HJERTE

Det viktige organ som har som hovedfunksjon å pumpe blodet rundt i kroppen, slik at cellene blir tilført næring. – 3Mo 17: 14.

Hjertet inntar en fremtredende plass i Bibelen, ettersom det blir nevnt omkring tusen ganger på en eller annen måte. De hebraiske ordene (lev, levạv) og det greske ordet (kardịa) for «hjerte» blir brukt av bibelskribentene både i bokstavelig og i billedlig betydning.

Det bokstavelige hjerte. I noen forholdsvis få tilfeller nevner Bibelen det bokstavelige hjerte. Det fortelles for eksempel at Jehu skjøt Jehoram «mellom armene, slik at pilen gikk ut gjennom hjertet hans». – 2Kg 9: 24; se også 2Mo 28: 30.

Det symbolske hjerte. De aller fleste stedene hvor ordet «hjerte» forekommer i Bibelen, brukes det i symbolsk betydning. Det sies å stå for «den sentrale del generelt, det indre, og følgelig for det indre menneske slik det gir seg til kjenne i alle dets forskjellige former for virksomhet, i dets hengivenhet, i dets ønsker, følelser, pasjoner og målsettinger, i dets tanker, oppfatninger og fantasier, i dets visdom, kunnskap og ferdigheter, i dets trosoppfatninger og resonnementer og i dets minne og dets bevissthet». – Journal of the Society of Biblical Literature and Exegesis, 1882, s. 67.

Slik det symbolske hjerte blir omtalt i Bibelen, betegner det altså ikke bare setet for en persons følelser og motiver, og heller ikke bare intellektet. «Blant semittene . . . ble alt som var særegent for mennesket, både på følelsenes, forstandens og viljens område, tillagt hjertet.» Det er «det samlede indre menneske i motsetning til kjødet, som er det ytre og fysiske menneske». – L’emploi métaphorique des noms de parties du corps en hébreu et en akkadien av E. Dhorme, Paris 1963, s. 113, 114, 128.

Gud gransker hjerter; det som betyr noe for ham, er ikke det ytre, men hvordan en person er innerst inne. (Ord 17: 3; 24: 12; Sl 17: 3; 1Sa 16: 7) Bibelens råd er derfor: «Vokt ditt hjerte [hele det indre menneske] mer enn alt annet som skal voktes, for ut fra det går livets kilder.» (Ord 4: 23) Og kristne hustruer blir oppmuntret til ikke å legge hovedvekten på ytre pryd, men på «hjertets skjulte menneske i den uforgjengelige drakt, den stille og milde ånd, som er av stor verdi i Guds øyne». – 1Pe 3: 3, 4.

En del av de steder hvor ordet «hjerte» forekommer i Bibelen, blir oppmerksomheten tydeligvis henledet på tenkeevnen, men ikke i en slik betydning at den blir isolert fra resten av det som utgjør det indre menneske. Moses kom med denne oppfordringen til israelittene: «Og du skal gjenkalle i ditt hjerte [gjenkalle i ditt sinn, NW, fotn.], at Jehova er den sanne Gud.» Og senere sa han til dem: «Jehova [har] ikke gitt dere et hjerte [et sinn, NW, fotn.] som kan forstå.» (5Mo 4: 39; 29: 4) At hjertet også kan omfatte forstanden eller intellektet, framgår av flere skriftsteder i både De hebraiske og De kristne greske skrifter hvor det settes i forbindelse med «tanker» (Mt 9: 4), ’resonnering’ (Mr 2: 6), ’forstand’ eller det «å forstå» (1Kg 3: 12; Mr 6: 52) og «kunnskap» (Ord 15: 14).

Våre motiver, eller beveggrunner, drivkraften bak vår atferd, er en annen viktig side av det indre menneske som blir framstilt ved «hjertet». Det sies for eksempel at «alle som ble drevet av sitt hjerte», kom med bidrag til byggingen av tabernaklet. (2Mo 35: 21, 26, 29; 36: 2) Haman «dristet seg» (bokst.: fylte sitt hjerte) til å tenke ut en ondsinnet plan mot jødene. (Est 7: 5, NW, fotn.; Apg 5: 3) Hebreerne 4: 12 forklarer at Guds ord, hans løfte, er som et skarpt sverd og kan «skjelne hjertets tanker og hensikter». Jesus omtalte også hjertet som drivkraften bak vår atferd, enten den er god eller ond. (Mt 15: 19; Lu 6: 45) Når det gjelder det å framelske de rette motiver, advarer Bibelen oss mot å la vårt forhold til andre bli besmittet av et ønske om å oppnå selvisk vinning (Jud 16) eller å la vårt liv være preget av kjærlighet til penger eller en hang til rikdom. (1Ti 6: 9, 10; Ord 23: 4, 5) Den tilskynder oss til i stedet å tjene Gud på grunnlag av ekte kjærlighet til ham (1Jo 5: 3; 5Mo 11: 13) og å vise selvoppofrende kjærlighet i vår omgang med våre trosfeller (Joh 15: 12, 13). Dessuten tilskynder den oss til å gjøre det til en vane å elske våre medmennesker slik som vi elsker oss selv. (Lu 10: 27–37; Ga 6: 10) Å framelske slike motiver innbefatter naturligvis bruk av tenkeevnen. – Sl 119: 2, 24, 111.

Hvordan det står til med vårt symbolske hjerte, avspeiler seg i vår holdning, eller innstilling, som kan være enten stolt eller ydmyk. (Ord 16: 5; Mt 11: 29) Våre følelser og sinnsstemninger er også en del av dette indre menneske. De innbefatter kjærlighet (5Mo 6: 5; 1Pe 1: 22), glede (5Mo 28: 47; Joh 16: 22), sorg og smerte (Ne 2: 2; Ro 9: 2) og hat (3Mo 19: 17). Hjertet kan således være ’urolig’ (Jes 35: 4) eller «gjennomboret» på grunn av nød (Sl 109: 22), eller det kan «smelte» av frykt for lidelser og trengsler (5Mo 20: 8). Når sinnet og hjertet blir nevnt sammen i De kristne greske skrifter, står «sinnet» for forstanden, mens «hjertet» betegner det indre menneskes ønsker, følelser og stemninger. Jesus sa for eksempel: «Du skal elske Jehova din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn.» (Mt 22: 37) Han viste dermed at en persons ønsker, følelser og stemninger må avspeile vedkommendes kjærlighet til Gud, men også at denne kjærligheten må komme til uttrykk ved den måten en person bruker sine mentale evner på, for eksempel ved at han tilegner seg kunnskap om Gud og Kristus. – Joh 17: 3.

Disse funksjoner, egenskaper, følelser og evner og anlegg blir ikke forbundet med det bokstavelige hjerte, men med det symbolske hjerte, som representerer den samlede indre personlighet.

Hjertet kan være «forrædersk». Selv om Adam var fullkommen, tillot han sitt hjerte å bli lokket eller forledet; han forkastet sannheten og vendte seg bort fra Gud. (Se Jak 1: 14, 15.) Som følge av dette er alle mennesker, som er etterkommere av den falne Adam, unnfanget i synd og frambrakt med misgjerning. (Sl 51: 5) Etter vannflommen sa Gud om den syndige menneskehet i sin alminnelighet: «Menneskehjertets tilbøyelighet er ond helt fra ungdommen av.» – 1Mo 8: 21.

Gud sa til det opprørske Juda: «Hjertet er mer forrædersk enn noe annet, og desperat.» (Jer 17: 9) Dette bør tjene som en kraftig advarsel til alle som søker å behage Gud – de bør ikke bare tenke på det andre mennesker ser, men på hvordan de virkelig er i det indre menneske. En person kan ha vært en kristen i mange år, ha god bibelkunnskap og føle seg sikker på at han kan klare enhver situasjon som måtte oppstå. Men selv om han utmerket godt vet at en bestemt handling er gal og blir tydelig fordømt av Gud, kan tanker og ønsker som han i det skjulte har dyrket og nærte, forlede ham til å synde.

Det er derfor viktig at en kristen – selv om han kjenner sannheten og anser seg selv for å være moden – husker at hjertet kan være forrædersk, og passer på at han ikke utsetter seg for fristelse. – Mt 6: 13; 1Kt 10: 8–12.

Om å tjene med «et helt hjerte». Det bokstavelige hjerte må være helt for å kunne fungere normalt. Det symbolske hjerte kan imidlertid være delt. David bad: «Foren mitt hjerte til å frykte ditt navn», noe som viser at hjertet kan være delt med hensyn til hva en nærer hengivenhet og ærefrykt for. (Sl 86: 11) En er da ’halvhjertet’, lunken i sin tilbedelse av Gud. (Sl 119: 113; Åp 3: 16) En kan også ha «et dobbelt hjerte» (bokst.: et hjerte og et hjerte) og forsøke å tjene to herrer eller bedragersk si én ting, mens en tenker noe annet. (1Kr 12: 33; Sl 12: 2, NW, fotn.) Jesus fordømte kraftig et slikt tvehjertet hykleri. – Mt 15: 7, 8.

Hvis en søker å behage Gud, må en verken være halvhjertet eller tvehjertet; en må tjene ham med et helt hjerte. (1Kr 28: 9) Dette krever at en gjør seg iherdige anstrengelser, ettersom hjertet jo er desperat og har onde tilbøyeligheter. (Jer 17: 9, 10; 1Mo 8: 21) Noe som er til hjelp når det gjelder å bevare et helt hjerte, er: inderlige bønner (Sl 119: 145; Kla 3: 41), regelmessig studium av Guds Ord (Esr 7: 10; Ord 15: 28), nidkjær deltagelse i forkynnelsen av det gode budskap (jf. Jer 20: 9) og samvær med andre som har et hjerte som er helt overfor Jehova (Jf. 2Kg 10: 15, 16).

Hva vil det si å ’mangle hjerte’?

Bibelen taler flere steder om at noen «mangler hjerte». Lexicon in Veteris Testamenti Libros (av Koehler og Baumgartner, Leiden 1958, s. 470) sier at det betyr å være «uten forstand». I A Hebrew and English Lexicon of the Old Testament av William Gesenius (oversatt av E. Robinson, 1836, s. 517) sies det at en slik person er «blottet for forstand». Det er en tilstand som kjennetegner den som mangler god dømmekraft eller skjelneevne. Det å ’mangle hjerte’ står således i motsetning til det å ha ’forstand’ (Ord 10: 13) og «skjelneevne» (Ord 11: 12; 15: 21). Andre steder heter det at den som ’mangler hjerte’, er ’uerfaren’ eller er en ’dåre’, det vil si mangler visdom. (Ord 7: 7; 9: 1–9, 16; 10: 21) Å ’mangle hjerte’ betyr således å mangle de positive egenskaper som blir satt i forbindelse med hele det indre menneske.

At uttrykket ’mangle hjerte’ innbefatter tanken om å mangle god dømmekraft eller skjelneevne, framgår av sammenhengen de stedene hvor det er brukt i Bibelen. I Ordspråkene 6: 32 sier vismannen at den som begår ekteskapsbrudd, «mangler hjerte». Andre oversettelser sier her: «er uten forstand» (EN), «er uten forstand i sitt hjerte» (NB), ’er tankeløs’ (NO), «mangler dømmekraft» (NIV), er «en tåpelig dåre» (NE). En ekteskapsbryter er «en tåpelig dåre» i betraktning av de bitre fruktene av en slik seksuell umoral. (Ord 1: 2–4; 6: 23–35; 7: 7, 21–27) Utvendig virker han kanskje som en aktverdig person, men hans indre menneske har alvorlige mangler.

Et annet ordspråk sier: «En mann som mangler hjerte [forstand, Ro], gir håndslag [en gest som innebar at en avtale ble stadfestet], idet han stiller full sikkerhet for sin neste.» (Ord 17: 18) En slik person inngår, kanskje ledet av følelser, en avtale som lett kan påføre ham et tap og bringe ham i alvorlige økonomiske vanskeligheter. Selv om han gjør det i god mening eller har prisverdige motiver, røper han mangel på god dømmekraft.

Som en motsetning til det å ’mangle hjerte’ taler Ordspråkene også om det å ’erverve seg et hjerte’. Som det heter i Ordspråkene 19: 8: «Den som erverver seg et hjerte, elsker sin egen sjel. Den som vokter skjelneevnen, vil finne det som er godt.» Han vier sitt indre menneske, hvordan han er innerst inne, alvorlig oppmerksomhet. Med sin forstand tilegner han seg nøyaktig kunnskap om Gud og hans veier; han mediterer over det han lærer, og bestreber seg på å leve etter det. Han er omhyggelig med å forme sine ønsker og følelser, sin innstilling og sine mål i livet i samsvar med det han vet Gud vil godkjenne. Dette gagner ham selv, og han viser på denne måten at han «elsker sin egen sjel». Ved at han bygger opp det indre menneske, ’vokter han skjelneevnen’; han styrker på gagnlige måter de faktorer som har stor innvirkning på hans evne til å tenke klart og handle forstandig.

Guds hjerte. Bibelen åpenbarer at Jehova har følelser. Det heter derfor at han har et «hjerte». På vannflommens tid følte han seg «såret i sitt hjerte», for det gjorde ham ondt at menneskene hadde forkastet hans rettferdige styre, slik at han ikke lenger kunne være deres velgjører, men i stedet måtte tilintetgjøre dem. (1Mo 6: 6) Derimot ’gleder’ hans «hjerte» seg når hans tjenere er trofaste. (Ord 27: 11) En slik grusomhet som det å ofre mennesker som brennofre, en skikk som noen av de frafalne israelittene hadde antatt, var aldri ’oppkommet i hans hjerte’, noe som også viser at han ikke er en Gud som straffer med evig pine. – Jer 7: 31; 19: 5.

En tings midte. Ettersom hjertet har en sentral plass i kroppen, blir det noen ganger brukt billedlig som et uttrykk for at noe er midt i noe annet. Det tales for eksempel om «jordens hjerte» (Mt 12: 40), «havets hjerte» (2Mo 15: 8; Jon 2: 3) og «hjertet av det store treet» (2Sa 18: 14). Og det uttrykket som gjengis med «midthimmelen» i 5. Mosebok 4: 11, betyr bokstavelig «himmelens hjerte». – Se NW, fotn.

Profetisk. I profetien i Daniel 7: 4 sies det at det dyret som var likt en løve (et symbol på det babylonske verdensrike), ble reist opp på to føtter, og at det ble gitt det «et menneskehjerte». Dette er en symbolsk beskrivelse av at dyret ikke lenger hadde «løvens hjerte», det vil si løvens mot. (2Sa 17: 10) Det led nederlag overfor den symbolske bjørnen, Medo-Persia. – Da 7: 5; se DYR, SYMBOLSKE.