AGURK
[hebr. qisjsjuʼạh].
Agurken var et av de næringsmidlene israelittene og den blandede skaren i ødemarken nevnte da de klagende gav uttrykk for sin sterke lengsel etter det de hadde hatt i Egypt; den nevnes sammen med vannmelon, purre, løk og hvitløk. (4Mo 11: 5) Noen bibelkommentatorer holder agurken for å være et for alminnelig næringsmiddel til at den kunne ha framkalt en slik lengsel, og mener at det trolig dreier seg om melon (Cucumis melo). De tilgjengelige vitnesbyrd både fra språk som er beslektet med hebraisk, og fra gamle oversettelser peker imidlertid i retning av agurken.
Agurkplanten (Cucumis sativus) er en slyngplante som bærer gule eller hvitaktige blomster. Frukten av den vanligste sorten har glatt, grønt til blågrønt skall og grønnhvitt, frørikt fruktkjøtt. Både Nilens godt vannede, solrike bredder og det duggrike, solrike Palestina gir ideelle vekstforhold for denne planten, som det drives utstrakt dyrking av i disse områdene.
I grønnsakhager og vingårder var det vanlig å sette opp et skjul, eller en hytte, hvor vaktmannen, som beskyttet markene mot tyver og dyr, kunne søke ly. Hvis disse hyttene lignet slike som har vært brukt i nyere tid, dreide det seg om et nokså skrøpelig byggverk. Fire stolper ble drevet ned i jorden og forbundet med tverrstykker. Til tak og vegger ble det brukt grener, som noen ganger ble flettet sammen, mens de viktigste sammenføyningene ble bundet sammen med tynne, myke vierkvister. Etter at grøden var høstet inn, var det ingen som tok seg av disse hyttene, og når høststormene og regnet satte inn, begynte de å sige og kunne falle helt sammen. I en malende beskrivelse av Sions øde tilstand blir det således sagt at Sion var «latt tilbake som en løvhytte i en vingård, som et vaktskur på en agurkåker». – Jes 1: 8.
Det var også vanlig å sette opp stolper, stenger eller andre anordninger på markene for å skremme vekk dyr og fugler, og profeten Jeremia sammenlignet nasjonenes avgudsbilder med et slikt stumt, livløst «fugleskremsel på en agurkåker». – Jer 10: 5.