DIBON

(Dịbon).

1. En by øst for Dødehavet som amoritten Sihon tok fra moabittene, men som senere ble erobret av israelittene da de drog inn i landet under Moses. – 4Mo 21: 25–30.

Det gamle Dibon lå der hvor Dhiban ligger i dag, 5 km nord for Arnon-elven, 21 km øst for Dødehavet. Det er i nyere tid foretatt omfattende arkeologiske undersøkelser på stedet, og byen har oppnådd et visst ry fordi det var der den berømte Mesja-steinen ble funnet i 1868. Visse utsagn på denne stelen, som ble reist av moabittkongen Mesja, er av noen forskere blitt tydet dit hen at Dibon var Mesjas hovedstad (og omfattet Qarhah) og en gang var «Moabs viktigste by».

Kort tid etter at israelittene hadde erobret dette området første gang, bosatte Gads stamme seg i det og «begynte å bygge [eller gjenoppbygge] Dibon». Deretter ble byen tydeligvis omtalt ved det lengre navnet Dibon-Gad, som står oppført som en av folkets leirplasser. (4Mo 32: 34; 33: 45, 46) Dibon ble imidlertid betraktet som en del av Rubens arvelodd. (4Mo 32: 2, 3; Jos 13: 8, 9, 15–17) Da moabittene under kong Eglon gjenvant sin styrke, gikk det trolig ut over Dibon, inntil dommeren Ehud vant sin seier og gjorde ende på undertrykkelsen. (Dom 3: 12–30) Mange hundre år senere gjorde Mesja, Moabs konge, ifølge den bibelske beretningen i 2. Kongebok 3: 4, 5, opprør mot det israelittiske herredømme «så snart Akab var død». Bibelen sier ikke nøyaktig hvor lenge dette opprøret varte, og det er mulig at han virkelig klarte å legge flere israelittiske byer under “Qarhah”, slik han skrytende hevder på Mesja-steinen. Men i motsetning til Mesjas propagandistiske innskrift sier Bibelen tydelig at Moab led et sviende nederlag da dets styrker kom i kamp mot Israels, Judas og Edoms forente hærer. – 2Kg 3: 4–27.

Knapt 200 år senere var Dibon igjen kjent som en moabittisk by, og Jesaja (15: 2) uttalte et domsbudskap mot den. Det heter derfor profetisk om dem som bodde i området, at de «er gått opp til Huset og til Dibon, til offerhaugene,» for å gråte over Moabs ødeleggelse.

Noen bibelkommentatorer har ment at det var den assyriske trusselen Jesaja her hentydet til som årsak til ’gråtingen’ på offerhaugene i nærheten av Dibon. Det finnes imidlertid ingen beretning om at assyrerne herjet i dette området. Da Jehovas tjener Jeremia omkring hundre år senere profeterte at Dibon skulle ’stige ned fra sin herlighet og sette seg ned i tørst’ (Jer 48: 18), var den profetien Jesaja tidligere hadde uttalt, tydeligvis ennå ikke gått i oppfyllelse. Derfor kunngjorde nå Jeremia et lignende budskap og gjorde dermed forutsigelsen om Moabs undergang dobbelt sikker. Da Nebukadnesar en tid etter Jerusalems fall i 607 f.v.t. hadde herjet og plyndret Moab, ’tørstet’ Dibons innbyggere sannsynligvis ikke bare etter den luksus som var knyttet til byens tidligere herlighet, men i sin forlatte tilstand som fornedrede fanger tørstet de sikkert også bokstavelig, etter vann og andre livsnødvendigheter. – Jer 25: 9, 17–21.

Bemerkelsesverdig godt bevarte kornlagre som er blitt funnet i Dibon, antas å stamme fra siste halvdel av det første årtusen f.v.t., og det ser ut til at de bekrefter den oppfatning at Dibon-distriktet, som den dag i dag er et fruktbart jordbruksområde, en gang var et av Palestinas kornkamre.

Noen kommentatorer mener at Dibon er identisk med Dimon i Jesaja 15: 9. – Se DIMON.

2. Et sted i Juda (Ne 11: 25) som noen mener er identisk med Dimona. – Jos 15: 22; se DIMONA.