Gavmildhet som Gud har behag i

JESUS og disiplene spiste et godt måltid i Betania sammen med noen nære venner, innbefattet Maria, Marta og Lasarus. Lasarus var nylig blitt oppreist fra de døde. Da Maria tok et pund kostbar olje og gned inn Jesu føtter, ble Judas Iskariot ergerlig og sa sin mening: «Hvorfor ble ikke denne velluktende oljen solgt for tre hundre denarer [omtrent en årslønn] og gitt til de fattige?» Andre kom raskt med lignende uttalelser. — Johannes 12: 1—6; Markus 14: 3—5.

Men Jesus svarte: «La henne være. . . . De fattige har dere jo alltid hos dere, og når dere enn vil, kan dere alltid gjøre godt mot dem, men meg har dere ikke alltid.» (Markus 14: 6—9) De jødiske religiøse lederne lærte folk at det å gi gaver til de trengende ikke bare var moralsk riktig, men at det også kunne gi soning for synder. Men Jesus gjorde det klart at den form for gavmildhet som Gud finner behag i, ikke er begrenset til det å gi gaver til de fattige.

Når vi kort ser på hvordan den første kristne menighet gav, vil vi få belyst noen praktiske måter vi kan vise vår omtanke på, og se hvordan vi dermed kan behage Gud når vi gir. Det vil også vise oss hva som er den beste måten vi kan gi på.

«Gi barmhjertighetsgaver»

Ved flere anledninger oppmuntret Jesus disiplene til å «gi barmhjertighetsgaver», eller som en annen oversettelse gjengir det, «gi det som almisser». (Lukas 12: 33; Norsk Bibel) Men Jesus advarte mot å gjøre et stort nummer av at en gav, i den hensikt at giveren skulle få ære i stedet for Gud. Han sa: «Når du går for å gi barmhjertighetsgaver, blås da ikke i trompet foran deg, slik som hyklerne gjør i synagogene og på gatene for å bli æret av mennesker.» (Matteus 6: 1—4) De første kristne fulgte denne formaningen. De gjorde ikke som datidens hyklerske religiøse ledere, som passet på at alle kunne se det når de gav noen noe. De kristne valgte heller å hjelpe de trengende ved å gi privat hjelp eller ved å gi gaver i stillhet.

I Lukas 8: 1—3 får vi for eksempel vite at Maria Magdalena, Johanna, Susanna og andre brukte «de ting de eide», når de på sin beskjedne måte tjente Jesus og apostlene. Selv om disse mennene ikke var nødstilte, hadde de forlatt sitt arbeid, slik at de kunne konsentrere seg om forkynnelsen. (Matteus 4: 18—22; Lukas 5: 27, 28) Ved å hjelpe dem til å fullføre sitt gudgitte oppdrag gav disse kvinnene i virkeligheten Gud ære. Og Gud viste at han verdsatte dette, ved at han tok med beretningen om deres barmhjertige gavmildhet i Bibelen, slik at alle framtidige generasjoner kunne lese om den. — Ordspråkene 19: 17; Hebreerne 6: 10.

Dorkas, som bodde i kystbyen Joppe, var en annen omtenksom kvinne som «var rik på gode gjerninger og gav mange barmhjertighetsgaver». Hun laget klær til enker som var i nød. Vi vet ikke om hun betalte stoffene og tilbehøret selv, eller om hun bare sydde gratis. I alle fall førte hennes gode arbeid til at hun ble godt likt av alle dem hun hjalp, og også av Gud, som barmhjertig belønnet hennes godhet. — Apostlenes gjerninger 9: 36—41.

Det rette motiv er viktig

Hva motiverte disse til å gi? Det var noe mer enn bare en plutselig innskytelse fordi de følte med noen som kom med en rørende anmodning om hjelp. De følte hver dag et personlig, moralsk ansvar for å gjøre det de kunne for å hjelpe dem som opplevde fattigdom, motgang, sykdom eller andre vanskeligheter. (Ordspråkene 3: 27, 28; Jakob 2: 15, 16) Det er denne slags gavmildhet som Gud har behag i. Den er først og fremst motivert av en dyp kjærlighet til Gud og et ønske om å etterligne hans barmhjertige og gavmilde personlighet. — Matteus 5: 44, 45; Jakob 1: 17.

Apostelen Johannes belyste en viktig side ved det å gi da han spurte: «Den som har denne verdens midler til livets opphold og ser sin bror lide nød og likevel lukker sin inderlige medfølelses dør for ham, hvordan kan kjærligheten til Gud bli i ham?» (1. Johannes 3: 17) Svaret gir seg selv. Kjærligheten til Gud får folk til å gi barmhjertighetsgaver. Gud setter pris på og belønner dem som, i likhet med ham, er gavmilde. (Ordspråkene 22: 9; 2. Korinter 9: 6—11) Kan vi finne en slik gavmildhet i dag? Tenk over noe som nylig skjedde i en av Jehovas vitners menigheter.

Huset til en eldre, kristen kvinne trengte større reparasjoner. Hun bodde alene og hadde ingen familie som kunne hjelpe henne. Gjennom mange år hadde hjemmet hennes alltid vært åpent for kristne møter, og hun inviterte ofte noen hjem til et måltid. (Apostlenes gjerninger 16: 14, 15, 40) Menigheten så hvilken situasjon hun var i, og bestemte seg for å hjelpe henne. Noen gav penger, andre gav av sin arbeidskraft. I løpet av noen få helger la frivillige nytt tak, installerte et nytt bad, pusset og malte hele første etasje og satte inn ny kjøkkeninnredning. Resultatet var ikke bare at denne kvinnens behov ble dekket. Menigheten ble også nærere knyttet sammen, og kvinnens naboer merket seg hvordan de sanne kristne gir.

Det er mange måter vi personlig kan hjelpe andre på. Kan vi bruke tid sammen med en farløs gutt eller jente? Kan vi handle eller sy noe for en eldre enke vi kjenner? Kan vi tilberede et måltid eller hjelpe til med å dekke en utgift for noen som har begrensede midler? Vi trenger ikke å være velstående for å gi hjelp. Apostelen Paulus skrev: «Når villigheten først er til stede, er den særlig antagelig etter det en har, ikke etter det en ikke har.» (2. Korinter 8: 12) Er en slik privat, direkte måte å gi på den eneste Gud velsigner? Nei.

Hva med organisert hjelp?

Noen ganger er ikke individuelle anstrengelser nok. Jesus og apostlene hadde faktisk en felles kasse for de fattige, og de tok imot bidrag fra omtenksomme personer som de traff i sitt arbeid. (Johannes 12: 6; 13: 29) På lignende måte hadde menighetene i det første århundre innsamlinger når det oppstod spesielle behov, og organiserte hjelp i større målestokk. — Apostlenes gjerninger 2: 44, 45; 6: 1—3; 1. Timoteus 5: 9, 10.

En slik situasjon oppstod omkring år 55 evt. Menighetene i Judea var blitt fattige, kanskje som et resultat av den store hungersnøden som nylig hadde vært. (Apostlenes gjerninger 11: 27—30) Apostelen Paulus, som alltid hadde omsorg for de fattige, bad om hjelp fra menigheter som lå så langt borte som Makedonia. Han organiserte personlig en innsamling og brukte godkjente menn til å levere pengene. (1. Korinter 16: 1—4; Galaterne 2: 10) Verken han eller noen av de andre som var involvert, tok betaling for sine tjenester. — 2. Korinter 8: 20, 21.

Jehovas vitner i dag er også raske til å gi hjelp når en ulykke rammer. En orkan sommeren 2001 var årsak til en enorm flom i Houston i Texas. Til sammen ble 723 av husene til Jehovas vitner skadet, mange av dem ganske alvorlig. Det ble straks opprettet et nødhjelpsutvalg som bestod av kvalifiserte kristne eldste. De skulle kartlegge hva slags behov de enkelte hadde, og fordele midler fra et hjelpefond, slik at de vitnene som var berørt, kunne få hjelp til å takle situasjonen og få husene sine reparert. Frivillige fra nabomenighetene utførte alt arbeidet. Et vitne som var svært takknemlig for all den hjelpen hun hadde fått, gav straks hele det beløpet hun fikk utbetalt fra forsikringsselskapet for å dekke reparasjonene av huset hennes, til hjelpefondet, slik at det kunne være til hjelp for andre i nød.

Men når det gjelder organisert veldedighet, må vi tenke oss godt om når vi vurderer de mange henvendelsene vi får. Noen organisasjoner har høye administrasjons- eller innsamlingskostnader, noe som gjør at bare en liten del av de pengene som blir samlet inn, går til det tiltenkte formålet. Ordspråkene 14: 15 sier: «Den uerfarne tror hvert ord, men den kloke gir akt på sine skritt.» Så det er forstandig å undersøke de faktiske forhold grundig.

Den beste måten å gi på

Det er én slags gavmildhet som er enda viktigere enn veldedighet. Jesus hentydet til dette da en rik, ung styresmann spurte ham om hva han måtte gjøre for å få evig liv. Jesus sa til ham: «Gå . . . og selg de ting du eier, og gi til de fattige, og du skal få en skatt i himmelen; kom så og bli min etterfølger.» (Matteus 19: 16—22) Legg merke til at Jesus ikke bare sa: ’Gi til de fattige, og du vil få liv.’ Nei, han la til: «Kom så og bli min etterfølger.» Med andre ord innbefatter det å være Kristi etterfølger mer enn bare å gjøre veldedige gjerninger, enda så prisverdige og gagnlige de er.

Jesu hovedinteresse var å hjelpe andre åndelig sett. Kort tid før sin død sa han til Pilatus: «Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden: at jeg skulle vitne om sannheten.» (Johannes 18: 37) Jesus tok riktignok ledelsen i å hjelpe de fattige, helbrede syke og gi mat til dem som sultet, men det han først og fremst lærte disiplene opp til, var å forkynne. (Matteus 10: 7, 8) Blant de siste instruksene han gav dem, var faktisk denne befalingen: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle nasjonene.» — Matteus 28: 19, 20.

Selvfølgelig vil ikke alle verdens problemer bli løst ved at noen forkynner. Men det at det gode budskap om Guds rike blir forkynt for alle slags mennesker, ærer Gud, for det er Guds vilje og gjør det mulig for dem som tar imot det guddommelige budskapet, å oppnå evige velsignelser. (Johannes 17: 3; 1. Timoteus 2: 3, 4) Hvorfor ikke høre på hva Jehovas vitner har å si, neste gang de kontakter deg? De kommer med en åndelig gave. Og de vet at det er det beste de kan gi deg.

[Bilder på side 6]

Vi har mange muligheter til å vise at vi bryr oss om andre

[Bilde på side 7]

Det at vi forkynner det gode budskap, behager Gud og gjør det mulig å oppnå evige velsignelser