USYREDE BRØDS HØYTID, DE

Denne høytiden begynte den 15. nisan, dagen etter påsken, og varte i sju dager, til og med den 21. nisan. (Se PÅSKE.) Høytiden har navn etter de usyrede brød (hebr. matstsọth), den eneste form for brød det var tillatt å spise i de sju dagene den varte. Usyret brød blir laget av en blanding av mel og vann, uten gjær eller surdeig. Det må tilberedes raskt for å unngå gjæring.

På den første dagen i de usyrede brøds høytid skulle det være en høytidssamling. Den dagen var også en sabbat. Den andre dagen, den 16. nisan, ble et kornband av førstegrøden av bygghøsten, den første grøden som ble moden i Palestina, brakt til presten. Før denne høytiden skulle man ikke spise noe av den nye høsten, verken nytt korn, brød eller ristet korn. Presten ofret i billedlig forstand denne førstegrøden til Jehova ved å svinge et kornband fram og tilbake, og det skulle dessuten frambæres «en lytefri ung vær, i dens første år, til et brennoffer» sammen med et kornoffer som bestod av mel som var fuktet med olje, og et drikkoffer. (3Mo 23: 6–14) Det var ikke påbudt å brenne noe av kornet eller melet på alteret, slik prestene senere gjorde. Det var ikke bare nasjonen som helhet som frambar førstegrøden som et offer. Hver familie og hver enkeltperson som hadde eiendom i Israel, kunne også frambære takkofre under denne høytiden. – 2Mo 23: 19; 5Mo 26: 1, 2; se FØRSTEGRØDE.

Betydning. Ved å spise usyrede brød i denne perioden fulgte israelittene de påbud som Moses hadde fått av Jehova, og som innbefattet denne uttrykkelige befalingen: «I sju dager skal det ikke finnes surdeig i husene deres.» (2Mo 12: 14–20) I 5. Mosebok 16: 3 blir de usyrede brød kalt «nødens brød», og de skulle være en årlig påminnelse til jødene om at det var i hast de hadde forlatt Egypts land (da de ikke hadde tid til å la deigen bli syret [2Mo 12: 34]). De usyrede brød skulle altså minne israelittene om den nød og trelldom de var blitt utfridd av, og når de skulle spise dem, var det, som Jehova selv sa, ’for at de alle sine levedager skulle huske den dagen da de drog ut av Egypts land’. Den frihet israelittene nå nøt som folk betraktet, og det at de anerkjente Jehova som sin Befrier, var en passende bakgrunn for den første av de tre store årlige høytidene deres. – 5Mo 16: 16.

Feiring i tiden før landflyktigheten. Bibelen forteller om tre tilfeller da israelittene feiret de usyrede brøds høytid etter at de drog inn i det lovte land, og før de måtte dra i landflyktighet til Babylon. Dette betyr imidlertid ikke at høytiden ikke ble feiret flere ganger. I det første tilfellet blir alle høytidene og de tiltak Salomo traff for å feire dem, omtalt generelt. – 2Kr 8: 12, 13.

I de to andre tilfellene ble de usyrede brøds høytid feiret under uvanlige omstendigheter. Det ene tilfellet dreier seg om at man i det første året av den trofaste kong Hiskias regjeringstid igjen begynte å feire høytiden etter at man i en periode hadde unnlatt å gjøre det. Interessant nok kunne man på det tidspunkt ikke rekke å gjøre de nødvendige forberedelsene til å feire høytiden den 15. nisan, ettersom arbeidet med å rense templet og sette det i stand varte helt til den 16. nisan. Man benyttet seg derfor av en mulighet som Loven gav adgang til, nemlig å feire høytiden i den andre måneden. (2Kr 29: 17; 30: 13, 21, 22; 4Mo 9: 10, 11) Det var en så gledelig begivenhet og førte til en så stor åndelig gjenoppliving at det ble for lite med sju dagers feiring av høytiden, og det ble derfor besluttet å fortsette feiringen i sju dager til. Kong Hiskia og hans fyrster gav gavmildt 2000 okser og 17 000 sauer som et bidrag til bespisningen av de mange som var til stede. – 2Kr 30: 23, 24.

Feiringen var begynnelsen på en stor kampanje mot falsk religion, som i mange byer ble gjennomført før israelittene vendte hjem. (2Kr 31: 1) Det at israelittene feiret denne høytiden, førte til at de fikk Jehovas velsignelse og ble befridd for demondyrkelse, og denne anledningen er et godt eksempel på at det var til gagn for dem å feire høytidene.

Det siste tilfellet hvor Bibelen forteller om at de usyrede brøds høytid ble holdt før landflyktigheten, dreier seg om feiringen i kong Josjias regjeringstid, den gang han modig traff tiltak for å gjenopprette den rene tilbedelse av Jehova i Juda. – 2Kr 35: 1–19.

Selv om disse tilfellene er de eneste som blir nevnt spesielt, har det uten tvil vært slik at trofaste dommere og prester i Israel før kongetiden sørget for at høytidene ble feiret. Deretter traff både David og Salomo omfattende tiltak for at prestene kunne utføre sin tjeneste på rette måte, og andre av Judas konger må også ha sørget for at høytidene ble feiret regelmessig. Også etter landflyktigheten ble de usyrede brøds høytid feiret nokså regelmessig.

Feiring i tiden etter landflyktigheten. Etter at jødene var blitt utfridd av Babylon og hadde vendt tilbake til det lovte land, gjenoppbygde og fullførte de templet i Jerusalem, etter sterk tilskyndelse fra Jehovas profeter Haggai og Sakarja. (Esr 5: 1, 2) I 515 f.v.t. ble Jehovas gjenoppførte hus innviet under stor jubel og med alle de ofrene som skulle frambæres i forbindelse med de usyrede brøds høytid. I beretningen i Esra 6: 22 sies det: «De [holdt] de usyrede brøds høytid i sju dager med glede.»

Etter hjemkomsten fra Babylon hadde man altså nidkjært begynt å gjenopprette den sanne tilbedelse, men Malakis bok viser at prestene med tiden ble forsømmelige, stolte og selvrettferdige. Tempeltjenesten ble et vrengebilde av det den skulle være, selv om høytidene rent formelt ble feiret. (Mal 1: 6–8, 12–14; 2: 1–3; 3: 8–10) Jesus konstaterte at de skriftlærde og fariseerne var nøye med å følge både enkelthetene i Loven og sine egne tradisjoner. De feiret nidkjært høytidene, deriblant de usyrede brøds høytid, men Jesus fordømte dem, for på grunn av sitt hykleri hadde de mistet av syne den sanne betydning av disse fine tiltakene som Jehova hadde truffet, og som var til velsignelse for dem. – Mt 15: 1–9; 23: 23, 24; Lu 19: 45, 46.

Profetisk betydning. Som det framgår av Matteus 16: 6, 11, 12, forklarte Jesus Kristus sine disipler hva surdeig var et symbol på, da han gav dem denne oppfordringen: «Hold øynene åpne og vokt dere for fariseernes og saddukeernes surdeig.» Da disiplene diskuterte seg imellom hva han mente, og kom til en feilaktig slutning, sa han rett ut: «’Hvordan har det seg at dere ikke forstår at jeg ikke talte til dere om brød? Men vokt dere for fariseernes og saddukeernes surdeig.’ Da fattet de at han . . . hadde sagt at de skulle vokte seg . . . for fariseernes og saddukeernes lære.» Og Lukas forteller at Jesus en annen gang uttrykkelig sa: «Vokt dere for fariseernes surdeig, som er hykleri.» – Lu 12: 1.

Apostelen Paulus omtaler surdeig i en lignende betydning i forbindelse med de usyrede brøds høytid, når han beskriver hvordan de kristnes livsførsel bør være. I 1. Korinter 5: 6–8 gir han sine kristne brødre denne veiledningen: «Vet dere ikke at en liten surdeig syrer hele deigen? Rens ut den gamle surdeigen, for at dere kan være en ny deig, liksom dere er usyret. For vårt påskeoffer, Kristus, er jo blitt slaktet. La oss derfor holde høytid, ikke med gammel surdeig, heller ikke med ondskaps og ugudelighets surdeig, men med oppriktighets og sannhets usyrede brød.»

Den 16. nisan, den andre dagen i de usyrede brøds høytid, frambar øverstepresten førstegrøden av bygghøsten, årets første grøde – eller det første av landets førstegrøde – som et svingeoffer. (3Mo 23: 10, 11) Det er verdt å merke seg at det nettopp var på den dagen, den 16. nisan, Jesus Kristus ble oppreist i år 33 e.v.t. Apostelen sammenligner Kristus med andre som blir oppreist, og sier: «Men nå er Kristus blitt oppreist fra de døde, førstegrøden av dem som har sovnet inn i døden. . . . Men hver og én i sin egen orden: førstegrøden Kristus, så de som hører Kristus til, under hans nærvær.» Kristus blir også kalt «den førstefødte blant mange brødre». – 1Kt 15: 20–23; Ro 8: 29.