MØKK

Ekskrementer av mennesker og dyr blir betegnet med flere forskjellige ord på de bibelske språkene. De blir ofte brukt i billedlig betydning i bibelteksten.

Israelittiske soldater hadde et «privat sted», eller et avtrede, utenfor militærleiren, og de skulle ’dekke over sin avføring’. (5Mo 23: 12–14) Dette gjorde at leiren bevarte sin renhet i Jehovas øyne, og bidrog også til å hindre spredning av infeksjonssykdommer som ble overført av fluer.

En av Jerusalems porter var «Askehaugporten», i mange oversettelser kalt «Møkkporten». (Ne 2: 13; 3: 13, 14; 12: 31; se EN, NB) Den lå tusen alen (445 m) øst for Dalporten og lå altså sør for Sion-fjellet. Portens navn skyldtes sannsynligvis at den førte ut til Hinnoms dal, som ble brukt som søppelplass; byens avfall ble muligens brakt ut gjennom denne porten og hopet seg opp i dalen nedenfor.

Noen av nomadefolkene brukte kanskje møkk som brensel. Da Esekiel ved en symbolsk handling skulle illustrere den forestående beleiringen av Jerusalem, kom han med innvendinger da Gud befalte ham å bruke ekskrementer av mennesker til brensel. Gud tok hensyn til ham ved å la ham få bruke kveggjødsel i stedet. (Ese 4: 12–17) Dette tyder på at det ikke var vanlig i Israel å bruke møkk på denne måten.

Møkk ble brukt til å gjødsle jorden med. Det ser ut til at man blandet halm og møkk i «en gjødseldynge», og at det var husdyr som trådde halmen ned i dyngen. (Jes 25: 10) Et fikentre ble gjødslet ved at man ’gravde rundt det og la på gjødsel’. – Lu 13: 8.

Møkk ble vanligvis betraktet som motbydelig avfall, som noe man måtte få bort. Forestillingen om møkk som noe frastøtende som måtte fjernes, understrekes av Jehovas ord om Israels konge Jeroboams egensindige hus: «Jeg skal i sannhet feie rent bak Jeroboams hus, slik som en feier bort møkk til den er helt borte.» – 1Kg 14: 10.

Å få gjort sitt hus til et offentlig avtrede var en straff som innebar den største vanære. (Esr 6: 11; Da 2: 5; 3: 29) Under styrkeprøven på Karmel-fjellet som skulle vise hvem som var den sanne Gud, spottet Elia profetene til den passive guden Ba’al ved å si: «Han må være opptatt med noe, eller så må han gjøre sitt fornødne og gå på avtredet.» (1Kg 18: 27) Senere fikk Jehu revet ned Ba’als hus, og «de gjorde det til et avtrede». – 2Kg 10: 27.

Møkk, eller gjødsel, blir også brukt som et bilde på en persons eller en nasjons vanærende endelikt. (2Kg 9: 36, 37; Sl 83: 10; Jer 8: 1, 2; 9: 22; 16: 4) Jehova Gud forutsa at det i forbindelse med hans strid med nasjonene ikke skulle holdes klage over dem som han hadde drept, og at de ikke skulle bli samlet eller begravet, men at de skulle bli «som gjødsel på jordens overflate». – Jer 25: 31–33; jf. Sef 1: 14–18.

Under Moseloven skulle prestene ikke spise et dyr som var blitt brakt som syndoffer, og hvis blod var blitt brakt inn i helligdommen for å gjøre soning. Kadaveret og tarminnholdet skulle brennes på et rent sted utenfor leiren. (3Mo 4: 11, 12; 6: 30; 16: 27) Grunnen til dette var at ingen del av dyret måtte brukes på annen måte eller få gå i forråtnelse. Det var «rent», det vil si helliget til Jehova, og skulle derfor brennes på et rent sted. – Jf. He 13: 11–13.

Paulus, som hadde dyp verdsettelse av åndelige ting, deriblant sitt håp i forbindelse med Kristus, sa: «På grunn av ham har jeg lidd tap på alt, og jeg betrakter det som en haug med avfall, for at jeg kan vinne Kristus og bli funnet i forening med ham.» (Flp 3: 8, 9) Det greske ordet som her er gjengitt med «avfall» (skỵbalon), brukes både om ekskrementer og om noe som er blitt til overs etter et festmåltid og er blitt kastet. Selv om apostelen kanskje bare brukte ordet i den sistnevnte betydningen, understreker det at han betraktet «alt» som «avfall», hvor høyt han satte det å «vinne Kristus og bli funnet i forening med ham». – Se også DUEMØKK.

Uttrykket «skitne avguder» drøftes i artikkelen AVGUD, AVGUDSDYRKELSE (Hvordan Guds tjenere har betraktet avgudsdyrkelse).