Men vent nå litt! Det var noe som beveget seg like i nærheten – noe enormt og mørkt, en levende skikkelse. Den kom faretruende nær og stirret på ham. Et stort gap åpnet seg over ham og slukte ham!

Dette måtte være slutten. Men Jona opplevde noe helt spesielt. Han var fortsatt i live! Han var verken knust, fordøyd eller kvalt. Nei, han pustet fortsatt, selv om han var i det som normalt ville ha blitt hans grav. Jona ble sakte, men sikkert fylt av ærefrykt. Det var uten tvil hans Gud, Jehova, som hadde ’sørget for at en stor fisk slukte ham’.c – Jona 1:17.

Minuttene gikk og ble til timer. Der, i det dypeste mørket han noen gang hadde vært i, samlet han tankene sine og bad til Jehova Gud. Hans bønn, som er gjengitt i sin helhet i Jona, kapittel 2, forteller oss mye. Den viser at Jona hadde god kjennskap til Skriftene, for mye av innholdet refererer seg til Salmene. Den er også et uttrykk for en hjertevarmende egenskap: takknemlighet. Jona avsluttet sin bønn slik: «Jeg for min del vil med takksigelses røst ofre til deg. Det jeg har avlagt løfte om, vil jeg innfri. Frelsen tilhører Jehova.» – Jona 2:9.

Jona lærte at frelse er noe Jehova kan gi alle – hvor som helst og når som helst. Selv der, «i fiskens indre», fant Jehova sin ulykkelige tjener og reddet ham. (Jona 1:17) Det var bare Jehova som kunne ha holdt et menneske i live i buken på en stor fisk i tre dager og tre netter. Vi som lever nå, gjør vel i å huske på at Jehova er ’den Gud som har vår pust i sin hånd’. (Daniel 5:23) Vi kan takke ham for hvert åndedrag vi trekker, det at vi i det hele tatt eksisterer. Er vi takknemlige for det? Skylder vi ikke da Jehova å være lydige mot ham?

Hva så med Jona? Lærte han å vise takknemlighet mot Jehova ved å være lydig? Ja, det gjorde han. Etter tre dager og tre netter førte fisken Jona helt inn til stranden og ’spydde ham ut på det tørre land’. (Jona 2:10) Etter alt dette behøvde ikke Jona engang å svømme i land! Han måtte naturligvis finne veien fra stranden, hvor den nå enn var. Men det gikk ikke lang tid før hans takknemlighet ble satt på prøve. Jona 3:1, 2 sier: «Så kom Jehovas ord til Jona for annen gang, og det lød: ’Bryt opp, gå til Ninive, den store byen, og utrop den kunngjøring for henne som jeg taler til deg.’» Hva ville Jona gjøre?

Selv uten Guds inngripen skjer det noen ganger helt utrolige ting. Det er for eksempel blitt fortalt om en sjømann som i 1758 falt over bord i Middelhavet og ble slukt av en hai. Men så ble det avfyrt en kanon mot haien. Den ble truffet og spydde ut sjømannen, som kom fra det hele med livet i behold og bare så vidt ble skadet. Hvis historien er sann, vil vi nok si at den er bemerkelsesverdig, ja kanskje helt utrolig – men vi vil ikke kalle den et mirakel. Kan ikke Gud bruke sin makt til å utrette langt mer?

Skeptikere hevder også at det ikke er noe menneske som kan overleve inni en fisk i tre dager uten å bli kvalt. Men menneskene har vært kloke nok til å finne ut hvordan de kan fylle tanker med trykkluft, slik at det er mulig å puste under vann i lengre perioder. Skulle ikke da Gud kunne bruke sin makt og sin visdom, som er så uendelig mye større, til å holde Jona i live og gjøre det mulig for ham å puste i tre dager? Som en av Guds engler en gang sa til Maria, Jesu mor, er det «ingen erklæring [som] vil være umulig for Gud». – Lukas 1:37.