Gud hjalp Jona til å resonnere ved å si at han som profet var bedrøvet over en plante som hadde vokst opp i løpet av natten, en plante som han verken hadde plantet eller fått til å vokse. Til slutt sa Gud: «Skulle da ikke jeg være bedrøvet over Ninive, den store byen, hvor det finnes mer enn hundre og tjue tusen mennesker som ikke vet forskjell på høyre og venstre – foruten mange husdyr?» – Jona 4:10, 11.d

Oppfatter du poenget i det Jehova ønsket å lære Jona? Jona hadde aldri gjort noe for å få planten til å vokse. Jehova, derimot, var Kilden til liv for ninivittene, og han hadde sørget for dem, slik han gjør med alle skapninger på jorden. Hvordan kunne Jona sette en enkelt plante høyere enn 120 000 mennesker og alle husdyrene deres? Var det ikke fordi han hadde tillatt seg å tenke selvisk? Det var tross alt fordi planten hadde vært til nytte for ham selv at han ble ulykkelig over at den døde. Var ikke hans vrede over Ninive også en følge av selviske motiver – et hovmodig ønske om ikke å tape ansikt, om å få rett?

Jona fikk sannelig en grundig leksjon! Men spørsmålet er: Lærte Jona noe av den? Den boken som bærer hans navn, avslutter med Jehovas ubesvarte spørsmål, et spørsmål som fortsatt henger i luften. Noen kritikere beklager seg kanskje over at Jona aldri gav noe svar på dette spørsmålet. Men boken i seg selv utgjør faktisk et svar. Det er mye som tyder på at det var Jona som skrev den boken som bærer hans navn. Se for deg profeten mens han skriver denne beretningen. Han er igjen trygt tilbake i sitt hjemland, og vi kan formelig se en eldre, klokere og mer ydmyk mann som bedrøvet rister på hodet mens han beskriver sine egne feil, sitt opprør og sin motvilje mot å vise barmhjertighet. Jona må helt klart ha lært av Jehovas kloke rettledning. Han lærte å vise barmhjertighet. Kommer vi til å lære det?