JORDEN, JORD
Jorden er den femte største planeten i solsystemet og den tredje i rekken av planeter regnet fra solen. Den er en sfæroide; den er noe flattrykt ved polene. Satellittobservasjoner har også avslørt andre mindre uregelmessigheter i jordens form. Dens masse er på omkring 5,98 × 1024 kg, og overflatens areal er på 510 000 000 km2. Jordens omkrets er ved ekvator litt over 40 000 km, og diameteren er ved ekvator 12 750 km. Omkring 71 prosent av jordens overflate er dekket av hav, noe som betyr at landoverflaten er på ca. 149 000 000 km2.
Jorden roterer om sin egen akse, og slik blir det dag og natt. (1Mo 1: 4, 5) Et soldøgn, den tiden det tar for jorden å gjøre en hel omdreining om sin egen akse, er en periode på 24 timer. Den tid det tar jorden å fullføre et kretsløp rundt solen i forhold til vårjevndøgnspunktet, et såkalt tropisk år, som er forbundet med årstidenes skifting, er på gjennomsnittlig 365 døgn, 5 timer, 48 minutter og 46 sekunder. Det er disse tallene man går ut fra i kalendere som følger solåret, men ettersom det tropiske året ikke består av et helt antall dager, har det vært svært vanskelig å utarbeide en nøyaktig kalender.
Jordaksen heller 23 grader og 27 minutter i forhold til en linje som står vinkelrett på jordbanens plan. Rotasjonens gyroskopiske virkning holder jordens akse i stort sett samme retning i forhold til stjernene uansett hvor jorden befinner seg i sitt kretsløp omkring solen. Jordaksens helning er årsaken til at årstidene skifter.
Jordens atmosfære, som hovedsakelig består av nitrogen, oksygen, vanndamp og andre gasser, når opp i en høyde av over 960 km over jordens overflate. Området utenfor atmosfæren blir kalt verdensrommet.
Bibelske uttrykk og deres betydning. I De hebraiske skrifter er ordet for jorden som planet ʼẹrets. ʼẸrets blir brukt om (1) jorden i motsetning til himmelen eller himmelrommet (1Mo 1: 2); (2) et land eller et område (1Mo 10: 10); (3) landjorden, jordoverflaten (1Mo 1: 26); (4) jordens befolkning (1Mo 18: 25).
Et annet ord for «jord» er ʼadhamạh, som også er blitt oversatt med blant annet «åkerjord», «jordeiendom», «bakken» og «land». ʼAdhamạh blir brukt om (1) den dyrkbare eller oppdyrkede jord, som frambringer føde (1Mo 3: 23; Joe 2: 21); (2) et stykke jord, en jordeiendom (1Mo 47: 18); (3) materialet jord (Jer 14: 4; 1Sa 4: 12); (4) jordens synlige overflate, «bakken» (1Mo 1: 25b; Am 3: 5); (5) «jord» i betydningen land, landområde (3Mo 20: 24); (6) hele jorden, den bebodde jord (1Mo 12: 3). Etymologisk ser det ut til at ʼadhamạh er beslektet med ordet ʼadhạm. Det første menneske, Adam, ble jo dannet av støv fra jorden. – 1Mo 2: 7.
I De greske skrifter betegner ge den dyrkbare jord, åkerjorden. (Mt 13: 5, 8) Ordet blir dessuten brukt om det materialet, den «jorden», som Adam ble skapt av (1Kt 15: 47); jordkloden (Mt 5: 18, 35; 6: 19); jorden som bolig for mennesker og dyr (Lu 21: 35; Apg 1: 8; 8: 33; 10: 12; 11: 6; 17: 26); et land, et landområde (Lu 4: 25; Joh 3: 22); jordoverflaten, marken (Mt 10: 29; 15: 35); land (bredd, strand) i motsetning til havet eller en innsjø (Joh 21: 8, 9, 11; Mr 4: 1).
Oikoumẹne, som i flere oversettelser er oversatt med «verden», betegner «den bebodde jord». – Mt 24: 14; Lu 2: 1; Apg 17: 6; Åp 12: 9.
I hvert enkelt tilfelle hvor disse ordene blir brukt, er ordets form og, i særdeleshet, den sammenheng det forekommer i, avgjørende for hvilken av de ovennevnte betydningene det er tale om.
Med utgangspunkt i de fire himmelretninger inndelte hebreerne jorden i fire deler eller regioner. I De hebraiske skrifter kan ordet «foran» bety «øst» (1Mo 12: 8), ’bak’ kan bety «vest» (Jes 9: 12), «til høyre» kan bety «sør» (1Sa 23: 24) og «til venstre» kan bety «nord» (Job 23: 8, 9; jf. NO). Øst og vest ble også betegnet med ordene for henholdsvis «soloppgang» og «solnedgang». (Jos 4: 19; 2Kr 32: 30) Ettersom nesten hele det lovte lands vestgrense var hav (4Mo 34: 6), ble betegnelsen «havet» også brukt i betydningen «vest».
Skapelsen av jorden. Om jordens tilblivelse blir det ganske enkelt sagt: «I begynnelsen skapte Gud himlene og jorden.» (1Mo 1: 1) Bibelen sier ikke noe om når stjernehimmelen og jorden ble skapt. Det er derfor ingen grunn til at bibelforskere skulle bestride de vitenskapelige beregninger som er blitt gjort med hensyn til planetens alder. Vitenskapen anslår at visse jordlag er tre og en halv milliard år gamle, og selve jordens alder blir anslått til mellom fire og fire og en halv milliard år eller mer.
Første Mosebok gir mer presise opplysninger om tidsmomentet i beretningen om de seks skapelsesdagene. Denne beretningen omhandler ikke skapelsen av det stoff eller materiale som jorden er laget av, men skildrer det at jorden ble beredt til bolig for menneskene.
Det sies ikke noe i Bibelen om hvorvidt Gud har skapt liv på andre planeter i universet. Men det er verdt å merke seg at dagens astronomer ikke har funnet noe vitnesbyrd om at det eksisterer liv på andre planeter. De kjenner ikke til noen planeter utenom jorden som på det nåværende tidspunkt oppfyller betingelsene for at kjødelige skapninger skal kunne eksistere der.
Hensikt. I likhet med hele det øvrige skaperverket ble jorden til fordi det var Jehovas vilje. (Åp 4: 11) Den ble skapt for at den skulle bestå for evig. (Sl 78: 69; 104: 5; 119: 90; For 1: 4) Gud omtaler seg selv som en Gud som har en hensikt, og han erklærer at det han har satt seg fore, også vil bli gjennomført. (Jes 46: 10; 55: 11) Han gav klart og tydelig uttrykk for hva som var hans hensikt, da han sa til det første menneskepar: «Vær fruktbare og bli mange og fyll jorden og legg den under dere, og rå over havets fisk og himlenes flygende skapninger og hver levende skapning som beveger seg på jorden.» (1Mo 1: 28) Det var ingen feil eller mangler ved jorden eller det som var på den. Etter at Jehova hadde skapt alt som var nødvendig, så han at det var «meget godt», og deretter ’begynte han å hvile’, idet han avstod fra annen skapervirksomhet på jorden. – 1Mo 1: 31 til 2: 2.
Jorden vil også for alltid være menneskenes bolig. Da Gud gjorde menneskene kjent med loven om treet til kunnskap om godt og ondt, lot han dem forstå at de kunne få leve evig på jorden. (1Mo 2: 17) I sitt Ord gir Jehova denne forsikringen: «I alle de dager jorden består, kommer såing og innhøstning, og kulde og hete, og sommer og vinter, og dag og natt, aldri til å opphøre.» (1Mo 8: 22) Han sier også at han aldri mer vil la en vannflom ødelegge alt kjød. (1Mo 9: 12–16) Jehova sier at han ikke skapte jorden forgjeves, eller til ingen nytte, men for at den skulle være bebodd av mennesker, og at døden til sist vil bli fjernet. Det er således tydelig at Guds hensikt er at jorden skal være bebodd av fullkomne mennesker som lever for evig i glede og lykke. – Sl 37: 11; 115: 16; Jes 45: 18; Åp 21: 3, 4.
At det er dette som er Jehova Guds hensikt, og at den er hellig for ham og ikke vil bli forpurret, framgår av Bibelens ord: «Og ved den sjuende dag kom Gud til fullførelsen av sitt verk som han hadde dannet . . . Og Gud begynte å velsigne den sjuende dag og å hellige den, for på den har Gud hvilt fra hele sitt verk, som han har skapt i den hensikt å danne det.» (1Mo 2: 2, 3) I motsetning til det som blir sagt om de første seks dagene, sier ikke skapelsesberetningen noe om at den sjuende dagen, hviledagen, tok slutt. Apostelen Paulus viste at Guds hviledag fortsatte gjennom hele Israels historie, og at den ennå ikke var forbi på hans tid. (He 3: 7–11; 4: 3–9) Gud helliget den sjuende dagen. På den dagen skulle han fullt ut gjennomføre sin hensikt med jorden uten å behøve å utføre ytterligere skapergjerninger i forbindelse med jorden i denne perioden.
Bibelen stemmer overens med vitenskapelige kjensgjerninger. I Job 26: 7 sies det at Gud «henger jorden på intet». Vitenskapen sier at det at jorden forblir i sin bane i rommet, i første rekke skyldes samspillet mellom tyngdekraften og sentrifugalkraften. Disse kreftene er naturligvis usynlige. Derfor henger jorden og de andre himmellegemene fritt i rommet, som på intet. Angående Jehova og hvordan jorden tar seg ut sett fra hans synspunkt, skrev profeten Jesaja under inspirasjon: «Det er En som bor over jordens sirkel – de som bor på den, er som gresshopper.» (Jes 40: 22) Videre sier Bibelen: «Han [Gud] har trukket opp en sirkel på vannenes overflate.» (Job 26: 10) Vannmassene blir holdt på plass ved hans forordning. De stiger ikke slik at de oversvømmer landjorden, og de forsvinner heller ikke ut i rommet. (Job 38: 8–11) Sett fra Jehovas synspunkt er jordkloden med dens vannmasser sirkelformet, slik månen avtegner seg som en sirkel for oss. Før landjorden kom til syne, var hele jordklodens overflate dekket av vann. – 1Mo 1: 2.
Bibelskribentene beskriver ofte forskjellige forhold slik de tar seg ut for en iakttaker på jorden, eller sett fra det stedet på jorden hvor skribenten befinner seg, akkurat som vi ofte gjør i dag. Bibelen bruker for eksempel uttrykket «soloppgangen». (4Mo 2: 3; 34: 15) Noen bruker dette som en anledning til å dra Bibelens pålitelighet i tvil. De sier at den er uvitenskapelig, og hevder at hebreerne betraktet jorden som universets midtpunkt og trodde at solen beveget seg rundt den. Bibelskribentene gir imidlertid ikke noe sted uttrykk for en slik oppfatning. Kritikerne overser det faktum at de selv bruker lignende uttrykk, og at slike uttrykk forekommer i alle almanakker. Det er vanlig å bruke slike uttrykk som «solen står opp», «solen går ned», og «solen beveger seg over himmelen», uten at noen reagerer på det. Bibelen taler også om «jordens ytterste ende» (Sl 46: 9), «jordens ender» (Sl 22: 27), «jordens fire ytterste ender» (Jes 11: 12), «jordens fire hjørner» og «jordens fire vinder» (Åp 7: 1). Dette er imidlertid ikke noe bevis for at hebreerne trodde at jorden var firkantet. Tallet fire blir ofte brukt for å betegne det som er fullstendig og altomfattende. Den dag i dag snakker vi om fire himmelretninger, og noen ganger bruker vi uttrykkene «til jordens ender» og «jordens fire hjørner» og tenker da på hele jorden. – Jf. Ese 1: 15–17; Lu 13: 29.
Billedlige og symbolske uttrykk. Jorden blir i flere tilfeller beskrevet på en billedlig måte. I Job 38: 4–6 blir den sammenlignet med en bygning. Jehova stiller her Job en rekke spørsmål som Job åpenbart ikke kan svare på, og sammenligner i den forbindelse grunnleggelsen av jorden med det å legge grunnvollen til en bygning. Ved samme anledning bruker Jehova også et billedlig uttrykk for å beskrive resultatet av jordens rotasjon. Han sier: «Den forandrer seg som leire under segl.» (Job 38: 14) I bibelsk tid hadde noen av de seglene man brukte til dokumenter, form som en liten sylinder hvor eierens merke var inngravert. Når et slikt segl ble rullet over bløt leire, etterlot det et avtrykk i leiren. Ved daggry kommer på lignende måte formene og fargene på den delen av jorden som trer ut av nattemørket, til syne etter hvert som lyset fra solen beveger seg over jordens overflate. Ettersom himmelen, hvor Jehovas trone befinner seg, er høyere enn jorden, er jorden billedlig talt Jehovas fotskammel. (Sl 103: 11; Jes 55: 9; 66: 1; Mt 5: 35; Apg 7: 49) De som er i Sjeol, eller Hades, menneskehetens felles grav, sies å være «under jorden». – Åp 5: 3.
Apostelen Peter sammenligner de bokstavelige himler og den bokstavelige jord (2Pe 3: 5) med de symbolske himler og den symbolske jord (2Pe 3: 7). De «himler» som er nevnt i vers 7, betegner ikke Jehovas bolig, det sted hvor Jehovas trone befinner seg i himmelen. Jehovas himler vil ikke bli rokket. Den «jord» som blir omtalt i det samme verset, er heller ikke den bokstavelige planeten jorden, for Jehova sier at han har grunnfestet jorden. (Sl 78: 69; 119: 90) Gud sier likevel at han vil ryste både himmelen og jorden (Hag 2: 21; He 12: 26), at himmelen og jorden skal flykte bort foran ham, og at det vil bli skapt en ny himmel og en ny jord. (2Pe 3: 13; Åp 20: 11; 21: 1) Det er tydelig at det her er tale om en symbolsk himmel og en symbolsk jord. Den symbolske jord står her, liksom i Salme 96: 1, for et samfunn av mennesker som bor på jorden. – Se HIMMEL (Nye himler og en ny jord).
Uttrykket jorden blir også brukt symbolsk som en betegnelse på de fastere, mer stabile elementer i det menneskelige samfunn, mens de hvileløse, ustabile elementer blir framstilt ved det opprørte hav. – Jes 57: 20; Jak 1: 6; Jud 13; jf. Åp 12: 16; 20: 11; 21: 1.
I Johannes 3: 31 sies det at den som kommer ovenfra, er høyere enn den som er fra jorden (gr. ge). Det greske ordet epịgeios, «jordisk», blir brukt om jordiske, fysiske ting, spesielt i motsetning til himmelske ting, og om noe som er laverestående og av grovere materiale. Mennesket er dannet av støv fra jorden. (2Kt 5: 1; jf. 1Kt 15: 46–49.) Ikke desto mindre kan et menneske behage Gud ved å leve et «åndelig» liv, et liv som er ledet av Guds Ord og hans ånd. (1Kt 2: 12, 15, 16; He 12: 9) På grunn av syndefallet og menneskenes tilbøyelighet til å være mer opptatt av det materielle enn av det åndelige (1Mo 8: 21; 1Kt 2: 14) kan «jordisk» ha den negative betydningen «fordervet» eller «i motstrid med ånden». – Flp 3: 19; Jak 3: 15.