KRIG

En tilstand av fiendskap forbundet med handlinger som blir utført for å undertvinge eller ødelegge dem som blir betraktet som fiender. Flere hebraiske ord har med krigføring å gjøre. Ett av dem, som kommer av verbalroten qarạv, har grunnbetydningen «nærme seg», det vil si for å kjempe. Det greske substantivet pọlemos betyr «krig», og verbet strateuo kommer fra en rot som betegner en hær som ligger i leir.

Bibelen sier om Nimrod at han ’drog til Assyria’, noe som åpenbart innebærer at han med vold og makt trengte inn i det området som tilhørte Assjur, Sems sønn. Der bygde han flere byer. (1Mo 10: 11) Kedorlaomer, kongen i Elam, underla seg på Abrahams tid en rekke byer (som alle tydeligvis lå omkring sørenden av Dødehavet) og tvang dem til å tjene ham i tolv år. Deretter gjorde de opprør, og Kedorlaomer og hans forbundsfeller førte da krig mot dem og beseiret Sodomas og Gomorras hærer og tok alt godset i disse byene. De tok dessuten Abrahams nevø Lot og hans husstand til fange. Da mønstret Abraham 318 trente menn som var hans tjenere, og sammen med sine tre paktsfeller forfulgte han så Kedorlaomer og tok fangene og plyndringsgodset tilbake. Men Abraham beholdt ikke noe av byttet selv. Dette er første gang det fortelles om en krig som ble ført av en Guds tjener. Jehova godkjente at Abraham førte krig for å befri en som var forent med ham i tjenesten for Jehova, for da Abraham vendte tilbake, ble han velsignet av Melkisedek, som var prest for Den Høyeste Gud. – 1Mo 14: 1–24.

Kriger ført på Guds befaling. Jehova er «en stridsmann». Han er «hærstyrkenes Gud» og «veldig i strid». (2Mo 15: 3; 2Sa 5: 10; Sl 24: 8, 10; Jes 42: 13) I kraft av sin stilling som Skaper og universets suverene Overherre har han rett til å fullbyrde sin dom over de lovløse, eller til å bemyndige andre til å fullbyrde den, det vil si, til å føre krig mot alle de gjenstridige som nekter å adlyde hans rettferdige lover. Dette er også noe rettferdigheten krever av ham. Jehova var derfor i sin gode rett da han utslettet de onde i vannflommen, da han ødela Sodoma og Gomorra, og da han tilintetgjorde faraos styrker. – 1Mo 6: 5–7, 13, 17; 19: 24; 2Mo 15: 4, 5; jf. 2Pe 2: 5–10; Jud 7.

Israel brukt som Guds domsfullbyrder. Jehova påla israelittene den hellige plikt å tjene som hans domsfullbyrdere i det lovte land som han førte dem til. Før israelittene ble utfridd av Egypt, hadde de ikke hatt noen befatning med krigføring. (2Mo 13: 17) Ved å føre israelittene til seier mot ’sju nasjoner som var mer folkerike og mektige enn de’, opphøyet Gud sitt navn som ’hærstyrkenes Jehova, han som er Israels slaglinjers Gud’. Derved ble det bevist at «det ikke er ved sverd eller ved spyd Jehova frelser, for striden hører Jehova til». (5Mo 7: 1; 1Sa 17: 45, 47; jf. 2Kr 13: 12.) Dette gjorde det også mulig for israelittene å vise at de ville være lydige mot Guds bud om det så var fare for at det kunne koste dem livet i en krig som ble ført på Guds befaling. – 5Mo 20: 1–4.

Ingen angrepskriger ut over de grenser Gud satte. Gud gav israelittene streng befaling om at de ikke skulle føre angrepskriger eller erobringskriger utenfor det området han hadde tildelt dem, og at de ikke skulle gå til kamp mot andre nasjoner enn dem han påla dem å kjempe mot. De skulle ikke innlate seg i strid med Edoms, Moabs eller Ammons folk. (5Mo 2: 4, 5, 9, 19) Men i senere tider ble de angrepet av disse nasjonene, og da ble de nødt til å føre krig for å forsvare seg mot dem. Dette fikk de Guds hjelp til. – Dom 3: 12–30; 11: 32, 33; 1Sa 14: 47.

Da Ammons konge i dommertiden forsøkte å rettferdiggjøre sitt angrep på Israel ved å komme med en falsk beskyldning om at Israel hadde tatt ammonittenes land, tilbakeviste Jefta hans påstand ved å henvise til historiske fakta. Deretter gikk Jefta til kamp mot disse angriperne ut fra det prinsipp at ’enhver som Jehova driver bort foran oss, skal vi drive bort’. Jefta ville ikke la en inntrenger få en tomme av det landet Gud hadde gitt Israel. – Dom 11: 12–27; se JEFTA.

Hellig krig. I fortiden var det gjerne slik at hærene ble helliget før de drog ut i kamp. (Jos 3: 5; Jer 6: 4; 51: 27, 28) Under en krig skulle Israels krigere, inkludert ikke-jøder (for eksempel hetitten Uria, som sannsynligvis var en omskåret proselytt), holde seg seremonielt rene. De skulle ikke ha seksuell omgang med noen, ikke engang med sine koner, under et felttog. Det var følgelig ingen prostituerte som fulgte med Israels hær. Og selve leiren skulle holdes ren for alt som kunne besmitte den. – 3Mo 15: 16, 18; 5Mo 23: 9–14; 2Sa 11: 11, 13.

Da det ble nødvendig å straffe det troløse Israel, ble de fremmede hærene som voldte ødeleggelsen, betraktet som ’helliget’ i den forstand at de var blitt «satt til side» av Jehova for å fullbyrde hans rettferdige dommer. (Jer 22: 6–9; Hab 1: 6) De militære styrkene (først og fremst mederne og perserne) som førte ødeleggelse over Babylon, ble likeledes omtalt av Jehova som «mine helligede». – Jes 13: 1–3.

Det ble sagt om de falske profetene i Israel at de var så grådige at de ’helliget krig’ mot dem som ikke puttet noe i munnen på dem. De var utvilsomt så skinnhellige at de påberopte seg at Gud godkjente deres undertrykkende handlinger, blant annet det at de var medansvarlige for at Guds sanne profeter og tjenere ble forfulgt og til og med drept. – Mi 3: 5; Jer 2: 8; Kla 4: 13.

Utskrivning til militærtjeneste. På Jehovas befaling ble Israels sunne og sterke menn fra 20-årsalderen og oppover utskrevet til militærtjeneste. Ifølge Josefus tjente de helt til de ble 50 år. (Jewish Antiquities, III, 288 [xii, 4]) De som var redde og fryktsomme av hjertet, ble sendt hjem fordi Israels kriger var Jehovas kriger, og de som var fryktsomme og derved viste at de var svake i troen, kunne svekke hærens moral. Menn som nettopp hadde bygd seg et nytt hus, og menn som hadde plantet en vingård og ennå ikke hadde smakt dens frukt, ble også fritatt. Et slikt fritak var basert på en manns rett til å nyte frukten av sitt arbeid. En nygift mann var fritatt i ett år. I løpet av denne tiden kunne det være mulig for ham å få en arving og selv få se barnet. I dette åpenbarte Jehova sin omtanke og omsorg for familien. (4Mo 1: 1–3, 44–46; 5Mo 20: 5–8; 24: 5) Levittene, som tok seg av tjenesten ved helligdommen, var også fritatt. Dette viser at Jehova betraktet folkets åndelige ve og vel som viktigere enn det militære forsvaret. – 4Mo 1: 47–49; 2: 32, 33.

Lover angående angrep på og beleiring av byer. Jehova gav israelittene retningslinjer for hvordan de skulle gå fram når de inntok Kanaan. De sju nasjonene i Kanaan som er nevnt i 5. Mosebok 7: 1, 2, skulle tilintetgjøres – også deres kvinner og barn. Byene deres skulle vies til tilintetgjørelse. (5Mo 20: 15–17) Ifølge 5. Mosebok 20: 10–15 skulle andre byer først få en advarsel i forbindelse med at det ble kunngjort fredsvilkår for dem. Hvis en by overgav seg, ble innbyggerne spart og satt til tvangsarbeid. Det at de fikk en mulighet til å overgi seg og samtidig fikk en forsikring om at deres liv skulle bli spart, og at deres kvinner ikke skulle bli voldtatt eller forulempet, var en spore for disse byene til å kapitulere for Israels hær og derved unngå stor blodsutgytelse. Hvis en by ikke overgav seg, ble alle av mannkjønn drept. Det at mennene ble drept, eliminerte faren for at byen senere skulle gjøre opprør. «Kvinnene og de små barna» ble spart. De «kvinnene» det her er tale om, var utvilsomt jomfruer. Dette antydes i 5. Mosebok 21: 10–14, hvor det sies om framtidige krigsbruder at de skulle gråte over sine foreldre, ikke over sine ektemenn. På et tidligere tidspunkt, da Israel slo Midjan, blir det uttrykkelig sagt at bare jomfruer skulle bli spart. Det at bare jomfruer ble spart, tjente til å beskytte Israel mot falsk tilbedelse og utvilsomt også mot seksuelt overførte sykdommer. (4Mo 31: 7, 17, 18) (Hvorfor Guds dom over de kanaaneiske nasjonene var rettferdig, er det redegjort for i artikkelen KANAAN, KANAANEER [Israelittenes erobring av Kanaan].)

Frukttrær skulle ikke hogges ned og brukes til beleiringsverker. (5Mo 20: 19, 20) Fiendens hester ble satt ut av spill under kampens hete ved at hasene deres ble skåret over. Etter slaget ble de utvilsomt drept. – Jos 11: 6.

Ikke alle Israels kriger hadde Guds godkjennelse. Da israelittene begynte å følge en troløs vei, kastet de seg også ut i konflikter som nærmest var rene maktkamper. Dette var tilfellet da Abimelek kjempet mot Sikem og Tebes i dommertiden (Dom 9: 1–57), og da Omri gikk til kamp mot Simri og Tibni, noe som førte til at han befestet sin stilling som konge over tistammeriket (1Kg 16: 16–22). Israelittene begynte også å sette sin lit til militærmakt, blant annet til hester og stridsvogner, i stedet for å stole på at Jehova ville beskytte dem mot deres fiender. På Jesajas tid var det blitt slik at Juda land var «fylt med hester», og det var «ingen ende på deres vogner». – Jes 2: 1, 7.

Krigsstrategi og taktikk i gammel tid. Forut for et angrep ble det ofte sendt ut speidere som skulle utforske forholdene i landet. Slike speidere ble ikke sendt ut for å få i stand uro, opprør eller undergravende bevegelser som opererte under jorden. (4Mo 13: 1, 2, 17–19; Jos 2: 1; Dom 18: 2; 1Sa 26: 4) Man blåste spesielle signaler i trompeter (eller horn) for å samle hærene, for å innlede et slag og for å kalle til forent innsats. (4Mo 10: 9; 2Kr 13: 12; jf. Dom 3: 27; 6: 34; 7: 19, 20.) Noen ganger ble styrkene delt, og noen avdelinger ble benyttet til flankeangrep eller til bakholdsangrep eller avledningsmanøvrer. (1Mo 14: 15; Jos 8: 2–8; Dom 7: 16; 2Sa 5: 23, 24; 2Kr 13: 13) Minst én gang ledet Jehova det slik at sangere som lovpriste ham, ble stilt opp og sendt ut i spissen for de væpnede styrkene. Han kjempet den dagen for Israel og sørget for at det ble forvirring i fiendens leir, slik at de fiendtlige soldatene drepte hverandre. – 2Kr 20: 20–23.

Kampene foregikk stort sett mann mot mann. Mange slags våpen var i bruk – sverd, spyd, kastespyd, pil og bue, steinslynge og så videre. Da israelittene inntok det lovte land, satte de ikke sin lit til hester og stridsvogner, men til Jehovas frelsende makt. (5Mo 17: 16; Sl 20: 7; 33: 17; Ord 21: 31) Først på et senere tidspunkt begynte israelittenes hærstyrker å gjøre bruk av hester og stridsvogner i likhet med egypterne og andre folkeslag. (1Kg 4: 26; 20: 23–25; 2Mo 14: 6, 7; 5Mo 11: 4) Hærer fra andre land var noen ganger utstyrt med stridsvogner med jernljåer som stakk ut fra hjulakslene. – Jos 17: 16; Dom 4: 3, 13.

Krigstaktikken forandret seg i århundrenes løp. Israelittene konsentrerte seg vanligvis ikke om å utvikle angrepsvåpen, men de la mye arbeid i å bygge festningsverker. Judas konge Ussia er kjent for at han laget «krigsmaskiner, oppfunnet av ingeniører», men disse skulle først og fremst brukes til forsvar av Jerusalem. (2Kr 26: 14, 15) Særlig assyrernes og babylonernes hærer var kjent for sine beleiringsmurer og beleiringsvoller som kunne gjøre det mulig for dem å angripe høyere og svakere partier av en bymur. Beleiringsvollene var bygd som skråninger eller ramper, og opp på disse kunne krigerne føre tårn med stormbukker. Fra disse tårnene kjempet bueskyttere og slyngekastere. Krigerne benyttet også andre slags beleiringsmaskiner, deriblant katapulter til å slynge ut store steiner med. (2Kg 19: 32; Jer 32: 24; Ese 4: 2; Lu 19: 43) De som forsvarte byen, forsøkte samtidig å avverge angrepet ved hjelp av bueskyttere, slyngekastere og soldater som kastet ut brannfakler fra byens murer og tårn og fra katapulter inne i byen. (2Sa 11: 21, 24; 2Kr 26: 15; 32: 5) Noe av det første angriperne forsøkte å gjøre når de ville innta en befestet by, var å stanse byens vanntilførsel, mens innbyggerne i den truede byen ofte stoppet til vannkildene omkring byen for å hindre angriperne i å benytte dem. – 2Kr 32: 2–4, 30.

Seierherrene i en konflikt tilstoppet noen ganger brønner og kilder i området. I noen tilfeller spredte de steiner over jordstykkene, og det hendte at de også strødde salt på bakken. – Dom 9: 45; 2Kg 3: 24, 25; se FESTNINGSVERKER; VÅPEN, RUSTNING.

Jesus forutsa krig. Jesus, som var en fredens mann, sa at «alle som griper til sverd, skal omkomme ved sverd». (Mt 26: 52) Han sa til Pilatus at hvis hans rike hadde vært av denne verden, da ville hans tjenere ha kjempet for å hindre at han ble overgitt til jødene. (Joh 18: 36) På den annen side forutsa han at Jerusalem skulle bli beleiret og lagt øde, og at byens «barn» (innbyggere) skulle bli slått til jorden, fordi de forkastet ham som Messias. – Lu 19: 41–44; 21: 24.

Like før Jesus døde, uttalte han profetier som gjaldt både den daværende generasjon og den tiden da hans nærvær som konge i Riket skulle begynne: «Dere kommer til å høre om kriger og rykter om kriger; se til at dere ikke blir skremt. For disse ting må finne sted, men enden er ikke ennå. For nasjon skal reise seg mot nasjon og rike mot rike.» – Mt 24: 6, 7; Mr 13: 7, 8; Lu 21: 9, 10.

Kristus fører krig som «kongers Konge». Bibelen åpenbarer at den oppstandne Herren Jesus Kristus, som av sin far har fått «all myndighet i himmelen og på jorden», skal føre en krig som skal tilintetgjøre alle Guds fiender og innføre evig fred, i samsvar med hans tittel «Fredsfyrste». – Mt 28: 18; 2Te 1: 7–10; Jes 9: 6.

Apostelen Johannes fikk et syn av begivenheter som skulle finne sted etter at Kristus ble satt på tronen i himmelen. I Salme 2: 7, 8 og Salme 110: 1, 2 var det blitt forutsagt at Guds Sønn skulle bli oppfordret til å be Jehova om å få ’nasjoner som sin arv’, og at Jehova skulle svare ved å sende ham ut for å ’dra undertvingende fram midt iblant sine fiender’. (He 10: 12, 13) Johannes fikk i sitt syn se en krig i himmelen, hvor Mikael, det vil si Jesus Kristus (se MIKAEL nr. 1), ledet himmelens hærer i en krig mot dragen, Satan Djevelen. Krigen endte med at Djevelen og hans engler ble kastet ned til jorden. Denne krigen brøt ut like etter at det «guttebarnet» som skulle styre nasjonene med en jernstav, var blitt født. (Åp 12: 7–9) En høy røst i himmelen kunngjorde deretter: «Nå er frelsen og makten og riket som tilhører vår Gud, og den myndighet som tilhører hans Kristus, blitt til virkelighet.» Dette var til befrielse og glede for englene, men det var et varsel om problemer, også kriger, for jorden, for det ble videre sagt: «Ve jorden og havet, for Djevelen er kommet ned til dere og har stor vrede, idet han vet at han har en kort tidsperiode.» – Åp 12: 10, 12.

Etter at Satan ble kastet ned til jorden, har han først og fremst rettet sine angrep mot Guds tjenere på jorden, mot dem som er igjen av ’kvinnens ætt’, og som «holder Guds bud og har det arbeid å vitne om Jesus». Den krigen han fører mot dem, er både en åndelig kamp og direkte forfølgelse som til og med medfører døden for noen. (Åp 12: 13, 17) De etterfølgende kapitlene i Åpenbaringen (13, 17–19) gir en beskrivelse av de midler og redskaper Satan bruker mot dem, og den seier Guds hellige til slutt kommer til å vinne under sin Leder, Jesus Kristus.

«Krigen på Guds, Den Allmektiges, store dag.» Det 19. kapitlet i Åpenbaringen inneholder en beskrivelse av den største krigen i menneskehetens historie, en krig som er mer omfattende enn noen krig menneskene noen gang har vært vitne til. Tidligere i synet blir den kalt «krigen på Guds, Den Allmektiges, store dag». Det symbolske «villdyret» og «jordens konger og deres hærer» blir samlet av «uttalelser inspirert av demoner» til det sted hvor denne krigen skal utkjempes. De tar oppstilling imot Jehova og Herren Jesus Kristus, som har kommandoen over Guds hærer, himmelens hærskarer. (Åp 16: 14; 19: 19) I dette synet er det ikke noe som tyder på at noen av Guds jordiske tjenere deltar i denne krigen. De jordiske kongene «skal kjempe mot Lammet, men fordi Lammet er herrers Herre og kongers Konge, skal det seire over dem». (Åp 17: 14; 19: 19–21; se HAR-MAGEDON.) Etter denne kampen skal Satan Djevelen selv bli bundet i tusen år, ’for at han ikke skal villede nasjonene lenger før de tusen år er endt’. – Åp 20: 1–3.

Når denne krigen er over, skal det være fred på jorden i tusen år. I en av salmene heter det om Jehova at «han får kriger til å opphøre til jordens ytterste ende. Buen bryter han av, og spydet hogger han i stykker; vognene brenner han opp i ilden». Dette fikk sin første oppfyllelse da Gud sørget for fred i Israels land ved å ødelegge fiendens krigsredskaper. Når Kristus i Harmageddon har knust dem som hisser til krig, kommer en fullstendig og glederik fred til å fylle jorden helt til dens ytterste ender. (Sl 46: 8–10) De som har smidd «sine sverd om til plogskjær og sine spyd til beskjæringskniver», og som ikke mer vil «lære å føre krig», kommer til å få evig liv. «For hærstyrkenes Jehovas munn har talt.» – Jes 2: 4; Mi 4: 3, 4.

Aldri mer krigstrusler. Synet i Åpenbaringen viser videre at Satan Djevelen skal bli sluppet løs fra avgrunnen når de tusen år er omme, og at han igjen vil få mange til å rykke fram for å føre krig mot dem som forblir lojale mot Gud. Men ingen skade kommer til å skje, for ’ild kommer ned fra himmelen og fortærer’ disse fiendene, og dermed vil enhver krigstrussel være fjernet for alltid. – Åp 20: 7–10.

Kristen krigføring. Kristne mennesker deltar ikke i fysisk krigføring mot blod og kjød (Ef 6: 12), men de er ikke desto mindre engasjert i krigføring, i en åndelig kamp. Apostelen Paulus beskriver den kampen som pågår hos en kristen, som en krig mellom «syndens lov» og «Guds lov», eller ’sinnets lov’ (den lov som er nedfelt i sinnet hos mennesker som er i harmoni med Gud). – Ro 7: 15–25.

Det er en hard kamp de kristne må kjempe. De må anstrenge seg til det ytterste for å komme seirende ut av den. Men de kan stole på at de faktisk vil seire ved Guds ufortjente godhet gjennom Kristus og ved hjelp av Guds ånd. (Ro 8: 35–39) Angående denne kampen sa Jesus: «Anstreng dere kraftig for å komme inn gjennom den trange dør.» (Lu 13: 24) Og apostelen Peter sa: «Jeg formaner dere . . . til å fortsette å avholde dere fra de kjødelige begjær, som fører krig [el.: «utfører militærtjeneste» (strateuontai )] mot sjelen.» – 1Pe 2: 11, Int; jf. Jak 4: 1, 2.

Mot onde ånder. I tillegg til denne krigen mot syndens lov har de kristne en kamp mot demoner, som utnytter det falne kjøds tilbøyeligheter ved å friste dem til å synde. (Ef 6: 12) I denne krigen påvirker demonene også dem de har innflytelse over, til å friste eller motarbeide og forfølge de kristne i et forsøk på å få dem til å bryte sin ulastelighet overfor Gud. – 1Kt 7: 5; 2Kt 2: 11; 12: 7; jf. Lu 4: 1–13.

Mot falsk lære. Apostelen Paulus talte også om en krig som han og hans medarbeidere førte for å kunne utføre det oppdraget de hadde fått da de ble utnevnt til å ta seg av den kristne menighet. (2Kt 10: 3) Menigheten i Korint hadde vært utsatt for dårlig påvirkning fra overmodige menn som Paulus kalte «falske apostler», og som hadde forårsaket splittelser eller dannet sekter i menigheten ved en utilbørlig personfokusering. (2Kt 11: 13–15) De som tilhørte menigheten, ble faktisk tilhengere av mennesker, som Apollos, Paulus og Kefas. (1Kt 1: 11, 12) De glemte å se saken fra et åndelig synspunkt og innse at disse mennene bare var representanter for Kristus som samarbeidet med det samme mål for øye. Menighetens medlemmer ble kjødelige. (1Kt 3: 1–9) De vurderte mennene i menigheten ’etter hva de var i kjødet’, etter deres utseende, naturlige evner, personlighet og så videre, i stedet for å se på dem som åndelige mennesker. De innså ikke at Guds ånd virket i menigheten, og at det var ved hjelp av Guds ånd og til Guds ære at menn som Paulus, Peter og Apollos utrettet det de gjorde.

Paulus så seg derfor nødt til å skrive til dem: «Jeg ber om at jeg, når jeg er nærværende, ikke må gå modig fram med den tillit hvormed jeg har tenkt å treffe modige tiltak mot noen som vurderer oss som om vi vandret etter det vi er i kjødet. For selv om vi vandrer i kjødet, fører vi ikke krig etter det vi er i kjødet. Vår krigførings våpen er jo ikke kjødelige, men mektige ved Gud til å rive ned sterkt befestede ting. For vi river ned resonnementer og enhver høyde som er reist opp mot kunnskapen om Gud; og vi fører enhver tanke i fangenskap for å gjøre den lydig mot Kristus.» – 2Kt 10: 2–5.

Paulus skrev følgende til Timoteus, som han hadde latt bli i Efesos for å ta seg av menigheten der: «Denne befaling overgir jeg deg, mitt barn, Timoteus, i samsvar med de forutsigelser som førte direkte fram til deg, for at du ved dem skal fortsette å føre den gode krig, idet du bevarer troen og en god samvittighet.» (1Ti 1: 18, 19) Timoteus stod ikke bare overfor konflikter som skyldtes det syndige kjød og motstand fra sannhetens fiender, men han måtte også føre krig mot innføring av falsk lære og mot dem som ville forderve menigheten. (1Ti 1: 3–7; 4: 6, 11–16) Han skulle arbeide for å styrke menigheten til å motstå det frafallet som Paulus visste ville komme etter apostlenes bortgang. (2Ti 4: 3–5) Det var derfor en omfattende kamp Timoteus måtte kjempe.

Paulus kunne for sin del si til Timoteus: «Jeg har stridd den gode strid, jeg har fullført løpet, jeg har holdt meg til troen.» (2Ti 4: 7) Paulus hadde holdt fast ved sin troskap overfor Jehova og Jesus Kristus ved å ha en rett livsførsel og utføre en god tjeneste trass i motstand, lidelser og forfølgelse. (2Kt 11: 23–28) Han hadde også innfridd de forpliktelsene som fulgte med hans embete som en apostel for Herren Jesus Kristus, idet han hadde kjempet for å holde den kristne menighet ren og lytefri, som en ren jomfru, og som en «sannhetens søyle og støtte». – 1Ti 3: 15; 1Kt 4: 1, 2; 2Kt 11: 2, 29; jf. 2Ti 2: 3, 4.

Gud støtter de kristne materielt. Gud betrakter dem som deltar i kristen krigføring, som sine soldater, og han forsyner dem derfor med de nødvendige materielle ting. Angående de rettigheter en kristen har når han utfører sin kristne tjeneste for andre, sier Paulus: «Hvem tjener noen gang som soldat på egen bekostning?» – 1Kt 9: 7.

Hvordan kristne forholder seg til nasjonenes kriger. Kristne har alltid forholdt seg strengt nøytrale til kjødelig krigføring mellom nasjoner, grupper eller fraksjoner av en hvilken som helst art. (Joh 18: 36; Ef 6: 12) Se artikkelen HÆR (De som er kjent som de første kristne), hvor det er trukket fram eksempler på hvordan de første kristne forholdt seg i denne henseende.

Andre anvendelser. I den sangen Barak og Debora sang etter seieren over Kanaans konge Jabin og hans hær, blir det nevnt et forhold som det kan utledes et prinsipp av: «De [israelittene] begynte å velge seg nye guder. Det var den gang det var krig i portene.» (Dom 5: 8) Så snart de sviktet Jehova og begynte å praktisere falsk tilbedelse, oppstod det vanskeligheter, og fienden trengte helt fram til portene til byene deres. Dette stemmer med salmistens uttalelse: «Hvis ikke Jehova vokter byen, er det forgjeves at vakten har våket.» – Sl 127: 1.

I Forkynneren 8: 8 skrev Salomo: «Det er ikke noe menneske som har makt over ånden, til å holde ånden tilbake; . . . det er heller ikke noen fritagelse i krigen.» En døende kan ikke holde ånden, eller livskraften, tilbake på sin dødsdag og hindre den i å vende tilbake til Gud, livets Giver og Kilde, slik at livet forlenges. Døende mennesker har ikke herredømme over sin dødsdag og kan ikke hindre at den kommer. De kan ikke ved menneskelige anstrengelser oppnå fritagelse fra den krigen som deres fiende, døden, fører mot alle mennesker uten unntagelse. Et syndig menneske kan ikke bli fritatt for å dø ved å få et annet syndig menneske til å dø i sitt sted. (Sl 49: 6–9) Det er bare ved Jehovas ufortjente godhet gjennom Jesus Kristus det er mulig å bli utfridd. «Liksom synden hersket som konge sammen med døden, så skulle også den ufortjente godhet herske som konge ved rettferdighet med evig liv for øye ved Jesus Kristus, vår Herre.» – Ro 5: 21.