Løver — Afrikas majestetiske kattedyr

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I KENYA

DET er soloppgang over Serengetisletten i Afrika. Vi sitter i landroveren i den kjølige morgenluften og iakttar en flokk hunnløver og ungene deres. Den gulbrune pelsen er glinsende og gyllen og står vakkert til det høye, tørre gresset. De små ungene er lekne og fulle av energi. De løper og leker rundt de store hunnløvene, som ikke ser ut til å bry seg noe særlig om de klovnaktige krumspringene deres.

Plutselig stivner hele flokken til. Alle stirrer i samme retning. Vi følger blikket deres fra vårt utkikkspunkt og får øye på det som er gjenstand for deres oppmerksomhet. I grålysningen kommer den praktfulle konturen av en stor hannløve til syne. Vi møter dens blikk når den stirrer på oss. Det går kaldt nedover ryggen på oss, ikke på grunn av den kjølige luften, men fordi løvens gjennomborende blikk er festet på oss. Den har et skremmende, men likevel vakkert utseende. En stor, gyllen man med svarte striper danner en ramme rundt det kraftige hodet. De store øynene er ravgule og årvåkne. Men snart er det familien som fanger dens oppmerksomhet, og rolig snur den blikket mot den og beveger seg i dens retning.

Hannløven har en statelig, nærmest majestetisk gange. Uten å ofre oss flere blikk går den rett forbi bilen vår og nærmer seg hunnene og ungene deres. Alle reiser seg for å møte hannløven, og én etter én presser de ansiktet mot dens sterke snute i en hilsen som er så typisk for kattedyr. Den går inn i midten av flokken og dumper ned som om turen har slitt den ut, og ruller seg over på ryggen. Hannløvens dorskhet smitter over på resten av flokken, og snart sover de alle lett i den varme morgensolens første stråler. Det er et bilde av fred og tilfredshet vi ser foran oss, rammet inn av det gylne gresset på sletten.

En fascinerende skapning

Det er kanskje ikke noe dyr som har satt folks fantasi i sving i en slik grad som løven. For lenge siden utsmykket afrikanske kunstnere bergvegger med malerier av løver som jaktet på sitt bytte. Fortidens palasser og templer var prydet med enorme steinstatuer av løver med store manker. I dag strømmer folk til dyrehager for å se disse fascinerende kattedyrene. Det lages også bøker og filmer om løver, for eksempel filmen «Født til frihet», en sann historie om en foreldreløs løveunge som vokste opp i fangenskap og til slutt ble satt fri. Det er også blitt fortalt historier som mer eller mindre sannferdig framstiller løven som en ondsinnet menneskeeter. Det er ikke rart at løven er et dyr som mange fascineres av.

Løver kan være svært aggressive, men de kan også være like kjælne og lekne som kattunger. De maler når de er tilfredse, men kan også utstøte kraftige brøl som kan høres hele åtte kilometer borte. Noen ganger virker de late og dorske, men de kan bevege seg med en forbausende hastighet. Menneskene har beundret løven for dens mot. Og ifølge Norsk Riksmålsordbok blir ordet «løvehjerte» brukt i litterært språk «som betegnelse for stort personlig mot».

Simbaa — et selskapelig kattedyr

Løvene hører til de mest selskapelige av alle kattedyrene. De trives i store familieenheter, i flokker, som kan telle fra bare noen få medlemmer til over 30. Flokken består av en gruppe løvinner som kan være nær beslektet. De lever, jakter og føder unger sammen. Disse nære båndene, som kan vare hele livet, utgjør fundamentet i løvenes familieenhet og sikrer at de overlever.

Hver flokk har en eller flere fullvoksne hannløver som forsvarer og duftmarkerer flokkens territorium. Fra den svarte nesetippen til den duskete haletippen kan disse imponerende dyrene måle over tre meter, og de kan veie over 225 kilo. Selv om det er hannene som dominerer flokken, er det hunnene som utøver lederskap. Det er vanligvis løvinnene som tar initiativet til aktivitet, som å forflytte seg til et skyggefullt område eller begynne å jakte.

Løvinner får vanligvis unger hvert annet år. Nyfødte løveunger er fullstendig hjelpeløse. Det å oppfostre unger er et felles prosjekt, og alle hunnene beskytter og gir die til ungene i flokken. Ungene vokser fort, og allerede når de er to måneder gamle, løper de omkring og leker. De tumler rundt hverandre som kattunger, de slåss, slår klørne i sine lekekamerater og hopper rundt i det høye gresset. De er fascinert av alt som rører seg, og løper etter sommerfugler, jager insekter og bryter med stokker og slyngplanter. Det mest uimotståelige er morens hale, som hun beveger for å få dem til å leke.

Hver flokk lever innenfor et klart avgrenset territorium som kan omfatte mange kvadratkilometer. Løvene foretrekker høytliggende områder hvor det er rikelig med vann, og hvor de kan finne skygge for den intense middagssolen. De deler leveområde med elefanter, sjiraffer, bøfler og andre dyr som hører hjemme på sletten. En løves liv består av mange timer med søvn og korte perioder der den jakter og parer seg. Løver kan faktisk hvile, sove eller sitte i helt opptil 20 timer i døgnet. Når de sover, ser de fredelige og tamme ut. Men la deg ikke lure — løven er et av de mest rovgriske villdyrene som finnes.

Jegeren

Sent på ettermiddagen begynner det å bli kjøligere på den solsvidde gressletten. De tre løvinnene i den flokken vi betrakter, begynner å røre på seg etter ettermiddagens siesta. Sulten driver dem nå ut på sletten, og de snuser i luften mens de ser ut over den gule gressletten. Det er midt i vandringen til gnuen, og titusener av disse ugrasiøse antilopene gresser fredelig sør for oss. De tre kattedyrene beveger seg nå i den retningen. De sprer seg ut i vifteform over et stort område og lister seg gjennom det ulendte terrenget. De gulbrune kattedyrene er nærmest usynlige i det høye gresset og kan klare å komme inn på omkring 30 meters hold av den intetanende flokken. Det er da de bestemmer seg for å gå til aksjon. Lynraskt løper de inn i mengden av forskremte gnuer. Flokken flykter i alle retninger, og dyrene har et vilt uttrykk i øynene der de løper for livet. Hundrevis av dundrende hover pulveriserer jorden og virvler opp en sky av rødt støv. Når støvet har blåst bort, kan vi se de tre løvinnene stå alene mens de peser tungt. Deres bytte har sluppet unna. Kanskje vil en ny mulighet til å jakte by seg i kveld, kanskje ikke. Selv om løvene er svært smidige og raske, er det bare omkring 30 prosent av jaktforsøkene som gir resultater. Sult er derfor en av de største truslene som løvene står overfor.

En fullvoksen løve har en bemerkelsesverdig styrke. Når de jakter i flokk, kan de slå overende og drepe dyr som veier over 1300 kilo. I den innledende fasen av jakten kan løvene komme opp i en hastighet på 60 kilometer i timen, men de kan ikke holde den farten særlig lenge. Det er derfor de sniker seg innpå byttet og så kaster seg over det. Løvinnene står for 90 prosent av jakten, men det er de større hannene som vanligvis forsyner seg først når måltidet starter. Når det er knapt med mat, er løvene noen ganger så sultne at de driver sine egne unger bort fra byttet.

Den jagede

For lang tid siden streifet den majestetiske løven omkring på hele det afrikanske kontinentet og i noen deler av Asia, Europa, India og Palestina. Siden den er en jeger, lever den i konkurranse med mennesket. Fordi løven var en trussel mot husdyrene og skadet mennesker, ble den et dyr som ble skutt så snart den ble sett. Befolkningseksplosjonen har i stor grad innskrenket løvens habitat. Utenfor Afrika finnes det i dag bare noen få hundre løver som lever i vill tilstand. Nå er løvene bare trygge for mennesker innenfor grensene av beskyttede områder og naturreservater.

Heldigvis er det forandringer i vente for dette praktfulle dyret. Bibelen beskriver en framtid der løven skal leve i fred med menneskene. (Jesaja 11: 6—9) Vår kjærlige Skaper vil snart gjøre dette til virkelighet. Da skal Afrikas majestetiske løve leve i fred og harmoni med resten av skaperverket.

[Fotnote]

[Ramme på side 19]

Når løven BRØLER

LØVER er kjent for sin unike evne til å utstøte høye brøl som kan høres på flere kilometers avstand. Løvens brøl er blitt ansett for å være en av «naturens mest imponerende lyder». Løver brøler vanligvis etter at mørket har falt på og ved daggry. Både hannen og hunnen brøler, og noen ganger kan hele flokken heve sin stemme i et felles brøl.

Vitenskapsfolk som studerer løver, mener at det er flere grunner til at løvene brøler. Hannløver brøler for å vise hvor deres territorialgrenser går, og for å uttrykke aggresjon og advare andre hannløver som kommer inn på deres territorium. Bibelen beskriver på en passende måte de aggressive, stolte og grådige assyriske og babylonske herskerne som brølende «ungløver med manke», som på en voldelig måte motarbeidet og fortærte Guds folk. — Jesaja 5: 29; Jeremia 50: 17.

Brøling hjelper også medlemmene av flokken til å finne hverandre igjen når de er blitt skilt på grunn av avstander eller av mørket. Etter at et bytte er nedlagt, vil brølingen hjelpe de andre i flokken til å finne stedet der måltidet venter. Bibelen henviser til dette særtrekket når den sier: «Lar en ungløve med manke sin røst lyde fra sitt skjulested når den ikke har fanget noe som helst?» — Amos 3: 4.

Overraskende nok bruker ikke løvene brøling som en jaktstrategi for å skremme byttet når de jager ville dyr. I sin bok The Behavior Guide to African Mammals sier Richard Estes at det ikke finnes «noe som tyder på at løver med overlegg brøler for å drive byttet inn i et bakholdsangrep (min erfaring er at byttedyr vanligvis ignorerer løvebrøl)».

Hvorfor sier da Bibelen at Satan «går omkring som en brølende løve og søker å sluke noen»? (1. Peter 5: 8) Selv om ville dyr ikke ser ut til å bli skremt av løvens brøl, er ikke det samme tilfellet med mennesker og husdyrene deres. Den fryktinngytende lyden av løvens brøl som gir gjenlyd i nattemørket, skremmer enhver som ikke er i sikkerhet bak en lukket dør. For lang tid siden ble det med rette sagt: «Det er en løve som har brølt! Hvem vil ikke da være redd?» — Amos 3: 8.

Satan gjør god bruk av frykt fordi han ønsker å skremme folk til å gjøre hans vilje. Men heldigvis har Guds folk en mektig alliert. Med en sterk tro på Jehovas støtte kan de lykkes i å motstå denne mektige ’brølende løven’. De kristne blir oppfordret til å «stå ham imot, faste i troen». — 1. Peter 5: 9.