HUNGERSNØD

En tilstand av nød på grunn av ekstrem mangel på matvarer eller, i åndelig forstand, på grunn av hunger etter å høre Jehovas ord. (Am 8: 11) Hungersnød er en av de plager som skal ramme det symbolske Babylon den store. – Åp 18: 8.

Hungersnødens årsaker og virkninger. Blant de vanlige årsakene til hungersnød i bibelsk tid var tørke, ødeleggende haglvær (2Mo 9: 23–25), pest, avsviing av grøden, meldugg og krig. (Am 4: 7–10; Hag 2: 17) Især gresshopper, som noen ganger kom i kjempemessige svermer, forårsaket store ødeleggelser på grøden. (2Mo 10: 15) I noen tilfeller skyldtes hungersnøden ikke mangel på regn, men regn på feilaktig årstid, for eksempel under hvetehøsten eller under bygghøsten. – Jf. 3Mo 26: 4; 1Sa 12: 17, 18.

Forbigående sult er en naturlig fornemmelse, men vedvarende sult, lik den folk i områder som er rammet av hungersnød, opplever, er både fysisk og mentalt skadelig. En blir svært døsig, følelsene blir sløvet, og en blir apatisk. Sinnet blir opptatt av én ting – ønsket om å skaffe mat. (Jf. 2Mo 16: 3.) Moralen synker. (Jf. Jes 8: 21.) Langvarig sult umenneskeliggjør folk og kan føre til tyveri, mord og til og med kannibalisme. Ettersom de hungerrammede blir svekket fysisk, følger sykdommer og epidemier ofte i hungersnødens kjølvann. – Jf. 5Mo 32: 24.

Tilfeller av hungersnød i gammel tid. Den første hungersnøden historien forteller om, er den som tvang Abram (Abraham) til å forlate Kanaan og bosette seg som utlending i Egypt. (1Mo 12: 10) På Isaks tid inntraff det igjen en hungersnød, men Isak fikk befaling av Jehova om ikke å dra ned til Egypt. (1Mo 26: 1, 2) Den sju år lange hungersnøden som kom over Egypt mens Josef tjente som førsteminister og matvareforvalter, strakte seg tydeligvis langt utenfor Egypts grenser, for «folk fra hele jorden [kom] til Egypt for å kjøpe [mat] av Josef». – 1Mo 41: 54–57.

Mens enhver hentydning til israelittenes opphold i Egypt omhyggelig er unngått i de egyptiske innskrifter, finnes det gamle egyptiske tekster som forteller om perioder da det var hungersnød fordi vannføringen i Nilen ikke ble stor nok. Én tekst forteller at dette en gang skjedde sju år etter hverandre. Ifølge beretningen ble visse landområder skjenket til prestene da hungersnøden var over. Selv om dette dokumentet kan være «et falskneri som prester i en senere periode har begått for å rettferdiggjøre sitt krav på territoriale rettigheter», tyder det i hvert fall på at det fantes en overlevering om at det hadde vært sju magre år. – Ancient Near Eastern Texts, redigert av J. Pritchard, 1974, s. 31.

Før israelittene gikk inn i det lovte land, forsikret Jehova gjennom Moses dem om at de ville få mat i rikt mål hvis de fortsatte å tjene ham trofast. (5Mo 28: 11, 12) Men hvis de var troløse, ville en av de forferdelige følgene være hungersnød. (5Mo 28: 23, 38–42) I dommertiden fikk en hungersnød No’omis mann, Elimelek fra Betlehem, til å dra av sted sammen med sin familie for å bo som utlending i Moab. (Rut 1: 1, 2) På Davids tid lot Jehova en hungersnød som varte i tre år, komme over Israel på grunn av den blodskyld som hvilte over Sauls hus i forbindelse med gibeonittene. (2Sa 21: 1–6) Som svar på en bønn som Elia bad, kom det tørke over det troløse Israel i tre og et halvt år, noe som resulterte i en hard hungersnød. (Jak 5: 17; 1Kg 17) På Elisjas tid oppstod det i tillegg til hungersnød av vanlige årsaker også hungersnød som følge av syrernes beleiring av Samaria. Under denne hungersnøden forekom det et tilfelle av kannibalisme. – 2Kg 4: 38; 8: 1; 6: 24–29.

Selv om Guds profeter advarte om at frafall ville føre til død som følge av hungersnød, pest og sverd, foretrakk de troløse judeerne å lytte til sine falske profeter, som forsikret dem om at slike ulykker ikke ville inntreffe. (Jer 14: 11–18; Ese 5: 12–17) Det skulle imidlertid vise seg at Guds profeter talte sant. Under babylonernes beleiring av Jerusalem (609–607 f.v.t.) oppstod det en så hard hungersnød i byen at kvinner kokte og spiste sine egne barn. – Kla 4: 1–10; 5: 10; 2Kg 25: 1–3; Jer 52: 4–6; jf. 5Mo 28: 51–53.

Gjennom profeten Joel advarte Jehova Israel om en voldsom gresshoppeplage som ville legge landet øde og forårsake en hard hungersnød før «Jehovas dag» kom. – Joe 1.

Flere hundre år senere forutsa Jesus at tilfeller av matmangel ville være noe av det som skulle kjennetegne avslutningen på «tingenes ordning». (Mt 24: 3, 7; jf. Åp 6: 5, 6.) Den kristne profeten Agabus forutsa at det skulle inntreffe en stor hungersnød, noe det også gjorde på keiser Claudius’ tid (41–54 e.v.t.). (Apg 11: 28) Noen få år tidligere, i år 42 e.v.t., hadde det inntruffet en hard hungersnød i Egypt, hvor det bodde mange jøder. Og da de romerske hærstyrker under general Titus beleiret Jerusalem og til slutt ødela byen i år 70, kom det «stor nød» over Judea og Jerusalem. (Lu 21: 23) Josefus forteller om den fryktelige hungersnøden som var der i byen. Han sier at folk spiste lær, plantestengler og høy, og at en mor til og med stekte og spiste sin egen sønn. (Den jødiske krig, København 1997, 6. bok, kap. 3, pkt. 3 og 4 [s. 366, 367]) Da Jesus forutsa slike tilfeller av hungersnød, er det tydelig at han ikke bare tenkte på de begivenheter som gikk forut for Jerusalems ødeleggelse, men også på det som ville skje forut for Menneskesønnens komme i sitt rikes herlighet. – Lu 21: 11, 27, 31; jf. Åp 6: 5, 6.

Ikke hungersnød mer. Kristus Jesus forsikret at Gud ville besvare sine trofaste tjeneres bønn om det daglige brød og sørge for dem som satte hans rike på førsteplassen. (Mt 6: 11, 33; jf. Sl 33: 19; 37: 19, 25.) Men han viste også at hans tjenere på grunn av motstand og forfølgelse til sine tider kunne komme til å sulte. (Mt 25: 35, 37, 40) Især apostelen Paulus forteller at han ofte led både sult og tørst mens han utførte sin tjeneste under vanskelige forhold. (1Kt 4: 11–13; 2Kt 11: 27; Flp 4: 12) Men han gav uttrykk for sin overbevisning om at bokstavelig sult aldri ville kunne skille Guds trofaste tjenere fra den styrkende kraft som ligger i Guds kjærlighet. – Ro 8: 35, 38, 39; se som en kontrast til dette Lu 6: 25.

De som hungrer og tørster etter rettferdighet og sannhet, vil alltid bli åndelig mettet. (Mt 5: 6; Joh 6: 35) Dette gjelder også dem av ’den store skare’ som har håp om å overleve «den store trengsel», og som det sies ’ikke skal sulte mer eller tørste mer’. (Åp 7: 9, 13–17) Under Guds rikes styre vil det dessuten finnes en overflod av bokstavelig føde, slik at hele menneskehetens bokstavelige sult vil bli stilt. – Sl 72: 16; Jes 25: 6.