Han lærte å være barmhjertig

 1. Hva slags reise lå foran Jona, og hva følte han når han tenkte på den byen han var på vei til?

JONA ville få god tid til å tenke. Han skulle tilbakelegge over 80 mil til fots, en reise som ville ta omtrent en måned, kanskje enda lenger. Først måtte han bestemme seg for hvilken vei han skulle ta – om han skulle velge den korteste ruten eller en lengre, men tryggere rute. Så måtte han traske jevnt og trutt gjennom utallige daler og fjellpass. Han måtte sannsynligvis gå rundt den store syriske ørkenen, vade over slike elver som den mektige Eufrat og søke husly hos fremmede i byer og landsbyer i Syria, Mesopotamia og Assyria. Mens han gikk, tenkte han utvilsomt på den byen som han var så redd for å komme til, og som han nærmet seg for hvert skritt han tok – Ninive.

 2. Hvordan hadde Jona lært at han ikke kunne flykte fra sitt oppdrag?

² Én ting var Jona sikker på: Han kunne ikke snu og flykte fra dette oppdraget. Det hadde han prøvd før. Som vi så i forrige kapittel, underviste Jehova tålmodig sin profet ved å sende en storm ute på havet og ved å redde ham mirakuløst ved hjelp av en stor fisk. Tre dager senere ble Jona spydd levende ut på en strand, fylt av ærefrykt og som en langt mer føyelig mann. – Jona, kap. 1 og 2.

 3. Hvilken egenskap hadde Jehova lagt for dagen overfor Jona, og hvilket spørsmål oppstår?

³ Da Jehova for andre gang befalte Jona å dra til Ninive, la profeten lydig ut på den lange reisen østover. (Les Jona 3:1–3.) Men hadde han virkelig latt Jehovas tukt forandre ham? Jehova hadde vist ham barmhjertighet, reddet ham fra å drukne, avholdt seg fra å straffe ham for hans opprørske handlemåte og gitt ham en ny mulighet til å utføre sitt oppdrag. Hadde Jona lært å være barmhjertig mot andre etter alt dette? Det er ofte vanskelig for ufullkomne mennesker å lære å vise barmhjertighet. La oss se hvilket utbytte vi kan ha av å studere det Jona opplevde.

4, 5. Hvorfor omtalte Jehova Ninive som «den store byen», og hva lærer dette oss om ham?

⁴ Jona betraktet ikke Ninive på samme måte som Jehova. Vi leser: «Nå viste det seg at Ninive var en stor by for Gud.» (Jona 3:3) Jonas beretning viser at Jehova tre ganger omtalte byen som «Ninive, den store byen». (Jona 1:2; 3:2; 4:11) Hvorfor var denne byen stor, eller betydningsfull, for Jehova?

⁵ Ninive var en gammel by, en av de første byene Nimrod grunnla etter vannflommen. Den utgjorde en storbyregion som tydeligvis omfattet flere andre byer. Det tok tre dager å gå fra den ene enden av byen til den andre. (1. Mos 10:11; Jona 3:3) Ninive var en imponerende by – med storslagne templer, sterke murer og andre byggverk. Men ingen av disse faktorene gjorde byen betydningsfull i Jehova Guds øyne. Det som betydde noe for ham, var folket i byen. Sammenlignet med andre byer på den tiden hadde Ninive svært mange innbyggere. Trass i at de gjorde det som var ondt, brydde Jehova seg om dem. Han setter menneskers liv høyt og er opptatt av at hver enkelt har mulighet til å angre og lære å gjøre det som er rett.

 6. (a) Hvorfor kan Jona ha følt at Ninive virket skremmende? (Se også fotnoten.) (b) Hva lærer vi om Jona når vi leser om det forkynnelsesarbeidet han utførte?

⁶ Da Jona til slutt kom fram til Ninive, kan den store befolkningen på over 120 000 mennesker ha fått ham til å føle at byen var enda mer skremmende.a Han gikk en hel dag og kom lenger og lenger inn i den folkerike storbyen, kanskje på utkikk etter et passende, sentralt sted hvor han kunne overbringe sitt budskap. Hvordan kommuniserte han med disse menneskene? Hadde han lært seg assyrisk? Eller gav Jehova ham evnen til å snakke assyrisk ved hjelp av et mirakel? Det vet vi ikke. Det kan være at Jona uttalte sitt budskap på sitt eget språk, hebraisk, og at han brukte en tolk for å få overbrakt det til ninivittene. Uansett var hans budskap enkelt, og det ville sannsynligvis ikke gjøre ham populær: «Bare førti dager til, og Ninive vil bli omstyrtet.» (Jona 3:4) Han forkynte dette frimodig gjentatte ganger. På den måten viste han bemerkelsesverdig stort mot og stor tro, egenskaper som de kristne i dag trenger mer enn noen gang.

7, 8. (a) Hvordan reagerte folk i Ninive på Jonas budskap? (b) Hva gjorde kongen i Ninive da han fikk høre hva Jona forkynte?

⁷ Jonas budskap vakte ninivittenes oppmerksomhet. Han var helt sikkert forberedt på at hans budskap ville framkalle en fiendtlig og voldsom reaksjon. Men isteden skjedde det noe helt uventet. Folk lyttet! Det han hadde sagt, spredte seg som ild i tørt gress. Snart snakket hele byen om Jonas domsbudskap. (Les Jona 3:5.) Rike og fattige, unge og gamle – alle ble grepet av den samme angrende holdningen. De avstod fra å spise. Snart kom folkets reaksjon kongen for øre.

⁸ Kongen reagerte også positivt på Jonas budskap. Han ble grepet av gudsfrykt, reiste seg fra tronen, tok av seg sine praktfulle kongelige klær, kledde seg i likhet med folket i sekkelerret og satte seg til og med «i asken». Sammen med sine «stormenn» gav han påbud om at den fasten som folket hadde begynt med på egen hånd, skulle være en offisiell faste for alle i landet. Han gav også påbud om at alle skulle være kledd i sekkelerret, til og med husdyrene.b Han erkjente ydmykt at hans folk hadde gjort seg skyldig i ondskap og vold. Kongen gav også uttrykk for håp om at den sanne Gud ville vise barmhjertighet når han så deres anger: «Hvem vet om ikke den sanne Gud . . . vender om fra sin brennende vrede, så vi ikke går til grunne?» – Jona 3:6–9.

 9. Hva har noen kritikere stilt seg tvilende til angående ninivittene, men hvordan vet vi at kritikerne tar feil?

⁹ Noen kritikere tviler på at ninivittene kan ha forandret holdning så raskt. Men ifølge bibelkommentatorer var en slik reaksjon helt i samsvar med den overtroiske og ustabile natur som preget folk i slike oldtidskulturer. Og ikke nok med det, vi kan være sikre på at slike kritikere tar feil, for Jesus Kristus selv sa senere at ninivittene angret. (Les Matteus 12:41.) Jesus visste hva han snakket om, for han hadde levd i himmelen og vært vitne til alt det som hadde skjedd. (Joh 8:57, 58) Vi bør aldri gå ut fra at det er umulig for enkelte mennesker å angre – uansett hvor ondskapsfulle de kan virke. Bare Jehova kan se hva som bor i menneskehjertet.

10, 11. (a) Hvordan reagerte Jehova da ninivittene angret? (b) Hvordan kan vi være sikre på at Jehovas dom ikke var feilaktig?

¹⁰ Hvordan reagerte Jehova da ninivittene angret? Jona skrev senere: «Den sanne Gud så deres gjerninger, at de hadde vendt om fra sin onde vei; og den sanne Gud følte da beklagelse med hensyn til den ulykke som han hadde talt om å føre over dem; og han gjorde det ikke.» – Jona 3:10.

¹¹ Betyr dette at Jehova kom fram til at hans dom over Ninive hadde vært feilaktig? Nei. Bibelen viser at Jehova er fullkomment rettferdig. (Les 5. Mosebok 32:4.) Det som skjedde, var ganske enkelt at Jehovas rettferdige harme mot Ninive opphørte. Han la merke til forandringen hos disse menneskene, og han så at det ikke lenger ville være på sin plass å straffe dem. Denne forandringen gjorde det mulig for Gud å vise barmhjertighet.

12, 13. (a) Hvordan viser Jehova at han er rimelig, fleksibel og barmhjertig? (b) Hvorfor var ikke Jonas profeti falsk?

¹² Jehova er ikke en ubøyelig, kald eller hard Gud, slik han ofte blir framstilt av religiøse ledere. Tvert imot – han er rimelig, fleksibel og barmhjertig. Når han bestemmer seg for å straffe de onde, lar han først sine representanter på jorden komme med advarsler, for han vil gjerne at de onde skal gjøre som ninivittene gjorde – angre og forandre sin handlemåte. (Esek 33:11) Jehova sa til sin profet Jeremia: «Når som helst jeg taler mot en nasjon og mot et rike for å rykke opp og rive ned og tilintetgjøre og den nasjonen virkelig vender om fra sin ondskap som jeg talte imot, da vil jeg føle beklagelse med hensyn til den ulykke som jeg hadde tenkt å føre over den.» – Jer 18:7, 8.

¹³ Var Jonas profeti falsk? Nei, den tjente sin hensikt som en advarsel. Det som lå til grunn for advarselen, var ninivittenes onde handlemåte, som de senere vendte seg bort fra. Hvis ninivittene begynte å gjøre det onde igjen, ville Gud fullbyrde den samme dommen over dem. Det var nettopp det som skjedde senere. – Sef 2:13–15.

14. Hvordan reagerte Jona da Jehova viste ninivittene barmhjertighet?

¹⁴ Hvordan reagerte Jona da ødeleggelsen ikke kom på det tidspunktet som han hadde regnet med? Vi leser: «Men dette mishaget i høy grad Jona, og han ble opptent av vrede.» (Jona 4:1) Jona bad til og med en bønn som høres ut som en irettesettelse av Den Allmektige! Jona antydet at han like gjerne kunne ha holdt seg hjemme, ‘på sin egen grunn’. Han påstod at han hele tiden hadde visst at Jehova ikke ville bringe ulykke over Ninive, og brukte det til og med som en unnskyldning for at han hadde prøvd å rømme til Tarsis. Så bad han om å få dø og sa at det var bedre at han døde, enn at han levde. – Les Jona 4:2, 3.

15. (a) Hva kan ha vært grunnen til at Jona ble ulykkelig og sint? (b) Hvordan behandlet Jehova sin ulykkelige profet?

¹⁵ Hva var det som plaget Jona? Vi vet ikke hva han tenkte, men vi vet at han hadde forkynt et domsbudskap mot Ninive for alle disse menneskene. De hadde trodd på ham. Og nå ble ikke dommen fullbyrdet. Var han redd for å bli latterliggjort eller for å bli kalt en falsk profet? Han gledet seg i hvert fall ikke over folkets anger eller over Jehovas barmhjertighet. Det ser derimot ut til at han sank dypere og dypere ned i en tilstand av bitterhet, selvmedlidenhet og såret stolthet. Likevel så Jonas barmhjertige Gud tydeligvis noe godt i denne ulykkelige profeten. Jehova straffet ikke Jona for hans respektløshet, men stilte ham ganske enkelt et vennlig, men ransakende spørsmål: «Er det med rette du er blitt opptent av vrede?» (Jona 4:4) Svarte Jona på spørsmålet? Det sier ikke beretningen noe om.

16. I hvilke forbindelser kan noen ha et annet syn enn Gud, og hva kan vi lære av Jonas eksempel?

¹⁶ Det er lett å fordømme Jona på grunn av hans oppførsel, men vi bør huske at det ikke er uvanlig at ufullkomne mennesker ser annerledes på noe enn det Gud gjør. Noen mener at Jehova burde ha forhindret en bestemt tragedie, at han raskt burde ha fullbyrdet dommen over de onde, eller at han for lengst burde ha gjort ende på hele den nåværende verdensordning. Jonas eksempel minner oss om at hvis vi har et annet syn enn Jehova Gud, er det alltid vårt synspunkt som trenger å justeres – aldri hans.

17, 18. (a) Hva gjorde Jona etter at han forlot Ninive? (b) Hvordan virket Jehovas mirakler i forbindelse med en flaskegresskarplante på Jona?

¹⁷ Den ulykkelige profeten forlot Ninive, men han satte ikke kursen hjemover. Isteden drog han østover, til et fjellområde hvor det var utsikt over byen. Han laget seg en liten løvhytte og satte seg for å vente – og for å holde øye med Ninive. Kanskje han ikke hadde gitt opp håpet om å få se byen bli ødelagt. Hvordan ville Jehova lære denne stivnakkete mannen å vise barmhjertighet?

¹⁸ Jehova sørget for at det vokste opp en flaskegresskarplante i løpet av natten. Da Jona våknet, fikk han se den frodige planten. Den hadde brede blad og gav mye mer skygge enn den spinkle løvhytten hans kunne gi. Han ble lysere til sinns. «Jona begynte å glede seg storlig» over planten, kanskje fordi han betraktet det at den vokste opp på mirakuløst vis, som et tegn på Guds velsignelse og godkjennelse. Men Jehova ønsket ikke bare å gi Jona lindring for heten og dempe hans uberettigede vrede. Han ønsket å nå Jonas hjerte. Jehova utførte derfor flere mirakler. Han sørget for at en orm stakk planten slik at den døde. Så sendte han «en brennende østavind», som førte til at Jona «holdt på å besvime» på grunn av varmen. Jona ble nedslått og bitter og bad igjen til Gud om at han måtte få dø. – Jona 4:6–8.

19, 20. Hvordan resonnerte Jehova med Jona ut fra det som skjedde med flaskegresskarplanten?

¹⁹ Jehova spurte på nytt Jona om det var med rette han var sint, denne gangen fordi flaskegresskarplanten hadde visnet. Jona angret ikke, men rettferdiggjorde seg selv. Han sa: «Det er med rette jeg er blitt opptent av vrede, like til døden.» Nå var tiden moden til at Jehova kunne lære Jona noe viktig om barmhjertighet. – Jona 4:9.

²⁰ Gud hjalp Jona til å resonnere. Han påpekte at Jona var bedrøvet over at en plante hadde visnet – en plante som hadde vokst opp i løpet av en natt, og som Jona verken hadde plantet eller fått til å vokse. Til slutt sa Gud: «Skulle da ikke jeg være bedrøvet over Ninive, den store byen, hvor det finnes mer enn hundre og tjue tusen mennesker som ikke vet forskjell på høyre og venstre – foruten mange husdyr?» – Jona 4:10, 11.c

21. (a) Hva lærte Jehova sin profet ved hjelp av anskuelsesundervisning? (b) Hvordan kan beretningen om Jona hjelpe oss til å foreta en ærlig selvransakelse?

²¹ Oppfatter du den fulle betydningen av Jehovas anskuelsesundervisning? Jona hadde aldri gjort noe for å få planten til å vokse. Jehova, derimot, var Kilden til liv for ninivittene, og han hadde sørget for dem, slik han gjør med alle skapninger på jorden. Hvordan kunne Jona sette en enkelt plante høyere enn 120 000 mennesker og alle husdyrene deres? Var det ikke fordi han hadde tillatt seg å tenke selvisk? Det var jo fordi han selv hadde hatt nytte av planten, at han ble bedrøvet da den døde. Var ikke hans vrede i forbindelse med Ninive også en følge av selviske motiver – et hovmodig ønske om ikke å tape ansikt, om å få rett? Beretningen om Jona kan hjelpe oss til å foreta en ærlig selvransakelse. Hvem av oss er vel immune mot slike selviske tendenser? Vi bør virkelig være takknemlige for at Jehova tålmodig lærer oss å være mer uselviske, mer medfølende, mer barmhjertige – slik han er.

22. (a) Hva lærte Jona tydeligvis av Jehovas kloke veiledning om barmhjertighet? (b) Hva må vi alle lære?

²² Spørsmålet er: Lærte Jona av den undervisningen han fikk? I slutten av den boken som bærer hans navn, blir Jehovas spørsmål hengende i luften. Noen kritikere beklager seg kanskje over at Jona ikke gav noe svar. Men boken i seg selv utgjør faktisk et svar. Det er all grunn til å tro at det var Jona selv som skrev den boken som bærer hans navn. Se for deg profeten mens han skriver denne beretningen. Han er igjen trygt tilbake i sitt hjemland, og vi ser ham for oss – en eldre, klokere og mer ydmyk mann som bedrøvet rister på hodet mens han beskriver sine egne feil, sitt opprør og sin hardnakkete motvilje mot å vise barmhjertighet. Det er tydelig at Jona lærte noe viktig av Jehovas kloke veiledning. Han lærte å være barmhjertig. Vil det samme kunne sies om oss? – Les Matteus 5:7.