Menneskenes styre veies på vektskål

Del 8: En politisk blanding av jern og leire

Nasjonalisme: nasjonalfølelse som opphøyer én nasjon over alle andre og setter dens kultur og interesser over andre nasjoners interesser; en forestilling som først viste seg på slutten av 1700-tallet, men som har nådd sitt høydepunkt i vårt århundre.

MENNESKENES regjeringer raver fra den ene krisen til den andre og klarer ikke å gjøre menneskesamfunnet stabilt. Ifølge Zbigniew Brzezinski, sikkerhetspolitisk rådgiver for USAs tidligere president Jimmy Carter, vil ikke situasjonen forandre seg med det første.

Brzezinski og andre ledende skikkelser i verden ble intervjuet av journalisten Georgie Anne Geyer mens hun utarbeidet en artikkel som ble utgitt i 1985, med tittelen «Vår verden går i oppløsning». I artikkelen siterte hun Brzezinski, som skal ha sagt: «De faktorer som bidrar til internasjonal ustabilitet, er i ferd med å få det historiske overtaket på de krefter som arbeider for mer organisert samarbeid. Den uunngåelige konklusjon på en hvilken som helst uhildet analyse av globale tendenser er at sosialt opprør, politisk uro, økonomisk krise og internasjonale gnisninger sannsynligvis blir mer utbredt i den tiden som gjenstår av vårt århundre.»

Dystre forutsigelser, men de kommer ikke overraskende på dem som studerer Bibelen. Nettopp denne situasjonen ble forutsagt for lenge siden. Når? Hvor?

Urolig på grunn av en drøm

Nebukadnesar, som var konge i Babylon fra 624 til 582 f.Kr., ble urolig på grunn av en drøm han hadde. I drømme hadde han sett en veldig billedstøtte hvor hodet var av gull, brystet og armene av sølv, magen og hoftene av kobber, leggene av jern og føttene og tærne av jern blandet med leire. Guds profet Daniel forklarte for Nebukadnesar hva billedstøtten betydde: «Konge, du . . . er hodet av gull. Men etter deg skal det oppstå et annet kongerike, ringere enn ditt, og så et tredje rike, av kobber, som skal herske over hele jorden.» Det var tydelig at billedstøtten hadde med menneskenes styre å gjøre. — Daniel 2: 37—39.

Før Daniels tid hadde både Egypt og Assyria undertrykt israelittene, det folk som Bibelens Forfatter hadde utvalgt. (2. Mosebok 19: 5) I bibelsk sammenheng gjorde dette dem til verdensmakter, de to første av de sju verdensmakter som Bibelen snakker om. (Åpenbaringen 17: 10) På Daniels tid omstyrtet Babylon Jerusalem, og israelittene ble tvunget til å leve i landflyktighet. Babylon ble dermed den tredje av disse verdensmaktene, som i dette tilfellet treffende blir omtalt som «hodet av gull». Bibelen og den verdslige historie viser at de verdensmaktene som deretter skulle komme, var Medo-Persia, Hellas, Romerriket og til slutt den angloamerikanske verdensmakt.a

Bibelen regner disse nasjonene som verdensmakter fordi de hadde med Guds folk å gjøre og motarbeidet det guddommelige styre som disse tjenerne for Gud forsvarte. Den billedstøtten Nebukadnesar så, er derfor et godt bilde på hvordan menneskene ville fortsette å utøve sitt styre i opposisjon til Guds overherredømme også etter at Nebukadnesars styre var slutt. De forskjellige verdensmaktene, som de forskjellige delene av billedstøtten var et bilde på, begynte med hodet og fortsatte nedover. Det er derfor logisk at føttene og tærne er et symbol på de siste tilkjennegivelser av menneskers styre som skulle gjøre seg gjeldende i «endetiden», som Daniel uttrykte det. Hva kan vi så vente oss? — Daniel 2: 41, 42; 12: 4.

’Ti tær’

Guds tjenere befinner seg ikke lenger i bare én nasjon eller på bare ett sted, slik at de kan bli undertrykt av en enkelt verdensmakt. (Apostlenes gjerninger 1: 8; 10: 34, 35) Som medlemmer av alle nasjoner, undersåtter av ethvert menneskelig styre, kunngjør de ivrig at endetiden har begynt, og at det styre som mennesker utøver, snart vil bli erstattet med Guds styre.b Alle eksisterende politiske makter blir derfor konfrontert med det frimodige budskap Guds tjenere forkynner. Tallet «ti» i Bibelen betyr fullstendighet når det gjelder jordiske ting. Så det er logisk at de ’ti tærne’ på billedstøtten er et bilde på menneskenes politiske styre i sin helhet, som er i opposisjon til Guds overherredømme i endetiden.

Hvordan var den politiske situasjon i begynnelsen av denne forutsagte tidsperioden? I år 1800 hadde europeiske nasjoner herredømme over 35 prosent av jordens overflate, men i 1914 hadde andelen økt til over 84 prosent! The Collins Atlas of World History sier at «umiddelbart før krigen i 1914 så det ut til at oppdelingen av verden blant en rekke store makter nesten var fullført». Hugh Brogan, som underviser i historie ved Essex universitet i England, sier faktisk at det så ut til at «om ikke lenge ville hele verden bli styrt av et halvt dusin makter».

Det virker ikke rimelig at ’ti tær’ skulle bli brukt som et symbol på verdensregjeringene i sin helhet, hvis det i virkeligheten ikke var flere av dem enn bare «et halvt dusin». Så hvis de ’ti tær’ i oppfyllelsen av profetien skulle få noen virkelig betydning, måtte den politiske situasjon som rådde i 1914, forandres.

I begynnelsen av vårt århundre hersket det britiske imperium, det største imperium verden noensinne hadde sett, over hvert fjerde menneske på jorden. Andre europeiske riker hadde herredømme over millioner av andre. Men den første verdenskrig førte til seier for nasjonalismen. Paul Kennedy, historieprofessor ved Yale universitet, forklarer: «Den mest slående forandringen i Europa når det gjelder territorial-juridiske forhold, var at det dukket opp en gruppe nasjonalstater — Polen, Tsjekkoslovakia, Østerrike, Ungarn, Jugoslavia, Finland, Estland, Latvia og Litauen — istedenfor land som tidligere var en del av de habsburgske, romanovske og hohenzollerske riker.»

Etter den annen verdenskrig fortsatte denne tendensen i stadig raskere tempo. Nasjonalismen eksploderte med full kraft. Spesielt etter midten av 1950-årene var tendensen umulig å snu. Fem århundrer med europeisk ekspansjon endte i ruinene av oppløste koloniriker. Antall nasjoner i Afrika, Asia og Midtøsten økte dramatisk.

The New Encyclopædia Britannica sier at denne «utviklingen stred mot de forestillinger som hadde dominert den politiske tenkning i de foregående 2000 årene». Mens «menneskene fram til da i alminnelighet hadde lagt vekt på det generelle og det allmenne og hadde betraktet enhet som det ønskelige mål», la nasjonalismen nå vekt på nasjonale forskjeller. Istedenfor å forene hadde den en tendens til å splitte.

Jern og leire

Legg merke til at Bibelen sier at føttene og tærne på billedstøtten er «dels av jern, dels av brent leire», og tilføyer: «Riket skal være delt. . . . for en del skal [det] være sterkt, men for en del svakt. . . . Men de skal likevel ikke holde sammen.» (Daniel 2: 33, 41—43) Det at de ikke skulle holde sammen i forening, ble tydelig etter hvert som avkoloniseringen fortsatte, etter hvert som nasjonalismen blomstret, og etter hvert som de landene som oppstod, utviklet seg. Verden ble raskt preget av politisk oppstykking.

På omtrent samme måte som at føttene og tærne på billedstøtten bestod av både jern og leire, har noen styreformer vært jernlignende — autoritære eller tyranniske — og andre har vært leirlignende — mer smidige eller demokratiske. De har forståelig nok ikke kunnet holde sammen i en verdensomfattende enhet. Den tyske boken Unsere Welt — Gestern, Heute, Morgen; 1800—2000 setter fingeren på dette i vår tid og sier: «Ved begynnelsen av det 19. århundre hersket det demokratisk frihet i nesten alle siviliserte land, og ved slutten av den første verdenskrig så frihetens sak ut til å ha nærmet seg den endelige seier. . . . Med revolusjonen i Russland i 1917 kom diktaturet på nytt. Siden da har det 20. århundre vært kjennetegnet av sameksistens og konfrontasjon mellom diktatur og demokrati.» — Uthevet av oss.

Folkemakt

Legg også merke til at når de ’ti tær’ styrte, skulle det jevne folk, «menneskenes avkom», bli stadig mer involvert i styre og stell. Støtter de historiske fakta denne forutsigelsen? — Daniel 2: 43, NW.

Demokratiet, folkestyret, var ytterst populært like etter den første verdenskrig, selv om demokratier i forskjellige deler av verden ble erstattet med diktaturer i 1920- og 1930-årene. Etter den annen verdenskrig førte avkoloniseringen igjen til at det oppstod en rekke nye demokratier. Senere, i 1960- og 1970-årene, valgte imidlertid mange tidligere kolonier mer autoritære styreformer.

Ikke desto mindre har tendensen i vårt århundre vært å erstatte monarkier og autokratiske styreformer med demokratier, folkestyre. Bladet Time beskrev fjorårets politiske omveltninger i Øst-Europa med ordene «Folkets år». Og da Berlinmuren omsider falt, hadde det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel forsiden prydet med ordene «Das Volk siegt» — folket seirer!

Mye prat, men lite handling

I alle de østeuropeiske landene hvor folkemakten har framtvunget politisk reform, har det vært framsatt krav om frie valg hvor et stort antall partier deltar. I sin nåværende form oppstod de politiske partiene i Europa og Nord-Amerika i forrige århundre. Siden midten av vårt århundre har de spredt seg over hele verden. I dag er de større, sterkere og bedre organisert enn noensinne. Ved hjelp av dem og ved hjelp av fagforeninger, pressgrupper som driver korridorpolitikk, miljøverngrupper og utallige andre grupper som ivaretar allmenne saker eller særinteresser, taler folkemakten nå oftere og høyere enn noen gang tidligere.

Men etter hvert som det blir flere og flere som er engasjert i den politiske prosess, blir det også vanskeligere å oppnå politisk enighet. Blant en mengde motstridende meninger og interesser blir resultatet ofte mindretallsregjeringer, og sakene går ofte i stå. Det blir mye prat, men lite handling.

I likhet med en blanding av jern og leire har hele den globale politiske blandingen siden 1914 vært svak og skrøpelig. Det er for eksempel slutt på den tiden da folk søkte Guds rettledning med hensyn til styre og stell. «Folk i den vestlige sivilisasjon er derfor blitt helt henvist til seg selv, og de finner at de kommer til kort,» sier The Columbia History of the World.

Rom for optimisme?

«Hvorfor skulle alle disse utviklingsprosessene, som er forskjellige, men likevel har sammenheng med hverandre, skje samtidig i den andre halvdelen av det 20. århundre? Hvorfor har disse truslene om at verden skal bryte sammen, oppstått i nettopp den tidsalder da menneskene har gjort flere vitenskapelige gjennombrudd og fått større kunnskap enn i hele sin tidligere historie?» Disse spørsmålene, som ble stilt av journalisten Georgie Anne Geyer, er tankevekkende. Men er det noen som vet svarene?

For nesten ti år siden skrev The World Book Encyclopedia optimistisk: «Vi har sannsynligvis større sjanse til å løse vår tids problemer enn noen tidligere generasjon.» Men nå, i begynnelsen av 1990-årene, et tiår senere, kan en spørre: Er det fortsatt rom for optimisme? Kanskje du synes det og viser til slutten på den kalde krigen, til det større samarbeidet mellom øst og vest og til den betydelige fremgangen når det gjelder nedrustningen i verden.

Bibelen har forutsagt at dette skulle skje. Den antyder at mens den sjuende verdensmakten ifølge Bibelens historiske beretning styrte, skulle det opprettes en åttende makt som skulle herske samtidig, og som skulle oppstå nettopp med det formål å forene nasjonene. (Åpenbaringen 17: 11) Men skulle den lykkes? Del 9 i serien «Menneskenes styre veies på vektskål» vil besvare det spørsmålet.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 18]

«Et rike som ligger i strid med seg selv, blir lagt øde.» — Matteus 12: 25

[Uthevet tekst på side 18]

«Folkeslag bruste, riker vaklet.» — Salme 46: 7