EVNUKK

Når det hebraiske ordet sarịs og det greske eunoukhos er brukt bokstavelig, betegner de en gutt eller mann som er kastrert. Slike personer ble utnevnt til å tjene som oppvartere eller voktere for dronningen, haremet og kvinnene ellers. (Est 2: 3, 12–15; 4: 4–6, 9) Ettersom de kom nær innpå kongens husstand, kunne de oppnå høy rang hvis de var dyktige. I videre forstand ble uttrykket også brukt om embetsmenn som hadde plikter ved hoffet, uten at disse var bokstavelige evnukker.

Under lovpakten kunne ikke en evnukk bli en del av Guds folks menighet. (5Mo 23: 1) Det er således ingenting som tyder på at noen israelitter eller fastboende utlendinger blant dem ble gjort til evnukker for å gjøre tjeneste i israelittiske kongers palass. Under Loven skulle slaver bli omskåret, ikke kastrert. Men i østlige hedenske nasjoner hadde man den skikk å gjøre noen av de barna man tok som krigsfanger, til evnukker.

Den hoffmannen som hadde tilsyn med skattkammeret hos dronningen av Etiopia, og som Filip forkynte for, omtales som evnukk. Han var jødisk proselytt og hadde reist til Jerusalem for å tilbe Gud. Ettersom en som var kastrert, ikke ble tatt inn i Israels menighet under Loven, må ordet eunoukhos her være brukt i betydningen «hoffmann». (Apg 8: 26–39; 5Mo 23: 1) Ebed-Melek, en etiopier som berget Jeremia da han ble holdt i fangenskap i en cisterne, var evnukk ved kong Sidkias hoff. Det ser ut til at uttrykket også her er brukt i den videre betydningen. Det kan se ut til at Ebed-Melek hadde stor myndighet. Han henvendte seg direkte til kong Sidkia da han talte Jeremias sak, og han fikk kommando over 30 mann til redningsaksjonen. – Jer 38: 7–13.

Jehova kom med en trøsterik forutsigelse om at det skulle komme en tid da han skulle godta evnukker som sine tjenere, og da evnukker som var lydige, skulle få et navn som var bedre enn sønner og døtre. Da Loven var blitt opphevet i og med Jesus Kristus, kunne alle som viste tro, bli åndsavlede sønner av Gud, uansett status og tilstand. Det skulle ikke lenger gjøres forskjell på grunnlag av legemlige særtrekk. – Jes 56: 4, 5; Joh 1: 12; 1Kt 7: 24; 2Kt 5: 16.

I Matteus 19: 12 taler Jesus Kristus om tre slags evnukker: «For det er evnukker som er født slik fra mors liv, og det er evnukker som er gjort til evnukker av mennesker, og det er evnukker som har gjort seg selv til evnukker for himlenes rikes skyld. La den som kan gi rom for det, gi rom for det.» De som «har gjort seg selv til evnukker» for Rikets skyld, er slike som viser selvkontroll for å kunne vie seg til tjenesten for Gud. Apostelen Paulus anbefaler dette som det ’beste’ alternativ for kristne som ikke blir «opptent av lidenskap». Han sa at disse mer konstant kunne tjene Herren «uten å la seg distrahere». (1Kt 7: 9, 29–38) Det dreier seg altså ikke om slike som har kastrert seg selv eller er blitt kastrert, men om slike som frivillig fortsetter å være enslige. Bibelen anbefaler ikke at man avlegger sølibatløfte, og den fordømmer det å ’forby folk å gifte seg’ som et av kjennetegnene på frafallet. Noen av apostlene var jo gift. – 1Ti 4: 1–3; 1Kt 9: 5; Mt 8: 14; Mr 1: 30; Lu 4: 38; se HOFFMANN.