil til å skille meg ut fra sitt folk.’ La heller ikke evnukken si: ’Se, jeg er et tørt tre.’» (Jesaja 56: 3) Den fremmede er redd for at han skal bli utelukket av Israel. Evnukken er bekymret fordi han aldri kommer til å få barn som kan føre navnet hans videre. Begge gruppene bør fatte mot. Før vi ser på hvorfor de bør det, skal vi se på deres stilling under Loven i forhold til Israels nasjon.

7. Hvilke begrensninger er de fremmede i Israel underlagt ifølge Loven?

⁷ Uomskårne fremmede får ikke tilbe sammen med Israel. De får for eksempel ikke delta i påskemåltidet. (2. Mosebok 12: 43) Fremmede som ikke begår åpenbare brudd på landets lover, blir vist gjestfrihet og har visse lovfestede rettigheter, men det er ingen varige bånd mellom dem og nasjonen. Det er naturligvis noen av dem som går helt inn for å følge Loven, og som et tegn på det blir mennene blant dem omskåret. Derved blir de proselytter og får det privilegium å tilbe i forgården til Jehovas hus og blir regnet som en del av Israels menighet. (3. Mosebok 17: 10—14; 20: 2; 24: 22) Men ikke engang proselyttene er fullverdige parthavere i Jehovas pakt med Israel, og de har ingen arvelodd i det lovte land. Andre fremmede kan vende seg til templet i bønn, og de kan tydeligvis frambære offer gjennom presteskapet så lenge ofrene er i samsvar med Loven. (3. Mosebok 22: 25; 1. Kongebok 8: 41—43) Men israelittene skal ikke pleie nær omgang med dem.

Evnukker får et navn til uavgrenset tid

8. a) Hvordan ble evnukker betraktet under Loven? b) Hvordan gjorde hedenske folkeslag bruk av evnukker, og hva kan ordet «evnukk» noen ganger sikte til?

⁸ Evnukker blir ikke regnet som fullverdige medlemmer av Israels nasjon, selv om de skulle være født av jødiske foreldre.a (5. Mosebok 23: 1) Blant noen av de hedenske folkeslagene i bibelsk tid hadde evnukkene en spesiell posisjon, og det var vanlig å kastrere noen av de barna som ble tatt som krigsfanger. Evnukkene hadde spesielle stillinger ved de kongelige hoff. En evnukk kunne være ’kvinnevokter’, «medhustruenes vokter» eller en oppvarter for dronningen. (Ester 2: 3, 12—15; 4: 4—6, 9) Det finnes ingen vitnesbyrd om at israelittene fulgte en slik praksis, eller at man var spesielt på utkikk etter evnukker som kunne gjøre tjeneste hos kongene i Israel.b

9. Hvilke trøstende ord kommer Jehova med til dem som i fysisk forstand er evnukker?

⁹ I tillegg til at menn i Israel som i bokstavelig forstand er evnukker, bare i begrenset utstrekning kan delta i tilbedelsen av den sanne Gud, kan de ikke bli far til barn som kan føre familiens navn videre, og det er naturligvis en svært ydmykende situasjon. Hvor oppmuntrende er ikke derfor de neste ordene i profetien! Vi leser: «Dette er hva Jehova har sagt til de evnukkene som holder mine sabbater, og som har valgt det jeg har funnet behag i, og som holder fast ved min pakt: ’Jeg vil til og med gi dem et minnesmerke og et navn i mitt hus og innenfor mine murer, noe som er bedre enn sønner og døtre. Et navn til uavgrenset tid skal jeg gi dem, et som ikke skal bli utslettet.’» — Jesaja 56: 4, 5.

10. Når forandret evnukkenes situasjon seg, og hvilket privilegium har vært åpent for dem siden da?

¹⁰ Ja, den tiden vil komme da ikke engang det at en person er evnukk i fysisk forstand, vil være noen hindring for at han kan bli fullt ut godtatt som Jehovas tjener. Hvis evnukkene er lydige, vil de få «et minnesmerke», et sted, i Jehovas hus og et navn, noe som er bedre enn sønner og døtre. Når kommer det til å skje? Ikke før etter Jesu Kristi død. Ved Jesu død ble den gamle lovpakten erstattet av en ny pakt, og «Guds Israel» trådte i stedet for det kjødelige Israel. (Galaterne 6: 16) Siden da har alle som viser tro, kunnet utøve en tilbedelse som er antagelig i Guds øyne. Legemlige særtrekk og ens fysiske tilstand teller ikke lenger. De som trofast holder ut, uansett fysisk tilstand, vil få «et navn til uavgrenset tid . . . et som ikke skal bli utslettet». Jehova vil ikke glemme dem. Deres navn vil bli skrevet i hans «minnebok», og til hans fastsatte tid kommer de til å få evig liv. — Malaki 3: 16; Ordspråkene 22: 1; 1. Johannes 2: 17.

Fremmede tilber sammen med Guds folk

11. Hva blir alle fremmede oppfordret til å gjøre for å bli velsignet?

¹¹ Men hva med de fremmede? Profetien vender nå igjen oppmerksomheten mot dem, og Jehova har virkelig noen trøstende ord til dem. Jesaja skriver: «De fremmede som har sluttet seg til Jehova for å tjene ham og for å elske Jehovas navn, for å bli tjenere for ham, alle som holder sabbaten, så de ikke vanhelliger den, og som holder fast ved min pakt, også dem vil jeg føre til mitt hellige fjell og la dem fryde seg i mitt bønnens hus. Deres helbrennofre og deres slaktofre skal bli godtatt på mitt alter. For mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folkene.» — Jesaja 56: 6, 7.

12. Hvilken forståelse hadde man en gang med hensyn til Jesu profeti om de «andre sauer»?

¹² I vår tid har «de fremmede» kommet gradvis til syne. Før den første verdenskrig forstod man at det var flere enkeltpersoner som kom til å bli frelst, enn dem som hadde håp om å regjere sammen med Jesus i himmelen — dem som vi i dag kjenner som Guds Israel. Bibelstudentene var oppmerksom på Jesu ord i Johannes 10: 16: «Jeg har andre sauer, som ikke er av denne kveen; også dem må jeg føre, og de skal høre min røst, og de skal bli én hjord, én hyrde.» Man forstod det slik at disse «andre sauer» var en jordisk klasse. Men de fleste av bibelstudentene trodde at de andre sauer kom til å stå fram under Jesu Kristi tusenårige styre.

13. Hvordan forstod man at sauene i Matteus, kapittel 25, måtte stå fram i avslutningen på denne tingenes ordning?

¹³ Etter hvert fikk man en klarere forståelse av andre skriftsteder som taler om sauer. I Matteus, kapittel 25, er Jesu lignelse om sauene og geitene nedskrevet. Det sies i lignelsen at sauene får evig liv fordi de støtter Jesu brødre. De utgjør følgelig en egen klasse og er ikke de samme som Kristi salvede brødre. På et stevne som ble holdt i Los Angeles i California i USA i 1923, ble det forklart at disse sauene måtte stå fram, ikke i tusenårsriket, men i avslutningen på den nåværende tingenes ordning. Hvorfor? Fordi Jesus fortalte lignelsen som en del av sitt svar på spørsmålet: «Når skal disse ting skje, og hva skal være tegnet på ditt nærvær og på avslutningen på tingenes ordning?» — Matteus 24: 3.

14, 15. Hvordan gikk forståelsen av de andre sauers stilling i endens tid framover?

¹⁴ I 1920-årene var det noen av dem som var knyttet til bibelstudentene, som følte at de ikke hadde Jehovas ånds vitnesbyrd om at de hadde et himmelsk kall. Men de var ivrige tjenere for Den Høyeste Gud. I 1931 fikk man en bedre forståelse av deres stilling, da boken Det store Opgør kom ut (på engelsk). Boken drøftet den bibelske boken Esekiel vers for vers og forklarte synet om «mannen» med blekkhornet. (Esekiel 9: 1—11) I synet gikk denne «mannen» gjennom Jerusalem og satte et merke i pannen på dem som sukket og stønnet på grunn av alle de vederstyggelighetene som ble gjort i byen. «Mannen» er et bilde på Jesu brødre, resten av de salvede kristne som lever på jorden i den tiden det motbilledlige Jerusalem, kristenheten, blir dømt. De som får et merke i pannen, er de andre sauer som lever i den tiden. I synet blir de spart når Jehovas domsfullbyrdere tar hevn over den frafalne byen.

¹⁵ I 1932 kom det en klarere forståelse av det profetiske dramaet om kong Jehu i Israel og Jehonadab, en ikke-israelitt. Den viste hvordan de andre sauer støtter Kristi salvede brødre, akkurat som Jehonadab fulgte med Jehu og støttet ham da han gjorde ende på Ba’al-dyrkelsen. Og så, i 1935, forstod man at de andre sauer som lever i endens tid for denne tingenes ordning, er den store skare som apostelen Johannes så i et syn. Første gang det ble forklart, var på det tidligere nevnte stevnet i Washington, D.C., da Joseph F. Rutherford omtalte dem som har et jordisk håp, som «den store skare».

16. Hvilke privilegier og hvilke plikter har «de fremmede»?

¹⁶ På denne måten forstod man litt etter litt at «de fremmede» spiller en viktig rolle i forbindelse med Jehovas hensikter nå i de siste dager. De kommer til Guds Israel for å tilbe Jehova. (Sakarja 8: 23) Sammen med denne åndelige nasjonen frambærer de antagelige offer for Gud og går inn til sabbatshvilen. (Hebreerne 13: 15, 16) De tilber dessuten i Guds åndelige tempel, som i likhet med templet i Jerusalem er «et bønnens hus for alle nasjonene». (Markus 11: 17) De viser tro på Jesu Kristi gjenløsningsoffer, idet de ’vasker sine lange kjortler og gjør dem hvite i Lammets blod’. Og de tjener Jehova uten avbrudd; «de yter ham hellig tjeneste dag og natt». — Åpenbaringen 7: 14, 15.

17. På hvilken måte holder vår tids fremmede fast ved den nye pakt?

¹⁷ Disse vår tids fremmede holder fast ved den nye pakt i den forstand at de ved å ha sluttet seg til Guds Israel får del i de goder og velsignelser som kommer gjennom den nye pakt. Selv om de ikke er parthavere i pakten, underordner de seg helhjertet under de lovene som er knyttet til den. På den måten er Jehovas lov i deres hjerte, og de lærer Jehova å kjenne som sin himmelske Far og den suverene Overherre. — Jeremia 31: 33, 34; Matteus 6: 9; Johannes 17: 3.

18. Hvilket innsamlingsarbeid har pågått i endens tid?

¹⁸ Jesajas profeti fortsetter: «Utsagnet fra Den Suverene Herre Jehova, som samler de bortdrevne av Israel, lyder: ’Jeg skal samle andre til ham, foruten dem som allerede er samlet av dem som hører ham til.’» (Jesaja 56: 8) I endens tid har Jehova samlet «de bortdrevne av Israel», dem som tilhører den salvede rest. Han samler også andre, dem som tilhører den store skare. Disse to gruppene tilber sammen i fred og harmoni under tilsyn av Jehova og hans Konge, Kristus Jesus, som nå er innsatt på tronen. På grunn av deres lojalitet mot Jehovas styre ved Kristus har den gode Hyrde gjort dem til en forent, lykkelig hjord.

Blinde vaktmenn, stumme hunder

19. Hvilken innbydelse blir rettet til de ville dyrene på marken og i skogen?

¹⁹ De ordene som nå følger, utgjør en slående, nesten sjokkerende kontrast til de foregående kjærlige, oppbyggende ordene. Jehova er rede til å handle med barmhjertighet overfor fremmede og evnukker. Men mange av dem som hevder at de tilhører Guds menighet, blir fordømt og kommer til å bli rammet av Guds dom. Og de fortjener ikke engang å få en anstendig begravelse, men kommer til å bli fortært av glupske villdyr. Vi leser: «Alle dere ville dyr på den åpne marken, kom og ét, alle dere ville dyr i skogen.» (Jesaja 56: 9) Hva er det disse ville dyrene skal ete? Profetien vil forklare det. Derved minner den oss om hvilken skjebne som venter dem som står Gud imot, i den kommende Harmageddon-krigen, da de blir liggende på bakken som lik, som himmelens fugler kan komme og fortære. — Åpenbaringen 19: 17, 18.

20, 21. Hva er årsaken til at de religiøse lederne ikke duger som åndelige veiledere?

²⁰ Profetien fortsetter: «Hans vaktmenn er blinde. Ingen av dem har gitt akt. De er alle stumme hunder; de kan ikke gjø, de peser, legger seg, elsker å slumre. Ja, de er hunder, sterke i sjelens begjær; de har ikke kjent metthet. De er også hyrder som ikke har kjent til det å forstå. De har alle vendt seg til sin egen vei, hver til sin urette vinning fra sin egen kant: ’Kom! La meg hente vin; og la oss fylle oss med rusdrikk. Og morgendagen skal sannelig bli akkurat som denne dagen, stor på en langt mer storslagen måte.’» — Jesaja 56: 10⁠—12.

²¹ Judas religiøse ledere hevder at de tilber Jehova. De hevder at de er «hans vaktmenn». Men de er blinde, stumme og søvnige åndelig sett. Til hvilken nytte er de når de ikke kan holde vakt og si fra når det er fare på ferde? Slike religiøse vaktmenn er uten forstand; de har ingen forståelse. De er ikke i en slik stilling at de kan gi åndelig veiledning til sauelignende mennesker. De er dessuten fordervet. De har umettelige selviske ønsker. De følger ikke Jehovas veiledning, men går sine egne veier og jager etter urettferdig vinning, fyller seg med rusdrikk og oppfordrer andre til å gjøre det samme. De bryr seg så lite om Guds forestående dom at de sier til folk at alt er i orden.

22. På hvilken måte var de religiøse lederne på Jesu tid lik lederne i Juda?

²² Tidligere i sin profeti brukte Jesaja et lignende billedspråk for å beskrive Judas troløse religiøse ledere — han skrev at de i åndelig henseende var drukne, søvnige og uten forstand. De bebyrdet folk med menneskelagde tradisjoner, fortalte religiøse løgner og stolte på at Assyria ville hjelpe dem, i stedet for å se hen til Gud. (2. Kongebok 16: 5—9; Jesaja 29: 1, 9—14) De hadde ikke lært noen ting. Og det var dessverre ledere av samme slag som stod fram i det første århundre. De tok ikke imot det gode budskap som Jesus, Guds egen Sønn, overbrakte dem, men forkastet ham og sammensverget seg for å få ham drept. Jesus sa rett ut at de var «blinde veiledere», og tilføyde at når «en blind leder en blind, vil begge falle i en grop». — Matteus 15: 14.

Vaktmenn i vår tid

23. Hvilken profeti som Peter kom med om religiøse ledere, er blitt oppfylt?

²³ Apostelen Peter sa at det kom til å framstå falske lærere som skulle føre de kristne vill. Han skrev: «Det framstod også falske profeter blant folket [Israel], liksom det også kommer til å være falske lærere blant dere. Nettopp disse skal i stillhet innføre ødeleggende sekter og skal til og med fornekte den eier som kjøpte dem, og derved føre en hastig tilintetgjørelse over seg selv.» (2. Peter 2: 1) Hva er blitt resultatet av slike læreres falske lære og sekterisme? Kristenheten. Kristenhetens religiøse ledere i vår tid ber om Guds velsignelse for sine politiske venner og kommer med løfter om en strålende framtid. De har også vist seg å være blinde, stumme og sovende hva åndelige ting angår.

24. Hvilken enhet er det mellom det åndelige Israel og de fremmede?

²⁴ Jehova fører imidlertid millioner av fremmede sammen med de siste medlemmene av Guds Israel for at de skal tilbe i hans store åndelige bønnens hus. Disse fremmede, som riktignok kommer fra mange nasjoner, folkegrupper og språkgrupper, er likevel forent med hverandre og med Guds Israel. De er overbevist om at frelsen utelukkende kan komme fra Jehova Gud gjennom Jesus Kristus. Motivert av kjærlighet til Jehova taler de i likhet med Kristi salvede brødre om sin tro. Og de finner stor trøst og styrke i de ordene som apostelen Paulus skrev under inspirasjon: «Hvis du offentlig kunngjør dette ’ord i din egen munn’, at Jesus er Herre, og i ditt hjerte viser tro på at Gud oppreiste ham fra de døde, skal du bli frelst.» — Romerne 10: 9.

[Fotnoter]

[Bilde på side 250]

Sabbaten skulle gi folket anledning til å be, studere og meditere

[Bilde på side 256]

De andre sauers stilling ble tydelig forklart på et stevne i Washington, D.C., i 1935 (bildet nedenfor er av dåpen, bildet til høyre av programmet)

[Bilde på side 259]

De ville dyrene blir innbudt til et gjestebud

[Bilde på side 261]

De fremmede og Guds Israel samarbeider i forening