Forente bestrebelser for å nå målet — evig liv
«Dette er det evige liv at de kjenner deg [tilegner seg kunnskap om deg, NW], den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus.» — JOHANNES 17: 3.
1. a) Ved hvilken anledning snakket Jesus første gang om «evig liv»? b) Hvem kan nå dette målet?
I ALL hemmelighet og ubemerket kommer han i nattens mørke. Det er Nikodemus. De tegn som Jesus har gjort i Jerusalem ved påsketider i år 30, har gjort inntrykk på ham. Det er til denne fariseeren at Guds Sønn ifølge den skrevne beretning for første gang snakker om «evig liv». Han tilføyer så disse oppmuntrende ordene: «Så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» (Johannes 3: 15, 16) For en storslagen mulighet som nå åpnet seg for menneskeverdenen, som kunne bli gjenløst! Til og med en stolt fariseer kunne ydmyke seg, slik at han kunne nå målet.
2. a) Under hvilke omstendigheter snakket Jesus igjen om «evig liv»? b) Hvem kan få drikke livgivende vann?
2 Kort tid deretter drar Jesus fra Jerusalem til Galilea. Han tar en pause ved en brønn i Samaria mens disiplene hans går for å kjøpe mat. En kvinne kommer for å hente vann. Jesus sier til henne: «Den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri mer tørste. Det vann jeg vil gi ham, skal bli en kilde i ham med vann som veller fram og gir evig liv.» (Johannes 4: 14) Ettersom jødene forakter samaritanene, kan en kanskje spørre hvorfor Jesus gir denne kvinnen et slikt dyrebart håp. Jesus vet dessuten at denne kvinnen har hatt fem menn, og at hun nå lever i umoral sammen med en mann hun ikke er gift med. Men som Jesus her viser, skal også foraktede mennesker få mulighet til å drikke av sannhetens livgivende vann, hvis de bare vil angre og ordne opp i sitt liv. — Jevnfør Kolosserne 3: 5—7.
3. a) Hva slags «mat» anbefaler Jesus? b) Hvordan er Johannes 4: 34—36 blitt oppfylt?
3 «Evig liv»! Jesus utdyper dette temaet da disiplene hans kommer tilbake og oppfordrer ham til å spise. Han sier til dem: «Min mat er å gjøre det han vil som har sendt meg, og fullføre hans verk.» Hva går dette verk ut på? Jesus sier: «Løft blikket og se på markene, de står alt hvite mot høst. Den som høster, får sin lønn og samler inn grøde for det evige liv.» Det var utsikt til en slik høst, også blant samaritanene, som stod lavt i samfunnet, og det ble en gledelig realitet, slik beretningen viser. (Johannes 4: 34—36; Apostlenes gjerninger 8: 1, 14—17) Innhøstningen for det evige liv fortsetter fremdeles, men nå er det verden som er åkeren. Jesu Kristi disipler har fortsatt mye å gjøre i Herrens gjerning. — Matteus 13: 37, 38; 1. Korinter 15: 58.
«Livets gave»
4. Hva sier Jesus til jødene om det å holde sabbaten?
4 Det går et år. Nå er det påsketider i år 31. Jesus er i Jerusalem for å feire høytiden, som han pleier. Men jødene begynner å forfølge ham fordi han gjør kjærlige helbredelseshandlinger på sabbaten. Hva sier Jesus til dem? Han sier: «Min Far arbeider til denne dag; også jeg arbeider.» Dermed blir de oppsatt på å få ham drept. — Johannes 5: 17, 18.
5, 6. a) Hvilken dyrebar enhet beskriver Jesus? b) I hvilken forstand har Jesus «liv i seg»?
5 Jesus fortsetter imidlertid å tale og beskriver en høyst dyrebar enhet — den enhet som hersker mellom ham og Faderen. Han sier til disse jødene: «For Faderen elsker Sønnen og viser ham alt det han selv gjør. Og han skal vise ham større gjerninger enn dette, så dere skal undre dere.» Han antyder at Faderen har gitt ham usedvanlig stor myndighet, ved å si: «Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, han har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet.» — Johannes 5: 20, 24.
6 Ja, til og med de som er «døde» i Guds øyne på grunn av sine nedarvede syndige tilbøyeligheter, kan få «høre Guds Sønns røst» og oppnå liv. Men hvordan? Jesus forklarer: «For likesom Faderen har liv i seg selv, har han også gitt Sønnen å ha liv i seg.» Disse ordene, «liv i seg», kan også gjengis «i seg livets gave». (Johannes 5: 25, 26, fotnoten i NW, referansebibelen) Jesus er altså i stand til å bringe mennesker i et godt forhold til Gud. Han er dessuten i stand til å oppreise dem som sover i døden, og gi dem liv. — Johannes 11: 25; Åpenbaringen 1: 18.
7. a) Hva forteller Salme 36: 6, 10 oss om Gud? b) Hvordan har Jehova belønnet sin ulastelige Sønn?
7 Jehova har alltid hatt liv i seg selv. Det står om ham: «Hos deg er livets kilde.» (Salme 36: 6, 10) Men nå har Faderen oppreist sin ulastelige Sønn fra de døde som «førstegrøden av dem som er sovnet inn». Jesus, som har «i seg livets gave», har fått myndighet til å tilgi synder, til å dømme og til å oppreise de døde, med evig liv for øye. — 1. Korinter 15: 20—22; Johannes 5: 27—29; Apostlenes gjerninger 17: 31.
En gledelig enhet
8, 9. a) Hvordan kan vi holde målet, evig liv, for øye? b) Hva slags ordning treffer Gud med tanke på evig liv, og hva vil det innebære? c) Hvem kommer til å få del i disse velsignelsene, og hvordan?
8 Jesu disippel Judas formaner oss: «[Hold] dere i Guds kjærlighet, mens dere venter på vår Herre Jesu Kristi barmhjertighet med evig liv for øye.» (Judas 21, NW) For et dyrebart mål — evig liv! Og dette vil være et fullkomment liv, i samsvar med vår fullkomne Skapers vilje og den ordning han treffer gjennom sin Sønn. Det vil være et liv som er fritt for det slit og strev som så ofte preger kampen for å overleve i den nåværende tingenes ordning. I den kommende tingenes ordning vil verken sorg, sykdom, lovløshet eller moralsk forderv være mer — ikke engang døden skal være mer! — Mika 4: 3, 4; 1. Korinter 15: 26.
9 Hvem kommer til å få oppleve oppfyllelsen av disse løftene? Det er de som viser tro på Jesu offer, og som i tillegg gjør gudfryktige gjerninger. Disse blir ’sammenføyd’ med sine medkristne verden over i troens enhet. — Jakob 2: 24; Efeserne 4: 16.
10. a) Hva kommer først i Guds «administrasjon»? b) Hva kommer deretter i Guds «administrasjon»?
10 Gud har i samsvar med sin gode hensikt fattet beslutning om «en administrasjon . . . , nemlig å samle alt sammen igjen i Kristus, det som er i himlene, og det som er på jorden». (Efeserne 1: 8—10, NW) Dette er Guds husholdning, som begynner med innsamlingen av Kristi 144 000 medarvinger. Disse er «de blant menneskene som er frikjøpt for å være en første frukt for Gud og Lammet [Jesus Kristus]». De får del i «den første [den himmelske] oppstandelse», slik at de kan tjene sammen med Kristus som konger og prester i 1000 år. Deretter samler Guds administrasjon inn «det som er på jorden», og begynner med innsamlingen av en talløs ’stor skare av alle nasjoner og stammer, av alle folk og tungemål’. Disse Guds tjenere vil komme ut av den «store trengsel» med utsikt til å oppnå evig liv på «en ny jord». — Åpenbaringen 14: 1, 4; 20: 4, 6; 7: 4, 9—17; 21: 1, 4.
11. a) Hvilken dyrebar «forening» sikter Efeserne 1: 11 (NW) til? b) Hvordan får Johannes 15: 4, 5 sin anvendelse på dem som er forent på denne måten?
11 Guds åndssalvede sønner, som er «det som er i himlene», står i et svært fortrolig forhold til Jesus og til Faderen. De er blitt «satt til arvinger» av Riket i forening med Jesus. (Efeserne 1: 11, NW) Jesus oppfordret dem til å forbli i forening med ham, akkurat som grener som blir på et vintre, for å bære mye frukt. Hvis grenene ikke bevarer denne dyrebare forening med Kristus Jesus, ’kan de intet gjøre’. — Johannes 14: 10, 11, 20; 15: 4, 5; 1. Johannes 2: 27, NW.
De «andre sauer»
12. a) Hvordan er forholdet mellom de «andre sauer» og den «lille hjord»? b) Hvordan kan 1. Johannes 2: 1—6 anvendes på begge disse gruppene?
12 Men hva med de millioner av andre sauelignende mennesker som er blitt skilt fra de verdslige «geitene» de siste 50 årene? (Matteus 25: 31—40) Disse tilhører ikke Jesu «lille hjord», som Riket blir gitt til, men som «andre sauer» slutter de seg til disse som en del av en større hjord som tjener i forening med Faderen og Sønnen. (Lukas 12: 32; Johannes 10: 16) Apostelen Johannes forsikrer at Jesus Kristus «er en soning for våre synder [det vil si for den ’lille hjords’ synder], ja, ikke bare for våre, men for hele verdens». Disse «andre sauer», som blir samlet inn fra menneskeverdenen, kan følgelig også være i forening med Gud og Kristus og glede seg over et slikt dyrebart samhold. Johannes sier videre: «Den som holder hans ord, i ham er kjærligheten til Gud fullendt. Av dette vet vi at vi er i ham [i forening med ham, NW].» Først er den «lille hjord» og deretter de «andre sauer» forpliktet til å vandre akkurat som Jesus vandret. — 1. Johannes 2: 1—6, vers 6 fra NW.
13. a) Hva ber Jesus om i Johannes 17: 20, 21? b) Hva viser at denne bønnen ikke bare gjelder Kristi medarvinger?
13 I dag er altså begge gruppene, både den himmelske og den jordiske, ’i forening med Faderen og med Sønnen’ — de handler fullt ut i samsvar med deres vilje når de utfører Guds gjerning. Jesus bad om at ’de alle måtte være forent’, «likesom du, Far, er i forening med meg og jeg er i forening med deg, så de også kan være i forening med oss». Denne forening eller enhet sikter ikke til det å være medarvinger, for Jesu disipler blir tydeligvis ikke ’Jehovas medarvinger’ eller noen del av ’Jehovas legeme’. De er «i forening» i den forstand at de samarbeider i enhet; de har samme innstilling som både Jehova og Kristus når de vitner for menneskeverdenen. — Johannes 17: 20, 21, NW.
14. På hvilken spesiell måte er de som tilhører den himmelske klasse, i forening med Kristus, og hvordan blir de oppmerksom på dette?
14 Men de som tilhører den salvede, himmelske klasse, nyter nå denne forening på en spesiell måte, ettersom de er blitt erklært rettferdige til liv gjennom anvendelsen av Kristi offers fortjeneste. De kan dermed være åndsavlede og ha utsikt til å bli Kristi Jesu medarvinger. De erkjenner at de er blitt adoptert som sønner, ved å si: «Ånden selv [Guds virksomme kraft, som avler dem] vitner sammen med vår ånd [den fremherskende mentale tilbøyelighet] og sier at vi er Guds barn.» — Romerne 3: 23, 24; 5: 1; 8: 15—18.
15. Hva kan de som har et jordisk håp, glede seg over nå, og hva kan de se fram til?
15 De som har et jordisk håp, blir nå erklært rettferdige som Guds venner, akkurat som Abraham, Rahab og andre i gammel tid. I løpet av Kristi tusenårige styre vil de gradvis oppnå menneskelig fullkommenhet, slik at etter den endelige prøve vil «skapningen selv også . . . bli frigjort fra slaveriet under fordervelsen og få Guds barns herlige frihet». (Romerne 8: 19—21, NW; Jakob 2: 21—26) Lydige mennesker vil dermed bli erklært rettferdige til evig liv på jorden. — Jevnfør Johannes 10: 10; Jesaja 9: 7; 11: 1—9; 35: 1—6; 65: 17—25.
16. a) I hvilke henseender er den «lille hjord» og de «andre sauer» i «forening» med hverandre? b) Men hvorfor gjelder Johannes 3: 3—5 bare den «lille hjord»?
16 Som enkeltpersoner viser de som tilhører den «lille hjord», og de som tilhører den tallrike skare av «andre sauer», like stor iver og glede i tjenesten for Gud. (Lukas 12: 32; Johannes 10: 16; Titus 2: 13, 14) De fleste av de salvede som er igjen på jorden, er mye eldre og har lengre kristen erfaring enn de «andre sauer», men begge gruppene viser at de har den kristne personlighet, og legger åndens frukt for dagen. (Efeserne 4: 24, NW; Galaterne 5: 22, 23) Det er likevel en forskjell, slik Jesus antydet for Nikodemus allerede før han snakket om evig liv. Han sa: «Ingen kan se Guds rike hvis han ikke blir født på ny.» (Johannes 3: 3—5) De døpte kristne som Gud kaller til å være medarvinger med Jesus i hans rike, blir derfor i åndelig forstand født på ny. (1. Korinter 1: 9, 26—30) De «andre sauer» behøver ikke å bli født på ny, for deres mål er evig liv i det gjenopprettede jordiske paradis som undersåtter av Riket. — Matteus 25: 34, 46b; Lukas 23: 42, 43, NW.
Minnehøytiden og den nye pakt
17. a) Hvorfor bør alle som har det mål å oppnå evig liv, komme sammen med Guds folk den 24. mars? b) Hva kan vi merke oss i forbindelse med feiringen av minnehøytiden i 1985?
17 Den 24. mars etter solnedgang vil Jehovas vitner jorden over feire minnet om Jesu død, som de feirer én gang i året. Oppmerksomheten vil bli henledet på at Jesus ofret sitt fullkomne menneskelige legeme og sitt blod for å opphøye sin Fars navn og hensikt og til gagn for den syndige menneskehet. (1. Korinter 11: 23—26) Alle som har det mål å oppnå evig liv (enten evig liv i himmelen eller evig liv på jorden), ønsker derfor å komme sammen med Guds folk rundt omkring på jorden ved denne gledebringende anledning. I 1985 var det til sammen hele 7 792 109 som mintes Jesu død på denne måten. Men det var bare 9051 som forsynte seg av brødet og vinen, som symboliserer Jesu menneskelige legeme og blod. Hvorfor var det så få?
18, 19. a) Hvilke pakter sikter Jesus til i Lukas, kapittel 22? b) Hvilken hensikt tjener hver av disse paktene? c) Hvordan tjener Jesus som den ene «mellommann», som Moses var et forbilde på?
18 Jo, tenk på det Jesus sa den kvelden han innstiftet denne høytiden til minne om sin død. Etter at han hadde gitt disiplene brødet, gav han dem vinen på samme måte og sa: «Dette beger betyr den nye pakt i kraft av mitt blod, som skal utgytes til gagn for dere.» Senere utdypet han grunnen til at han tok dem inn i den nye pakt, ved å si: «Det er dere som har holdt ut hos meg i mine prøvelser; og jeg inngår en pakt med dere, likesom min Far har inngått en pakt med meg, om et rike, så dere kan spise og drikke ved mitt bord i mitt rike, og sitte på troner for å dømme Israels tolv stammer.» — Lukas 22: 19, 20, 28—30, NW.
19 Profeten Jeremia hadde forutsagt at den nye pakt skulle inngås. Han hadde sagt at Jehova gjennom den skulle tilgi sitt folks misgjerning og synd, slik at de kunne ’kjenne Jehova’ og ha et høyst fortrolig forhold til ham. (Jeremia 31: 31, 34) Akkurat som Moses var «mellommann» for lovpakten med det kjødelige Israel, er Jesus Kristus «mellommann for en pakt som er så mye bedre», den pakten som Gud inngår med det åndelige «Guds Israel». Slik blir de som er kalt til å bli Kristi medarvinger til Riket, gjenløst. De får dermed «den evige arv som var lovt». (Galaterne 3: 19, 20; 6: 16; Hebreerne 8: 6; 9: 15; 12: 24) Det er særlig i denne bibelske forstand at Kristus Jesus tjener som den ene «mellommann mellom Gud og mennesker». — 1. Timoteus 2: 5, 6.
20. a) Hvem er det som med rette forsyner seg av symbolene ved minnehøytiden? b) Hvorfor er det slik?
20 Hvem kan så med rette forsyne seg av symbolene ved minnehøytiden — av brødet og vinen? Det er bare den gruppen som Gud tar inn i den nye pakt, som er inngått på grunnlag av Jesu offer. (Salme 50: 5, NW) Hensikten med denne pakten er å rettferdiggjøre Jesu 144 000 medarvinger til menneskelig liv først, slik at de kan ofre denne retten til liv og bli tatt inn i det himmelske rike. (Romerne 4: 25; 2. Timoteus 2: 10, 12) Men hva med de «andre sauer»?
21. a) Hvilket utbytte har de «andre sauer» av å være iakttagere ved minnehøytiden? b) Hva henleder feiringen av minnehøytiden oppmerksomheten på, og hvilket spørsmål oppstår?
21 De som tilhører de «andre sauer», er ikke tatt inn i den nye pakt og forsyner seg derfor ikke av symbolene. Men de har alle sammen rikt utbytte av å overvære feiringen av minnehøytiden som respektfulle iakttagere. Deres verdsettelse av åndelige spørsmål blir skjerpet, i samsvar med det Jesus sa i en bønn til sin Far: «Dette er det evige liv at de kjenner deg [tilegner seg kunnskap om deg, NW], den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus.» (Johannes 17: 3) Husk at feiringen av minnehøytiden henleder oppmerksomheten på Jesu legeme og blod. Kristi ofrede legeme og blod er av livsviktig betydning for alle som bestreber seg på å nå målet — evig liv. Hvordan er dette tilfellet med hensyn til de «andre sauer», som ikke er blitt tatt inn i den nye pakt, og som derfor ikke forsyner seg av symbolene? La oss ta for oss dette i den neste artikkelen.
Hvordan vil du svare?
◻ Hvordan økte Jesus gradvis forståelsen av utsikten til å oppnå evig liv?
◻ Hvordan har Gud gått fram med hensyn til sin «administrasjon»?
◻ Hvordan kan det sies at de «andre sauer» er «i forening» med Faderen, Sønnen og Kristi brødre?
◻ Hvorfor er det bare de salvede kristne som forsyner seg av symbolene ved minnehøytiden?
[Bilde på side 13]
Den «lille hjord» og de «andre sauer» er «i forening» med hverandre — de gjør Guds gjerning slik Jesus gjorde det