JESAJA

(Jesạja) [Jehovas frelse].

En profet, sønn av Amoz (ikke profeten Amos). Han tjente i Juda og Jerusalem i den perioden da Ussia, Jotam, Akas og Hiskia var konger i Juda. (Jes 1: 1) Pekah og Hosjea var konger i nordriket Israel, som gikk til grunne i 740 f.v.t., mens Jesaja fremdeles tjente som profet. Profetene Mika, Hosea og Oded virket samtidig med Jesaja. Det later til at Jesaja begynte sin profetgjerning etter at Hosea hadde begynt, og før Mika begynte å profetere. – 2Kr 28: 9; Ho 1: 1; Mi 1: 1.

Mens Jesaja tjente som profet i Juda, og spesielt mens kong Akas regjerte, var riket i en bedrøvelig forfatning moralsk sett. Både fyrster og folk flest var opprørske, og i Jehovas øyne var nasjonen syk i hjerte og hode. Herskerne ble kalt «Sodoma-herskere», og folket ble kalt «Gomorra-folk». (Jes 1: 2–10) Jesaja ble på forhånd gjort oppmerksom på at de kom til å være uvillige til å høre. Jehova sa at denne situasjonen skulle vedvare til landet ble lagt øde og bare «en tiendedel», «en hellig sæd», ble tilbake som stubben av et veldig tre. Jesajas profetiske gjerning må ha vært til trøst for disse få menneskene og må ha styrket deres tro, selv om resten av folket ikke ville høre på ham. – Jes 6: 1–13.

Jesaja konsentrerte seg hovedsakelig om Juda, men han uttalte også profetier om Israel og nasjonene omkring, siden de hadde innvirkning på Judas situasjon og historie. Han tjente lenge som profet. Han begynte sin gjerning omkring 778 f.v.t., da kong Ussia døde, eller kanskje noe tidligere, og fortsatte til en tid etter Hiskias 14. regjeringsår (732 f.v.t.). – Jes 36: 1, 2; 37: 37, 38.

Jesajas familie. Jesaja var gift. Hans hustru blir kalt «profetinnen» (Jes 8: 3), og det ser ut til at det betyr noe mer enn at hun var en profets hustru. Hun var tydeligvis utnevnt av Jehova til å virke som profet, i likhet med Debora i dommertiden og Hulda i Josjias regjeringstid. – Dom 4: 4; 2Kg 22: 14.

Bibelen navngir to sønner av Jesaja, barn han hadde fått «som tegn og som mirakler i Israel». (Jes 8: 18) Da Akas regjerte, var Jesajas sønn Sjear-Jasjub gammel nok til å være med da hans far skulle overbringe et budskap til kongen. Navnet Sjear-Jasjub betyr «bare en rest (de som er igjen) skal vende tilbake». Det lå en profetisk betydning i dette navnet. Like så sikkert som at Jesaja fikk en sønn som ble gitt dette navnet, like sikkert var det at Juda rike en dag skulle bli omstyrtet, og at bare en rest skulle vende tilbake etter en tid i landflyktighet. (Jes 7: 3; 10: 20–23) En liten rest vendte da også tilbake i 537 f.v.t., da perserkongen Kyros utstedte et dekret som gav jødene lov til å forlate Babylon etter å ha vært i landflyktighet i 70 år. – 2Kr 36: 22, 23; Esr 1: 1; 2: 1, 2.

En annen sønn av Jesaja ble navngitt før han ble unnfanget, og navnet ble skrevet på en tavle, noe pålitelige vitner kunne bekrefte. Det later til at saken ble holdt hemmelig til etter sønnens fødsel, da vitnene kunne tre fram og avlegge vitnesbyrd om at profeten hadde forutsagt fødselen, og derved bevise at saken hadde profetisk betydning. Det navnet gutten fikk på Guds befaling, var Maher-Sjalal-Hasj-Bas, som betyr «Skynd deg, bytte! Han er kommet med hast til plyndringen; el.: Idet han skynder seg til byttet, er han kommet med hast til plyndringen». Det ble sagt at før denne sønnen visste å rope: «Far!» og «Mor!», skulle det bli slutt på den trusselen Juda var utsatt for på grunn av sammensvergelsen mellom Syria og tistammeriket Israel. – Jes 8: 1–4.

Profetien bar bud om at Juda snart skulle bli befridd for denne trusselen. Unnsetningen kom da Assyria grep inn i den kampen mot Juda som ble ført av Resin, Syrias konge, og Pekah, Israels konge. Assyrerne inntok Damaskus, og senere, i 740 f.v.t., plyndret og ødela de Israels rike, slik at den profetien som lå i betydningen av guttens navn, fullt ut ble oppfylt. (2Kg 16: 5–9; 17: 1–6) Men kong Akas hadde ikke satt sin lit til Jehova. Han hadde i stedet forsøkt å avverge trusselen fra Syria og Israel ved å bestikke assyrerkongen for å få hans beskyttelse. Derfor tillot Jehova at Assyria ble en stor trussel for Juda og faktisk oversvømte landet helt opp til Jerusalem, slik Jesaja hadde advart om. – Jes 7: 17–20.

Jesaja talte mange ganger om «tegn» som Jehova skulle gi. Blant disse tegnene var hans to sønner og, i ett tilfelle, han selv. Jehova befalte ham en gang å gå omkring naken og barføtt i tre år som et tegn og et varsel mot Egypt og mot Etiopia om at folk fra disse landene skulle bli ført bort som fanger av kongen i Assyria. – Jes 20: 1–6; jf. Jes 7: 11, 14; 19: 20; 37: 30; 38: 7, 22; 55: 13; 66: 19.

Profetier om landflyktighet og gjenreisning. Jesaja fikk også det privilegium å forutsi at det ikke ville være Assyria, men Babylon som skulle komme til å avsette Judas konger og ødelegge Jerusalem. (Jes 39: 6, 7) Da Assyria oversvømte Juda «opp til halsen», overbrakte Jesaja det trøsterike budskap til kong Hiskia at de assyriske styrkene ikke skulle klare å komme inn i byen. (Jes 8: 7, 8) Jehova holdt ord ved å sende en engel som utslettet 185 000 av assyrerhærens ’veldige menn’ og ledere, og derved utfridde han Jerusalem. – 2Kr 32: 21.

Det som var til størst glede for Jesaja, var sikkert at Jehova gav ham det privilegium å uttale og skrive ned mange profetier om gjenreisningen av Jerusalem, byen han var så glad i. Selv om Jehova ville tillate at folket ble ført i landflyktighet til Babylon på grunn av trass og opprør mot ham, ville han også i sin tid dømme Babylon fordi babylonerne handlet av ondskap og hadde til hensikt å holde Guds folk i fangenskap for bestandig. Flere av Jesajas profetier dreier seg om Guds dom over Babylon og om hvor fullstendig denne byen skulle bli en øde ruin som aldri skulle bli gjenoppbygd. – Jes 45: 1, 2; kap. 13, 14, 46–48.

I profetiene om gjenreisningen, som er å finne gjennom hele Jesajas bok, blir Jehova lovprist for den ufortjente godhet og barmhjertighet han viser sitt folk og hele menneskeheten. I disse profetiene blir det forutsagt at den tiden skulle komme da Jehova skulle opphøye Jerusalem til en ny stilling og gi byen en herlighet som skulle bli sett av alle nasjoner. Den skulle også bli til velsignelse for alle nasjoner. Jerusalem ble virkelig gjenreist og gjenoppbygd, og byen ble også velsignet ved at Messias trådte fram der og «kastet lys over liv og uforgjengelighet ved det gode budskap». (2Ti 1: 10) Gjenreisningen av Jerusalem var også et forbilde på en større og mer storslagen gjenreisning som skulle komme senere. – Ro 15: 4; 1Kt 10: 11; Ga 4: 25, 26.

Hvilken betydning Jesajas gjerning fikk. Jesaja skrev ikke bare den boken i Bibelen som bærer hans navn, men tydeligvis også minst én historisk bok, som handlet om kong Ussias anliggender, og som utvilsomt hørte med til nasjonens offisielle opptegnelser. (2Kr 26: 22) Ved at han trofast utførte den profetiske gjerning Jehova hadde satt ham til, kom han til å øve sterk innflytelse på nasjonens historie, spesielt i forbindelse med at han gav råd og veiledning til den rettferdige kong Hiskia. Mange av Jesajas profetier får også en større oppfyllelse i forbindelse med Messias og hans rike. Det blir ofte sitert fra eller henvist til Jesajas bok i De kristne greske skrifter. I mange tilfeller anvender de kristne skribentene Jesajas profetier på Jesus Kristus, og noen ganger peker de på en oppfyllelse av hans profetier som fant sted på deres tid.