Spørsmål fra leserne

◼ Hvorfor blir kvinner som spiste sine egne barn, omtalt som «medfølende» kvinner i Klagesangene 4: 10 (NW)?

Da Jeremia beskrev den desperate situasjonen jødene skulle befinne seg i under babylonernes beleiring av Jerusalem i år 607 f.Kr., skrev han: «Kvinner som før var milde og kjærlige [medfølende kvinners hender, NW], kokte sine egne barn. Barna ble til føde for dem da mitt folk ble knust.» — Klagesangene 4: 10.

Flere hundre år tidligere hadde Moses gjort israelittene oppmerksom på at deres framtid enten ville bli preget av ’velsignelse’ eller ’forbannelse’. De ville bli velsignet hvis de holdt Guds bud, men de ville føre lidelser over seg selv hvis de forkastet hans rettferdige veier. Én av de forferdelige følgene var at israelittene skulle bli henvist til å spise sine egne barn. (5. Mosebok 28: 1, 11—15, 54, 55; 30: 1; 3. Mosebok 26: 3—5, 29) Dette skjedde i virkeligheten, etter at Jehova hadde overgitt den troløse og ulydige nasjonen i babylonernes hender.

I Klagesangene 4: 10 snakket Jeremia ut ifra det kjente faktum at en mor av naturen er ømhjertet og medfølende overfor barna sine og har et ønske om å beskytte dem. (1. Kongebok 3: 26, 27; 1. Tessaloniker 2: 7) Men hungersnøden i Jerusalem under beleiringen var så stor og sulten så nagende at mødre som normalt ville ha vært medfølende, kokte barna sine og ble kannibaler ved å spise barna. — Jevnfør Klagesangene 2: 20.

En lignende situasjon oppstod etter at jødene hadde forkastet Messias, som hadde advart om at Jerusalem skulle bli beleiret. (Matteus 23: 37, 38; 24: 15—19; Lukas 21: 20—24) Historieskriveren Josefus beskrev en av redslene ved beleiringen i år 70 e.Kr.: «Maria, Elazars datter, . . . slaktet . . . barnet [sin egen sønn] og stekte det, etende den ene del derav og gjemte den annen til et annet måltid.» — Jødernes Krig med Romerne, oversatt av Andreas Reiersen (1757), 6. bok, 3. kapittel, side 399, 400.

Nei, det er virkelig ikke forstandig å forlate Guds lover og veier.