¹⁸ Legg merke til det som står i Daniel 9: 24, 25: «Sytti uker er fastsatt for ditt folk og din hellige by, til ondskapen har nådd sitt mål og synden tar slutt. Da blir skylden strøket ut, det kommer en evig rettferd . . . til det kommer en som er salvet [«Messias», hebraisk: Ma·sjiʹach], en fyrste.» Man kan ikke unngå å legge merke til den forbindelsen som her i dette skriftstedet blir knyttet mellom «Messias» (Den salvede) og det at ’synden tar slutt og skylden blir strøket ut’. I vers 26 heter det videre at «etter disse 62 ukene skal den salvede [«Messias», hebraisk: Ma·sjiʹach] ryddes av veien og ikke mer være til». Han skulle med andre ord bli drept. (Se rammen på side 26.)

²⁰ Av de grunnene som er nevnt ovenfor, var det mange jøder i det første århundre som umiddelbart forstod den lære at Messias’ død ville gjøre det mulig å oppnå fullstendig tilgivelse av synder i Guds øyne. De visste at Bibelen talte om menneskenes nedarvede ufullkommenhet. (Forkynneren 7: 20) De ble daglig minnet om at det var nødvendig med et offer til soning for synd. Dette framgikk av lovpaktens ramme og innhold. De begivenhetene som er beskrevet i beretningene om Jesu liv, viser at han var et fullkomment menneske, slik at hans død kunne tjene til soning for menneskenes synd.f (Matteus 20: 28; Lukas 1: 26—38) De kristne greske skrifter pekte på at de forskjellige ofrene som ble frambåret under Moseloven, var et forbilde på dette ene, endelige og fullstendige offer, og dette økte verdsettelsen av hele Loven og likeså av andre deler av Skriften.g — Hebreerne 10: 1—10.