Punkter fra Bibelen: Esra 1: 1 til 10: 44

Jehova oppfyller sine løfter

Frihet! Gjenreisning! Hvor oppmuntrende må ikke dette budskapet ha vært for de jødene som levde i landflyktighet i Babylon! Akkurat som Gud hadde lovt, fikk de vende tilbake til sitt hjemland etter å ha vært i fangenskap i 70 år. (Jeremia 25: 12; Jesaja 44: 28 til 45: 7) Og de gjenstandene som var blitt tatt fra Jehovas tempel, ble brakt tilbake og plassert der hvor de skulle stå. For en glede!

Den bibelske boken Esra begynner med disse enestående begivenhetene. Denne boken ble skrevet i Jerusalem av avskriveren Esra omkring 460 f.Kr. og omspenner cirka 70 år, fra jødene ble utfridd, til templet ble gjenoppbygd og presteskapet ble renset (537—467). Boken understreker hvordan Jehova oppfyller sine løfter. Den inneholder også verdifulle opplysninger som Jehovas vitner kan lære mye av i dag.

De landflyktige utfris

Les Esra 1: 1 til 3: 6. Perserkongen Kyros blir tilskyndt av Jehova til å sende ut en kunngjøring: Templet i Jerusalem skal gjenoppbygges, og tilbedelsen av Jehova skal gjenopptas der! Alle israelitter kan ha en andel i dette. De som kan vende tilbake til sitt hjemland, er fri til å gjøre det for å være med på gjenreisningsarbeidet. De andre blir oppfordret til å støtte prosjektet med frivillige bidrag. De karene som tilhørte det opprinnelige templet, og som Nebukadnesar hadde ført bort, skal tas med tilbake. Under Serubabels ledelse foretar nesten 50 000 den cirka 1600 kilometer lange reisen til Jerusalem. De gjenoppbygger det hellige alter og ofrer til Jehova. Om våren i 537 feirer de så løvhyttefesten. De forutsagte 70 årene da landet skulle være øde, ender akkurat i rette tid! — Jeremia 25: 11; 29: 10.

◆ 1: 3—6 — Var de israelittene som ble igjen i Babylon, troløse?

Ikke nødvendigvis, selv om materialisme og mangel på verdsettelse kan ha spilt inn i enkelte tilfelle. Kyros’ kunngjøring krevde ikke at alle skulle vende tilbake, men lot det være en frivillig sak. Slike omstendigheter som alderdom, sykdom eller familieforpliktelser kan ha gjort at enkelte var forhindret fra å reise. Men de skulle støtte dem som kunne dra.

◆ 1: 8 — Hvem var Sjesbassar?

Sjesbassar var sannsynligvis et navn som det kaldeiske hoff gav Serubabel. (Jevnfør Daniel 1: 7.) Det som tilskrives Sjesbassar, blir andre steder tilskrevet Serubabel. (Esra 5: 16; Sakarja 4: 9) Begge har tittelen «stattholder». (Esra 5: 14; Haggai 2: 21) Og i Esra 2: 2 og 3: 1, 2 blir Serubabel omtalt som en av dem som ledet de jødene som vendte hjem igjen. Navnet Sjesbassar blir da naturlig nok ikke nevnt.

◆ 2: 61—63 — Hva var urim og tummim?

Det antas at dette var hellige lodd som ble brukt når det var behov for at et spørsmål ble besvart av Jehova. Ifølge jødisk tradisjon ble de borte da templet ble ødelagt i 607 f.Kr. Dette støttes av det faktum at noen som hevdet at de var av presteætt, ble utelukket fra prestetjenesten og ikke fikk lov til å spise av den høyhellige maten før «det framstod en prest som kunne bruke urim og tummim». Men det står ikke noe om bruken av dem da eller senere.

Hva vi kan lære: Jehovas vitner befinner seg i dag i en situasjon som minner om den som de bortførte jødene befant seg i. Ikke alle er i stand til å ta del i heltidstjenesten eller flytte til et annet sted for å tjene der hvor behovet er større. De gjør likevel alt de kan for å fremme den rene tilbedelse ved å gi frivillige bidrag og oppmuntre dem som kan ta del i økt virksomhet.

Motstand mot gjenoppbyggingen av byen

Les 3: 7 til 4: 24. Under stor jubel og glede legger de hjemvendte jødene grunnvollen til Jehovas hus. Men i flere år forsøker motstandere å ta motet fra tempelbyggerne. Disse fiendene overbeviser til slutt kongen om at det er en ’ond og opprørsk by’ som blir gjenoppbygd, og får stanset arbeidet ved en kongelig befaling. Forbudet varer «til året etter at Dareios var blitt konge i Persia».

◆ 3: 12 — Hvorfor gråt disse mennene?

Disse svært gamle mennene kunne huske hvor praktfullt Salomos tempel hadde vært, som var blitt bygd i samsvar med en guddommelig byggeplan. Det de nå så for sine øyne — bare en grunnvoll — var ingenting i sammenligning. De var sannsynligvis motløse og tvilte på at deres anstrengelser ville føre til at templet ble like herlig som det hadde vært før. — Haggai 2: 2, 3.

◆ 4: 1—3 — Hvorfor ble tilbudet om hjelp avslått?

Disse ikke-jødene, som assyrerkongen hadde hentet for å befolke landet på nytt, var ikke sanne tilbedere av Gud. (2. Kongebok 17: 33, 41) Hvis de tok imot deres hjelp, ville de inngå kompromiss med den sanne tilbedelse, og det var noe Jehova spesielt hadde advart sitt folk mot. (2. Mosebok 20: 5; 34: 12) Beretningen kaller dessuten disse ikke-jødene for «motstandere».

Hva vi kan lære: Når vi blir møtt med en fiendtlig holdning når vi tjener Gud, bør vi etterligne de jødene som igjen hadde slått seg ned i sitt eget land, og som straks «samlet . . . seg alle som én» for å tilbe. Det at de stolte på Jehova og satte tilbedelsen av ham på førsteplassen, styrket dem, slik at de fikk utført det arbeidet de var blitt pålagt. — Esra 3: 1—12.

Byggingen av templet fullføres

Les 5: 1 til 6: 22. Under oppmuntring fra profetene Haggai og Sakarja gjenopptas byggearbeidet med fornyet iver. Motstanderne er ikke i stand til å stanse det og kommer igjen med klager. Kong Dareios undersøker saken og finner Kyros’ opprinnelige dekret. Motstanderne får ikke bare befaling om å holde seg borte og slutte å legge hindringer i veien, men de får også ordre om å støtte arbeidet med materielle midler! Under fortsatt oppmuntring fra Jehovas profeter blir templet fullført i 515 f.Kr. Folket innvier det så med glede til Gud, som oppfyller sine løfter.

◆ 5: 5 — Hvorfor stanset ikke motstanderne byggearbeidet?

Jehova våket over sine trofaste tjenere. (2. Krønikebok 16: 9) Styrket av Guds ånd lot de eldste seg ikke skremme. De henviste til Kyros’ kunngjøring, som lenge hadde vært glemt. Ettersom den persiske lov var uforanderlig, var motstanderne redde for å handle i strid med en kongelig befaling. (Daniel 6: 9, 16) Jehovas ledelse kom tydelig til uttrykk, og arbeidet skred framover.

◆ 6: 21 — Hvem hadde «skilt seg fra folket i landet og deres urenhet»?

Det kan ha vært proselytter som vendte tilbake sammen med jødene, samaritaner som da bodde i landet, eller til og med hjemvendte jøder som hadde vært fordervet på grunn av hedensk innflytelse. (Jevnfør Esra 9: 1.) Det at den rene tilbedelse av Jehova hadde fremgang i Jerusalem, fikk dem tydeligvis til å foreta de nødvendige forandringer i sitt liv.

Hva vi kan lære: De kristne eldste i dag bør også søke Jehovas veiledning. Han gir oss den nødvendige innsikt når vi møter motstand. — Salme 32: 8.

Esra vender tilbake

Les 7: 1 til 8: 36. Tiden går. I år 468 gir kong Artaxerxes Esra ’alt han ber om’, slik at han kan yte hjelp i Jerusalem. Kongens påbud gir også alle andre jøder som vil vende tilbake, oppfordring til å dra, og han bevilger sølv og gull til anskaffelsen av alt det som hører til Jehovas hus. Esra får myndighet til å oppnevne skrivere og dommere, som skal håndheve både Jehovas lov og kongens lov. Styrket av sin tillit til Guds støtte legger Esra ut på den farefulle reisen. Han ber ikke om å få følge av væpnede menn, for det kunne ha blitt betraktet som mangel på tro på Jehovas beskyttende evne. Med Guds støtte kommer jødene trygt fram.

◆ 7: 1, 7, 11 — Hvem var denne Artaxerxes?

Det var perserkongen Artaxerxes I Longimanus. I sitt 20. regjeringsår gav han Nehemja tillatelse til å vende tilbake til Jerusalem og gjenoppbygge bymuren og portene. (Nehemja 2: 1—8) Ifølge oldtidshistorikere hadde denne Artaxerxes en overveiende vennligsinnet og gavmild legning. På grunn av sin store donasjon ble han i Esra 6: 14 regnet med blant en av dem som gav påbud som bidrog til at templet ble ferdig, skjønt selve byggearbeidet ble fullført omkring 47 år tidligere. Det var ikke denne Artaxerxes som stanset byggearbeidet. (Esra 4: 7—23) Den som gjorde det, var Gaumata, som bare hersket i åtte måneder i 522. «Artaxerxes» var tydeligvis et kongenavn eller en kongelig tittel.

Hva vi kan lære: Esra er et fint eksempel for Jehovas tjenere i dag. Han var en dyktig avskriver som flittig studerte Guds Ord, gav all ære til den Høyeste og tenkte mer på Jehovas ære enn på sin egen sikkerhet. — Esra 7: 27, 28; 8: 21—23.

Folket blir renset

Les 9: 1 til 10: 44. Esra får snart vite at det er mange som ikke har «skilt seg fra den fremmede befolkningen og styggedommen deres». Jødene, deriblant prester og levitter, har giftet seg med hedenske kanaaneere. Esra er rystet. Han legger saken fram for Jehova i bønn og bekjenner sønderknust folkets synder. Under hans ledelse vender folket om og beslutter å sende de fremmede kvinnene fra seg. Urenheten blir fjernet innen cirka tre måneder.

◆ 9: 2 — Hvorfor var det synd å gifte seg med slike fremmede kvinner?

Det utgjorde en trusel mot gjenopprettelsen av den sanne tilbedelse. (5. Mosebok 7: 3, 4) Dette var ikke-troende kvinner, som tilbad avguder. Hvis de giftet seg med disse kvinnene, kunne det med tiden føre til at de assimilerte seg med de omkringliggende, hedenske nasjonene, og at den rene tilbedelse ble borte fra jorden.

◆ 10: 3, 44 — Hvorfor ble også barna sendt bort?

Små barn trenger vanligvis sin mor. Dessuten kunne de kvinnene som ble sendt bort, med tiden få lyst til å vende tilbake til barna sine hvis de ikke fikk dem med seg. Den rene tilbedelse av Jehova måtte komme først.

Hva vi kan lære: I likhet med de trofast jødene på Esras tid holder Jehovas vitner fast ved de normene Gud har fastsatt for ekteskapet. De innser at de bare bør gifte seg «i Herren». — 1. Korinter 7: 39.

Jehova oppfylte det løftet han hadde gitt om at den sanne tilbedelse skulle gjenopprettes i det gamle Jerusalem. Han vil også oppfylle det løftet han har gitt om at den rene tilbedelse av ham skal bli utøvd jorden over. (Habakkuk 2: 14) Kommer du til å være blant hans tilbedere når han, som holder alle sine løfter, oppretter fredelige og lykkelige forhold på jorden? — Salme 37: 10, 11; Åpenbaringen 21: 3, 4.