TILINTETGJØRELSE

Det å utslette, ødelegge fullstendig. Når Bibelen drøfter ødeleggelse eller tilintetgjørelse, siktes det vanligvis til fysisk utslettelse av en gjenstand eller en levende skapning. (2Kg 21: 3; Jer 18: 7; Da 2: 12, 14, 18) I andre tilfeller siktes det imidlertid til ødeleggelse åndelig sett. – 1Kt 3: 17; se TEMPEL (De salvede kristne – et åndelig tempel).

Et hebraisk ord som ofte blir oversatt med «tilintetgjøre», «ødelegge», «utslette» eller «utrydde», er ʼavạdh. (3Mo 23: 30; Sl 5: 6; 21: 8, 10) Det har grunnbetydningen «komme bort» eller «gå til grunne» og svarer i så måte til det greske ordet apọllymi. (2Mo 10: 7; 1Sa 9: 20; Mt 18: 14; 22: 7; Mr 3: 6; 4: 38; Lu 15: 4) Substantivformen av ʼavạdh er ʼavaddọn, som betyr «tilintetgjørelse». (Job 26: 6, NW, fotn.; se ABADDON; APOLLYON.) Det hebraiske verbet charạm betyr «vie til tilintetgjørelse» eller bannlyse, lyse i hellig bann, det vil si utelukke fra alminnelig eller verdslig bruk. – 2Mo 22: 20, NW, fotn; se VIE TIL TILINTETGJØRELSE.

Noen ganger har Jehova funnet det nødvendig å fullbyrde sin dom over noen som har fortjent å bli tilintetgjort, for å opphøye sitt navn og holde sine rettferdige prinsipper i hevd. Som følge av folks urettferdige oppførsel på Noahs tid fullbyrdet Jehova en dom som gikk ut på at han skulle tilintetgjøre datidens verden, noe han gjorde ved å sende en verdensomfattende vannflom. (2Pe 3: 5, 6) På grunn av det ’høye klageropet over Sodoma og Gomorra’ og på grunn av de to byenes ’store synd’ tilintetgjorde Jehova disse byene og deres innbyggere. (1Mo 18: 20; 19: 13, 24, 25) Noen ganger brukte Jehova mennesker til å fullbyrde dommer over noen som han hadde dømt til tilintetgjørelse, i stedet for å bruke naturkreftene. I forbindelse med de onde nasjonene i Kanaan brukte Jehova først og fremst sitt folk Israel som sine domsfullbyrdere. – 5Mo 9: 1, 3, 4; 20: 15–18.

Jehova tilintetgjør med rette overtredere som handler med fullt overlegg, løgnere og dem som opptrer fiendtlig overfor hans tjenere. (3Mo 23: 30; Sl 5: 6; 143: 12) Han går til handling overfor falsk religion og dens avguder. (4Mo 33: 52; 5Mo 12: 2, 3) Jehova lot til og med en ødeleggende dom ramme sitt folk, israelittene, da det viste seg at de ikke holdt hans pakt. – 5Mo 8: 19, 20; 28: 63; Jer 31: 28.

Er alle mennesker som Gud tilintetgjorde i fortiden, døde for evig?

Bibelen viser at ikke all tilintetgjørelse eller ødeleggelse er evig. Dette framgår av at det hebraiske ordet ʼavaddọn (tilintetgjørelse) to ganger blir brukt parallelt med «Sjeol». (Job 26: 6; Ord 15: 11) Profeten Sefanja talte om at Assyria skulle bli tilintetgjort, mens Esekiel sa at assyrerne skulle fare ned til Sjeol. (Sef 2: 13; Ese 32: 21, 22) Da Moses omtalte tilintetgjørelsen av opprørerne Datan og Abiram, skrev han at de fór «levende ned til Sjeol». (4Mo 16: 31, 33) Ettersom Sjeol i Bibelen betegner menneskehetens felles grav, som det vil finne sted en oppstandelse fra, vil tydeligvis ikke all tilintetgjørelse – ikke engang all tilintetgjørelse utført av Gud – nødvendigvis være evig.

Evig tilintetgjørelse. Bibelen sier på den annen side ikke at alle døde vil få en oppstandelse. Når Jesus snakker om dem «som er blitt regnet verdige til å få del i den andre tingenes ordning og oppstandelsen fra de døde», er det underforstått at noen ikke blir regnet for å være verdige. (Lu 20: 35) At noen kan komme til å lide evig tilintetgjørelse, framgår også av Jesu ord i Matteus 10: 28: «Bli ikke redd for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen; men frykt heller for ham som kan tilintetgjøre både sjel og legeme i Gehenna.» Angående dette verset sier The New International Dictionary of New Testament Theology (redigert av C. Brown, 1978, bd. 3, s. 304): «Matt. 10: 28 framholder ikke sjelens eventuelle udødelighet, men at Guds dom over dem som ikke angrer, er ugjenkallelig.» Bauers Greek-English Lexicon of the New Testament (revidert av F.W. Gingrich og F. Danker, 1979, s. 95) oppgir også at det greske uttrykket i Matteus 10: 28 som er oversatt med «tilintetgjøre både sjel og legeme i Gehenna», betyr «evig død». Å bli overgitt til Gehenna vil altså si at man lider en fullstendig tilintetgjørelse som det ikke er noen oppstandelse fra. – Se GEHENNA.

Ifølge Judas 7 er «Sodoma og Gomorra og byene omkring dem . . . stilt fram for oss som et advarende eksempel ved å lide en evig ilds rettslige straff». Denne straffen gjelder åpenbart ikke bare byene som sådan, men også innbyggerne, ettersom det var de som begikk de grove syndene som førte til at byene ble utslettet.

Det at evig tilintetgjørelse er et mulig utfall, er noe som er særlig aktuelt i avslutningen på denne tingenes ordning. Da Jesus ble spurt av sine disipler om hva som skulle være ’tegnet på hans nærvær og på avslutningen på tingenes ordning’, tok han med lignelsen om sauene og geitene i det svaret han gav. (Mt 24: 3; 25: 31–46) Han forutsa at den himmelske Kongen skulle si til «geitene»: «Gå bort fra meg, dere som er blitt forbannet, til den evige ild som er beredt for Djevelen og hans engler», og tilføyde: «Disse skal gå bort til evig avskjærelse.» Det er tydelig at noen på grunn av sine holdninger og handlinger vil bli tilintetgjort for bestandig.

På den annen side blir det sagt at Jehova «ikke ønsker at noen skal bli tilintetgjort, men at alle skal nå fram til anger». (2Pe 3: 9; jf. Ese 18: 23, 32.) Jehova elsket faktisk menneskene så høyt at han gav sin egen Sønn, Jesus Kristus, som et gjenløsningsoffer. (Joh 3: 16; jf. Jak 4: 12.) Til tross for denne kjærlige foranstaltningen nekter det store flertall å gå på «den vei som fører til livet»; de fortsetter i stedet å gå på «den vei som fører til tilintetgjørelsen». – Mt 7: 13, 14.

Bibelen viser at både enkeltpersoner, organisasjoner og forskjellig annet skal bli tilintetgjort for evig. Jesus omtalte Judas som «tilintetgjørelsens sønn». (Joh 17: 12) Det at Judas med overlegg forrådte Guds Sønn, førte evig tilintetgjørelse over ham selv. De som taler bespottelig mot den hellige ånd, vil få samme endelikt. De har gjort seg skyldig i «evig synd» og får aldri i evighet tilgivelse – «verken i denne tingenes ordning eller i den som skal komme». (Mr 3: 28, 29; Mt 12: 32; se BESPOTTELSE.) En evig tilintetgjørelse venter også dem som etter eget valg «ikke kjenner Gud», og dem som «ikke adlyder det gode budskap». (2Te 1: 8, 9) Også det kollektive, frafalne «lovløshetens menneske» blir omtalt som «tilintetgjørelsens sønn». (2Te 2: 3; se LOVLØSHETENS MENNESKE.) Satan, hans demoner, det symbolske «villdyret» og «den falske profet», og også døden og Hades, er allerede dømt til evig tilintetgjørelse. (Mt 25: 41; Åp 20: 10, 14, 15; 21: 8) Alle disse blir overgitt til «ildsjøen», noe som vil si at de blir tilintetgjort for evig. – Se ILDSJØEN.

Ild var i bibelsk tid det grundigste middel til tilintetgjørelse som man kjente til. Jesus brukte derfor ild som bilde på en fullstendig tilintetgjørelse av de onde. – Mt 13: 40–42, 49, 50; se ILD.