SLANGE

[hebr. nachạsj, tannịn, tsẹfaʽ, tsifʽonị; gr. ọfis].

Et langstrakt, skjellete, lemmeløst krypdyr. En slange beveger seg ved å krype på buken, og fordi den har hodet så nær bakken, kan det virke som om tungen med sin spillende bevegelse slikker støv. (1Mo 3: 14) Det finnes over 30 slangearter i Israel.

Det hebraiske ordet nachạsj er etter alt å dømme en fellesbetegnelse som kan brukes om alle slanger og slangelignende dyr, og det blir ofte brukt sammen med andre hebraiske ord som betegner bestemte slangearter. (Sl 58: 4; 140: 3; Ord 23: 32) Dans stamme blir for eksempel først sammenlignet med «en slange [nachạsj ]» og deretter med «en hornslange [sjefifọn]» som ligger ved veien og gjør utfall mot Israels fiender. (1Mo 49: 17) Det hebraiske ordet nachạsj svarer til det greske ordet ọfis, som også er en fellesbetegnelse. Mange av de slangene som finnes i Israel i vår tid, er ikke giftige, men i Bibelen omtales hovedsakelig farlige eller giftige slanger.

De hebraiske ordene tsẹfaʽ og tsif ʽonị blir ifølge flere leksikografer brukt om giftslanger, og det er mulig at den hebraiske uttalen av disse ordene er en etterligning av den hvesende lyden disse slangene utstøter når noen nærmer seg dem. Begge betegnelsene kan referere til en eller annen hoggormart, men kan ikke med sikkerhet knyttes til en bestemt art. I noen bibeloversettelser blir disse ordene gjengitt med «basilisk» i Jesaja 11: 8; 14: 29; 59: 5; Jeremia 8: 17 – en gjengivelse som ikke er så heldig, ettersom «basilisk» blant annet er en betegnelse på et fabeldyr. – Se EN, NB, KJ.

I beretningen om at Moses’ stav ble til en slange (2Mo 7: 9–13), er det hebraiske ordet tannịn brukt. I betraktning av at dette ordet i andre skriftsteder blir brukt om et «havuhyre», refererer det sannsynligvis her til en «stor slange». (1Mo 1: 21; Job 7: 12; Sl 74: 13; 148: 7; Jes 27: 1; 51: 9) Andre skriftsteder hvor uttrykket helt klart blir brukt om giftige slanger, er 5. Mosebok 32: 33 og Salme 91: 13, hvor også kobraen er nevnt. En kilde i Jerusalem i tiden etter landflyktigheten ble kalt «Den store slanges kilde». – Ne 2: 13.

En slanges karakteristiske egenskaper blir omtalt i forskjellige skriftsteder: dens glidende bevegelse (Job 26: 13), det at den biter og kan gjemme seg i steinmurer (For 10: 8, 11; Am 5: 19) og dens forsiktighet (1Mo 3: 1). Jesus henviste til den sistnevnte egenskapen da han sa hvordan hans disipler burde opptre når de befant seg blant ulvlignende motstandere. – Mt 10: 16.

En fremtredende britisk zoolog, H.W. Parker, skriver følgende om slangens ’forsiktighet’ i sin bok Snakes: A Natural History (1977, s. 49): «Selv når siste forsvarslinje er nådd, kan motangrepets første stadier være mer simulerte enn reelle. Den gjør hyppige utfall med tilsynelatende villskap, men uten å ramme målet, og noen ganger til og med uten å åpne munnen. På dette stadium er det heller ikke uvanlig at slangen forsiktig ruller seg ut for å bli klar til en rask tilbaketrekning og flukt hvis fienden viker tilbake. Men når det til slutt kommer til et totalangrep, følger den det mønsteret den vanligvis benytter når den sikrer seg et bytte, men med enda større intensitet. Arter som normalt biter og deretter slipper sitt bytte eller bare holder det fast, biter flere ganger eller river og sliter i angriperen.»

Brukt billedlig. Slanger og forhold som er knyttet til slanger, blir nevnt i billedlig sammenheng i mange skriftsteder: De ondes løgner blir sammenlignet med slangens gift (Sl 58: 3, 4), den skarpe tungen til folk som tenker ut ondt, blir sammenlignet med en slanges tunge (Sl 140: 3), og for mye vin sies å bite som en slange (Ord 23: 32). Når det står at «slangen skal ha støv til føde», er det et billedlig uttrykk for at det ikke skal voldes skade eller ødelegges noe blant dem som utgjør Jehovas gjenreiste folk. – Jes 65: 25.

Slanger blir også nevnt i symbolsk betydning i Guds domsbudskaper mot visse nasjoner, for eksempel Filistea (Jes 14: 29), det troløse Juda (Jer 8: 17) og Egypt. Egypts røst blir sammenlignet med røsten av en slange, antagelig enten med tanke på hvordan slangen hveser når den trekker seg tilbake etter et nederlag, eller med tanke på hvor svak Egypt som nasjon er i røsten når ulykken rammer landet. (Jer 46: 22) Det siste eksemplet var sannsynligvis også ment som en avsløring av hvor nytteløst det var at de egyptiske faraoer bar en uraeus, en figur som forestilte den hellige slangen, foran på sin hodepryd som et tegn på slangegudinnen Uatchits beskyttelse. I Mika 7: 17 blir det forutsagt at alle nasjoner som står Guds folk imot, skal bli nødt til å «slikke støv som slangene». – Se også Am 9: 3.

I Jeremia 51: 34, 35 sies det at «hun som bor i Sion» sammenligner kong Nebukadnesar med «en stor slange» som har slukt henne.

Satan Djevelen. I Åpenbaringen 12: 9 og 20: 2 blir Guds hovedmotstander, Satan, omtalt som «den opprinnelige slange», tydeligvis fordi han benyttet seg av en bokstavelig slange i Eden da han kommuniserte med kvinnen. (1Mo 3: 1–15) Som «den opprinnelige slange» er han også i åndelig forstand opphavet til andre motstandere av Gud. Jesus kalte derfor slike motstandere for «slanger, hoggormyngel». – Mt 23: 33; jf. Joh 8: 44; 1Jo 3: 12.

I falsk religion. Slangen ble benyttet som symbol i mange hedenske religioner og ble ofte vist religiøs hengivenhet. (BILDER: bd. 2, s. 530) I Mesopotamia, Kanaan og Egypt var slanger et symbol på fruktbarhet og på sexgudinner. To sammenslyngede slanger ble benyttet som et symbol på fruktbarhet ved seksuell forening, og fordi en slange gang på gang skifter ham, ble den brukt som et symbol på fortsatt liv.

Kong Hiskia grep inn for å fjerne enhver form for slangedyrkelse blant sine undersåtter ved å knuse den kobberslangen som var blitt brukt på Moses’ tid da folket ble angrepet av giftslanger i ødemarken. – 4Mo 21: 6–9; 2Kg 18: 4; se ILDSLANGE; KOBBERSLANGEN.