Spørsmål fra leserne

Jesus sa: «Hvis dere tilgir noen deres synder, så er de tilgitt dem; hvis dere fastholder dem for noen, så er de fastholdt.» Betyr disse ordene at de kristne kan tilgi synder?

Det er ikke noe bibelsk grunnlag for å trekke den slutning at de kristne generelt eller til og med utnevnte eldste i menighetene har guddommelig myndighet til å tilgi synder. Men det Jesus sa til sine disipler i Johannes 20: 23, som er sitert ovenfor, tyder på at Gud gav apostlene spesiell myndighet i denne forbindelse. Det Jesus sa, kan dessuten ha sammenheng med det han sa i Matteus 18: 18 om avgjørelser som er tatt i himmelen.

De kristne kan tilgi forskjellige forseelser, noe som er i harmoni med apostelen Paulus’ veiledning i Efeserne 4: 32: «Bli gode mot hverandre, inderlig medfølende, så dere villig tilgir hverandre, slik som også Gud ved Kristus villig har tilgitt dere.» Paulus snakket her om personlige problemer mellom kristne, for eksempel uforsiktig tale. De kristne burde bestrebe seg på å ordne opp i slike ting og tilgi hverandre. Tenk på Jesu ord: «Hvis du da bringer din gave til alteret og du der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la din gave ligge der foran alteret og gå bort; slutt først fred med din bror, og så, når du har kommet tilbake, kan du frambære din gave.» — Matteus 5: 23, 24; 1. Peter 4: 8.

Sammenhengen i Johannes 20: 23 antyder imidlertid at Jesus siktet til mer alvorlige synder, slik det framgår av noe annet han sa til dem som hørte på ham ved denne bestemte anledningen. La oss se nærmere på dette.

Den dagen Jesus ble oppreist fra de døde, viste han seg for disiplene i et låst rom i Jerusalem. Beretningen forteller: «Jesus sa derfor til dem igjen: ’Måtte dere ha fred. Liksom Faderen har utsendt meg, sender også jeg dere.’ Og etter at han hadde sagt dette, blåste han på dem og sa til dem: ’Ta imot hellig ånd. Hvis dere tilgir noen deres synder, så er de tilgitt dem; hvis dere fastholder dem for noen, så er de fastholdt.’» — Johannes 20: 21—23.

De disiplene det er snakk om her, var først og fremst de trofaste apostlene. (Jevnfør vers 24.) Da Jesus blåste på dem og sa: «Ta imot hellig ånd», gav han dem i symbolsk forstand et forvarsel om at den hellige ånd snart ville bli utøst over dem. Så fortsatte han med å si at de skulle få myndighet til å tilgi synder. Det er rimelig å tro at det er sammenheng mellom disse to uttalelsene, og at den ene leder opp til den andre.

Femti dager etter at Jesus ble oppreist fra de døde, utøste han den hellige ånd på pinsedagen. Hva førte det til? For det første ble de som mottok den hellige ånd, født på ny som åndelige sønner av Gud med håp om å få regjere sammen med Kristus i himmelen. (Johannes 3: 3—5; Romerne 8: 15—17; 2. Korinter 1: 22) Men det at den hellige ånd ble utøst, førte til flere ting. Noen av dem som ånden ble utøst over, fikk mirakuløse gaver. Noen kunne snakke fremmede tungemål som de tidligere ikke hadde kunnet. Andre kunne profetere, og atter andre kunne helbrede syke eller reise døde opp til liv igjen. — 1. Korinter 12: 4—11.

Ettersom Jesu ord i Johannes 20: 22 viste til at den hellige ånd skulle bli utøst over hans disipler, virker det som om de påfølgende ordene om tilgivelse av synder betyr at Gud gjennom den hellige ånd hadde gitt apostlene den enestående myndighet å kunne tilgi eller fastholde synder. — Se The Watchtower for 1. mars 1949, side 78.

Bibelen forteller ikke om alle de gangene apostlene brukte denne myndigheten, men den forteller jo heller ikke om hver eneste gang de benyttet seg av mirakuløse gaver som det å tale i tunger, profetere eller helbrede. — 2. Korinter 12: 12; Galaterne 3: 5; Hebreerne 2: 4.

Apostlenes myndighet til å tilgi eller fastholde synder kom blant annet inn i bildet i tilfellet med Ananias og Saffira, som prøvde å drive falskt spill overfor den hellige ånd. Peter, som hørte Jesus si det vi kan lese i Johannes 20: 22, 23, avslørte Ananias og Saffira. Peter snakket først med Ananias, som falt død om, og da Saffira senere kom inn og holdt fast ved løgnene deres, kunngjorde Peter også hennes dom. Han tilgav henne ikke hennes synder, men sa: «Se, deres føtter som har begravet din mann, er ved døren, og de skal bære deg ut.» Da falt også hun død om. — Apostlenes gjerninger 5: 1—11.

Her brukte apostelen Peter sin spesielle myndighet til å slå fast at disse bestemte syndene var blitt fastholdt, og det kunne han gjøre fordi han hadde mirakuløs kunnskap om at Gud ikke ville tilgi Ananias’ og Saffiras synd. Det virker også som om apostlene hadde overmenneskelig innsikt i saker der de var sikre på at synder var blitt tilgitt på grunnlag av Kristi offer. De apostlene som hadde fått slik spesiell myndighet gjennom den hellige ånd, kunne altså erklære at synder var blitt tilgitt eller fastholdt.a

Dette betyr ikke at alle åndssalvede eldste på den tiden hadde en slik mirakuløs myndighet. Det framgår av det apostelen Paulus sa om den mannen som var blitt utstøtt av menigheten i Korint. Paulus sa ikke: «Jeg tilgir mannens synder», eller: «Jeg vet at mannen er blitt tilgitt i himmelen, så gjenoppta ham.» I stedet oppfordret Paulus hele menigheten til å tilgi den gjenopptatte broren og vise ham kjærlighet. Han la til: «Alt som dere i godhet tilgir noen, tilgir også jeg.» — 2. Korinter 2: 5—11.

Så snart mannen var blitt gjenopptatt i menigheten, kunne alle hans kristne brødre og søstre tilgi ham i den forstand at de ikke bar nag til ham på grunn av det han hadde gjort. Mannen måtte imidlertid først angre og bli gjenopptatt. Hvordan skulle det gå til?

Menighetens eldste må behandle alvorlige synder, for eksempel tyveri, løgn og grov umoral. De prøver å korrigere og irettesette slike overtredere for å tilskynde dem til å angre. Men hvis noen gjør seg skyldig i alvorlige synder uten å angre, vil de eldste følge den bibelske veiledningen om å utstøte overtrederen. (1. Korinter 5: 1—5, 11—13) Det Jesus sa i Johannes 20: 23, gjelder ikke i slike tilfeller. De eldste i menighetene har ikke fått mirakuløse gaver gjennom den hellige ånd, for eksempel evnen til å helbrede bokstavelig syke eller reise opp døde; slike gaver tjente sin hensikt i det første århundre og tok så slutt. (1. Korinter 13: 8—10) De eldste i vår tid har heller ikke guddommelig myndighet til å tilgi alvorlige overtredelser i den forstand at de kan erklære en synder ren i Jehovas øyne. En slik form for tilgivelse må være basert på gjenløsningsofferet, og det er bare Jehova som kan tilgi på dette grunnlaget. — Salme 32: 5; Matteus 6: 9, 12; 1. Johannes 1: 9.

En som begår en alvorlig synd i vår tid og ikke angrer, vil i likhet med den førnevnte mannen i det gamle Korint bli utstøtt. Hvis han senere angrer og gjør gjerninger som passer for anger, er det mulig for ham å få Guds tilgivelse. (Apostlenes gjerninger 26: 20) I en slik situasjon gir Bibelen de eldste grunn til å tro at Jehova virkelig har tilgitt overtrederen. Så snart han er blitt gjenopptatt, kan de eldste hjelpe ham i åndelig henseende til å bli fast i troen. De andre i menigheten kan tilgi på samme måte som de kristne i Korint tilgav den utstøtte mannen som ble gjenopptatt den gangen.

Ved å behandle saker på denne måten vil ikke de eldste sette opp sine egne normer og rutiner for å dømme. De anvender Bibelens prinsipper og følger nøye de bibelske retningslinjer som Jehova har fastsatt. Så når de eldste tilgir eller lar være å tilgi, skjer det i den forstand som kommer fram i Jesu ord i Matteus 18: 18: «Jeg sier dere i sannhet: Hva dere enn måtte binde på jorden, vil være ting som er bundet i himmelen, og hva dere enn måtte løse på jorden, vil være ting som er løst i himmelen.» Deres handlinger gjenspeiler rett og slett Jehovas syn på tingene, slik det kommer til uttrykk i Bibelen.

Det Jesus sa ifølge Johannes 20: 23, er følgelig ikke i strid med resten av Bibelen, men det tyder på at apostlene hadde spesiell myndighet til å tilgi, noe som også var i samsvar med deres spesielle rolle i den kristne menighets spede barndom.

[Fotnote]