SPIRITISME
Troen på eller læren om at mennesker lever videre som ånder etter at kroppen er død, og at slike ånder kan kommunisere med de levende, vanligvis gjennom en person som er spesielt mottagelig for deres påvirkning (et medium). Det framgår av både Bibelen og den verdslige historie at spiritisme har eksistert fra svært tidlige tider av. Egypts religion var gjennomsyret av spiritisme. (Jes 19: 3) Også Babylons religion var spiritistisk, og for Assyria var byen Babylon det viktigste religiøse sentret. – Jes 47: 12, 13.
Det greske ordet som i Ny verden-oversettelsen er oversatt med «utøvelse av spiritisme», er farmakịa. Vine’s Expository Dictionary of Old and New Testament Words (1981, bd. 4, s. 51, 52) sier om dette ordet: «[Farmakịa] . . . betegnet i første rekke bruken av legemidler, narkotiske stoffer, trylleformularer; dernest forgiftning; dernest trolldom; Gal. 5: 20, R.V.: ’trolldom’ (A.V.: ’hekseri’); omtalt som en av ’kjødets gjerninger’. Se også Åp. 9: 21; 18: 23. I Sept[uaginta]: 2. Mos. 7: 11, 22; 8: 7, 18; Jes. 47: 9, 12. Ved utøvelse av trolldom ble bruken av narkotiske stoffer, enten de var svake eller sterke, vanligvis ledsaget av besvergelser og bønner til okkulte makter, og man brukte forskjellige tryllemidler, amuletter, etc., angivelig for å beskytte pasienten eller den som søkte hjelp, mot demonenes oppmerksomhet og makt, men i virkeligheten for å forsterke hans inntrykk av den trollkyndiges mystiske evner og krefter.»
Spiritismens opprinnelse. Et fremtredende trekk ved spiritisme er den påståtte kommunikasjon med de døde. Men de døde «vet slett ingen ting», så i virkeligheten er det umulig å kommunisere med dem. (For 9: 5) I sin lov til Israel forbød Gud sitt folk å spørre de døde, og det var dødsstraff for å utøve spiritisme. (3Mo 19: 31; 20: 6, 27; 5Mo 18: 9–12; jf. Jes 8: 19.) I De kristne greske skrifter sies det at de som praktiserer spiritisme, ’ikke skal arve Guds rike’. (Ga 5: 20, 21; Åp 21: 8) En påstått kontakt med døde personer er derfor enten oppspinn eller kontakt med onde makter som er i opposisjon til Jehova Gud.
Bibelen viser klart at disse onde maktene er åndeskapninger, demoner. (Se DEMON; DEMONBESETTELSE.) Som eksempel kan nevnes en tjenestepike i byen Filippi som pleide å skaffe sine herrer stor fortjeneste ved å utøve «spådomskunst», som har tilknytning til spiritisme. (5Mo 18: 11) Beretningen sier rett ut at kilden til hennes spådommer ikke var Gud, men «en spådomsdemon», en ond ånd. Da apostelen Paulus drev ut den onde ånden, mistet piken derfor sin evne til å spå. (Apg 16: 16–19) Om det greske uttrykket pỵthona, som her er gjengitt med «en spådomsdemon», sier Vine’s Expository Dictionary of Old and New Testament Words (bd. 1, s. 328): «I gresk mytologi var Python navnet på den pytiske slange eller drage, som bodde i Pytho, ved foten av fjellet Parnassos, og voktet oraklet i Delfi. Python ble drept av Apollon, og navnet ble deretter overført til Apollon selv. Senere ble ordet brukt om spåkyndige og sannsigere, som ble betraktet som inspirert av Apollon. Ettersom det er demonene som står bak avgudsdyrkelsen, 1. Kor. 10: 20, var den unge kvinnen i Apg. 16: 16 besatt av en demon som fremmet dyrkelsen av Apollon, og hun hadde altså ’en spådomsånd’.»
I Israel. Selv om spiritisme var strengt forbudt ifølge Guds lov, fantes det fra tid til annen åndemedier i Israel. Det dreide seg sannsynligvis om fremmede som hadde kommet til landet, eller om noen av dem som israelittene hadde unnlatt å tilintetgjøre. Kong Saul fjernet dem fra landet i sin regjeringstid, men mot slutten av hans styre var det tydeligvis noen som igjen begynte å virke som åndemedier. Saul viste hvor langt bort han hadde kommet fra Gud, da han rådførte seg med en kvinne som virket som åndemedium i En-Dor. – 1Sa 28: 3, 7–10.
Kong Sauls besøk hos et medium. Da Saul oppsøkte mediet, hadde Jehova allerede en tid i forveien trukket sin ånd tilbake fra ham og ville ikke besvare hans forespørsler, verken gjennom drømmer, gjennom Urim (som øverstepresten brukte) eller gjennom profetene. (1Sa 28: 6) Jehova ville ikke ha mer med ham å gjøre, og hans profet Samuel hadde ikke sett ham på lang tid, ikke siden David var blitt salvet til å være konge. Det ville derfor være urealistisk å tro at Samuel, hvis han fortsatt hadde vært i live, nå ville komme og gi Saul råd. Og når Gud ikke hadde sendt Samuel til Saul før hans død, ville han avgjort ikke la ham komme tilbake fra de døde for å snakke med ham. – 1Sa 15: 35.
At Jehova på ingen måte godkjente eller støttet det Saul gjorde, framgår av det han senere sa gjennom Jesaja: «Og dersom de sier til dere: ’Vend dere til de spiritistiske mediene eller til dem som har en spådomsånd, til dem som piper og kommer med lavmælte utsagn’ – er det ikke til sin Gud et folk skulle vende seg? Skulle en vende seg til de døde for de levende? Til loven og til vitnesbyrdet!» – Jes 8: 19, 20.
Når beretningen sier: «Da kvinnen så ’Samuel’, begynte hun å rope av full hals», må dette derfor være en beskrivelse av situasjonen slik den så ut for mediet, som ble narret av den ånden som utgav seg for å være Samuel. (1Sa 28: 12) Når det gjelder Saul selv, kan følgende prinsipp, som apostelen Paulus formulerte, anvendes: «Liksom de ikke fant behag i å holde fast ved Gud i nøyaktig kunnskap, overgav Gud dem til en sinnstilstand som mishaget ham, til å gjøre ting som ikke sømmer seg . . . Selv om disse fullt ut kjenner Guds rettferdige forordning, at de som praktiserer slike ting, fortjener døden, fortsetter de ikke bare å gjøre dem, men gir også sitt bifall til dem som praktiserer dem.» – Ro 1: 28–32.
I Commentary on the Old Testament av C.F. Keil og F. Delitzsch (1973, bd. II, 1. Samuelsbok, s. 265) blir det vist til 1. Krønikebok 10: 13 i den greske oversettelsen Septuaginta, hvor disse ordene er tilføyd: «og profeten Samuel svarte ham». (Bagster) Kommentaren støtter den oppfatning som disse uinspirerte ordene i Septuaginta gir uttrykk for, men tilføyer: «Med svært få unntak gikk imidlertid kirkefedrene, reformatorene og de tidlige kristne teologene ut fra at det ikke var Samuel som viste seg, men at det bare dreide seg om en illusjon. Ifølge den forklaring Ephraem Syrus [Afrem Syrer] gav, fikk Saul ved demoniske knep se noe som lignet på Samuel. Luther og Calvin var av samme oppfatning, og de tidlige protestantiske teologene fulgte dem, idet de anså fenomenet for å være et skrømt frambrakt av Djevelen, et blendverk, et djevelsk skrømt som hadde Samuels skikkelse, og Samuels uttalelse for å være en åpenbaring fra Djevelen, gitt med Guds tillatelse, der sannhet var blandet med løgn.»
I en fotnote (1. Samuelsbok, s. 265, 266) sies det i denne kommentaren: «Derfor sier Luther . . . ’Da en sannsigerske eller heks kalte Samuel fram, som beskrevet i 1. Sam. xxviii. 11, 12, var det med sikkerhet bare et skrømt frambrakt av Djevelen; ikke bare fordi det ifølge Skriften ble framkalt av en kvinne som var full av djevler (for hvem kunne tro at de troendes sjeler, som er i Guds hånd, . . . var i Djevelens og enkle menneskers makt?), men også fordi det opplagt var i strid med Guds bud at Saul og kvinnen rådspurte de døde. Den hellige ånd kan ikke selv gjøre noe mot dette, og Han kan heller ikke hjelpe dem som handler i strid med det.’ Også Calvin betrakter fenomenet som bare et skrømt . . . ’Det var helt sikkert ikke Samuel,’ sier han, ’for Gud ville aldri ha tillatt at hans profeter ble underlagt en slik djevelsk trolldomskunst. En trollkvinne kaller jo her den døde opp fra graven. Kan noen forestille seg at Gud ønsket at hans profet skulle utsettes for en slik vanære – som om Djevelen hadde makt over legemene og sjelene til de hellige, som er i Hans varetekt? De helliges sjeler sies å hvile . . . hos Gud og å vente på sin gledebringende oppstandelse. Skulle vi dessuten tro at Samuel tok kappen sin med seg i graven? Av alle disse grunnene synes det klart at fenomenet bare var et skrømt, og at kvinnens egne sanser ble bedratt i den grad at hun trodde at hun så Samuel, mens det i virkeligheten ikke var ham.’ Av de samme grunnene protesterte også tidligere tiders ortodokse teologer mot at det skulle være den avdøde Samuel som viste seg.»
Jesu makt over demonene. Da Jesus var på jorden, beviste han at han var Messias, Guds Salvede, ved å drive ut demoner. Dette gjorde han uten noe særskilt ritual, uten noen seanse eller noen form for magi. Han befalte ganske enkelt demonene å fare ut, og de adlød hans røst. Demonene var nødt til å anerkjenne hans myndighet, selv om de gjorde det motstrebende (Mt 8: 29–34; Mr 5: 7–13; Lu 8: 28–33), akkurat som Satan anerkjente Jehovas myndighet da Jehova tillot ham å påføre Job smerte og lidelser for å prøve ham, men forbød Satan å drepe Job. (Job 2: 6, 7) Jesus forlangte ikke betaling for å drive ut demoner. – Mt 8: 16, 28–32; Mr 1: 34; 3: 11, 12; Lu 4: 41.
Jesus gjendriver fariseernes falske anklager. Etter at Jesus hadde helbredet en demonbesatt, rettet hans fiender, fariseerne, denne anklagen mot ham: «Denne mannen driver ikke ut demonene uten ved hjelp av Beelsebub, demonenes hersker.» Men det sies videre i beretningen: «Ettersom han kjente deres tanker, sa han til dem: ’Hvert rike som er i strid med seg selv, kommer til å bli ødelagt, og ingen by og ikke noe hus som er i strid med seg selv, vil bestå. Likeså: Hvis Satan driver Satan ut, har han kommet i strid med seg selv; hvordan skal hans rike da kunne bestå? Dessuten, hvis jeg driver demonene ut ved hjelp av Beelsebub, ved hjelp av hvem driver da deres sønner dem ut? Derfor skal de være deres dommere.’» – Mt 12: 22–27.
Fariseerne var nødt til å innrømme at det krevde overmenneskelig kraft å drive ut demonene. Ikke desto mindre ønsket de å hindre folket i å tro på Jesus. Derfor påstod de at hans makt stammet fra Djevelen. Jesus førte så argumentasjonen deres ut i sin ytterste konsekvens. Han svarte at hvis han var en tjener for Satan Djevelen som gjorde Satans verk til intet, da motarbeidet jo Satan seg selv (noe ingen jordisk konge ville gjøre) og ville snart falle. Dessuten henledet han oppmerksomheten på deres «sønner», eller disipler, som også hevdet at de kunne drive ut demoner. Hvis fariseerne hadde rett når de hevdet at demonene ble drevet ut ved Satans kraft, da handlet deres egne disipler også under innflytelse av denne kraften, noe fariseerne naturligvis ikke ville erkjenne. Jesus sa derfor at deres egne «sønner» var dommere, som dømte dem og deres påstand. Så la han til: «Men hvis det er ved hjelp av Guds ånd jeg driver demonene ut, da er Guds rike virkelig kommet overraskende på dere.» – Mt 12: 28.
Jesus fulgte opp sitt argument ved å peke på at ingen kunne trenge inn i huset til en sterk mann (Satan) og ta hans eiendeler hvis han ikke var i stand til å binde den sterke mannen. Fariseernes falske anklage fikk Jesus til å advare mot synd mot den hellige ånd, for det var ved Guds ånd at Jesus drev ut demonene, og ved å tale imot dette gav fariseerne ikke bare uttrykk for hat til Jesus, men talte også imot den tydelige tilkjennegivelsen av Guds hellige ånd. – Mt 12: 29–32.
Det Jesus Kristus sa om å drive ut demoner, skal ikke forstås slik at fariseernes «sønner» og alle andre som hevdet at de drev ut demoner, nødvendigvis tjente som redskaper for Gud. Jesus hadde nevnt at noen ville spørre: «Herre, Herre, har vi ikke profetert i ditt navn og drevet ut demoner i ditt navn og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn?» Men han ville svare dem: «Jeg har aldri kjent dere! Gå bort fra meg, dere som øver lovløshet.» (Mt 7: 22, 23) Ettersom de som øvde lovløshet, ikke var sanne disipler av Jesus Kristus, var de «Djevelens barn». (1Jo 3: 10; jf. Joh 8: 44.) Hvis de hevdet at de drev ut demoner, gjorde de det derfor ikke som redskaper for Gud, men som redskaper for Djevelen. Ved å bruke mennesker som demonutdrivere ville Satan ikke komme i strid med seg selv – selv ikke om det skjedde i Jesu navn (jf. Apg 19: 13–16, der det fortelles om Skevas’ sju sønners forsøk på å drive ut demoner). Ved den tilsynelatende gode gjerning det var å drive ut demoner, ville Satan i stedet gjøre seg om til «en lysets engel» og dermed øke sin makt og innflytelse over dem som ble bedratt. – 2Kt 11: 14.
«Den som ikke er imot oss, er for oss.» En gang sa apostelen Johannes til Jesus: «Lærer, vi så en mann drive ut demoner ved å bruke ditt navn, og vi forsøkte å hindre ham, ettersom han ikke var i følge med oss.» Denne mannen var åpenbart i stand til å drive ut demoner, for Jesus svarte: «Det er ingen som vil gjøre en kraftig gjerning på grunnlag av mitt navn, som straks etter vil kunne spotte meg.» Jesus sa derfor at de ikke skulle forsøke å hindre ham, «for den som ikke er imot oss, er for oss». (Mr 9: 38–40) Ikke alle som trodde på Jesus, ble med ham og hans apostler ut i tjenesten. På denne tiden var lovpakten ifølge Guds vilje fortsatt i kraft, og Gud hadde ennå ikke innstiftet den nye pakt ved Jesus Kristus og dannet den kristne menighet av de kalte. Først fra pinsedagen i år 33 og framover, etter at Jesus ved sitt offer hadde brakt Loven til opphør, var det nødvendig for enhver som tjente i Jesu navn, å knytte seg til denne menigheten, hvis medlemmer ble «døpt til Kristus». (Ro 6: 3; Apg 2: 38–42, 47) Fra da av anerkjente Gud den kristne menighet som sin ’hellige nasjon’ i stedet for å handle med den kjødelige nasjonen Israel, slik han hadde gjort fram til da. – 1Pe 2: 9; 1Kt 12: 13.
En av «kjødets gjerninger». Noen som utøver spiritisme, mener kanskje at det er en «åndelig virksomhet», men Guds Ord omtaler ikke spiritisme som et uttrykk for den hellige ånds virksomhet eller som en del av åndens frukt, men som en av «kjødets gjerninger». Legg merke til hvilke frastøtende ting det blir satt i klasse med: «utukt, urenhet, løsaktig oppførsel, avgudsdyrkelse, utøvelse av spiritisme [el.: bruk av legemidler, narkotiske stoffer, gift, tryllemidler], fiendskap, strid, skinnsyke, vredesutbrudd, tretting, splittelser, sekter, misunnelse, fyllelag, vill festing og lignende ting.» Spiritisme appellerer til det syndige kjøds ønsker, ikke til det som hører den hellige ånd til, og apostelen Paulus advarer om at ’de som praktiserer slike ting, ikke skal arve Guds rike’. – Ga 5: 19–21, jf. Int.
Utøvelse av spiritisme kan føre til evig tilintetgjørelse. Babylon den store, som vil bli kastet i havet og aldri mer vil bli funnet, blir ifølge Åpenbaringen anklaget for blant annet denne synden: «Ved din utøvelse av spiritisme ble alle nasjonene villedet.» (Åp 18: 23) Om den evige tilintetgjørelse av dem som praktiserer spiritisme, sies det i Åpenbaringen: «De feige og de som ikke har tro, og de som er avskyelige i sin urenhet, og mordere og utuktige og de som utøver spiritisme, og avgudsdyrkere og alle løgnerne – deres del skal være i sjøen som brenner med ild og svovel. Dette betyr den annen død.» – Åp 21: 8.
Magi, en beslektet praksis. Nært beslektet med spiritisme er magi. I Efesos var det mange som trodde på det Paulus forkynte, og «nokså mange av dem som hadde drevet med magiske kunster, samlet sammen bøkene sine og brente dem opp framfor alle». (Apg 19: 19) Det greske uttrykket som er gjengitt med «magiske kunster», er perịerga. Den bokstavelige betydningen av dette ordet er «ting som er utenom gjerning», med andre ord noe som er overflødig eller unødvendig. Det betegner kunstene til dem som nysgjerrig prøver å få kjennskap til forbudte ting ved hjelp av onde ånder. – Int; Vine’s Expository Dictionary of Old and New Testament Words, bd. 1, s. 261.
En profeti mot Jerusalem. På grunn av Jerusalems troløshet sa Jehova i en profetisk uttalelse mot denne byen: «Og du skal bli fornedret, slik at du taler fra jorden, og som fra støvet vil det du sier, lyde lavmælt. Og liksom et åndemedium skal din røst bli, ja fra jorden, og fra støvet vil det du sier, lyde som piping.» (Jes 29: 4) Dette pekte fram til den tid da fiender skulle dra opp mot Jerusalem og fornedre byen ved så å si å jevne den med jorden. Når Jerusalems innbyggere da talte i sin fornedrede tilstand, ville det lyde som om det kom langt nedenfra. Det ville være som om et åndemedium talte, nemlig med en lav, slørete og svak stemme, som skulle høres ut som om den kom fra jordens støv. Men som det framgår av Jesaja 29: 5–8, skulle Jerusalem senere bli utfridd.