Hvorfor sier Bibelen flere hundre år etter Rakels død at hun i framtiden skulle gråte over sine sønner?

Jeremia 31: 15 sier at Rakel gråter over sine sønner, som er blitt ført til fiendens land, og at hennes gråt kan høres i Rama (nord for Jerusalem, i det området som tilhørte Benjamins stamme). (Se RAMA nr. 1.) Efraim blir nevnt gjentatte ganger i denne sammenhengen, og Efraims stamme står ofte for hele det nordlige riket, Israel. (Jer 31: 6, 9, 18, 20) Noen bibelkommentatorer mener derfor at denne profetien sikter til at folket i det nordlige riket skulle bli ført i landflyktighet av assyrerne. (2Kg 17: 1–6; 18: 9–11) Men den kan også sikte til at både Israel og Juda skulle bli ført i landflyktighet (Juda ble ført i landflyktighet av babylonerne). I det førstnevnte tilfellet ville det være svært passende å bruke Rakel som symbol siden hun var stammor til Efraim (gjennom Josef), den mest fremtredende stammen i det nordlige riket. Men Rakel ville også være et passende symbol i det andre tilfellet. Hun var jo ikke bare mor til Josef, men også til Benjamin, og Benjamins stamme var en del av det sørlige riket, Juda rike. Rakel kunne derfor være et passende symbol på mødrene i hele Israel, som nå syntes å ha født sønner til ingen nytte. Men Jehova trøstet dem og gav dem et løfte om at de landflyktige ’sannelig skulle vende tilbake fra fiendens land’. – Jer 31: 16.

Matteus siterte dette skriftstedet da han skrev om at alle guttebarna i Betlehem ble utryddet, på Herodes’ befaling. (Mt 2: 16–18) Siden Rakels grav i det minste lå ganske nær Betlehem (selv om den etter alt å dømme ikke ligger der hvor tradisjonen sier), var den gråtende Rakel et passende bilde på de sørgende mødrene som hadde mistet sine barn. Men sitatet fra Jeremias profeti var enda mer velvalgt på grunn av likheten mellom de to situasjonene. Israelittene var underlagt en fremmed makt. Deres sønner var igjen blitt ført bort. Men denne gangen var «fiendens land» som de var blitt ført bort til, ikke et politisk område, slik tilfellet hadde vært tidligere. «Fiendens land» var graven, det området som ’døden hersket over som konge’ (jf. Sl 49: 14; Åp 6: 8), og døden blir omtalt som «den siste fiende» som skal tilintetgjøres. (Ro 5: 14, 21; 1Kt 15: 26) For at de skal kunne vende tilbake fra en slik «landflyktighet», må det naturligvis finne sted en oppstandelse fra de døde.

Enkelte forskere mener at det i Jeremia 31: 15 siktes til en slik samling av jødene i Rama (hvor noen kanskje også ble drept) før de ble ført i landflyktighet. Det sies der: «I Rama høres en røst, klage og bitter gråt; det er Rakel som gråter over sine sønner. Hun har ikke villet la seg trøste over sine sønner, for de er ikke mer.» Jakobs hustru Rakel ønsket seg så sterkt barn at hun betraktet seg selv som en «død kvinne» hvis hun ikke fikk barn. (1Mo 30: 1) Rakel blir kanskje derfor omtalt i overført betydning som om hun gråter over tapet av de jødene som var blitt drept eller ført i fangenskap. Siden Rakel var mor til Benjamin, kan det på den annen side være at Jeremias ord skal bety at Rakel spesielt sørget over Ramas innbyggere, som var benjaminitter. Jeremia forklarte videre at situasjonen ikke var håpløs, for de som var i landflyktighet, skulle vende tilbake. (Jer 31: 16) Matteus (2: 18) siterer de profetiske ordene i Jeremia 31: 15 og anvender dem på det som skjedde da Herodes befalte at alle guttebarna i Betlehem skulle drepes. – Se RAKEL.