Skriftemålet — syndsbekjennelse på Guds måte?

DET katolske skriftemål har endret seg svært mye opp gjennom århundrene. I den katolske kirkes første tid ble det bare krevd skriftemål og botsøvelser for alvorlige synder. Boken Religion in the Medieval West sier om dette: «Fram til slutten av det sjette århundre var botssystemet svært strengt: Sakramentet kunne gis bare én gang i livet, skriftemålet var offentlig og botsøvelsene var lange og harde.»

Hvor harde var disse botsøvelsene? I 1052 ble det krevd av en botferdig at han skulle gå barføtt helt fra Brugge i Belgia til Jerusalem! «Så sent som i 1700 kunne man se katolikker som knelte i hellige brønner og kilder med iskaldt vann til halsen og framsa sine botsbønner,» sier boken Christianity in the West 1400-1700. Den gangen ble ikke absolusjonen (syndsforlatelsen) gitt før etter at botsøvelsene var fullført, så mange ventet med å skrifte til de lå for døden.

Når fikk det moderne skriftemål sin begynnelse? Religion in the Medieval West sier: «En ny form for bot ble innført i Frankrike av keltiske munker mot slutten av det sjette århundre. . . . Dette var hemmelig skriftemål, der skriftebarnet bekjente sine synder for en prest på tomannshånd, og dette var en tillemping av skikken med åndelig veiledning som ble praktisert i klostrene.» Denne eldre klosterskikken bestod i at munkene bekjente sine synder for hverandre for å få åndelig hjelp til å overvinne sine svakheter. Men når det gjelder det nyere hemmelige skriftemål, gav kirken presten langt større makt, nemlig «makt eller myndighet til å forlate synder». — New Catholic Encyclopedia.

Gav Jesus virkelig noen av sine etterfølgere en slik makt? Hvilke uttalelser av Jesus har fått noen til å trekke denne slutning?

«Himmelrikets nøkler»

Ved en anledning sa Jesus Kristus til apostelen Peter: «Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.» (Matteus 16: 19) Hva mente Jesus med «himmelrikets nøkler»? Vi vil forstå dette bedre hvis vi ser på et annet tilfelle der Jesus brukte ordet «nøkkel».

Jesus sa en gang følgende til jødiske religiøse ledere som var godt kjent i Moseloven: «Ve dere lovkyndige! Dere har tatt bort kunnskapens nøkkel. Selv gikk dere ikke inn, og dem som ville gå inn, har dere hindret.» (Lukas 11: 52) Hvor hadde de ’hindret dem i å gå inn’? Det forteller Jesus oss i Matteus 23: 13: «Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere! Dere stenger himmelriket for menneskene. Selv går dere ikke inn, og dere tillater ikke dem å gå inn som gjerne vil.» Det jødiske presteskap stengte døren for mange ved å berøve dem muligheten til å være sammen med Jesus Kristus i himmelen. Den «nøkkel» disse religiøse lederne hadde «tatt bort», hadde ikke noe å gjøre med tilgivelse for synder. Det var nøkkelen til guddommelig åpenbart kunnskap.

«Himmelrikets nøkler» som ble gitt til Peter, representerer heller ikke makt til å informere himmelen om hvem som skal få sine synder tilgitt, og hvem som ikke skal få det. Nei, de representerer det store privilegium Peter fikk, nemlig å åpne veien til himmelen ved å spre guddommelig åpenbart kunnskap gjennom sin tjeneste. Det gjorde han først for jødene og jødiske proselytter, så for samaritanene og til slutt for hedningene. — Apostlenes gjerninger 2: 1—41; 8: 14—17; 10: 1—48.

«Alt dere binder på jorden»

Det Jesus hadde sagt til Peter, gjentok han senere for andre av sine disipler: «Sannelig, jeg sier dere: Alt dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt dere løser på jorden, skal være løst i himmelen.» (Matteus 18: 18) Hvilken myndighet gav Kristus her sine disipler? Sammenhengen viser at han snakket om hvordan man kunne løse problemer som oppstod mellom de enkelte troende, og holde menigheten ren for overtredere som ikke angret. — Matteus 18: 15—17.

I saker som gjaldt grove brudd på Guds lov, ville ansvarlige menn i menigheten dømme i saken og avgjøre hvorvidt en overtreder skulle bli «bundet» (betraktet som skyldig) eller «løst» (frifunnet). Betydde dette at himmelen ville rette seg etter menneskers avgjørelser? Nei. Som bibeloversetteren Robert Young viser, ville enhver avgjørelse disiplene kom fram til, treffes etter at himmelen hadde truffet sin avgjørelse, ikke før. Han sier at vers 18 bokstavelig lyder slik: Det dere binder på jorden, «vil være det som er blitt bundet (allerede)» i himmelen.

Det er i virkeligheten urimelig å tro at et ufullkomment menneske kan treffe avgjørelser som er bindende for dem som er i himmelen. Det er langt rimeligere å si at Kristi utnevnte representanter ville følge hans anvisninger med hensyn til å holde hans menighet ren. Det ville de gjøre ved å treffe en avgjørelse som er basert på prinsipper som allerede er fastlagt i himmelen. Jesus selv ville lede dem når de gjorde dette. — Matteus 18: 20.

Er noe menneske i stand til å «representere Kristus som den faderlige dommer» i den grad at han kan avgjøre en medtilbeders evige framtid? (New Catholic Encyclopedia) Prester som mottar skriftemål, gir nesten alltid absolusjon, selv om «det ser ut til å være en ikke uttalt oppfatning [blant katolske teologer] at det er sjelden noen er virkelig lei seg på grunn av sine synder». (The New Encyclopædia Britannica) Ja, har du noen gang hørt om en katolsk prest som har nektet å gi syndsforlatelse eller å frifinne en overtreder? Dette kommer sannsynligvis av at den enkelte prest ikke synes han har evne til å bedømme hvorvidt en synder angrer eller ikke. Men hvis det er slik, hvorfor hevder han da at han har makt til å gi syndsforlatelse?

Forestill deg en domstol der en medfølende dommer rutinemessig frifinner forbrytere, selv notoriske kriminelle, fordi de gjennomgår et ritual hvor de innrømmer sine forbrytelser og sier at de beklager dem. Dette kunne nok være tilfredsstillende for forbryterne, men et slikt fordreid syn på barmhjertighet ville i høy grad undergrave respekten for domstolen. Kan det være at skriftemålet slik det praktiseres i den katolske kirke, i virkeligheten forherder mennesker og får dem til å fortsette å synde? — Forkynneren 8: 11.

«Skriftemålet får deg ikke til å forsøke å la være å synde i framtiden,» sier Ramona ut fra sin erfaring med å skrifte som katolikk siden hun var sju år gammel. Hun sier videre: «Skriftemålet skaper den oppfatning at Gud tilgir alt, og at han vil forlate deg hva som helst som ditt ufullkomne kjød får deg til å gjøre. Det skaper ikke et dypt ønske om å gjøre det som er rett.»a

Men hva med Jesu ord i Johannes 20: 22, 23? Der sa han til sine disipler: «Ta imot Den Hellige Ånd. Dersom dere tilgir noen deres synder, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt.» Gir ikke Jesus her uttrykkelig sine disipler myndighet til å tilgi synder?

Isolert sett kan det virke som om dette skriftstedet sier det. Men hvilken slutning må vi trekke når vi sammenholder disse ordene med beretningen i Matteus 18: 15—18 og alt annet Bibelen lærer om bekjennelse av synder og tilgivelse? Jo, at Jesus i Johannes 20: 22, 23 gav sine disipler myndighet til å utstøte av menigheten personer som hadde begått alvorlige synder og ikke angret. Samtidig gav Kristus sine etterfølgere myndighet til å vise barmhjertighet og tilgi angrende syndere. Jesus sa slett ikke at hans disipler skulle bekjenne hver eneste synd for en prest.

Ansvarlige medlemmer av menigheten fikk altså myndighet til å avgjøre hvordan de skulle behandle dem som hadde begått alvorlige synder. Disse avgjørelsene ville bli truffet under Guds hellige ånds ledelse og i samsvar med Guds veiledning som han har gitt gjennom Jesus Kristus og Bibelen. (Jevnfør Apostlenes gjerninger 5: 1—5; 1. Korinter 5: 1—5, 11—13.) Disse ansvarlige mennene ville på den måten handle i samsvar med veiledning fra himmelen og ikke pålegge himmelen å følge deres avgjørelser.

«Bekjenn da syndene for hverandre»

Når er det da passende for kristne å bekjenne sine synder for hverandre? Når det dreier seg om alvorlige synder (ikke hvert eneste lille feiltrinn), bør overtrederen bekjenne dette for ansvarlige tilsynsmenn i menigheten. Også når en synd ikke er alvorlig, men synderens samvittighet likevel plager ham sterkt, har det stor verdi å bekjenne syndene og søke åndelig hjelp.

I denne forbindelse sier bibelskribenten Jakob: «Er noen blant dere [åndelig] syk? Han skal kalle til seg menighetens eldste, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn. Da skal troens bønn redde den syke, og Herren skal reise ham opp. Har han gjort synder, skal han få dem tilgitt. Bekjenn da syndene for hverandre og be for hverandre.» — Jakob 5: 14—16.

Her står det ikke noe som peker i retning av et formelt, rituelt, hemmelig skriftemål. Nei, når en kristen er så nedtynget av synd at han synes han ikke kan be, bør han sende bud på de utnevnte eldste eller tilsynsmenn i menigheten, og så vil de be sammen med ham. De vil også bruke Guds Ords olje for å hjelpe ham til å bli åndelig frisk igjen. — Salme 141: 5, EN; jevnfør Lukas 5: 31, 32; Åpenbaringen 3: 18.

Det er verdt å merke seg døperen Johannes’ oppfordring: «Frambring da frukt som passer for anger.» (Matteus 3: 8, NW; jevnfør Apostlenes gjerninger 26: 20, NW.) En overtreder som virkelig angrer, forlater sin syndige handlemåte. I likhet med kong David i det gamle Israel vil en angrende synder som bekjenner sine feiltrinn for Gud, bli tilgitt. David skrev: «Da bekjente jeg min synd for deg og dekket ikke over min skyld. Jeg sa: ’Nå vil jeg bekjenne mine synder for [Jehova].’ Og du tok bort min syndeskyld.» — Salme 32: 5.

Man kan ikke få slik tilgivelse gjennom botsøvelser. Det er bare Gud som kan tilgi. Han tar i betraktning de krav fullkommen rettferdighet stiller, men hans tilgivelse gjenspeiler hans kjærlighet til menneskene. Hans tilgivelse er også et uttrykk for ufortjent godhet på grunnlag av Jesu Kristi gjenløsningsoffer og blir bare gitt til angrende syndere som har vendt seg fra det som er ondt i Guds øyne. (Salme 51: 7; Jesaja 1: 18; Johannes 3: 16; Romerne 3: 23—26) Det er bare de som blir tilgitt av Jehova Gud, som vil oppnå evig liv. Og for å bli tilgitt av Gud må vi bekjenne våre synder på hans måte, og ikke på menneskers måte.

[Fotnote]

[Bilde på side 7]

David bekjente sine synder for Jehova, som tilgav ham