Under det assyriske verdensrike var Babylon stadig involvert i strider og opprør. Etter hvert gikk det nedover med assyrerriket, det andre verdensrike, og omkring 645 f.v.t. grunnla kaldeeren Nabopolassar et nytt dynasti i Babylon. Hans sønn Nebukadnesar II, som fullførte gjenoppbyggingen av byen, skrøt: «Er ikke dette det store Babylon som jeg selv har bygd?» (Da 4: 30) Under ham oppnådde byen sin største prakt, og den bevarte sin prakt som hovedstad i det tredje verdensrike inntil om kvelden den 5. og natt til den 6. oktober 539 f.v.t. (etter den gregorianske kalender), da Babylon falt for medopersiske invasjonsstyrker under Kyros den stores kommando.

Denne skjebnesvangre kvelden holdt Belsasar en fest i Babylon for tusen av sine stormenn. Nabonid var ikke til stede og fikk derfor ikke se den illevarslende skriften på veggen: «MENE, MENE, TEKEL og PARSIN.» (Da 5: 5–28) Han hadde lidd nederlag for perserne og hadde søkt tilflukt i byen Borsippa i sørvest. Men Jehovas profet Daniel var tilgjengelig i Babylon sent om kvelden den 5. oktober 539, og han forklarte hva skriften på veggen betydde. Kyros’ soldater lå ikke og sov i sin leir utenfor Babylons tilsynelatende ugjennomtrengelige murer. For dem var dette en travel kveld og natt. Kyros hadde en glimrende strategi: Hans ingeniørtropper ledet vannet i den mektige elven Eufrat bort fra dens normale løp gjennom Babylon. Deretter fulgte perserne selve elveleiet inn i byen og gikk så opp på elvebredden og inn gjennom portene langs kaien og overrumplet byen fullstendig. De tok seg raskt gjennom gatene og drepte alle som gjorde motstand, og så inntok de palasset og drepte Belsasar. Det hele var over. På én natt hadde Babylon falt, og flere hundre års semittisk styre var over; Babylon kom nå under arisk kontroll, og Jehovas profetiske ord hadde gått i oppfyllelse. – Jes 44: 27; 45: 1, 2; Jer 50: 38; 51: 30–32; BILDE: bd. 2, s. 325; se KYROS.