BEKYMRING, ENGSTELSE

Det er flere hebraiske ord som overbringer tanken om bekymring, engstelse eller uro. Et av disse, tsarạr, betyr å være fysisk trengt eller innesperret og gjengis derfor med ’svøpe inn’, ’stenge inne’ og ’være trang’. (2Mo 12: 34; Ord 26: 8; Jes 49: 19) I overført betydning kan det oversettes med ’bli engstelig’ og ’være hardt trengt’. (1Mo 32: 7; 1Sa 28: 15) Ordet daʼạgh gjengis med ’bli urolig’ og ’bli redd’. Det er beslektet med deʼaghạh, «engstelse». (1Sa 9: 5; Jes 57: 11; Ord 12: 25) Det greske substantivet mẹrimna er gjengitt med «bekymring», mens det tilhørende verbet, merimnạo, betyr «være bekymret». – Mt 13: 22; Lu 12: 22.

Engstelse og bekymring kan ødelegge trivselen. Det kan føre til depresjon og tappe en for energi og tiltakslyst. Et inspirert ordspråk sier: «Engstelse i en manns hjerte gjør det nedbøyd.» (Ord 12: 25) Bekymring kan gi seg alvorlige fysiske utslag. Boken How to Master Your Nerves sier i den forbindelse: «Leger kjenner til hvordan bekymring kan virke inn på kroppens funksjoner. Det kan få blodtrykket til å stige (eller gå ned); det kan øke mengden av hvite blodceller; det kan få plutselig innvirkning på blodsukkeret ved at det blir frigjort adrenalin, som virker på leveren. Det kan til og med endre ens elektrokardiogram. Lege Charles Mayo sier: ’Bekymringer virker inn på kretsløpet, hjertet, kjertlene, hele nervesystemet.’» – Av legene P. Steincrohn og D. LaFia, 1970, s. 14.

Noe som er enda mer alvorlig, er de åndelige skader som overdrevne bekymringer kan påføre en. Jesus Kristus pekte på at ens verdsettelse av «Guds ord» kan bli fullstendig kvalt av bekymringer knyttet til slike problemer som ofte er en del av livet i denne tingenes ordning. Akkurat som torner kan hindre en spire i å vokse opp og bære frukt, kan denne form for bekymringer hindre en persons åndelige utvikling, slik at han ikke bærer frukt til ære for Gud. (Mt 13: 22; Mr 4: 18, 19; Lu 8: 7, 11, 14) Noen lar sitt liv bli styrt av bekymringer i en slik grad at åndelige interesser blir skjøvet helt i bakgrunnen. Disse kommer ikke til å bli godkjent av Menneskesønnen når han kommer tilbake i sin herlighet, og kommer dermed til å lide et evig tap. – Lu 21: 34–36.

Berettigede bekymringer. Det er på sin plass å bekymre seg om hvorvidt man behager Jehova Gud, så man ikke går glipp av de velsignelser hans innviede tjenere kan glede seg over. En som har gjort seg skyldig i en alvorlig overtredelse, bør føle det som salmisten: «Jeg begynte å bli urolig over min synd.» (Sl 38: 18) En berettiget uro på grunn av synder man har begått, driver en til bekjennelse, til anger og til omvendelse fra den urette handlemåten, slik at man kommer i et godt forhold til Den Høyeste igjen.

Enhver kristen bør bekymre seg om, eller interessere seg for, sine trosfellers åndelige, fysiske og materielle ve og vel. (1Kt 12: 25–27) En slik omtanke kommer til uttrykk i apostelen Johannes’ brev til Gaius: «Du elskede, jeg ber om at du i alle ting må ha framgang og ha god helse, liksom din sjel har framgang.» (3Jo 2) Apostelen Paulus snakket om «bekymringen for alle menighetene». (2Kt 11: 28) Han var levende opptatt av at alle måtte fortsette å være trofaste disipler av Guds Sønn like til enden.

Bibelen kommer inn på det å ’bekymre seg for de ting som hører Herren til’, altså det å være opptatt av å fremme Guds Sønns interesser. Enslige kristne har ikke ansvar og forpliktelser overfor ektefelle og barn og står derfor mer fritt enn gifte kristne til å bekymre seg minst mulig om «de ting som hører verden til», og til å vie «de ting som hører Herren til», størst mulig oppmerksomhet. – 1Kt 7: 32–35.

Apostelen Paulus skriver at kristne ektemenn og hustruer vil ’bekymre seg for de ting som hører verden til’, at de har bekymringer som enslige kristne ikke har. En som er ugift, har gjerne langt mer beskjedne behov når det gjelder mat, klær og husly enn det en familie har. På grunn av det nære forholdet mellom mann og hustru er de med rette opptatt av å være hverandre til behag og sørge for slikt som vil være til gagn for hele familien fysisk, mentalt, følelsesmessig og åndelig sett. Selv uten å ha sykdom, krisesituasjoner, begrensninger eller funksjonshemninger å kjempe med må ektepar som har barn, vie mer tid til «de ting som hører verden til», ikke-åndelige gjøremål, enn enslige kristne vanligvis behøver.

Likevel bør ikke verdslige anliggender få altfor stor plass. Jesus Kristus gjorde dette klart for Lasarus’ søster Marta. Marta var så opptatt av å beverte gjesten sin, Jesus, at hun ikke skjønte hvordan det kunne være mulig å ta seg tid til å lytte til ham. Maria valgte på sin side «den gode del» ved å ta til seg åndelig næring fra Guds Sønn. – Lu 10: 38–42.

Unngå overdrevne bekymringer. Ubetinget tillit til Jehovas kjærlige omtanke for sine tjeneres ve og vel kan hjelpe en til ikke å gi etter for unødige bekymringer. (Jer 17: 7, 8) Jesus Kristus framholdt det samme poenget i Bergprekenen. Som konklusjon på sin veiledning om bekymringer sa han: «Vær derfor aldri bekymret for morgendagen, for morgendagen vil ha sine egne bekymringer. Hver dag har nok med sitt eget onde.» (Mt 6: 25–34) En kristen har nok av problemer hver dag; det skulle ikke være nødvendig å føye ytterligere problemer til disse ved å bekymre seg for hva som kan komme til å skje dagen etter, men som kanskje ikke skjer i det hele tatt.

Tillit til Gud kan også befri en kristen for bekymringer hvis han blir ført fram for myndighetspersoner og avhørt under forfølgelse. Ved hjelp av sin ånd vil Jehova holde ham oppe under slike prøvelser og gjøre det mulig for ham å avlegge et fint vitnesbyrd. – Mt 10: 18–20; Lu 12: 11, 12.

Når en kristen blir rammet av et eller annet som kan gjøre ham bekymret og fylle ham med uro og frykt, bør han vende seg til sin himmelske Far i bønn. Slik kan han ’kaste sin bekymring på Jehova’, i tillit til at Han som har omsorg for ham, lytter til hans bønn. (1Pe 5: 7) Resultatet blir en indre ro, Guds fred, som vil vokte hjertet og forstandsevnene. Dypt i sitt indre, i sitt hjerte, vil vedkommende da bli befridd for uro, engstelse og bekymring, og tankene hans vil ikke lenger kretse omkring slike forvirrende tanker som gjerne følger med bekymringer. – Flp 4: 6, 7.