Kan det komme noe godt ut av lidelser?
MANGE blir bitre når de møter lidelser. Andre, som gjennomgår de samme eller kanskje enda større lidelser, blir mer medfølende overfor sine medmennesker. Noen av dem som blir hjemsøkt av lidelser i lengre tid, mister troen på at det finnes en Gud, mens andre gjennomgår harde prøvelser med en urokkelig tro på den Allmektige. Hva kommer det av?
Når folk blir bitre og mister troen, skyldes det ofte at de tillegger seg selv altfor stor betydning. De glemmer at de er syndige mennesker og lever i en verden som ignorerer Guds lov. De gir med urette den Allmektige skylden for alt det gale mennesker har skylden for. De lærer derfor ikke noe gagnlig av vanskelighetene, og når vanskelighetene er over, har de kanskje en enda mindre tiltalende personlighet enn de hadde før.
For at ikke det skal skje med oss, bør vi gå inn for å lære noe av alt det som skjer oss, uansett hva det måtte være. Det krever at vi har det rette syn på menneskenes lidelser. Den bibelske boken Klagesangene hjelper oss til å se denne saken i det rette perspektiv.
Bevar håpet
Boken består av fem dikt som er en klage som uttrykker sorg over den forferdelige ødeleggelsen som babylonerne førte over Jerusalem. I det tredje av disse diktene utøser profeten Jeremia drevet av Guds ånd sine inderlige følelser og tillegger dem hele folket symbolisert ved en mann. (Klagesangene 3: 1) Jeremia hadde riktignok lidd sammen med hele folket, men det hadde ikke gjort ham bitter. Han så forhåpningsfullt fram til den tid da Gud igjen ville vise sitt folk sin gunst, og han godtok at det som skjedde folket, var det rettmessige uttrykk for Guds dom.
Håpet om en framtidig utfrielse holdt Jeremia oppe. Vi leser: «Din sjel [Jehova] vil helt sikkert huske og bøye seg ned over meg. Dette skal jeg minne mitt hjerte om. Derfor skal jeg være innstilt på å vente.» (Klagesangene 3: 20, 21, NW) Det var ingen tvil i Jeremias sinn om at Jehova med tiden ville se til sitt angrende folk og vise dem sin gunst. De var riktignok langt nede etter å ha lidd et fullstendig nederlag. Men Jehova ville på en måte bøye seg ned fra sin stilling i himmelen og løfte dem opp fra deres nedverdigende tilstand. Ved å tenke på dette kunne Jeremia trøste sitt hjerte og tålmodig vente til Jehova ville gå til handling til gagn for sitt angrende folk.
Når vi lider på en eller annen måte, må vi derfor ikke gi opp håpet. Vi bør tenke på at prøvelsene både har en begynnelse og en slutt. Den Høyeste vil aldri tillate at hans trofaste tjenere må lide i det uendelige sammen med dem som ikke er hans innviede folk. Derfor bør vi tålmodig vente til Jehova befrir oss for lidelsene.
Selve det faktum at en fremdeles lever, gir grunn til håp. På Jeremias tid lå byen Jerusalem og Juda land øde, og mange israelitter hadde omkommet. Men det var noen som hadde overlevd. Dette var en forsikring for Guds folk om at han ville vise dem barmhjertighet. Vi leser: «[Jehovas] miskunn [kjærlige godhet, NW] er ikke forbi, hans barmhjertighet tar ikke slutt. Den er ny hver morgen, stor er din trofasthet. Jeg sier: [Jehova] er min lodd, derfor står mitt håp til ham [derfor skal jeg være innstilt på å vente på ham, NW].» — Klagesangene 3: 22—24.
Hvis det ikke hadde vært for Guds kjærlige godhet, for hans medfølelse og hans omsorg for sitt folk, ville ingen av israelittene ha overlevd. Men Jehova Gud viste dem barmhjertighet. Hans folk ville til stadighet være gjenstand for hans barmhjertighet; det ville være som om den ble fornyet hver morgen. Det faktum at Jehovas trofasthet er stor, utgjorde en garanti for at hans barmhjertighet var noe en kunne stole på. Den ville være konstant, aldri svekket eller uvirksom. Ettersom den Høyeste var sitt folks lodd eller arv, hadde de god grunn til å fortsette å vente på en forandring i den vanskelige situasjonen som han hadde tillatt at de kom i på grunn av deres troløshet.
Hvordan de kunne vente tålmodig
Hva skulle kjennetegne denne ventingen? Klagesangene svarer: «[Jehova] er god mot dem som venter på ham og søker ham. Det er godt å være stille og vente på hjelp fra [Jehova]. Det er godt for mannen å bære åk i sin ungdom. Han skal sitte alene og tie når [Jehova] legger byrder på ham, bøye seg ned med munnen mot jorden, — kanskje er det håp — snu kinnet til den som slår, og mette seg med vanære.» — Klagesangene 3: 25—30.
Legg merke til at den som lider, bør fortsette å se forhåpningsfullt hen til Gud for å få hjelp og arbeide for å komme nærmere ham. Han bør være tålmodig, vente i taushet eller uten å klage helt til den Allmektige har utfridd eller frelst ham. Det er godt å lære seg å bære et lidelsens åk i ungdommen. Hvorfor det? Fordi det gjør det mye lettere å utholde en slik opplevelse senere i livet uten å miste håpet. Vissheten om at en har klart seg gjennom store vanskeligheter før, gir en grunn til å håpe at en vil kunne klare det igjen.
Når så en person har fått et lidelsens åk lagt på seg, skal han ikke løpe omkring og klage. Nei, han skal sitte alene, slik en som sørger, gjør, og tie. Han skal bøye seg ned med munnen mot jorden. Det betyr at han ydmykt skal avfinne seg med de prøvelsene Gud tillater kommer over ham, og han bør se fram til den kommende utfrielsen med håp. Han bør ikke reise seg og gjøre opprør mot sine forfølgere, men tålmodig tåle mishandling og skjellsord. Dette får oss til å tenke på hvordan Jesus Kristus oppførte seg. Bibelen forteller: «Han skjelte ikke igjen når han ble utskjelt, han truet ikke når han led, men overlot sin sak til ham som dømmer rettferdig.» — 1. Peter 2: 23.
Et annet viktig punkt vi må huske når vi lider, er at Gud ikke godkjenner det onde mennesker kan gjøre. Men den Høyeste tillater at visse ting skjer, med tanke på noe godt. Dette kommer fint til uttrykk i de neste ordene i Klagesangene: «For [Jehova] støter ikke bort for alle tider. Volder han sorg og plage, forbarmer han seg i sin store troskap [kjærlige godhet, NW]. For [Jehova] har ikke hjerte til å kue eller plage menneskene. Når noen tråkker under fot alle fangene i landet, fordreier retten for en mann like for øynene på Den Høyeste eller gjør urett mot noen i en sak, ser ikke [Jehova] slikt [det godkjenner Jehova ikke, NW]?» — Klagesangene 3: 31—36.
Jehova Gud tillot at de troløse israelittene led forferdelig på grunn av babylonerne. Han støtte dem bort i den grad at han tillot at de ble ført i fangenskap. Men han gjorde det med et godt mål for øye, nemlig å frembringe en angrende rest blant de overlevende og deres etterkommere. Det var denne rest Jehova ville vise barmhjertighet. Den Allmektige hadde ingen glede av å straffe israelittene. Det var ikke hans hjertes ønske å påføre dem sorg og lidelse ved å overgi dem til fienden. Jehova godkjente ikke den forferdelige måten fienden behandlet hans folk på. Han så ikke med godkjennelse på mennesker som undertrykte krigsfanger, som nektet en mann hans gudgitte rett, eller som ikke gikk rett fram i en rettssak.
Når vi lider på grunn av noe andre mennesker gjør mot oss, bør vi følgelig ikke gi Gud skylden for det gale slike mennesker gjør. Den Høyeste godkjenner ikke deres undertrykkelse og vold. De vil med tiden bli krevd til regnskap av ham for det gale de har gjort.
Mange er selv skyld i sine lidelser. De troløse israelittene vendte Jehova Gud ryggen og avviste hans beskyttelse og omsorg. Han overgav dem derfor med rette til deres fiender. De hadde derfor ikke noen grunn til å klage over det som hadde hendt dem. Det blir understreket i spørsmålet: «Hvordan kan en levende mann gi seg av med å klage, en førlig mann på grunn av sin synd?» (Klagesangene 3: 39, NW) I stedet for å klage burde israelittene ha angret og vendt om til Jehova og bønnfalt ham om å vise dem barmhjertighet. Vi leser: «La oss ransake og prøve våre veier og vende om til [Jehova]. La oss løfte våre hjerter og hender til Gud i himmelen. Vi har syndet og vært ulydige.» — Klagesangene 3: 40—42.
Dette var ikke en tid til å knurre og klage. Det var en tid da de omhyggelig burde granske sine veier, sin livsførsel eller oppførsel, og se på hva som hadde vært resultatet. I stedet for å fortsette på sine egne veier til skade for seg selv burde de vende om til Jehova og holde hans bud. Ytre tegn på anger, bare det å løfte sine hender i bønn, var ikke nok. De måtte angre sine synder av et oppriktig hjerte.
Når vi lider, bør vi derfor se på vår livsførsel. Er vi selv skyld i vanskelighetene fordi vi har ignorert Guds lov? Hvis vi er det, har vi ingen grunn til å klandre den Høyeste. Vi bør i stedet vise at vi har lært noe av den smertefulle tukten, ved å forlate vår gale handlemåte og angerfylt vende oss til ham. Hvis vi har prøvd å leve et rettskaffent liv og likevel lider, må vi ikke glemme at Gud ikke godkjenner det onde mennesker kan gjøre mot oss. I mellomtiden må vi ydmykt avfinne oss med prøvelsene og uten å klage vente tålmodig til Jehova Gud utfrir oss. Hvis vi følger Guds Ords veiledning når vi blir utsatt for lidelser, vil det være til gagn for oss. Vi vil lære å være tålmodige og utholdende og å stole helt og fullt på Jehova. Vi vil aldri etterligne undertrykkernes onde handlemåte, men vi vil fortsette å vise våre medmennesker godhet og medfølelse.
[Bilde på side 23]
Jeremia, som skrev Klagesangene, kunne skrive om lidelser ut fra egne erfaringer