BELSASAR

(Belsạsar) [fra akkadisk: beskytt hans liv, el. muligens: (måtte) Bel beskytte kongen].

Nabonids førstefødte sønn; hans medregent i det babylonske verdensrikes siste tid. Han er i Bibelen bare omtalt av profeten Daniel, og bibelkritikere bestred lenge hans posisjon som ’Babylons konge’. (Da 5: 1, 9; 7: 1; 8: 1) Senere har imidlertid arkeologer funnet gamle tekster som har bekreftet at det Bibelen sier, er historisk korrekt.

I Daniel 5: 2, 11, 18, 22 blir Nebukadnesar omtalt som Belsasars «far» og Belsasar omtalt som Nebukadnesars «sønn». Boken Nabonidus and Belshazzar (av R.P. Dougherty, 1929) sier at det er sannsynlig at Nitokris var Belsasars mor, og at hun var datter av Nebukadnesar (II). I så fall var Nebukadnesar Belsasars bestefar. (Se 1Mo 28: 10, 13, hvor ordet «far» er brukt på lignende måte.) Det er imidlertid ikke alle forskere som synes at det foreligger sterke nok beviser for et slikt slektskap. Det kan være at Nebukadnesar var Belsasars «far» ganske enkelt i den forstand at han var hans forgjenger på tronen. På tilsvarende måte brukte assyrerne uttrykket «Omris sønn» om en av Omris etterfølgere på Israels trone. – Se OMRI nr. 3.

Finnes det støtte i den verdslige historie for at Belsasar var hersker i Babylon?

En kileskrifttavle som er datert til Neriglissars tiltredelsesår (Neriglissar etterfulgte Awil-Marduk [Evil-Merodak] på tronen i Babylon), omtaler en «Belsasar, kongens overoppsynsmann», i forbindelse med en pengetransaksjon. Det kan være at det siktes til den Belsasar som er nevnt i Bibelen, selv om dette ikke er bevist. I 1924 ble tydningen av en kileskrifttekst som kalles «Et polemisk dikt om Nabonid», offentliggjort, og det kom derved for en dag verdifulle opplysninger som helt klart bekrefter at Belsasar utøvde kongemakt i Babylon, og som også forklarer hvordan det hadde seg at han ble Nabonids medregent. I forbindelse med Nabonids erobring av Tema i hans tredje år som konge sies det i et stykke av teksten: «Han betrodde ’Militærleiren’ til sin eldste (sønn), den førstefødte [Belsasar]; troppene overalt i landet la han under hans (kommando). Han gav fra seg (alt), han betrodde ham kongemakten, og selv la han [Nabonid] ut på en lang reise – Akkads (militære) styrker marsjerte med ham – og han vendte seg mot Tema (langt) mot vest.» (Ancient Near Eastern Texts, redigert av J. Pritchard, 1974, s. 313.) Det er altså tydelig at Belsasar utøvde kongemyndighet fra Nabonids tredje regjeringsår av, og dette året svarer trolig til «Belsasars, Babylons konges, første år», som Daniel nevner. – Da 7: 1.

I et annet dokument, Nabonids krønike, finner vi en uttalelse som gjelder Nabonids sjuende, niende, tiende og ellevte regjeringsår. Her heter det: «Kongen (var) i Tema (mens) prinsen, embetsmennene og hæren hans (var) i Akkad [i Babylonia].» (Assyrian and Babylonian Chronicles av A.K. Grayson, 1975, s. 108) Nabonid tilbrakte tydeligvis mye av sin regjeringstid borte fra Babylon, og uten å gi avkall på sin stilling som øverste hersker betrodde han sin sønn Belsasar myndighet til å styre i hans fravær. Dette framgår tydelig av en rekke tekster som er funnet i de gamle arkivene, som beviser at Belsasar hadde kongelige fullmakter og gav ordrer og befalinger. Av visse dokumenter og forordninger ser man at Belsasar tok seg av saker som normalt ville ha blitt behandlet av Nabonid, den øverste herskeren, hvis han hadde vært til stede. Belsasar var imidlertid bare den nest øverste i riket og kunne derfor bare tilby Daniel å bli «den tredje i riket». – Da 5: 16.

Nå er det riktignok slik at Belsasar er titulert «kronprins» i offentlige dokumenter, mens han kalles «konge» i Daniels bok. (Da 5: 1–30) En mulig årsak til dette ses av et arkeologisk funn som er gjort i det nordlige Syria. Der ble det i 1979 funnet en statue i naturlig størrelse som forestilte en hersker i oldtidens Gosan. På statuen var det to innskrifter, en på assyrisk og en på arameisk – det språket som beretningen om Belsasar i Daniels bok er skrevet på. De to innskriftene er nesten like, men skiller seg fra hverandre på ett vesentlig punkt: Den teksten som er avfattet på riksspråket, assyrisk, sier at statuen forestiller «stattholderen i Gosan», mens den som er avfattet på lokalbefolkningens språk, arameisk, omtaler ham som «konge».

På bakgrunn av dette skriver arkeologen og språkforskeren Alan Millard: «I lys av de babylonske kildene og av de nye tekstene på denne statuen kan det være at man mente det var helt i orden i slike uoffisielle skrifter som Daniels bok å kalle Belsasar ’konge’. Han opptrådte som konge, som sin fars representant, selv om han kanskje ikke var konge i juridisk forstand. En presis sondring ville være beretningen i Daniel uvedkommende og bare virke forvirrende.» – Biblical Archaeology Review, mai/juni 1985, s. 77.

Det ble ventet av dem som satt ved makten i Babylonia, at de var eksempler når det gjaldt å ære gudene. Det finnes seks kileskrifttekster som handler om hendelser i perioden fra Nabonids 5. til hans 13. regjeringsår, hvor det tydelig blir gitt uttrykk for den ærefrykt Belsasar hadde for babylonske guddommer. Det framgår av dokumentene at Belsasar, i egenskap av fungerende konge i Nabonids fravær, gav gull, sølv og dyr til templene i Erek og Sippar; han opptrådte altså på en måte som harmonerer med hans kongelige posisjon.

Belsasars styre tar slutt. Om kvelden den 5. oktober 539 f.v.t. (ifølge den gregorianske kalender; den 11. oktober ifølge den julianske) holdt Belsasar en stor fest for tusen av sine stormenn, slik det fortelles i Daniel, kapittel 5. (Da 5: 1) Babylon var da beleiret av perseren Kyros’ og hans alliertes, mederen Dareios’, styrker. Ifølge den jødiske historieskriveren Josefus (som siterer babyloneren Berossos) hadde Nabonid søkt tilflukt i Borsippa etter å ha lidd nederlag for mederne og perserne. (Against Apion, I, 150–152 [20]) Hvis dette er riktig, var det Belsasar som var fungerende konge i selve Babylon. At han holdt en fest mens byen var under beleiring, er ikke så merkelig når man tar i betraktning at babylonerne var overbevist om at bymurene var ugjennomtrengelige. Historieskriverne Herodot og Xenofon sier dessuten at byen hadde rikelige forsyninger av nødvendige varer, og at man derfor ikke fryktet noen nød. Ifølge Herodot var byen i feststemning den kvelden; man danset og moret seg.

Under festen befalte Belsasar, som var påvirket av vin, at de karene av gull og sølv som var tatt fra templet i Jerusalem, skulle hentes, slik at han og gjestene og hans hustruer og medhustruer kunne drikke av dem mens de lovpriste de babylonske gudene. Dette kom selvsagt ikke av at man manglet drikkekar; den hedenske kongen ønsket bevisst å vise sin forakt for israelittenes Gud, Jehova, og bringe skam over hans navn. (Da 5: 2–4) Han gav derved uttrykk for trass mot Jehova, som hadde inspirert profetiene om at Babylon skulle falle. Belsasar virket ubekymret når det gjaldt den fiendtlige hæren som hadde beleiret byen, men ble svært oppskaket da det nå plutselig kom til syne en hånd som begynte å skrive på veggen. Han ble så skremt at knærne hans slo mot hverandre, og han kalte til seg alle vismennene sine for at de skulle tyde skriften, men til ingen nytte. Beretningen viser at han nå fikk et godt råd av dronningen, som anbefalte ham å be Daniel om å tolke skriften. (Da 5: 5–12) Noen kommentatorer mener for øvrig at «dronningen» ikke var Belsasars kone, men hans mor, kanskje Nebukadnesars datter Nitokris. Under inspirasjon åpenbarte Daniel betydningen av det mirakuløse budskapet, som var en forutsigelse av at Babylon skulle falle for mederne og perserne. Selv om den aldrende profeten fordømte det at Belsasar blasfemisk brukte kar som hørte til tilbedelsen av Jehova, til å lovprise guder som ikke så noe eller hørte noe eller visste noe, holdt Belsasar fast ved sitt løfte og innsatte ham som den tredje hersker i det dødsdømte riket. – Da 5: 17–29.

Belsasar levde ikke natten igjennom; han ble drept natt til 6. oktober 539 f.v.t., da Kyros IIs tropper ifølge Nabonids krønike «gikk inn i Babylon uten kamp». (Assyrian and Babylonian Chronicles, s. 109, 110; se også Da 5: 30.) I og med Belsasars død og Nabonids overgivelse endte det nybabylonske rike. – Se KYROS; NABONID.