ISRAEL

[den som kjemper med (holder fast ved) Gud; el.: Gud kjemper].

1. Det navnet Jakob fikk av Gud da han var omkring 97 år gammel. Den natten Jakob gikk over Jabbok-elvedalen, da han snart skulle møte sin bror, Esau, begynte han å kjempe med en som viste seg å være en engel. Fordi Jakob var så utholdende i kampen, ble navnet hans forandret til Israel som et uttrykk for Guds velsignelse. Til minne om denne hendelsen kalte Jakob stedet for Peniel eller Penuel. (1Mo 32: 22–31; se JAKOB nr. 1.) Senere stadfestet Gud denne navneforandringen på et sted som ble kalt Betel, og fra da av ble Jakob i resten av sitt liv ofte kalt Israel. (1Mo 35: 10, 15; 50: 2; 1Kr 1: 34) På mange av de over 2500 stedene navnet Israel forekommer, blir det imidlertid brukt om Jakobs etterkommere som nasjon betraktet. – 2Mo 5: 1, 2.

2. Alle Jakobs etterkommere, kollektivt sett, på et hvilket som helst tidspunkt. (2Mo 9: 4; Jos 3: 7; Esr 2: 2b; Mt 8: 10) Som etterkommere av Jakobs tolv sønner ble de ofte kalt «Israels sønner» og noen ganger også «Israels hus», «Israels folk», «israelittiske menn», «Israels stat» og «israelitter». – 1Mo 32: 32; Mt 10: 6; Apg 4: 10; 5: 35; Ef 2: 12; Ro 9: 4; se ISRAELITT.

I 1728 f.v.t. drog Jakob med sin husstand til Egypt på grunn av en hungersnød. Der ble hans etterkommere boende som fremmede i 215 år. Alle de israelittene som ble betraktet som «Jakobs hus, som kom til Egypt», utgjorde i alt «sytti sjeler». Da er hustruene til Jakobs sønner ikke regnet med. Mens de befant seg der, ble de til et meget stort samfunn av slaver, i alt kanskje to–tre millioner eller enda flere. – 1Mo 46: 26, 27; 2Mo 1: 7; se UTGANGEN AV EGYPT.

På sitt dødsleie velsignet Jakob sine tolv sønner i denne rekkefølgen: Ruben, Simeon, Levi, Juda, Sebulon, Jissakar, Dan, Gad, Asjer, Naftali, Josef, Benjamin. Gjennom dem fortsatte den patriarkalske stammeordningen. (1Mo 49: 2–28) Mens israelittene var slaver, opprettet imidlertid egypterne en egen tilsynsordning uavhengig av den patriarkalske ordningen. De satte noen av israelittene til å være oppsynsmenn. Disse oppsynsmennene holdt regning med mengden av teglstein som ble produsert, og assisterte de overordnede egypterne som drev israelittene til arbeidet. (2Mo 5: 6–19) Men når Moses kunngjorde Jehovas befalinger til menigheten, gjorde han det gjennom «Israels eldste», som hadde arvet sine stillinger som overhoder for fedrehusene. Det var også de som var med ham når han trådte fram for farao. – 2Mo 3: 16, 18; 4: 29, 30; 12: 21.

Da den forutsagte 400 år lange perioden med plaging utløp i 1513 f.v.t., knuste Jehova det mektige egyptiske verdensrike, og med en veldig tilkjennegivelse av sin suverenitet og allmakt førte han sitt folk, Israel, ut av trelldommen. Sammen med israelittene fulgte «en stor blandet flokk» av ikke-israelitter som med glede gjorde felles sak med Guds utvalgte folk. – 1Mo 15: 13; Apg 7: 6; 2Mo 12: 38.

Nasjonens fødsel. Israels menighet ble til som et resultat av Abrahamspakten, og hele menigheten ble under denne pakten betraktet som en enkeltperson. En nær slektning kunne derfor kreve israelittene utlevert eller kjøpe dem tilbake fra deres trelldom. Jehova var en nær slektning i kraft av denne lovformelig inngåtte pakten, ja, han var deres Far, og som deres rettmessige Gjenløser straffet han farao ved å drepe hans førstefødte fordi farao nektet å sette fri Guds «førstefødte» sønn, Israel. (2Mo 4: 22, 23; 6: 2–7) Etter at Israel var blitt utfridd av Egypt på et rettmessig grunnlag, ble folket Jehovas spesielle eiendom. «Bare dere har jeg kjent av alle jordens slekter,» sa han. (Am 3: 2; 2Mo 19: 5, 6; 5Mo 7: 6) Gud fant det nå for godt å behandle dem som nasjonen Israel, og ikke bare som et patriarkalsk samfunn. Han dannet denne nasjonen og gav den en teokratisk styreform basert på lovpakten.

Innen tre måneder etter utgangen av Egypt ble Israel en selvstendig nasjon i forbindelse med at lovpakten ble innviet ved Sinai-fjellet. (He 9: 19, 20) Nasjonens lovverk var bygd på De ti ord, eller De ti bud, som var skrevet «med Guds finger», og som ble supplert med ytterligere 600 lover, forskrifter, forordninger og rettslige avgjørelser. Denne lovsamlingen ble dermed den mest omfattende som fantes blant fortidens nasjoner. Den gav detaljerte opplysninger om hvordan forholdet skulle være mellom menneskene og Gud og mellom menneskene innbyrdes. – 2Mo 31: 18; 34: 27, 28.

Siden Israel skulle være et rent teokrati, lå både den dømmende, den lovgivende og den utøvende myndighet hos Jehova. (Jes 33: 22; Jak 4: 12) Denne store Teokrat delegerte en viss administrativ makt til sine utnevnte representanter. Lovsamlingen inneholdt også bestemmelser angående et framtidig kongehus som skulle representere Jehova i styre og stell. Disse kongene skulle imidlertid ikke være eneveldige, siden prestedømmet var atskilt fra og uavhengig av kongedømmet, og siden kongene egentlig satt «på Jehovas trone» som hans representanter og var underlagt hans bestemmelser og hans tukt. – 5Mo 17: 14–20; 1Kr 29: 23; 2Kr 26: 16–21.

Loven bestemte at tilbedelsen av Jehova skulle stå over alt annet og dominere alle sider ved nasjonens liv og virksomhet. Avgudsdyrkelse var direkte forræderi og skulle straffes med døden. (5Mo 4: 15–19; 6: 13–15; 13: 1–5) Det hellige tabernaklet – og senere templet – hvor de foreskrevne ofringene fant sted, var det synlige sentrum for tilbedelsen. Presteskapet, som var utnevnt av Gud, hadde Urim og Tummim, og ved hjelp av dem fikk man svar fra Jehova på viktige og vanskelige spørsmål som gjaldt liv og død. (2Mo 28: 30) Det skulle holdes regelmessige sammenkomster for menn, kvinner og barn (mennene hadde møteplikt), og disse høytidene bidrog til å bevare nasjonens åndelige sunnhet og enhet. – 3Mo 23: 2; 5Mo 31: 10–13.

Det ble truffet en ordning som gikk ut på at noen skulle være dommere over «ti», noen over «femti», noen over «hundre» og noen over «tusen». Derved kunne folk få sine saker behandlet raskt, og de kunne anke dem videre helt opp til Moses, som om nødvendig kunne legge dem fram for Jehova for å få hans endelige avgjørelse. (2Mo 18: 19–26; 5Mo 16: 18) De militære styrker ble organisert ved at utskrivningen av mannskap og tildelingen av befalsstillinger fant sted etter en lignende tallmessig fordeling. – 4Mo 1: 3, 4, 16; 31: 3–6, 14, 48.

De forskjellige sivile, juridiske og militære oppgaver ble skjøttet av stammeoverhodene – eldste som hadde arvet denne verdigheten, og som var erfarne, vise og kloke menn. (5Mo 1: 13–15) Disse eldste representerte hele Israels menighet overfor Jehova, og gjennom dem talte Jehova og Moses til folket i sin alminnelighet. (2Mo 3: 15, 16) Disse mennene hørte tålmodig på det som ble framført i rettssaker, de håndhevet lovpaktens forskjellige bestemmelser (5Mo 21: 18–21; 22: 15–21; 25: 7–10), de rettet seg etter de avgjørelsene Gud allerede hadde truffet (5Mo 19: 11, 12; 21: 1–9), de var militære ledere (4Mo 1: 16), de stadfestet pakter som allerede var forhandlet fram (Jos 9: 15), og som et utvalg under ledelse av øverstepresten tok de seg også av andre oppgaver (Jos 22: 13–16).

Den nye teokratiske staten Israel, som altså hadde en sentral ledelse, beholdt samtidig den patriarkalske ordningen med tolv stammer. Men for at Levi stamme skulle være fritatt for militærtjeneste (så den kunne vie all sin tid til religiøse oppgaver), samtidig med at det fortsatt skulle være tolv stammer som hadde hver sin arvelodd i det lovte land, ble det gjort visse formelle genealogiske justeringer. (4Mo 1: 49, 50; 18: 20–24) Også spørsmålet om den førstefødtes rett kom inn i bildet. Ruben, Jakobs førstefødte, hadde egentlig rett til en dobbelt arvelodd (jf. 5Mo 21: 17), men han forspilte denne retten ved å gjøre seg skyldig i blodskam med sin fars medhustru. (1Mo 35: 22; 49: 3, 4) De åpne plassene som skyldtes at Levi ikke lenger skulle regnes blant de tolv, og at det ikke var noen som hadde førstefødselsretten, måtte fylles.

På en forholdsvis enkel måte ordnet Jehova opp i begge disse forholdene gjennom en og samme handling. Josefs to sønner, Efraim og Manasse, ble forfremmet til overhoder for hver sin stamme. (1Mo 48: 1–6; 1Kr 5: 1, 2) Dermed var de tolv stammene igjen fulltallige uten Levi stamme, og Josef fikk en dobbelt del av landet gjennom sine sønner Efraim og Manasse. På denne måten ble førstefødselsretten tatt fra Ruben, Leas førstefødte, og gitt til Josef, Rakels førstefødte. (1Mo 29: 31, 32; 30: 22–24) Etter disse justeringene var navnene på Israels tolv (ikke-levittiske) stammer Ruben, Simeon, Juda, Jissakar, Sebulon, Efraim, Manasse, Benjamin, Dan, Asjer, Gad og Naftali. – 4Mo 1: 4–15.

Fra Sinai til det lovte land. Bare to av de tolv speiderne som ble sendt inn i det lovte land, kom tilbake med en tro som var sterk nok til at de oppfordret sine brødre til å dra inn i landet og erobre det. På grunn av den omfattende mangel på tro bestemte Jehova at alle bortsett fra noen få av dem som hadde kommet ut fra Egypt, og som var over 20 år gamle, skulle dø i ødemarken. (4Mo 13: 25–33; 14: 26–34) Dermed kom hele det israelittiske folk til å vandre omkring på Sinaihalvøya i 40 år. Til og med Moses og Aron døde uten å ha satt sin fot i det lovte land. Like etter at israelittene kom ut fra Egypt, viste en folketelling at det var 603 550 stridsdyktige menn blant dem, og omkring 39 år senere var det 1820 færre i den nye generasjonen, nemlig 601 730. – 4Mo 1: 45, 46; 26: 51.

Mens israelittene levde som nomader i ødemarken, var Jehova som en beskyttende mur omkring dem, som et skjold mot deres fiender. Bare når de gjorde opprør mot ham, tillot han at de ble rammet av ulykker. (4Mo 21: 5, 6) Jehova sørget også for at de fikk dekket alle sine behov. Han gav dem manna og vann, han gav dem sunnhetsforskrifter til beskyttelse av deres helse, og han sørget til og med for at skoene og klærne deres ikke ble utslitt. (2Mo 15: 23–25; 16: 31, 35; 5Mo 29: 5) Men til tross for at Jehova tok seg av dem på en slik kjærlig og mirakuløs måte, hendte det om og om igjen at israelittene murret og klaget, og noen ganger stod det fram opprørere som protesterte mot teokratiske utnevnelser og gjorde det nødvendig for Jehova å tukte dem strengt for at resten av folket skulle lære å frykte og adlyde sin store Befrier. – 4Mo 14: 2–12; 16: 1–3; 5Mo 9: 24; 1Kt 10: 10.

Da israelittenes 40 år lange ørkenvandring nærmet seg slutten, gav Jehova amorittkongene Sihon og Og i deres hender. Med denne seieren kom israelittene i besittelse av et stort område øst for Jordan, hvor så stammene Ruben og Gad og halve Manasse stamme slo seg ned. – 5Mo 3: 1–13; Jos 2: 10.

Israel under dommerne. Etter at Moses var død, i 1473 f.v.t., ledet Josva israelittene over Jordan og inn i landet som ’fløt med melk og honning’. (4Mo 13: 27; 5Mo 27: 3) I løpet av et intenst felttog som varte i seks år, erobret de et område som hadde vært underlagt 31 konger vest for Jordan, deriblant de befestede byene Jeriko og Ai. (Jos 1 til 12) Men kystslettene og visse byer som lå igjen som enklaver, for eksempel den jebusittiske festningen som senere ble Davidsbyen, ble ikke inntatt da. (Jos 13: 1–6; 2Sa 5: 6–9) De ugudelige menneskene som fikk bli tilbake i landet, virket som torner i siden på israelittene, og smerten tiltok ved at de blandet seg med dem ved giftermål. I en periode på over 380 år, fra Josva døde, til David klarte å underlegge seg hele landet, tjente disse avgudsdyrkerne «som redskaper som skulle prøve Israel, så det kunne vise seg om de ville adlyde Jehovas bud». – Dom 3: 4–6.

Det inntatte området ble fordelt mellom Israels stammer etter loddkasting, slik Jehova hadde befalt Moses. Det ble utpekt seks «tilfluktsbyer» til beskyttelse for dem som kom til å drepe noen av vanvare. Disse byene og 42 andre byer med tilhørende beitemarker ble gitt til Levi stamme. – Jos 13 til 21.

I hver by ble det innsatt dommere og oppsynsmenn som skulle sitte i byportene og behandle juridiske saker, slik det var bestemt i lovpakten. (5Mo 16: 18) Det ble også utnevnt eldste som skulle ta seg av byens interesser i sin alminnelighet. (Dom 11: 5) Hver stamme beholdt sin identitet og sin arvelodd, men det var stort sett slutt på det sentraliserte styre som var blitt utøvd under oppholdet i ødemarken. Både Deboras og Baraks sang og det som skjedde i forbindelse med Gideons og Jeftas krigføring, tyder på at israelittene fikk problemer fordi de ikke lenger handlet i forening etter at Moses og Josva, hans etterfølger, var borte, og fordi de unnlot å søke veiledning hos sitt usynlige Overhode, Jehova Gud. – Dom 5: 1–31; 8: 1–3; 11: 1 til 12: 7.

Da Josva og de eldste i hans generasjon døde, begynte israelittene å vakle i forhold som gjaldt troskap og lydighet mot Jehova. De begynte å svinge mellom sann og falsk tilbedelse som en stor pendel. (Dom 2: 7, 11–13, 18, 19) Når de forlot Jehova og gav seg til å tjene Ba’alene, trakk Jehova sin beskyttelse tilbake og lot nasjonene omkring dem trenge inn i landet og plyndre det. Slik undertrykkelse fikk de frafalne israelittene til å våkne og forstå at de måtte handle i forening, og de tryglet Jehova om hjelp. Da oppreiste han dommere, eller frelsere, for å utfri folket. (Dom 2: 10–16; 3: 15) Etter Josvas tid stod det fram en hel rekke slike tapre dommere – Otniel, Ehud, Sjamgar, Barak, Gideon, Tola, Ja’ir, Jefta, Ibsan, Elon, Abdon og Samson. – Dom 3 til 16.

Hvert tilfelle av frigjøring hadde en forenende virkning på nasjonen. Det var også andre hendelser som virket forenende. En gang da en levitts medhustru var blitt misbrukt på det skammeligste, gikk elleve opprørte stammer i forening sammen mot Benjamins stamme som et uttrykk for skyldfølelse og ansvar på nasjonens vegne. (Dom, kap. 19, 20) Alle stammene var i forening knyttet til paktens ark i tabernaklet i Sjilo. (Jos 18: 1) De følte det derfor som et nasjonalt tap da Arken ble tatt av filisterne som en følge av at prestene på den tiden, og særlig øverstepresten Elis sønner, levde et utsvevende liv og misbrukte sin stilling. (1Sa 2: 22–36; 4: 1–22) Da Eli døde og Samuel ble profet og dommer i Israel, fikk dette en forenende virkning på Israel, for han reiste rundt omkring i landet og behandlet aktuelle saker og stridsspørsmål. – 1Sa 7: 15, 16.

I kongetiden, før riket ble delt. Samuel ble opprørt da israelittene i 1117 f.v.t. kom til ham og sa: «Innsett nå en konge for oss til å dømme oss, slik som alle nasjonene har!» Men Jehova sa til Samuel: «Lytt til folkets røst . . . for det er ikke deg de har forkastet, men det er meg de har forkastet, så jeg ikke skal være konge over dem.» (1Sa 8: 4–9; 12: 17, 18) Deretter ble benjaminitten Saul tatt ut til å være Israels første konge. Til å begynne med skjøttet han sin kongegjerning ganske bra, men det varte ikke lenge før hans overmodige holdning førte til ulydighet. Ulydigheten førte til opprørskhet, og opprørskheten fikk ham til slutt til å oppsøke et spiritistisk medium. Da det var gått 40 år, var det derfor tydelig at han var fullstendig mislykket som hersker. – 1Sa 10: 1; 11: 14, 15; 13: 1–14; 15: 22–29; 31: 4.

David av Juda stamme, ’en mann etter Jehovas hjerte’ (1Sa 13: 14; Apg 13: 22), ble salvet til konge i stedet for Saul, og under hans kyndige lederskap ble landets område utvidet slik at grensene etter hvert gikk der det var lovt, fra «Egypt-elven til den store elven, elven Eufrat». – 1Mo 15: 18; 5Mo 11: 24; 2Sa 8: 1–14; 1Kg 4: 21.

I løpet av Davids 40 år lange regjeringstid ble det opprettet forskjellige spesielle embeter i tillegg til dem som hørte med til stammeordningen. Kongen var omgitt av en indre krets med rådgivere som kom i tillegg til de innflytelsesrike eldste som tjente den sentrale administrasjonen. (1Kr 13: 1; 27: 32–34) Det var også en stor stab med embetsmenn og funksjonærer som bestod av stammefyrster, gruppeførere, hoffmenn og militære i administrative stillinger. (1Kr 28: 1) For å sikre en effektiv behandling av visse saker utnevnte David 6000 levitter til å tjene som dommere og oppsynsmenn. (1Kr 23: 3, 4) Andre menn ble utnevnt til å føre tilsyn med dyrkingen av kongens marker, vingårder og olivenlunder, med hans forråd av vin og olje og med hans storfe og småfe. (1Kr 27: 26–31) Kongens finansielle interesser ble skjøttet av et sentralt organ som kom i tillegg til det som førte tilsyn med skatter som ble oppbevart på andre steder, for eksempel i byer og landsbyer rundt om i landet. – 1Kr 27: 25.

Salomo etterfulgte sin far, David, som konge i 1037 f.v.t. Han hersket «over alle rikene fra Elven [Eufrat] til filisternes land og til Egypts grense» i 40 år. Hans regjeringstid var preget av fred og velstand, for folk fra nasjonene som omgav dem, «kom med gaver og tjente Salomo alle hans levedager». (1Kg 4: 21) Salomos visdom var viden kjent. Han var datidens viseste konge, og under hans herredømme nådde Israel høyden av sin makt og glans. Noe av det største Salomo utrettet, var å reise det praktfulle templet som hans far, David, hadde gitt ham byggeplanen til etter selv å ha fått den ved inspirasjon. – 1Kg 3 til 9; 1Kr 28: 11–19.

Det gikk til slutt galt med Salomo trass i all hans herlighet, rikdom og visdom, for han gav sine mange utenlandske hustruer anledning til å lede ham bort fra den rene tilbedelse av Jehova og påvirke ham til å følge falske religioners urene skikker. Da Salomo til slutt døde, var han ikke lenger godkjent av Jehova. Han ble etterfulgt av sin sønn Rehabeam. – 1Kg 11: 1–13, 33, 41–43.

Rehabeam, som manglet visdom og forutseenhet, la enda større byrder på sine landsmenn enn dem de allerede var pålagt av myndighetene. Dette fikk de ti nordlige stammene til å rive seg løs og følge Jeroboam, slik Jehovas profet hadde forutsagt. (1Kg 11: 29–32; 12: 12–20) Slik gikk det til at kongeriket Israel ble delt i 997 f.v.t.

Ytterligere opplysninger om det delte riket finnes under ISRAEL nr. 3.

Israel etter landflyktigheten i Babylon. I de 390 årene som fulgte etter at Salomo døde og riket ble delt, fram til Jerusalem ble ødelagt i 607 f.v.t., ble betegnelsen «Israel» vanligvis brukt bare om de ti stammene som tilhørte nordriket. (2Kg 17: 21–23) Men etter at en rest av alle de tolv stammene hadde vendt tilbake fra utlendigheten, og fram til år 70 e.v.t., da Jerusalem ble ødelagt for andre gang, ble betegnelsen «Israel» igjen brukt om alle Jakobs etterkommere som levde i den perioden. Det samlede folk fra alle de tolv stammene ble på nytt kalt «hele Israel». – Esr 2: 70; 6: 17; 10: 5; Ne 12: 47; Apg 2: 22, 36.

De som vendte tilbake til Jerusalem sammen med Serubabel og øverstepresten Josva (Jesjua) i 537 f.v.t., talte nesten 50 000 (42 360 israelitter foruten over 7500 slaver og profesjonelle sangere), og de begynte å gjenoppbygge Jehovas hus, det sted hvor Han skulle tilbes. (Esr 3: 1, 2; 5: 1, 2) Andre kom tilbake sammen med Esra i 468 f.v.t. (Esr 7: 1 til 8: 36), og noen fulgte også etter all sannsynlighet med Nehemja i 455 f.v.t., da han reiste til Jerusalem i det spesielle oppdrag å gjenoppbygge byens murer og porter. (Ne 2: 5–7) Men mange israelitter ble fortsatt boende spredt omkring i det store Perserriket, slik det framgår av Esters bok. – Est 3: 8; 8: 8–14; 9: 30.

Israel ble ikke som før et fritt og uavhengig rike, men det ble likevel en hebraisk stat som nøt en stor grad av frihet under det persiske herredømme. Det ble utnevnt styresmenn og stattholdere (som Serubabel og Nehemja) som selv var israelitter. (Ne 2: 16–18; 5: 14, 15; Hag 1: 1) Israels eldste og stammefyrstene fortsatte å tjene som rådgivere og som folkets representanter. (Esr 10: 8, 14) Presteskapet ble organisert på nytt på grunnlag av gamle slektsregistre som var blitt omhyggelig bevart. Da prestene og de andre levittene hadde trådt i virksomhet igjen, kunne de på nytt frambære ofre og oppfylle lovpaktens øvrige krav. – Esr 2: 59–63; 8: 1–14; Ne 8: 1–18.

Etter at Perserriket hadde falt og Hellas hadde overtatt verdensherredømmet, ble Israel sterkt berørt av konflikten mellom ptolemeerne i Egypt og selevkidene i Syria. Da Antiokhos IV (Epifanes) regjerte, var selevkidene fast besluttet på å utrydde jødenes gudsdyrkelse og skikker. Antiokhos’ anstrengelser nådde et høydepunkt i 168 f.v.t. da et hedensk alter ble reist over alteret i templet i Jerusalem og innviet til den greske guden Zevs. Denne krenkelsen virket imidlertid mot sin hensikt, for den utløste makkabeeroppstanden. På dagen tre år senere ble det rensede templet på nytt innviet til Jehova av jødenes seierrike leder Judas Makkabeus. Jødene feirer fremdeles hvert år hanukka til minne om denne begivenheten.

I de hundre årene som fulgte, var Israel preget av en sterk indre uro som førte til at landets styreform fjernet seg mer og mer fra den som var basert på lovpaktens bestemmelser. Det var i denne perioden makkabeerne, eller hasmoneerne, skaffet jødene selvstyre og hersket med vekslende hell. I denne perioden framstod også saddukeernes parti, som var for hasmoneerne, og fariseernes parti, som var imot hasmoneerne. Det endte med at Romerriket, som etter hvert var blitt en verdensmakt, ble oppfordret til å gripe inn. Hærføreren Gnaeus Pompeius kom til Jerusalem, og etter en tre måneder lang beleiring inntok han byen i år 63 f.v.t. og innlemmet Judea i verdensriket. Romerne innsatte Herodes den store som konge over jødene omkring år 39 f.v.t., og cirka tre år senere gjorde han fullstendig ende på hasmoneernes herredømme. I år 2 f.v.t., like før Herodes døde, ble Jesus født som «en herlighet for ditt [Guds] folk, Israel». – Lu 2: 32.

I det første århundre e.v.t. utøvde Romerriket sin myndighet over Israel gjennom landsdelsherskere og stattholdere, eller prokuratorer. I Bibelen nevnes landsdelsherskerne Filip, Lysanias og Herodes Antipas (Lu 3: 1), stattholderne Pontius Pilatus, Feliks og Festus (Apg 23: 26; 24: 27) og kongene (Herodes) Agrippa I og Agrippa II (Apg 12: 1; 25: 13). Blant jødene selv var det fremdeles visse forhold som minnet om den gamle ordningen med stammenes og slektstilhørighetens betydning. Det framgår av at keiser Augustus lot israelittene registrere seg i de byene som var knyttet til deres respektive fedrehus. (Lu 2: 1–5) Folkets «eldste» og de levittiske prestene hadde fremdeles stor innflytelse (Mt 21: 23; 26: 47, 57; Apg 4: 5, 23), selv om de for en stor del hadde byttet ut de skrevne forordningene i lovpakten med menneskelagde tradisjoner. – Mt 15: 1–11.

Under slike forhold var det kristendommen hadde sin opprinnelse. Først kom døperen Johannes, Jesu forløper, som fikk mange av israelittene til å vende om til Jehova. (Lu 1: 16; Joh 1: 31) Deretter fortsatte Jesus og hans apostler redningsarbeidet blant «de bortkomne sauene av Israels hus». De åpnet blindes øyne så de kunne skjelne mellom menneskers falske tradisjoner og den gagnlige, rene tilbedelse av Gud. (Mt 15: 24; 10: 6) Men det var bare en liten rest som tok imot Jesus som Messias og ble frelst. (Ro 9: 27; 11: 7) Det var de som hyllet ham som «Israels konge». (Joh 1: 49; 12: 12, 13) Majoriteten ville ikke tro på Jesus (Mt 8: 10; Ro 9: 31, 32), men støttet sine religiøse ledere, som ropte: «Få ham bort! Få ham bort! Pælfest ham!» «Vi har ingen annen konge enn keiseren.» – Joh 19: 15; Mr 15: 11–15.

Tiden skulle snart vise at den sterke troskapen de gav uttrykk for å ha til keiseren, var falsk. Fanatiske elementer i Israel fikk i stand den ene oppstanden etter den andre, og hver gang grep romerne til kraftige represalier som igjen forsterket jødenes hat til romernes herredømme. Situasjonen tilspisset seg i den grad at de romerske styrkene som var stasjonert i landet, ikke lenger kunne kontrollere den, og Cestius Gallus, som var stattholder i Syria, drog mot Jerusalem med forsterkninger for å opprettholde romernes herredømme.

Gallus satte bydelen Beseta nord for templet i brann og slo deretter leir foran det kongelige palass sørvest for templet. Ifølge Josefus kunne han lett ha trengt inn i byen på det tidspunktet, men fordi han holdt seg tilbake, ble opprørernes stilling styrket. De forreste rekkene av de romerske soldatene dannet så et beskyttende dekke over seg ved å holde skjoldene sine tett sammen så det nesten ble som ryggskjoldet til en skilpadde, og begynte å undergrave murene. Da romerne igjen hadde seieren innen rekkevidde, trakk de seg tilbake. Dette var om høsten i år 66 e.v.t. Om denne tilbaketrekningen sier Josefus: «Cestius . . . kalte . . . ganske plutselig sine menn tilbake, og skjønt han ikke hadde lidd noe tilbakeslag med hensyn til sine planer, brøt han helt ubegripelig opp fra byen.» (Den jødiske krig, København 1997, 2. bok, kap. 19, pkt. 7 [s. 170]) Dette angrepet på byen og den påfølgende plutselige tilbaketrekningen tjente som et signal og en mulighet for de kristne som befant seg der, til å «flykte til fjellene,» slik Jesus hadde sagt. – Lu 21: 20–22.

Året etter (i 67 e.v.t.) begynte Vespasian å treffe tiltak for å knuse det jødiske opprøret, men det at Nero uventet døde i år 68, åpnet veien for Vespasian til å bli keiser. Han drog derfor tilbake til Roma i år 69 og overlot til sin sønn Titus å fortsette felttoget, og året deretter, i år 70 e.v.t., ble Jerusalem inntatt og ødelagt. Tre år senere falt Masada, jødenes siste festning, i romernes hender. Ifølge Josefus døde 1 100 000 (noen oversettelser sier 1 000 000) jøder i løpet av hele felttoget mot Jerusalem, mange av dem av pest og sult, mens 97 000 ble tatt til fange. Mange av disse fangene ble spredt omkring i hele Romerriket som slaver. – Den jødiske krig, 6. bok, kap. 9, pkt. 3 (s. 387, 388).

Betydningen av uttrykket «Israels tolv stammer» slik det er brukt i Matteus 19: 28 og Lukas 22: 30, blir drøftet i artikkelen STAMME («Dømme Israels tolv stammer»).

3. De stammene som to ganger dannet et eget rike, nordriket Israel.

Den første splittelsen i kongedømmet oppstod i forbindelse med Sauls død omkring 1078 f.v.t. Juda stamme anerkjente David som konge, mens de øvrige stammene gjorde Sauls sønn Isjbosjet til konge. To år senere ble Isjbosjet snikmyrdet. (2Sa 2: 4, 8–10; 4: 5–7) I tidens løp ble bruddet leget, og David ble konge over alle de tolv stammene. – 2Sa 5: 1–3.

Senere i Davids regjeringstid, da hans sønn Absaloms opprør var blitt slått ned, anerkjente alle stammene på nytt David som konge. Men da kongen skulle føres tilbake til tronen, oppstod det en strid om formalitetene mellom de ti nordlige stammene, som ble kalt Israel, og Judas menn. – 2Sa 19: 41–43.

Alle de tolv stammene stod sammen om å støtte Davids sønn Salomo mens han var konge. Men da han døde omkring 998 f.v.t., ble riket delt for andre gang. Bare stammene Benjamin og Juda støttet kong Rehabeam, som satt på sin far Salomos trone i Jerusalem. Israel, som bestod av de ti øvrige stammene i nord og øst, valgte Jeroboam som konge. – 1Kg 11: 29–37; 12: 1–24; KART: bd. 1, s. 947.

Først ble Sikem Israels hovedstad. Senere ble Tirsa hovedstad, og under Omris styre ble så Samaria hovedstad. Denne byen fortsatte å være hovedstad i de neste 200 årene. (1Kg 12: 25; 15: 33; 16: 23, 24) Jeroboam forstod at en forent tilbedelse holder et folk sammen, og for å forhindre at de ti løsrevne stammene skulle dra til templet i Jerusalem og tilbe, satte han opp to gullkalver – ikke i hovedstaden, men i de to ytterkantene av Israels område – én i Betel i sør og én i Dan i nord. Han innsatte også et ikke-levittisk presteskap som skulle lede og undervise Israel i dyrkelsen av både gullkalvene og de «geitlignende demonene». – 1Kg 12: 28–33; 2Kr 11: 13–15.

I Jehovas øyne var det en meget stor synd Jeroboam derved begikk. (2Kg 17: 21, 22) Hvis han hadde fortsatt å være trofast mot Jehova og ikke hadde gitt seg av med en slik avskyelig avgudsdyrkelse, ville Gud ha latt tronen fortsette å gå i arv i hans familie, men nå endte det med at hans hus mistet kongemakten da hans sønn Nadab ble drept mindre enn to år etter at Jeroboam selv døde. – 1Kg 11: 38; 15: 25–28.

Der herskeren gikk foran, gikk Israels nasjon etter. Nitten konger, Tibni ikke medregnet (1Kg 16: 21, 22), hersket fra 997 til 740 f.v.t. Bare ni av dem ble etterfulgt av sine egne sønner, og bare én ble overhode for et kongehus som regjerte inntil fjerde generasjon. Sju av Israels konger hersket i to år eller mindre, enkelte i bare noen dager. Én begikk selvmord, fire andre døde en for tidlig død, og ytterligere seks ble drept av ærgjerrige menn som deretter overtok tronen. Den beste av alle nordrikets konger var Jehu. Han behaget Jehova ved å gjøre ende på den onde Ba’al-dyrkelsen som Akab og Jesabel hadde innført. Men «Jehu var ikke nøye med å vandre i Jehovas, Israels Guds, lov av hele sitt hjerte», for han lot kalvedyrkelsen fortsette i landet – den som Jeroboam hadde innført. – 2Kg 10: 30, 31.

Jehova viste på sin side stor langmodighet med Israel. I løpet av nasjonens 257 år lange historie sendte han stadig sine tjenere for å advare herskerne og folket på grunn av deres onde veier, men til ingen nytte. (2Kg 17: 7–18) Noen av disse hengivne tjenerne for Gud var profetene Jehu (ikke kongen), Elia, Mikaja, Elisja, Jona, Oded, Hosea, Amos og Mika. – 1Kg 13: 1–3; 16: 1, 12; 17: 1; 22: 8; 2Kg 3: 11, 12; 14: 25; 2Kr 28: 9; Ho 1: 1; Am 1: 1; Mi 1: 1.

Det var vanskeligere for Israel enn for Juda å forsvare seg mot inntrengere, for selv om Israels befolkning var dobbelt så stor som Judas, hadde Israel også nesten tre ganger så stort landområde å verge som Juda. I tillegg til at Israel gang på gang var i krig med Juda, hadde landet også ofte sammenstøt med Syria i sine nordlige og østlige grensetrakter, og dessuten utgjorde Assyria en trussel. Den endelige beleiringen av Samaria ble innledet av assyrerkongen Salmanassar V i Hosjeas sjuende regjeringsår. Deretter tok det nesten tre år før byen i 740 f.v.t. ble inntatt av assyrerne. – 2Kg 17: 1–6; 18: 9, 10.

Assyrerne fulgte en praksis som var innført av Salmanassars forgjenger, Tiglat-Pileser III, og som gikk ut på å bortføre fanger fra de erobrede områdene og erstatte dem med folk fra andre deler av riket. Dette tjente til å hindre framtidige oppstander. De andre folkegruppene som i dette tilfellet ble flyttet til Israels område, ble til slutt integrert både etnisk og religiøst sett, og det blandingsfolket som oppstod, ble siden kjent som samaritaner. – 2Kg 17: 24–33; Esr 4: 1, 2, 9, 10; Lu 9: 52; Joh 4: 7–43.

De ti nordlige stammene gikk ikke fullstendig tapt da Israel ble slått. Assyrerne etterlot seg etter alt å dømme noen fra disse stammene i Israels område. Det er også tydelig at andre flyktet til Judas område fra avgudsdyrkelsen i Israel i tiden før 740 f.v.t., og deres etterkommere må ha vært blant de fangene som ble ført til Babylon i 607 f.v.t. (2Kr 11: 13–17; 35: 1, 17–19) Noen etterkommere av dem som var tatt til fange av assyrerne (2Kg 17: 6; 18: 11), var utvilsomt også en del av den resten som vendte tilbake i 537 f.v.t. og senere, og som da utgjorde Israels tolv stammer. – 1Kr 9: 2, 3; Esr 6: 17; Ho 1: 11; jf. Ese 37: 15–22.

4. Israels land, det lovte land, eller det geografiske området som ble tildelt Israels nasjon (alle de tolv stammene), til forskjell fra andre nasjoners landområder (1Sa 13: 19; 2Kg 5: 2; 6: 23), det land som ble styrt av israelittiske konger. – 1Kr 22: 2; 2Kr 2: 17.

Etter at nasjonen ble delt, ble uttrykket «Israels land» av og til brukt om nordrikets område for å skjelne mellom det og Judas område. (2Kr 30: 24, 25; 34: 1, 3–7) Etter at nordriket falt, ble navnet Israel bevart gjennom Juda, det eneste riket som fremdeles tilhørte noen av Israels (Jakobs) etterkommere. Når profeten Esekiel benytter uttrykket «Israels jord», sikter han derfor først og fremst til det judeiske rikes landområde med hovedstaden Jerusalem. (Ese 12: 19, 22; 18: 2; 21: 2, 3) Dette var det geografiske området som ble liggende fullstendig øde i 70 år fra 607 f.v.t. (Ese 25: 3), men som en trofast rest skulle føres tilbake til. – Ese 11: 17; 20: 42; 37: 12.

En beskrivelse av Israels geografiske og klimatiske forhold og landets størrelse, beliggenhet, naturrikdommer og lignende finnes i artikkelen PALESTINA.