De gjorde Jehovas vilje

Jesus blir hyllet som Messias og konge

DET kom overraskende på mange judeere da en støyende folkemengde holdt inntog i Jerusalem den 9. nisan i år 33. Det var riktignok ikke uvanlig at folk strømmet inn i byen før påsken, men disse var annerledes. Den sentrale skikkelsen blant dem var en mann som red på en eselfole. Mannen var Jesus Kristus, og folkemengden bredte ut kledninger og palmegrener foran ham mens de ropte: «Vi ber, frels Davids Sønn! Velsignet er han som kommer i Jehovas navn! Vi ber, frels ham, i høydene der oppe!» Mange som allerede var i Jerusalem, sluttet seg til opptoget. — Matteus 21: 7—9; Johannes 12: 12, 13.

Jesus visste at prøvelser ventet ham, selv om han nå ble hyllet. Bare fem dager senere skulle han bli henrettet i den samme byen! Ja, Jesus visste at Jerusalem var et fiendtligsinnet distrikt, og han arrangerte sitt oppsiktsvekkende inntog i byen med nettopp det i tankene.

Oppfyllelsen av en gammel profeti

I 518 f.v.t. forutsa Sakarja Jesu triumftog inn i Jerusalem. Han skrev: «Rop i triumf, Jerusalems datter. Se, din konge kommer til deg. Han er rettferdig, ja frelst — ydmyk og ridende på et esel, ja på et fullvoksent dyr, en eselhoppes sønn. . . . Og han skal virkelig tale fred til nasjonene; og hans herredømme skal være fra hav til hav og fra Elven til jordens ender.» — Sakarja 9: 9, 10.

Jesu inntog i Jerusalem den 9. nisan fant altså sted som en oppfyllelse av en bibelsk profeti. Det var ikke noe som skjedde helt tilfeldig, men var nøye planlagt. Tidligere, like utenfor Jerusalem, hadde Jesus sagt til to av disiplene: «Gå inn i landsbyen som dere ser foran dere, og dere vil straks finne et esel som er bundet, og en fole hos det; løs dem og før dem til meg. Og hvis noen sier noe til dere, skal dere si: ’Herren har bruk for dem.’ Da vil han straks sende dem av sted.» (Matteus 21: 1—3) Men hvorfor ville Jesus ri inn i Jerusalem på et esel, og hva betydde den måten folkemengden reagerte på?

Et budskap om et kongedømme

Det man ser med sine øyne, er ofte mer virkningsfullt enn det talte ord. Jehova lot derfor noen ganger sine profeter utføre billedlige handlinger for å understreke de profetiske budskapene de forkynte. (1. Kongebok 11: 29—32; Jeremia 27: 1—6; Esekiel 4: 1—17) Denne absolutt synlige formen for kommunikasjon gjorde et uutslettelig inntrykk på selv den mest hardhjertete iakttager. På lignende måte utførte Jesus en billedlig handling da han red inn i Jerusalem på et esel; han understreket dermed et kraftfullt budskap. Hvordan?

I bibelsk tid ble eselet brukt til opphøyde formål. Da Salomo skulle ri av sted for å bli salvet som konge, red han på sin fars muldyrhoppe, en krysning mellom en eselhingst og en hestehoppe. (1. Kongebok 1: 33—40) Så da Jesus red inn i Jerusalem på et esel, betydde det at han framstilte seg som konge.a Folkemengden, som uten tvil stort sett bestod av galileere, reagerte på en måte som understreket dette budskapet. De bredte ut kledningene sine foran Jesus — en handling som minnet om det som skjedde den gang det ble kunngjort offentlig at Jehu var blitt konge. (2. Kongebok 9: 13) Det at de omtalte Jesus som «Davids Sønn», understreket hans juridiske rett til herredømmet. (Lukas 1: 31—33) Og det at de brukte palmegrener, viste at de underordnet seg under hans kongelige myndighet. — Jevnfør Åpenbaringen 7: 9, 10.

Det opptoget som kom inn i Jerusalem den 9. nisan, overbrakte derfor det klare budskap at Jesus var Guds utnevnte Messias og konge. Det var naturligvis ikke alle som frydet seg over å se Jesus bli presentert på denne måten. Spesielt fariseerne syntes det var høyst upassende at Jesus ble overøst med kongelige hedersbevisninger. «Lærer,» sa de, uten tvil med sinte stemmer, «refs dine disipler.» Jesus svarte: «Jeg sier dere: Hvis disse tidde, ville steinene rope.» (Lukas 19: 39, 40) Ja, Guds rike var temaet for Jesu forkynnelse. Han forkynte dette budskapet med stor frimodighet, enten folk ville ta imot det eller ikke.

Hva vi kan lære

Det krevde stort mot av Jesus å ri inn i Jerusalem på den måten som profeten Sakarja hadde forutsagt. Han visste at han dermed kom til å pådra seg sine fienders vrede. Før sin himmelfart gav Jesus sine etterfølgere i oppdrag å forkynne det gode budskap om Guds rike og å ’gjøre disipler av mennesker av alle nasjonene’. (Matteus 24: 14; 28: 19, 20) Å utføre dette arbeidet krever også mot. Ikke alle blir glad for å høre budskapet. Noen er likegyldige, mens andre motarbeider det. I noen land har myndighetene lagt restriksjoner på forkynnelsesarbeidet eller forbudt det helt.

Men Jehovas vitner er klar over at det gode budskap om Guds opprettede rike må forkynnes, enten folk vil høre eller ikke. (Esekiel 2: 7) De fortsetter å utføre dette livreddende arbeidet og føler seg styrket av Jesu løfte: «Se, jeg er med dere alle dager inntil avslutningen på tingenes ordning.» — Matteus 28: 20.

[Fotnote]