PROSELYTT

En person som har skiftet religion, i bibelsk sammenheng en ikke-jøde som hadde gått over til jødedommen, og som, hvis det var en mann, hadde latt seg omskjære. (Mt 23: 15, NW, fotn.) Det greske ordet prosẹlytos (proselytt) er brukt både i Septuaginta og i De kristne greske skrifter.

I over 1900 år handlet Jehova med et spesielt, utvalgt folk, Abrahams slekt og ætt, i første rekke den israelittiske nasjon. Ikke-hebreere eller ikke-israelitter som ønsket å tjene ham i samsvar med de krav som var knyttet til den sanne tilbedelse, kunne imidlertid også gjøre det, men da måtte de omvende seg til den sanne religion, det vil si bli proselytter. Moseloven inneholdt spesielle bestemmelser som gjaldt for personer av ikke-israelittisk opprinnelse som bodde i Israel. En slik «fastboende utlending» kunne få full status som en tilbeder av Jehova. Hvis det dreide seg om en mann, måtte han la seg omskjære som et tegn på at han hadde antatt den sanne tilbedelse. (2Mo 12: 48, 49) En proselytt var forpliktet til å holde hele Moseloven, og kjødelige jøder skulle behandle ham som en bror. (3Mo 19: 33, 34; 24: 22; Ga 5: 3; se FASTBOENDE UTLENDING.) Det hebraiske ordet ger, som blir gjengitt med «fastboende utlending» («innflytter», «gjest», NO), betegner ikke alltid en som har skiftet religion (1Mo 15: 13; 2Mo 2: 22; Jer 14: 8), men i mer enn 70 tilfeller hvor oversetterne av Septuaginta tydeligvis mente at det var denne betydningen som lå i ordet, har de gjengitt det med det greske ordet prosẹlytos.

Gjennom hele Israels historie hendte det at ikke-jøder ble proselytter. De sa i realiteten det samme til jødene som det moabittinnen Rut sa til No’omi: «Ditt folk skal være mitt folk, og din Gud skal være min Gud.» (Rut 1: 16; Jos 6: 25; Mt 1: 5) Salomos bønn ved innvielsen av templet reflekterte den imøtekommende og velvillige innstilling Gud hadde til personer fra mange andre nasjoner som måtte ønske å tjene ham som proselytter. (1Kg 8: 41–43) Det fortelles om flere navngitte ikke-jøder som tydeligvis var proselytter, deriblant edomitten Doeg (1Sa 21: 7), hetitten Uria (2Sa 11: 3, 11) og etiopieren Ebed-Melek (Jer 38: 7–13). Da jødene på Mordekais tid fikk lov til å forsvare seg mot dem som ville ta deres liv, var det ’mange i landet som erklærte at de var jøder’. (Est 8: 17) Septuaginta sier her: «Og mange av hedningene ble omskåret og ble jøder.» – Bagster.

Verving av proselytter. Som følge av landflyktigheten i Babylon ble jødedommen utbredt til mange land. Jødene i «diasporaen», eller «atspredelsen», kom i kontakt med hedninger av mange nasjoner, og det at det ble bygd synagoger, og det at De hebraiske skrifter ble oversatt til gresk, gjorde det lettere for folk i hele den romerske verden å lære den jødiske religion å kjenne. Oldtidsforfattere som Horats og Seneca bekrefter at et stort antall personer i forskjellige land sluttet seg til jødene og altså ble proselytter. Historieskriveren Josefus forteller at jødene i Antiokia i Syria også fikk «et stort antall grekere til å innfinne seg ved deres religiøse seremonier», og at de «på en viss måte hadde . . . fått dem gjort til medlemmer av sitt samfunn». (Den jødiske krig, København 1997, 7. bok, kap. 3, pkt. 3 [s. 395]) The Interpreter’s Dictionary of the Bible sier: «Jødene i Roma var så pågående i sin iver etter å verve proselytter at de ble anklaget for å forsøke å infisere romerne med sin form for tilbedelse, og i 139 f.v.t. utviste myndighetene hovedpropagandistene fra byen.» (Redigert av G. Buttrick, 1962, bd. 3, s. 925.) Denne anklagen kan naturligvis ha vært ubegrunnet eller overdrevet, kanskje på grunn av politiske motiver eller på grunn av religiøse eller rasemessige fordommer. Ikke desto mindre sa Jesus selv om de hyklerske skriftlærde og fariseerne: «Dere farer over hav og tørt land for å gjøre en eneste proselytt, og når han blir det, gjør dere ham til en som er hjemfallen til Gehenna i dobbelt så høy grad som dere selv.» – Mt 23: 15.

Tvangsomvendelse. Det var ikke alle jødiske proselytter som ble vunnet med fredelige midler. Josefus forteller at da Johannes Hyrkanus I underla seg idumeerne, noe som skjedde omkring 125 f.v.t., tillot han dem bare å bli boende i landet på den betingelse at de lot seg omskjære, og tvang dem på den måten til å bli proselytter. (Jewish Antiquities, XIII, 257, 258 [ix, 1]) Aristobulos, Johannes Hyrkanus’ sønn, gjorde det samme med itureerne. (XIII, 318 [xi, 3]) Senere jevnet jødene under Aleksander Janneus byen Pella med jorden fordi innbyggerne nektet å bli proselytter. (XIII, 397 [xv, 4]) Slike framgangsmåter utsprang utvilsomt snarere av politiske motiver enn av iver etter å misjonere.

Proselytter blir kristne. Beretningen i De kristne greske skrifter viser at noen av de omskårne jødiske proselyttene var oppriktige i sin tilbedelse av Jehova. Den store folkemengden fra mange land som hørte Peter tale på pinsedagen i år 33 og ble kristne, bestod av «både jøder og proselytter». (Apg 2: 10) De proselyttene som kom fra andre land, hadde dratt til Jerusalem i lydighet mot Jehovas lov. Den etiopiske evnukken som ble døpt av Filip, var også dratt til Jerusalem for å tilbe, og på hjemveien satt han i sin vogn og leste Guds Ord. (Apg 8: 27–38) Han må ha vært evnukk i betydningen «hoffmann», for hvis han hadde vært kastrert, kunne han ikke ha blitt en proselytt. (5Mo 23: 1; se ETIOPIA, ETIOPIER.) I den kristne menighets første tid ble «Nikolaus, en proselytt fra Antiokia», satt til å ivareta spesielle oppgaver i forbindelse med utdelingen av mat, ettersom han var en mann ’full av ånd og visdom’. – Apg 6: 2–6.

Det gode budskap blir spredt blant hedningene. Inntil år 36 ble det kristne budskap utelukkende forkynt for jøder, for hedninger som var blitt omskårne jødiske proselytter, og for samaritaner. Italieneren Kornelius blir beskrevet som «en gudhengiven mann, en som fryktet Gud . . . [som] gav mange barmhjertighetsgaver til folket og [stadig påkalte] Gud». Men han var ikke en jødisk proselytt, for han var en uomskåret hedning. (Apg 10: 1, 2; jf. Lu 7: 2–10.) Da døren først var blitt åpnet for hedningene, ble det kristne misjonsarbeidet utvidet. Likevel forkynte Paulus ofte først for jøder og proselytter i de byene han kom til. Paulus hadde stor kjærlighet til sine jødiske brødre og ønsket av hele sitt hjerte at de skulle bli frelst. (Ro 9: 3; 10: 1) Det var dessuten naturlig å gå til jødene og proselyttene først, siden de kjente Jehova og hans lover og ventet på Messias. Deres bakgrunn gjorde at de av dem som hadde en rett hjertetilstand, kunne forstå at Jesus Kristus var den som oppfylte deres forhåpninger. Disse kunne danne en sterk kjerne i en menighet og kunne i sin tur undervise hedningene, som ikke visste noe om Jehova og hans Ord.