Kapittel tre

«La oss bringe orden i forholdet»

Jesaja 1: 10—31

1, 2. Med hvem sammenligner Jehova herskerne og folket i Jerusalem og Juda, og hvorfor er det berettiget?

INNBYGGERNE i Jerusalem føler kanskje trang til å rettferdiggjøre seg etter at de har hørt den anklagen som er nedskrevet i Jesaja 1: 1—9. De har sikkert lyst til å vise til alle de ofrene de frambærer for Jehova, med en viss stolthet. Men i versene 10 til 15 kommer Jehova med en knusende kritikk av deres holdning. Det første verset lyder: «Hør Jehovas ord, dere Sodoma-herskere. Lytt til vår Guds lov, dere Gomorra-folk.» — Jesaja 1: 10.

² Sodoma og Gomorra ble ødelagt, ikke bare på grunn av innbyggernes perverse handlinger, men også på grunn av deres hardhjertete, hovmodige holdninger. (1. Mosebok 18: 20, 21; 19: 4, 5, 23—25; Esekiel 16: 49, 50) Jesajas tilhørere må være rystet over å høre seg selv bli sammenlignet med folket i disse byene, som ble dømt til ødeleggelse.a Men Jehova ser sitt folk slik som det er, og Jesaja utvanner ikke hans budskap for å ’klø dem i ørene’. — 2. Timoteus 4: 3.

3. Hva mener Jehova når han sier at han har «fått nok» av folkets ofre, og hva er grunnen til det?

³ Legg merke til hvordan Jehova ser på sitt folks formalistiske tilbedelse. «’Hvilket gagn har jeg av deres mange slaktofre?’ sier Jehova. ’Jeg har fått nok av helbrennofre av værer og fettet av velnærte dyr; og blodet av unge okser og værlam og bukker har jeg ikke funnet behag i.’» (Jesaja 1: 11) Folket har glemt at Jehova ikke er avhengig av deres ofre. (Salme 50: 8—13) Han trenger ikke noe av det som vi mennesker kan ofre til ham. Så hvis folket tror at de gjør Jehova en tjeneste ved å bære fram sine halvhjertete ofre, tar de feil. Jehova benytter et kraftfullt billedspråk. Uttrykket «jeg har fått nok» kan også gjengis med «jeg er overmett». Kjenner du den følelsen det gir å være så mett at bare synet av mat byr deg imot? Jehova følte noe lignende når det gjaldt disse ofrene — de bød ham imot!

4. Hvordan avslører Jesaja 1: 12 hvor nytteløst det er at folket er til stede i templet i Jerusalem?

⁴ Jehova sier videre: «Når dere stadig kommer inn for å se mitt ansikt, hvem er det da som har krevd dette av deres hånd, at dere skal tråkke ned mine forgårder?» (Jesaja 1: 12) Er det ikke Jehovas egen lov som krever at folket skal ’komme inn for å se hans ansikt’, det vil si at de skal komme til hans tempel i Jerusalem? (2. Mosebok 34: 23, 24) Jo, men det at de kommer dit, er bare en formsak for dem. Den rene tilbedelse er en slags rutine; de har ikke rene motiver. I Jehovas øyne er alle besøkene deres i hans forgårder bare ’tråkking’; de fører ikke til noe annet enn at tempelplassen blir tråkket ned, nedslitt.

5. Hva omfatter jødenes tilbedelseshandlinger, og hvorfor er de blitt «en byrde» for Jehova?

⁵ Det er ikke rart at Jehova nå bruker et enda kraftigere språk: «Slutt med å komme med flere verdiløse kornofre. Røkelse — det er en vederstyggelighet for meg. Nymåne og sabbat, innkalling til sammenkomst — jeg kan ikke tåle bruk av mystisk kraft sammen med høytidssamling. Deres nymåner og deres festtider har min sjel hatet. For meg er de blitt en byrde; jeg er blitt trett av å bære dem.» (Jesaja 1: 13, 14) Kornofre, røkelse, sabbater og høytidssamlinger er alt sammen foreskrevet i Guds lov til Israel. Når det gjelder nymånedagene, sier Loven bare at folket skal holde dem, men etter hvert har en rekke gode tradisjoner kommet til. (4. Mosebok 10: 10; 28: 11) Nymånedagen blir sett på som en månedlig sabbat, da folket avstår fra arbeid og også kommer sammen for å bli undervist av profetene og prestene. (2. Kongebok 4: 23; Esekiel 46: 3; Amos 8: 5) Det er ikke noe galt i å overholde slike tradisjoner. Problemet ligger i at folket bare gjør dette for syns skyld. Jødene bruker dessuten «mystisk kraft» — de utøver spiritisme — samtidig som de i det ytre holder Guds lov.b Deres tilbedelseshandlinger er derfor blitt «en byrde» for Jehova.

6. I hvilken forstand er Jehova blitt «trett»?

⁶ Men hvordan kan Jehova være «trett»? Han har jo ’en veldig dynamisk energi’ og «blir ikke trett eller utmattet». (Jesaja 40: 26, 28) Jehova bruker et levende billedspråk for at vi skal forstå hvordan han føler det. Har du noen gang båret noe tungt så lenge at du følte deg helt utslitt og bare lengtet etter å bli kvitt byrden? Slik føler Jehova det når det gjelder hans folks hyklerske tilbedelseshandlinger.

7. Hvorfor har Jehova sluttet å lytte til sitt folks bønner?

⁷ Jehova kommer så inn på den mest personlige av alle tilbedelseshandlinger. «Når dere brer hendene ut, lukker jeg mine øyne for dere. Selv om dere ber mange bønner, lytter jeg ikke; deres hender er blitt fulle av blodsutgytelse.» (Jesaja 1: 15) Å bre hendene ut, å strekke dem ut med håndflatene vendt opp, er en bevegelse israelittene gjør når de påkaller Gud i bønn. I Jehovas øyne er en slik bevegelse blitt helt meningsløs, for dette folket har hendene fulle av blodsutgytelse. Volden florerer i landet. De svake blir undertrykt. Det er uanstendig at slike voldelige, selviske mennesker vender seg til Jehova og ber om hans velsignelse. Det er ikke rart at Jehova sier: ’Jeg lytter ikke’!

8. Hvilken feil begår kristenheten i vår tid, og hvordan er enkelte kristne blitt fanget i en lignende snare?

⁸ Kristenheten i vår tid har heller ikke klart å oppnå Guds gunst med sine stadige gjentagelser av innholdsløse bønner og sine andre religiøse «gjerninger». (Matteus 7: 21—23) Det er av største betydning at ikke vi blir fanget i den samme snaren. Det hender at en kristen begynner å praktisere en alvorlig synd og så tenker at hvis han bare holder det han gjør, skjult og øker sin virksomhet i den kristne menighet, vil hans gjerninger på en måte oppveie hans synd. Slike formalistiske gjerninger behager ikke Jehova. Det finnes bare én ting som kan kurere åndelig sykdom, slik de neste versene i Jesaja viser.

Hva som kurerer åndelig sykdom

9, 10. Hvor viktig er renhet i tilbedelsen av Jehova?

⁹ Jehova, den medfølende Gud, går nå over til en varmere og mer appellerende tone. «Vask dere; gjør dere rene; få deres onde gjerninger bort fra mine øyne; hold opp med å gjøre det som er ondt. Lær å gjøre det som er godt; søk etter rett; tilrettevis undertrykkeren; fell dom for den farløse gutt; før enkens sak.» (Jesaja 1: 16, 17) Her finner vi en rekke befalinger, ni i alt. De fire første er negative i den forstand at de dreier seg om å fjerne synd; de fem siste er positive handlinger som fører til Jehovas velsignelse.

¹⁰ Vasking og renhet har alltid vært et viktig trekk ved den rene tilbedelse. (2. Mosebok 19: 10, 11; 30: 20; 2. Korinter 7: 1) Men Jehova vil at renselsen skal gå dypere enn den utvendige renselse. Han vil at den skal nå helt inn i hjertet til hans tilbedere. Aller viktigst er moralsk og åndelig renhet, og det er det Jehova sikter til. Den andre befalingen i vers 16 er ikke bare en gjentagelse av den første. En hebraiker sier at den første, «vask dere», sikter til en innledende rensende handling, mens den andre, «gjør dere rene», sikter til vedvarende anstrengelser for å bevare renheten.

11. Hva blir syndere oppfordret til å gjøre, og hva må vi aldri gjøre?

¹¹ Vi kan ikke skjule noe for Jehova. (Job 34: 22; Ordspråkene 15: 3; Hebreerne 4: 13) Hans befaling: «Få deres onde gjerninger bort fra mine øyne» kan derfor bare bety én ting: Slutt å gjøre det som er ondt. Det betyr naturligvis også at vi ikke må forsøke å skjule alvorlige synder, for å gjøre det er en synd i seg selv. Ordspråkene 28: 13 sier: «Den som dekker over sine overtredelser, kommer ikke til å ha framgang, men den som bekjenner dem og forlater dem, skal bli vist barmhjertighet.»

12. a) Hvorfor er det viktig å ’lære å gjøre det som er godt’? b) Hvordan kan særlig de eldste følge befalingen om å ’søke etter rett’ og ’tilrettevise undertrykkeren’?

¹² Det er mye vi kan lære av de positive handlingene som Jehova gir befaling om her i vers 17 i Jesaja, kapittel 1. Legg merke til at han ikke bare sier «gjør det som er godt», men «lær å gjøre det som er godt». Vi må studere Guds Ord for å forstå hva som er godt i Guds øyne, og få et ønske om å gjøre det. Jehova sier dessuten ikke bare «gjør rett», men «søk etter rett». Selv erfarne eldste må granske Guds Ord nøye for å finne ut hva som er det rette å gjøre i visse innviklede saker. De er også forpliktet til å ’tilrettevise undertrykkeren’, som Jehovas neste befaling lyder. Det er viktig at kristne hyrder i vår tid følger disse retningslinjene, for de skal beskytte hjorden mot «undertrykkende ulver». — Apostlenes gjerninger 20: 28—30.

13. Hvordan kan vi følge de befalingene som gjelder den farløse gutt og enken?

¹³ De to siste befalingene gjelder noen av de svakeste blant Guds folk — farløse og enker. Verden er snar til å utnytte slike personer, men det må ikke forekomme blant Guds folk. Kjærlige eldste ’feller dom’ for farløse gutter og jenter i menigheten ved at de hjelper dem til å få en rettferdig behandling og beskyttelse i en verden som ønsker å utnytte dem og forderve dem. De eldste ’fører saken’ for enken, eller, som det hebraiske ordet også kan bety, de «strider» for henne. Alle de kristne ønsker i virkeligheten å være som et ly og en kilde til trøst og rettferdighet for de nødstilte blant oss, for de er dyrebare i Jehovas øyne. — Mika 6: 8; Jakob 1: 27.

14. Hvilket positivt budskap blir overbrakt i Jesaja 1: 16, 17?

¹⁴ For et klart, positivt budskap Jehova overbringer gjennom disse ni befalingene! Det hender at de som synder, overbeviser seg selv om at de simpelthen ikke makter å gjøre det som er rett. Slike tanker er nedbrytende. De er dessuten feilaktige. Jehova vet — og han vil også at vi skal vite — at enhver synder med hans hjelp kan slutte å følge en syndig kurs, vende om og i stedet gjøre det som er rett.

En medfølende, berettiget oppfordring

15. Hvordan blir uttalelsen «la oss bringe orden i forholdet mellom oss» noen ganger misforstått, og hva betyr den egentlig?

¹⁵ Jehova fortsetter med enda større varme og medfølelse. «’Kom nå, og la oss bringe orden i forholdet mellom oss,’ sier Jehova. ’Om deres synder skulle vise seg å være som skarlagen, skal de bli gjort hvite som snø; om de skulle være røde som karmosinrødt stoff, skal de bli som ull.’» (Jesaja 1: 18) Den oppfordringen som dette vakre verset innledes med, blir ofte misforstått. Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1930 sier for eksempel: «La oss gå i rette med hverandre» — som om begge parter må gjøre innrømmelser for å komme til enighet. Men slik er det ikke! Jehova har ingen feil og kan ikke lastes for noe, aller minst i forbindelse med den handlemåten han har fulgt overfor dette opprørske, hyklerske folket. (5. Mosebok 32: 4, 5) Verset taler ikke om likemenn som skal forhandle seg fram til et kompromiss. Det er tale om et rettsmøte hvor en sak skal avgjøres. Ja, det er som om Jehova her stevner Israel for retten.

16, 17. Hvordan vet vi at Jehova er villig til å tilgi selv alvorlige synder?

¹⁶ Det kan høres skremmende ut, men Jehova er den mest barmhjertige og medfølende Dommer man kan tenke seg. Ingen kan måle seg med ham når det gjelder villighet til å tilgi. (Salme 86: 5) Bare han kan ta Israels synder, som er «som skarlagen», og vaske dem bort, gjøre dem «hvite som snø». Ikke noe av det mennesker kan gjøre — følge en bestemt framgangsmåte, frambære ofre eller be bønner — kan fjerne syndens skamplett. Det er bare Jehovas tilgivelse som kan vaske bort synd, og han tilgir på betingelser som han fastsetter, og som omfatter at synderen viser ekte, oppriktig anger.

¹⁷ Dette er en sannhet som er så viktig at Jehova gjentar den i en poetisk variant — ’karmosinrøde’ synder skal bli som ny, ufarget, hvit ull. Jehova vil at vi skal vite at han virkelig tilgir synder, også synder av svært alvorlig art, så lenge han ser at vi angrer oppriktig. De som synes det er vanskelig å tro at dette kan gjelde dem, bør tenke over slike eksempler som Manasse. Han syndet forferdelig — i en årrekke. Men han angret og fikk tilgivelse. (2. Krønikebok 33: 9—16) Jehova vil at vi alle, også de av oss som har begått alvorlige synder, skal vite at det ikke er for sent å «bringe orden i forholdet» til ham.

18. Hvilket valg legger Jehova fram for sitt opprørske folk?

¹⁸ Jehova minner sitt folk om at de må treffe et valg. «Hvis dere viser villighet og virkelig lytter, skal dere få spise det gode i landet. Men hvis dere nekter og likefram er opprørske, skal dere bli fortært av et sverd; for det er Jehovas munn som har talt.» (Jesaja 1: 19, 20) Her legger Jehova vekt på holdninger, og han bruker igjen et levende billedspråk for å understreke poenget. Judeerne har valget mellom å spise og å bli fortært. Hvis de har en villig holdning og lytter til Jehova og adlyder ham, skal de få spise det gode som landet frambringer. Men hvis de fortsetter å ha en opprørsk holdning, vil de bli fortært — av sine fienders sverd! Det virker helt ufattelig at et folk skulle velge sine fienders sverd framfor en tilgivende Guds barmhjertighet og gavmildhet. Men det er det Jerusalem gjør, slik de neste versene hos Jesaja viser.

En klagesang over den elskede by

19, 20. a) Hvordan viser Jehova at han føler seg bedratt? b) På hvilken måte har ’rettferdighet bodd i Jerusalem’?

¹⁹ I Jesaja 1: 21—23 får vi vite hvor stor Jerusalems ondskap på dette tidspunkt er. Under inspirasjon begynner Jesaja nå på et dikt i form av en klagesang. «Å, som den trofaste byen er blitt en prostituert! Hun var full av rett; ja, rettferdighet bodde i henne, men nå — mordere.» — Jesaja 1: 21.

²⁰ Å, hvor dypt den trofaste byen, Jerusalem, har falt! En gang var den som en trofast hustru, men nå er den blitt en prostituert. Kunne Jehovas skuffelse og følelse av å være bedratt beskrives på en mer kraftfull måte enn dette? «Rettferdighet bodde i» denne byen. Når var det? Allerede før Israel var blitt til, på Abrahams tid, ble denne byen kalt Salem. Dens hersker var en mann som var både konge og prest. Navnet hans, Melkisedek, betyr «Rettferdighets konge», og det passet tydeligvis godt på ham. (Hebreerne 7: 2; 1. Mosebok 14: 18—20) Omkring tusen år etter Melkisedeks tid stod Jerusalem på høyden av sin prakt under kongene David og Salomo. «Rettferdighet bodde i henne», særlig når kongene var gode eksempler for folket ved å vandre på Jehovas veier. Men nå, på Jesajas tid, er dette bare minner fra en fjern tid.

21, 22. Hva står slagg og utspedd øl for, og hvorfor kan vi si at Judas ledere har gjort seg fortjent til en slik beskrivelse?

²¹ Det ser ut til at en stor del av problemet har med folkets ledere å gjøre. Jesaja fortsetter sin klagesang: «Ditt sølv er blitt til skumaktig slagg. Ditt hveteøl er spedd ut med vann. Dine fyrster er gjenstridige og partnere med tyver. Enhver av dem elsker bestikkelse og jager etter gaver. For en farløs gutt feller de ikke dom, og ikke engang en enkes rettssak får komme fram for dem.» (Jesaja 1: 22, 23) To levende illustrasjoner rett etter hverandre anslår tonen for det som skal komme. Smeden skummer av slagget fra det smeltede sølvet og fjerner det. Israels fyrster og dommere er lik slagget, ikke sølvet. De må fjernes. De er ikke til større nytte enn øl som er blitt spedd ut med vann og har mistet smaken. En slik drikk egner seg ikke til noe annet enn å bli helt ut!

²² Vers 23 viser hvorfor lederne har gjort seg fortjent til å bli beskrevet på denne måten. Moseloven foredlet Guds folk og skilte dem ut fra de andre nasjonene. Som et eksempel på hvordan den gjorde det, kan vi nevne de påbudene den inneholdt om beskyttelse av foreldreløse og enker. (2. Mosebok 22: 22—24) Men på Jesajas tid har en farløs gutt lite håp om å få en rettferdig behandling i retten. Når det gjelder enken, får hun ikke engang noen til å høre på hva problemet hennes består i, langt mindre til å gjøre noe for å hjelpe henne. Nei, disse dommerne og lederne er for opptatt med å ivareta sine egne interesser — de er ute etter bestikkelser, jager etter gaver og er partnere med tyver. Det er tydelig at de beskytter forbryterne og lar deres ofre lide. Noe som er enda verre, er at de er «gjenstridige», forherdet, i sin urette ferd. For en sørgelig tilstand!

Jehova skal lutre sitt folk

23. Hvilke følelser overfor sine fiender gir Jehova uttrykk for?

²³ Jehova vil ikke tolerere et slikt maktmisbruk i det uendelige. Jesaja sier videre: «Derfor lyder utsagnet fra den sanne Herre, hærstyrkenes Jehova, Israels Mektige: ’Ha! Jeg skal befri meg for mine motstandere, og jeg vil hevne meg på mine fiender.’» (Jesaja 1: 24) Her blir det brukt tre betegnelser om Jehova som understreker hans rettmessige herredømme og hans store makt. Utbruddet «Ha!» betegner trolig at Jehova i tillegg til at han føler medlidenhet, nå har bestemt seg for å la sin vrede komme til uttrykk. Og det har han sannelig grunn til.

24. Hvilken lutringsprosess vil Jehova la sitt folk gjennomgå?

²⁴ Jehovas eget folk har gjort seg selv til hans fiender. De fortjener til fulle at han tar hevn. Han skal «befri» seg for dem. Betyr det at han fullstendig og for all framtid vil utslette det folket som bærer hans navn? Nei, for Jehova sier videre: «Og jeg vil føre min hånd tilbake over deg, og jeg skal smelte bort ditt skumaktige slagg som med lut, og jeg vil fjerne alle dine avfallsprodukter.» (Jesaja 1: 25) Jehova benytter nå lutringsprosessen som en illustrasjon. I gammel tid var det slik at en som renset metaller, ofte tilsatte lut for at slagget lettere skulle skilles fra det edle metallet. Jehova, som ikke betrakter sitt folk som tvers igjennom ondt, vil på lignende måte rense det, og det gjør han ved å ’tukte det i passende grad’. Han vil bare fjerne ’avfallsproduktene’ — de egensindige, uønskede elementer som ikke vil lære og adlyde.c (Jeremia 46: 28) Jesaja får her det privilegium å skrive ned historie på forhånd.

25. a) Hvordan lutret Jehova sitt folk i 607 f.v.t.? b) Når lutret Jehova sitt folk i nyere tid?

²⁵ Jehova lutret virkelig sitt folk; han fjernet det skumaktige slagget, det vil si de korrupte lederne og andre opprørere. Lenge etter Jesajas tid, i 607 f.v.t., ble Jerusalem ødelagt og byens innbyggere ført som fanger til Babylon, hvor de skulle bli værende i 70 år. Dette har visse paralleller i noe Gud gjorde mye senere. Profetien i Malaki 3: 1—5, som ble skrevet lenge etter det babylonske fangenskap, viste at Gud igjen skulle utføre et lutringsarbeid. Den pekte fram til den tid da Jehova Gud skulle komme til sitt åndelige tempel sammen med sitt «paktens sendebud», Jesus Kristus. Det skjedde tydeligvis ved slutten av den første verdenskrig. Jehova inspiserte alle dem som hevdet at de var kristne, og skilte de sanne kristne fra de falske. Hva førte det til?

26—28. a) Hvordan fikk Jesaja 1: 26 sin første oppfyllelse? b) Hvordan er denne profetien blitt oppfylt i vår tid? c) Hvordan kan denne profetien være til gagn for eldste i vår tid?

²⁶ Jehova svarer: «Jeg vil føre dommere tilbake til deg, som i den første tiden, og rådgivere til deg, som i begynnelsen. Deretter skal du kalles ’Rettferdighetens stad’, ’Den trofaste by’. Med rett skal Sion bli løskjøpt, og med rettferdighet de av henne som vender om.» (Jesaja 1: 26, 27) Det gamle Jerusalem erfarte en første oppfyllelse av denne profetien. Etter at de landflyktige jødene hadde vendt tilbake til sin elskede by i 537 f.v.t., fantes det igjen trofaste dommere og rådgivere, som i tidligere tider. Profetene Haggai og Sakarja, presten Josva, den skriftlærde Esra og stattholderen Serubabel var alle med på å gi den rest som vendte tilbake, den rettledning og veiledning den trengte for å vandre på Guds veier. Men en enda viktigere oppfyllelse fant sted i det 20. århundre.

²⁷ I 1919 hadde Jehovas folk kommet gjennom en tid med prøvelser. De ble utfridd av åndelig trelldom under Babylon den store, den falske religions verdensrike. Det ble et tydelig skille mellom den trofaste salvede rest og kristenhetens frafalne presteskap. Gud velsignet igjen sitt folk ved å ’føre dommere og rådgivere tilbake til dem’ — trofaste menn som gav Guds folk veiledning i samsvar med hans Ord og ikke i samsvar med menneskers tradisjoner. I dag finnes det tusener av slike menn blant den stadig mindre «lille hjord» og deres medarbeidere, de «andre sauer», som det blir stadig flere millioner av. — Lukas 12: 32; Johannes 10: 16; Jesaja 32: 1, 2; 60: 17; 61: 3, 4.

²⁸ De eldste er klar over at de fra tid til annen fungerer som «dommere» i menigheten for å holde den moralsk og åndelig ren og for å irettesette dem som handler galt. De er opptatt av å gjøre tingene på Guds måte og etterligne ham ved å være barmhjertige og likevektige når de øver rettferdighet. Men som oftest tjener de som «rådgivere». Det er naturligvis noe helt annet enn å være fyrster eller tyranner, og de gjør sitt ytterste for aldri så mye som å gi inntrykk av at de «rår som herrer over dem som er Guds arv». — 1. Peter 5: 3.

29, 30. a) Hva erklærer Jehova med tanke på dem som ikke ønsker å høste gagn av lutringsprosessen? b) I hvilken forstand skammer folket seg over sine trær og hager?

²⁹ Hva med det ’slagget’ som er nevnt i Jesajas profeti? Hvordan går det med dem som ikke ønsker å høste gagn av Guds lutringsprosess? Jesaja sier videre: «Og sammenbruddet for opprørere og for syndere skal komme samtidig, og de som forlater Jehova, skal få sin ende. For de kommer til å skamme seg over de veldige trær som dere begjærte, og dere kommer til å bli beskjemmet på grunn av de hagene som dere valgte.» (Jesaja 1: 28, 29) De som gjør opprør og synder mot Jehova og ignorerer de advarselsbudskapene som hans profeter forkynner, til det er for sent, opplever virkelig ’sammenbrudd’ og ’får sin ende’. Det skjer i 607 f.v.t. Men hva siktes det til med trær og hager?

³⁰ Avgudsdyrkelse er et vedvarende problem blant judeerne. Trær, hager og lunder spiller ofte en vesentlig rolle i forbindelse med deres nedverdigende handlinger. De som tilber Ba’al og hans gemalinne, Asjtoret, tror for eksempel at disse to guddommene er døde og begravd i tørketiden. For å få dem til å våkne opp og bli seksuelt forent og dermed gjøre jorden fruktbar samler avgudsdyrkerne seg til perverse seksuelle handlinger under «hellige» trær i lunder og hager. Når regnet kommer og jorden gir sin grøde, får de falske gudene æren for det, og avgudsdyrkerne blir styrket i sin overtro. Men når de opprørske avgudsdyrkernes sammenbrudd og ende kommer som følge av at Jehova griper inn, er det ingen avgud som beskytter dem. Opprørerne ’skammer seg’ over disse maktesløse trærne og hagene.

31. Hva er det avgudsdyrkerne har i vente som er verre enn skam?

³¹ De avguderiske judeerne har imidlertid noe verre enn skam i vente. Jehova går nå over til å sammenligne avgudsdyrkerne selv med et tre. «For dere skal bli som et stort tre som løvet visner på, og som en hage som ikke har vann.» (Jesaja 1: 30) Dette er en treffende illustrasjon i Midtøsten, hvor klimaet er varmt og tørt. Verken trær eller hager kan klare seg lenge uten jevn tilførsel av vann. Uttørket og vissen vegetasjon kan lett komme i brann. Illustrasjonen i vers 31 kommer derfor helt naturlig.

32. a) Hvem er «den kraftfulle mann» som er nevnt i vers 31? b) I hvilken forstand kommer han til å bli «til stry», hvilken «gnist» kommer til å antenne ham, og hva blir resultatet?

³² «Den kraftfulle mann skal visselig bli til stry, og hans verk til en gnist; og de skal begge gå opp i flammer samtidig, uten at det er noen som kan slokke.» (Jesaja 1: 31) Hvem er denne «kraftfulle mann»? Det hebraiske uttrykket overbringer tanken om styrke og rikdom. Det sikter trolig til en framgangsrik, selvsikker tilhenger av falske guder. Det er mange menn som avviser Jehova og den rene tilbedelse på Jesajas tid, og det kan også sies om vår tid. Noen av dem har tilsynelatende framgang. Jehova sier at slike menn skal bli lik «stry», grove trevler av lin som er så tørre og skrøpelige at det er som om de blir revet over bare ved lukten av ild. (Dommerne 16: 8, 9) Avgudsdyrkerens verk — hans avguder, hans rikdom eller hva det måtte være som han tilber i stedet for å tilbe Jehova — vil være som en «gnist» som antenner ham. Både gnisten og stryet blir fortært, utslettet, i en ild som ingen kan slokke. Ingen makt i hele universet kan sette Jehovas fullkomne dommer til side.

33. a) Hvordan vitner Guds advarsler om en kommende dom også om hans barmhjertighet? b) Hvilken mulighet holder Jehova nå fram for menneskeheten, og hvordan berører det hver enkelt av oss?

³³ Er dette siste budskapet forenelig med budskapet i vers 18 om barmhjertighet og tilgivelse? Absolutt! Jehova sørger for at slike advarsler blir nedskrevet og overbrakt av hans tjenere, fordi han er barmhjertig. Han ønsker jo ikke «at noen skal bli tilintetgjort, men at alle skal nå fram til anger». (2. Peter 3: 9) Alle de sanne kristne i vår tid har det privilegium å kunngjøre Guds advarselsbudskaper til menneskeheten, slik at de som angrer, kan høste gagn av at Gud villig tilgir, og få leve evig. Det er virkelig et uttrykk for godhet fra Jehovas side at han gir menneskene anledning til å «bringe orden i forholdet» til ham før det er for sent.

[Fotnoter]