HUND

[hebr. kẹlev; gr. kỵon; kynạrion, ’liten hund’ (Mt 15: 26)].

For israelittene var hunden (Canis familiaris) et urent dyr. (3Mo 11: 27; Jes 66: 3) Det er derfor ikke sannsynlig at israelittene hadde noe ønske om å dressere hunder. Sauer og gjetere, eller hyrder, er ofte nevnt i Bibelen, men det er bare Job som omtaler ’sitt småfes hunder’. – Job 30: 1.

Hundene var ofte åtseletere, særlig i byene. Moseloven sa at kjøttet av et dyr som var blitt revet i stykker av et vilt dyr, skulle kastes til hundene. (2Mo 22: 31) Noen ganger bestod den dom Jehova uttalte over sine fiender, i at likene av dem skulle bli ett opp eller blodet deres bli slikket opp av hunder. På grunn av den svært troløse handlemåte som kongene Jeroboam, Basja og Akab fulgte, skulle alle som tilhørte deres husstand, og som døde i byen, bli ett opp av hunder. (1Kg 14: 11; 16: 4; 21: 24) Jehovas ord ble oppfylt ved at Akabs blod ble slikket opp og hans hustru Jesabels kjøtt ett opp av hunder. (1Kg 21: 19; 22: 38; 21: 23; 2Kg 9: 10, 35, 36) Salmisten hentydet til at hunder skulle slikke opp blodet av Jehovas folks fiender, da han skrev: «For at . . . dine hunders tunge kan få sin del av fiendene.» (Sl 68: 23) Det ble forutsagt at hunder skulle være med på å føre ødeleggelse over det troløse Jerusalem og Juda. Hundene skulle slepe bort lik og lemleste og fortære dem og slikke opp blodet. – Jer 15: 3.

Brukt billedlig. Ett trekk ved hundens atferd som virker frastøtende, er det at den noen ganger gulper opp og spyr ut mat som den har ett, og så vender tilbake senere for å spise den på nytt. Dette brukes som bilde på den handlemåte som blir fulgt av slike som forlater rettferdighetens sti og vender tilbake til en besmittet tilstand. (2Pe 2: 20–22; Ord 26: 11) Moralsk urene personer omtales som hunder. Guds lov til Israel sa: «Du skal ikke bringe en skjøges lønn eller en hunds [hund: «mannlig prostituert», AT; «trolig en pederast, en som har analt samleie, særlig med en gutt», NW, fotn.] betaling inn i Jehova din Guds hus på grunn av noe som helst løfte, for de er begge en vederstyggelighet for Jehova din Gud, ja begge to.» (5Mo 23: 18) Alle som i likhet med åtseletende gatehunder gjør slikt som vekker avsky, for eksempel gjør seg skyldig i homoseksuelle handlinger eller brutalitet, er avskåret fra å komme inn i Det nye Jerusalem. – Åp 22: 15; se også Flp 3: 2.

Hvilken avsky man nærte for disse åtseletende villhundene, framgår også av de følgende eksemplene: «Er jeg en hund?» brølte Goliat til David da David kom mot ham med en stav. (1Sa 17: 43) «Hvem er det du forfølger? En død hund?» spurte David kong Saul for å gi uttrykk for at han var ganske ubetydelig og ikke kunne skade Saul mer enn en død hund kunne. (1Sa 24: 14) Overfor kong David sammenlignet Jonatans sønn Mefibosjet likeledes seg selv med «en død hund», det laveste man kunne tenke seg. (2Sa 9: 8; se også 2Sa 3: 8; 16: 9; 2Kg 8: 13.) Profeten Jesaja sammenlignet slike som foregav å være Guds åndelige vaktmenn, med stumme, slumrende hunder som var «sterke i sjelens begjær», men som ikke var til noen som helst nytte når faren truet. (Jes 56: 10, 11) Fiender av Jehovas tjenere ble sammenlignet med hunder, og det ble også hedningene. (Sl 22: 16, 20; 59: 6, 14; Mt 15: 26, 27; se SYRISK-FØNIKISK.) Jesus Kristus sammenlignet mennesker som manglet verdsettelse av åndelige ting, med hunder da han sa: «Gi ikke det som er hellig, til hunder.» – Mt 7: 6.

I betraktning av den negative symbolske betydning man tilla hunden, gav Jesus i sin lignelse om den rike mann og Lasarus en treffende beskrivelse av Lasarus’ dypt fornedrede tilstand da han sa: «Hundene pleide å komme og slikke de åpne sårene hans.» (Lu 16: 21) Men selv en foraktelig hund som lever, er bedre enn en død løve, ettersom en levende hund er ved bevissthet, mens en død løve ikke sanser noe som helst, om løven er aldri så majestetisk. – For 9: 4, 5.

I forbindelse med at Gud bestemte at de frivillige i Gideons hær skulle prøves, hentydet han til det at hunder holder et vaktsomt øye med omgivelsene mens de lepjer vann. Det var bare de som var på vakt, de som førte vann til munnen med hendene og lepjet det i seg, «slik som en hund lepjer», som skulle velges ut til kampen mot Midjan. – Dom 7: 5.