Jehova drar sverdet fra sliren!

«Alle som lever skal sanne at jeg, [Jehova], har dratt sverdet fra sliren.» — ESEKIEL 21: 5.

1. Hvem svingte Jehova sverdet mot i Juda og Israel?

JEHOVAS sverd virker skrekkinngytende på hans fiender, og med rette. Men når han svingte det mot dem som forbrøt seg i Juda rike og Israels rike, visste de da hva som egentlig fant sted? Ja, det ble sørget for at de fikk vite at Jehova hadde dratt sitt symbolske sverd fra sliren. — Esra 9: 6—9; Nehemja 1: 8; 9: 26—30.

2. Hva sa Jehova om sitt «sverd», og hvilke spørsmål oppstår i den forbindelse?

² Gud sa følgende gjennom sin profet og vaktmann Esekiel: «Alle som lever skal sanne at jeg, [Jehova], har dratt sverdet fra sliren.» (Esekiel 21: 5) Var det bare i fortiden disse ordene hadde sin gyldighet? Eller har de også betydning for oss?

Forutsigelser om Jerusalems ødeleggelse

3. Hva fortalte Esekiel de bortførte i Babylonia, og hvilken parallell finner vi til dette i vår tid?

³ Jehovas vogn beveget seg på nytt, og Esekiel ble også hensatt til et annet sted. Det var som om Guds vognlignende himmelske organisasjon forflyttet seg til en observasjonspost som befant seg over Oljeberget (NW). På det samme fjellet var Jesus da han forutsa den ødeleggelsen som rammet Jerusalem i år 70 e.Kr., og som utgjør et profetisk forbilde på kristenhetens ende. (Markus 13: 1—20) I synet var Esekiel blitt ført bort fra elven Kebar, men ved Guds ånd ble han nå tatt med tilbake til det huset hvor han bodde under sin landflyktighet i Babylonia. Der fortalte han de andre bortførte alt det ’som Jehova hadde åpenbart for ham i synet’. Guds salvede «vaktmann» og denne ’vaktmannens’ medarbeidere i vår tid forkynner likeledes alt som er blitt åpenbart for dem av himmelvognens Fører. — Esekiel 11: 22—25.

4. Hvordan reagerte de bortførte jødene på Esekiels symbolske handlinger?

⁴ Ved hjelp av symbolske handlinger viste Esekiel de bortførte jødene at en nasjonal ulykke var nær forestående. (Les Esekiel 12: 1—7.) Profeten ’rustet seg ut som om han skulle bli bortført’. Det var et tegn på at de som ble ført i landflyktighet, bare skulle kunne bære med seg noen ganske få gjenstander på skuldrene. Redselen skulle snart gripe om seg i den beleirede byen Jerusalem. Det var mange som ikke tok advarslene alvorlig, men Esekiel skulle likevel si til folket: «Det skal ikke utsettes lenger.» Også i vår tid er guddommelige advarsler og profetier gjenstand for forakt, men vi kan i høy grad bidra til at sannhetssøkende mennesker får tillit til at profetiene vil bli oppfylt. — Esekiel 12: 8—28.

5. Hvilke fordømmelser var på sin plass ettersom Jehovas dag var nær forestående?

⁵ De som ikke hørte på Jehovas vaktmann, trengte å få vite at de skulle komme til å føle virkningen av Guds «sverd». De som hadde ansvaret for at folk hadde en feilaktig oppfatning av Jerusalems og Judas sikkerhet, ble derfor fordømt. Falske profeter ble sammenlignet med rever som herjet, og det ble pekt på at løgnere var opptatt med å stryke kalk på vegger som skulle falle, eller pynte på folkets unyttige tiltak. Falske profetinner ble også fordømt. Jehovas dag skulle snart komme, og Jehova skulle vende seg imot dem som ’vendte seg bort fra ham’, eller som opphevet sin innvielse til Gud. Hvis vi er innviet til Jehova, vil vi selvfølgelig aldri ønske å trekke oss fra hans hellige tjeneste. — Esekiel 13: 1 til 14: 11.

6. Kunne noe menneske berge det villfarne Judas folk, og hva kan vi lære av dette?

⁶ Hvem kunne berge det villfarne Judas folk? Ikke engang de rettferdige mennene Noah, Daniel og Job ville ha kunnet berge dem når Gud fullbyrdet sine dommer over landet. Hvis vi skal oppnå frelse, må vi derfor bære vårt personlige ansvar overfor Gud og gjøre hans vilje. — Esekiel 14: 12—23; Romerne 14: 12.

7. Hva ble Juda sammenlignet med, men hva ville Gud opprette med trofaste mennesker?

⁷ På grunn av sine troløse innbyggere ble Juda sammenlignet med et viltvoksende vintre som ikke bar god frukt, og som bare passet til brensel. (Esekiel 15: 1—8) Jerusalem ble videre sammenlignet med et hittebarn som Gud frelste fra Egypt og tok seg av til hun ble en voksen kvinne. Jehova gjorde henne til sin hustru, men hun vendte seg til falske guder og skulle bli ødelagt på grunn av sin åndelige utukt. Men Jehova ville likevel «opprette en evig pakt» med trofaste mennesker — den nye pakt med det åndelige Israel. — Esekiel 16: 1—63; Jeremia 31: 31—34; Galaterne 6: 16.

8. a) Hva ble Babylon og Egypt sammenlignet med? b) Hvordan bør vi reagere på det at Sidkia brøt sin ed?

⁸ Dernest ble herskerne i Babylon og Egypt sammenlignet med store ørner. Den ene brøt toppen av et sedertre ved å fjerne kong Jojakin og erstatte ham med Sidkia. Sidkia avla troskapsed til Nebukadnesar, men han brøt eden og søkte militærhjelp hos Egypts hersker, den andre store ørnen. Hvis Sidkia sverget ved Guds navn da han avla sin ed, førte det vanære over Jehova at han brøt den. Vi bør være så redd for å føre vanære over Gud at vi aldri begår løftebrudd. Det er et stort privilegium vi har ved at vi får bære Guds navn som Jehovas vitner. — Esekiel 17: 1—21.

9, 10. a) Hvilken profeti finner vi i Esekiel 17: 22—24, men hva må vi gjøre hvis vi skal få glede av oppfyllelsen av den? b) Hvem er ansvarlig for følgene av vår handlemåte?

⁹ Det neste som følger, er en oppmuntrende profeti om Messias. (Les Esekiel 17: 22—24.) Her nevnes «et fint skudd», som er den messianske konge, Jesus Kristus. Han skulle bli plantet av Jehova på det himmelske Sions fjell og bli til «en prektig seder», en kilde til beskyttelse og velsignelse, når han hersket over jorden. (Åpenbaringen 14: 1) Dette kan i høy grad sette mot i oss.

¹⁰ Men hvis vi skal få glede av oppfyllelsen av profetien om Messias, må vi bevare et godt forhold til Jehova. De som var i landflyktighet sammen med Esekiel, mente åpenbart at de stod i et godt forhold til Gud, og de gav sine forfedre skylden for sine lidelser. Men profeten pekte på at hver enkelt er ansvarlig for følgene av sin egen handlemåte. (Esekiel 18: 1—29; jevnfør Jeremia 31: 28—30.) Deretter følger en appell. (Les Esekiel 18: 30—32.) Ja, Jehova er barmhjertig mot dem som viser anger, og han «har ikke behag i noens død» (EN). Derfor sier Gud: «Vend om, så skal dere leve!» — Jevnfør 2. Peter 3: 9.

11. Hva ble Judas herskere sammenlignet med, og hvordan skulle det gå med Juda når landet ble rammet av Jehovas «sverd»?

¹¹ I en klagesang over Judas fall ble landets ledere sammenlignet med unge løver. Kong Joakas døde i utlendighet i Egypt, Jojakim ble tatt til fange av Nebukadnesar, og Jojakin ble bortført til Babylon. Nebukadnesar innsatte så Sidkia på Judas trone, men han gjorde opprør. Til slutt ble Sidkia ført som fange til Babylon lik en løve i bur. I overensstemmelse med den profetiske klagesangen ble Juda i 607 f.Kr. som et ødelagt vintre, og «det har ikke mer noen sterk gren som kan være herskerstav». Landet ble rammet av Jehovas «sverd». — Esekiel 19: 1—14; Jeremia 39: 1—7.

12. a) Hvilke synder begikk Esekiels samtidige i likhet med sine forfedre? b) Hvorfor påstod folk at Esekiel talte i lignelser, og hvordan utgjør dette en advarsel for oss?

¹² Ved én anledning forkynte Esekiel Guds budskap for «noen av Israels eldste» som oppsøkte ham. Han minnet dem om at Jehova hadde utfridd israelittene av Egypt og gitt dem sin lov, men at de hadde forkastet den og praktisert avgudsdyrkelse. Fordi Esekiels samtidige hadde gjort seg skyldig i en lignende urett handlemåte, ville Gud holde dom over dem. Men folk sa om Esekiel at «han taler jo alltid i lignelser». Det sa de tydeligvis fordi de var skeptiske, og ikke fordi de ikke forstod hva han mente. De skulle snart få oppdage at profetens budskap ikke bare var lignelser. Dette burde lære oss at vi aldri må være skeptiske til bibelske advarsler og tvile på at de går i oppfyllelse. — Esekiel 20: 1—49.

Jehova som kriger

13. Hva betegner Guds «sverd», og hva skulle alle få sanne når dette sverdet ble svingt?

¹³ I det sjuende året etter bortførelsen (den 10. ab 611 f.Kr.) var det mindre enn to og et halvt år igjen til «striden på [Jehovas] dag» mot Juda og Jerusalem skulle begynne. (Esekiel 13: 5; 20: 1) Legg merke til hva krigeren Jehova den gangen sa gjennom Esekiel. (Les Esekiel 21: 1—5.) Guds «sverd» vil si det jordiske redskap han skulle benytte seg av, men det kan også omfatte hans himmelske, vognlignende organisasjon. «Rettferdige» og «ugudelige» innbyggere i Juda og Israel skulle falle for Guds «sverd», og det samme skulle folkeslag som nærte ond vilje mot Guds folk. Ja, «alle som lever», skulle få sanne at Jehova førte krig mot dem.

14. a) Hva påpeker Jehovas salvede vitner i likhet med Esekiel? b) Hva er det som vitner om at kristenhetens herskere ikke vil kunne unnfly Guds «sverd»?

¹⁴ Jehovas salvede vitner i vår tid ligner Esekiel ved at de henleder folks oppmerksomhet på det «sverd» Gud skal svinge mot dem som tilhører kristenhetens rike, som er motbildet til «Israels land». «Hver skapning, fra sør til nord», alle som utøver falsk religion, skal snart få føle dette «sverdet». De selvsikre på Esekiels tid hadde ingen grunn til å juble og mene at Jehovas «sverd» ikke ville bli ’brukt til å slakte’ dem. Hans «sverd» avviste Juda rikes kongelige herskerstav, liksom det avviste ethvert annet «tre», enhver annen herskerstav. Kristenhetens herskere vil derfor på ingen måte kunne unnfly det redskap som skal fullbyrde Guds dommer. — Esekiel 21: 6—17; se NW.

15. Hvilken hendelse som Nebukadnesar var involvert i, viser at ingen kan vende Jehovas «sverd» bort?

¹⁵ Esekiels profeti viser videre at ingen, heller ikke demonene, kan vende Jehovas «sverd» bort. (Les Esekiel 21: 18—22.) Selv om kong Nebukadnesar skulle ta varsler på demonisk vis, ville Jehova sørge for at Babylons hersker marsjerte mot Jerusalem og ikke mot den svakere byen Rabba, ammonittenes hovedstad. Fra en beholder med piler skulle Nebukadnesar komme til å velge en pil som var merket «Jerusalem». Han skulle gjøre bruk av husguder (antagelig små, menneskelignende figurer), og han skulle se etter tegn i leveren fra et dyreslakt. Men til tross for disse spådomskunstene skulle han dra mot hovedstaden i Judea og beleire den. Nebukadnesar hadde riktignok sluttet en pakt med kong Sidkia. Men fordi Sidkia og andre jøder hadde brutt sin ed, skulle de bli «tatt til fange» og bortført til Babylon. — Esekiel 21: 23, 24.

16. a) Hva skjedde som en oppfyllelse av Esekiel 21: 25—27? b) Når begynte folkeslagenes tid, og hvilken begivenhet sluttet den med?

¹⁶ Sidkia var dødsdømt (vers 25, EN) på grunn av sitt opprør. (Les Esekiel 21: 25—27.) Da Judas konge ble avsatt, ble den kongelige turban og krone fjernet. (2. Kongebok 25: 1—7) Det «høye» Juda rike ble ’gjort lavt’ ved at det ble ødelagt i 607 f.Kr. Samtidig ble de «lave» hedenske riker ’gjort høye’ ved at de fikk utøve herredømme over jorden uten innblanding fra et forbilledlig Guds rike. (5. Mosebok 28: 13, 15, 36, 43, 44) Slik begynte «nasjonenes fastsatte tider» (NW) — «folkeslagenes tid» — som endte i 1914, da Gud overlot stillingen som konge til Jesus Kristus, «han som har retten» til den. (Lukas 21: 20—24; Salme 110: 1, 2; Daniel 4: 15—28; 7: 13, 14) Når Jesus sitter på en himmelsk trone, kan ikke hedenske nasjoner trampe på det som fortidens Jerusalem symboliserte, nemlig Davids rettmessige arvings rike. — Hebreerne 12: 22.

17. Hvilken «løgn» forkynte ammonittiske profeter?

¹⁷ Ammonittiske profeter hevdet at Ammons hovedstad, Rabba, skulle slippe å bli ødelagt av Nebukadnesars sverd. Men dette var «løgn», for hele Ammons land skulle bli ødelagt. Gud har også erklært at vår tids nasjoner skal bli tilintetgjort etter at kristenheten er ødelagt, liksom Rabba ble ødelagt etter Jerusalem. — Esekiel 21: 28—32; Åpenbaringen 16: 14—16.

Anklagen mot Jerusalem

18. Hvilke synder ble Jerusalem fordømt for av Esekiel, og hvordan bør vi reagere på dette?

¹⁸ Esekiel forkynte enda flere ord fra Jehova. Han fordømte Jerusalem fordi byen hadde gjort seg skyldig i mange synder: blodsutgytelse, avgudsdyrkelse, skamløs oppførsel, bedrageri og det at den hadde glemt Gud. Byens ledere misbrukte sin makt i den grad at de begikk justismord, og bakvaskere kvittet seg med sine motstandere ved å komme med falske beskyldninger mot dem. På grunn av slike ugjerninger skulle Jerusalems innbyggere bli spredt. Vår kunnskap om dette bør styrke oss i vår beslutning om å unngå maktmisbruk, uanstendig oppførsel, baktalelse og andre grove synder. — Esekiel 22: 1—16.

19. Hvordan skulle Judas folk bli smeltet, og hvorfor måtte de gå til grunne?

¹⁹ Jehova skulle også samle Judas folk i en smelteovn, ikke for å rense dem gjennom en renselsesprosess, men for å smelte dem i sin brennende vrede. (Esekiel 22: 17—22) Denne dommen var lønn som fortjent for de sammensvorne profeter (vers 25, EN), lovløse prester, griske ledere og et urettferdig folk. Alle ble fordømt. Det fantes ikke en mann blant dem som forsvarte rettferdighetens sak, og Gud ville derfor gjøre ende på dem i sin brennende harme. — Esekiel 22: 23—31.

Straff som fortjent

20. Hvilke symbolske kvinner skulle Gud utøse sin vrede over, og hvem var disse kvinnene symboler på?

²⁰ Det neste bildet som viser hvordan Gud skal utøse sin vrede, dreier seg om fullbyrdelsen av dommen over to symbolske kvinner som hadde gjort seg skyldig i åndelig ekteskapsbrudd. Den ene var Ohola, tistammeriket Israel med Samaria som hovedstad. Hun var «den eldste» fordi hun omfattet de fleste av Israels stammer, også dem som nedstammet fra Jakobs eldste sønner, Ruben og Simeon. Hennes søster var Oholiba, tostammeriket Juda med Jerusalem som hovedstad. Ohola betyr «hennes telt». Oholiba betyr «mitt telt er i henne», og det passer godt fordi Guds telt eller tempel var i Juda. — Esekiel 23: 1—4.

21. Hvor søkte Ohola trygghet, og hvordan bør dette tjene til advarsel for oss?

²¹ Ohola (Israel) sluttet å eksistere da Israel ble beseiret av assyrerne i 740 f.Kr. Hva hadde hun gjort? (Les Esekiel 23: 5—7.) Ohola hadde vært troløs og søkt trygghet ved å inngå politiske allianser, men dette hadde ført til at hun hadde begynt å praktisere sine forbundsfellers falske tilbedelse, og derved hadde hun ’gjort seg uren med deres avguder’. Oholas åndelige ekteskapsbrudd bør tjene som et advarende eksempel for oss, slik at vi vokter oss vel for å knytte verdslige forbindelser som kan ødelegge vår tro. — Jakob 4: 4; 1. Johannes 2: 15—17.

22. Hva gjør kristenheten i likhet med Ohola og Oholiba, men hva vil det føre til?

²² Oholiba (Juda) fulgte en enda syndigere handlemåte enn sin søster og erfarte derfor en nasjonal katastrofe under babylonernes angrep i 607 f.Kr. Hennes barn falt for sverd eller ble bortført som fanger, og hun selv ble vanæret blant nasjonene. I likhet med Ohola og Oholiba begår også kristenheten åndelig ekteskapsbrudd, som er en synd mot den Gud kristenheten hevder at den tilber. Protestantismen med dens mange trosretninger har gjort seg uren med verdens kommersielle og politiske makter i enda høyere grad enn sin eldre søster, katolisismen. Jehova vil derfor sørge for at hele kristenheten blir ødelagt. Da skal folkene sanne at han er den suverene Herre Jehova. Vår beslutning om å ta avstand fra urette verdslige forbindelser vil bli styrket hvis vi husker at kristenheten snart vil bli angrepet av sine forbundsfeller, som skal fullbyrde Guds dom over denne viktigste delen av Babylon den store, den falske religions verdensrike. — Esekiel 23: 8—49; Åpenbaringen 17: 1—6, 15—18.

Lamslåtte hyklere

23. Hvilket bilde på Jerusalem ble benyttet i Guds budskap til Esekiel i slutten av desember 609 f.Kr., og hvordan skulle det gå med byen?

²³ Nettopp på den dagen i slutten av desember da Nebukadnesar begynte sin 18 måneder lange beleiring av Jerusalem (den 10. tebet 609 f.Kr.), fikk Esekiel et nytt symbolsk budskap. Det beleirede Jerusalem ble fremstilt som en gryte, og i denne gryten skulle byens innbyggere bli ’kokt’. Moralsk forderv hadde frembrakt ’rust’ i den symbolske gryten. «Stykke for stykke» skulle lovovertrederne føres ut av Jerusalem, og byens plager skulle ikke opphøre før den ble ødelagt. Jehova hadde dømt Jerusalem for dens onde handlinger, og byen måtte ødelegges. Det samme må kristenheten. — Esekiel 24: 1⁠—14.

24. a) Hvorfor viste ikke Esekiel at han sørget da hans kone døde? b) Hvordan vil kristenheten reagere når den blir rammet av Jehovas «sverd», og hva vil den måtte sanne?

²⁴ Deretter skulle Esekiel gjøre noe som var usedvanlig. (Les Esekiel 24: 15—18.) Hvorfor skulle ikke profeten vise at han sørget når hans kone døde? Det var for å vise hvor lamslått jødene skulle bli når ødeleggelsen rammet Jerusalem, byens innbyggere og templet. Esekiel hadde allerede sagt nok om saken og skulle ikke flere ganger overbringe noe budskap fra Gud før han fikk melding om Jerusalems fall. Kristenheten og dens religiøse hyklere vil på samme måte bli lamslått når ødeleggelsen kommer over dem. Og når den ’store trengsel’ har begynt, vil også den salvede «vaktmann»-klassen ha sagt nok om kristenhetens ende. (Matteus 24: 21) Men når Guds «sverd» rammer kristenheten, vil også de lamslåtte religionsutøverne og andre få ’sanne at han er Jehova’. — Esekiel 24: 19—27.

Hva svarer du?

◻ Hva skjedde da Jehova svingte sitt «sverd» mot Juda og Israel?

◻ Hvordan bør vi dra lærdom av at Sidkia brøt sin ed til Nebukadnesar?

◻ Hva betegner Jehovas «sverd»?

◻ Hvilken hendelse som Nebukadnesar var involvert i, viser at ingen kan vende Jehovas «sverd» bort?

◻ Hva skjedde som en oppfyllelse av Esekiel 21: 25—27?

◻ Hva ble forbilledlig fremstilt ved at Esekiel ikke viste at han sørget da hans kone døde?

[Bilde på side 18]

Hvilken profeti begynte å gå i oppfyllelse da kong Sidkia brøt sin ed til Nebukadnesar og ble tatt til fange?