«Gå . . . og gjør disipler»

 1—3. a) Hva gjør en bonde når avlingen hans blir så stor at han ikke klarer å høste den inn alene? b) Hvilken situasjon befinner Jesus seg i om våren i år 33, og hva gjør han?

EN BONDE har en stor oppgave foran seg. Det er noen måneder siden han pløyde og sådde. Han har sett hvordan de første spirene kom til syne, og gledet seg over plantenes vekst. Nå får han lønn for alt sitt harde arbeid, for tiden er inne til å høste. Problemet er at avlingen er altfor stor til at han kan klare innhøstningen alene. Han har jo begrenset tid på seg til å få den dyrebare avlingen i hus. Han bestemmer seg derfor for å leie inn noen arbeidere og sende dem ut på åkrene.

² Om våren i år 33 befinner den oppstandne Jesus seg i en lignende situasjon. I den tiden han har utført sin jordiske tjeneste, har han sådd sannhetens såkorn. Nå er tiden for innhøstningen kommet, og avlingen er stor. Mange lydhøre mennesker må samles inn som disipler. (Johannes 4: 35—38) Hvordan håndterer Jesus denne situasjonen? På et fjell i Galilea, kort tid før sin himmelfart, gir han sine disipler i oppdrag å finne flere arbeidere. Han sier: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle nasjonene, idet dere døper dem . . . og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» — Matteus 28: 19, 20.

³ Dette oppdraget viser hva det egentlig vil si å være en sann etterfølger av Jesus. La oss nå se på tre spørsmål: Hvorfor gav Jesus sine disipler i oppdrag å finne flere arbeidere? Hvilken opplæring gav han dem med tanke på det? Hvordan berører dette oppdraget oss?

4, 5. Hvorfor ville ikke Jesus kunne fullføre det arbeidet han hadde begynt på, og hvem måtte fortsette arbeidet etter hans himmelfart?

⁴ Da Jesus begynte sin jordiske tjeneste i år 29, visste han at han begynte på et arbeid som han ikke ville kunne fullføre på egen hånd. I den korte tiden han hadde igjen på jorden, var det begrenset hvor stort område han kunne gjennomarbeide, og hvor mange mennesker han kunne nå med Rikets budskap. Han forkynte jo i første rekke for jøder og proselytter, «de bortkomne sauene av Israels hus». (Matteus 15: 24) Men disse «bortkomne sauene» var spredt omkring i hele Israel, et område på mange tusen kvadratkilometer. Etter hvert skulle dessuten også resten av verden få høre det gode budskap. — Matteus 13: 38; 24: 14.

⁵ Jesus var klar over at det var mye arbeid som ville gjenstå etter at han var død. Han sa til de elleve trofaste apostlene: «I sannhet, ja i sannhet, sier jeg dere: Den som viser tro på meg, han skal også gjøre de gjerninger jeg gjør; og han skal gjøre større gjerninger enn disse, for jeg går til Faderen.» (Johannes 14: 12) Ettersom han skulle vende tilbake til himmelen, måtte hans etterfølgere — ikke bare apostlene, men også alle hans framtidige disipler — fortsette forkynnelses- og undervisningsarbeidet. (Johannes 17: 20) Jesus erkjente ydmykt at deres gjerninger kom til å være større enn hans. Hvordan? På tre måter.

6, 7. a) På hvilke måter skulle de gjerningene Jesu etterfølgere gjorde, være større enn hans? b) Hvordan kan vi vise at Jesu etterfølgere har vært hans tillit verdig?

⁶ For det første kom Jesu etterfølgere til å gjennomarbeide mer distrikt. I dag forkynner de like til jordens ender, langt utenfor grensene til det landet hvor Jesus selv forkynte. For det andre kom de til å nå flere mennesker. Den lille gruppen disipler som Jesus etterlot seg, ble snart til flere tusen. (Apostlenes gjerninger 2: 41; 4: 4) Nå er de flere millioner, og hundretusener av nye blir døpt hvert år. For det tredje skulle de forkynne over en lengre tidsperiode — helt fram til vår tid, nesten 2000 år etter at Jesus avsluttet sin tre og et halvt år lange tjeneste.

⁷ Jesus viste sine etterfølgere stor tillit da han sa at de skulle gjøre «større gjerninger enn disse». Han betrodde dem et arbeid som var av aller største betydning for ham, et arbeid som bestod i å forkynne «det gode budskap om Guds rike» og undervise dem som var lydhøre. (Lukas 4: 43) Han var overbevist om at de trofast kom til å utføre dette oppdraget. Hva betyr dette for oss som lever nå? Når vi helhjertet og med iver deltar i tjenesten, viser vi at hans etterfølgere har vært hans tillit verdig. Er ikke det et stort privilegium? — Lukas 13: 24.

8, 9. Hva slags eksempel foregikk Jesus med i tjenesten, og hvordan kan vi følge hans eksempel?

⁸ Jesus gav disiplene den beste opplæring i tjenesten som det går an å få. Han var framfor alt et fullkomment eksempel for dem. (Lukas 6: 40) I det forrige kapitlet drøftet vi den holdning han hadde til tjenesten. Tenk et øyeblikk på de disiplene som var sammen med Jesus på hans forkynnelsesreiser. De så at han forkynte overalt hvor det var mennesker — på strender og i fjellskråninger, i byer og på torg og hjemme hos folk. (Matteus 5: 1, 2; Lukas 5: 1—3; 8: 1; 19: 5, 6) De så at han arbeidet hardt, at han stod tidlig opp og holdt det gående til langt på kveld. Tjenesten var ikke noe tilfeldig tidsfordriv for ham! (Lukas 21: 37, 38; Johannes 5: 17) De forstod sikkert at det var hans dype kjærlighet til andre mennesker som drev ham. De kunne kanskje lese den medlidenhet han følte, i ansiktsuttrykket hans. (Markus 6: 34) Hvilken virkning tror du Jesu eksempel hadde på disiplene? Hvilken virkning ville det ha hatt på deg?

⁹ Som Jesu etterfølgere går vi inn for å følge hans eksempel i tjenesten. Vi lar derfor ikke noe middel være uprøvd når det gjelder å avlegge «et grundig vitnesbyrd». (Apostlenes gjerninger 10: 42) I likhet med Jesus oppsøker vi folk i deres hjem. (Apostlenes gjerninger 5: 42) Hvis det er nødvendig, forandrer vi vår timeplan, så vi kan oppsøke folk når det er større sannsynlighet for at de er hjemme. Vi henvender oss også på en diskré måte til folk på offentlige steder — på gaten, i parker, i forretninger og på arbeidsplassen. Vi «arbeider . . . hardt og anstrenger oss» i tjenesten, for dette er et arbeid som vi tar alvorlig. (1. Timoteus 4: 10) En inderlig kjærlighet til våre medmennesker får oss til å se etter muligheter til å forkynne når som helst og hvor som helst folk er å finne. — 1. Tessaloniker 2: 8.

10—12. Hvilke viktige ting lærte Jesus disiplene før han sendte dem ut for å forkynne?

¹⁰ Jesus gav også disiplene opplæring ved å gi dem veiledning. Før han sendte ut de tolv apostlene og senere de 70 disiplene for at de skulle forkynne, fikk de detaljerte instrukser om hva de skulle si og gjøre. (Matteus 10: 1—15; Lukas 10: 1—12) Opplæringen gav gode resultater, for i Lukas 10: 17 leser vi: «Så kom de sytti glade tilbake.» La oss nå se på to viktige ting Jesus lærte disiplene. Husk at det han sa, må forstås i forhold til det som var jødisk skikk og bruk i bibelsk tid.

¹¹ Jesus lærte disiplene å stole på Jehova. Han sa til dem: «Skaff dere ikke gull eller sølv eller kobber til beltepungene deres eller en matpose til reisen eller to underkledninger eller sandaler eller en stav; for arbeideren fortjener sin føde.» (Matteus 10: 9, 10) Det var vanlig at reisende på den tiden hadde med seg en beltepung til å ha penger i, en matpose og et ekstra par sandaler.a Men da Jesus sa til disiplene at de ikke skulle tenke på slike ting, sa han i virkeligheten: «Stol helt og fullt på Jehova, for han vil sørge for dere.» Jehova ville sørge for dem ved å få dem som tok imot det gode budskap, til å vise gjestfrihet, noe som var vanlig i Israel. — Lukas 22: 35.

¹² Jesus lærte også disiplene at de ikke måtte la seg distrahere av unødige ting. Han sa: «Hils ikke på noen langs veien ved å omfavne dem.» (Lukas 10: 4) Ville Jesus at de skulle være kjølige og avmålte? Slett ikke. Men i bibelsk tid innebar det å hilse på noen ofte mye mer enn bare å si et enkelt «god dag». En bibelkommentator sier: «Hilsener blant orientalere bestod ikke i et lite nikk eller et håndtrykk, slik de gjør blant oss. De ble utført ved mange omfavnelser, ved at man bøyde seg for hverandre, og også ved at man kastet seg ned. Alt dette tok mye tid.» Da Jesus sa til disiplene at de ikke skulle engasjere seg i slike tradisjonelle hilsener, sa han i virkeligheten: «Dere må utnytte tiden best mulig, for det budskapet dere forkynner, er presserende.»b

13. På hvilke måter kan vi vise at vi legger oss på hjerte de instruksene Jesus gav sine disipler?

¹³ Vi legger oss på hjerte de instruksene Jesus gav disiplene den gangen. Vi stoler helt og fullt på Jehova når vi utfører vår tjeneste. (Ordspråkene 3: 5, 6) Vi vet at vi aldri kommer til å mangle de nødvendige ting til livets opphold når vi ’fortsetter å søke riket først’. (Matteus 6: 33) Heltidsforkynnere over hele verden kan bekrefte at Jehovas arm aldri er kort, ikke engang i vanskelige tider. (Salme 37: 25) Vi forstår også at det er viktig at vi ikke lar oss distrahere. Hvis vi ikke passer på, kan vi lett bli avsporet i denne tingenes ordning. (Lukas 21: 34—36) Dette er imidlertid ikke en tid da vi kan tillate oss å la oss distrahere. Vi har et presserende budskap; det gjelder folks liv. (Romerne 10: 13—15) Det at vi bevarer følelsen av at vi har et arbeid som det haster med å få utført, vil forhindre at vi lar ting i denne verden som kunne distrahere oss, legge beslag på tid og krefter som er bedre anvendt i tjenesten. Husk at den tiden som er igjen, er kort, og at høsten er stor. — Matteus 9: 37, 38.

14. Hva er det som viser at det oppdraget som er omtalt i Matteus 28: 18—20, gjelder alle som følger Jesus? (Se også fotnoten.)

¹⁴ Med ordene «gå . . . og gjør disipler» la den oppstandne Jesus et stort ansvar på sine etterfølgere. Han tenkte ikke bare på de disiplene som var sammen med ham denne vårdagen på et fjell i Galilea.c Han sa at «mennesker av alle nasjonene» skulle bli nådd med budskapet, og at arbeidet skulle fortsette «inntil avslutningen på tingenes ordning». Det er tydelig at dette oppdraget gjelder alle som følger Jesus, også oss som lever nå. La oss derfor se litt nærmere på Jesu ord i Matteus 28: 18—20.

15. Hvorfor gjør vi klokt i å adlyde Jesu befaling om å gjøre disipler?

¹⁵ Før Jesus gir disiplene dette oppdraget, sier han: «All myndighet i himmelen og på jorden er blitt gitt meg.» (Vers 18) Har Jesus virkelig så stor myndighet? Ja! Han er erkeengelen og har kommandoen over myriader av myriader av engler. (1. Tessaloniker 4: 16; Åpenbaringen 12: 7) Som «menighetens hode» har han myndighet over sine etterfølgere på jorden. (Efeserne 5: 23) Siden 1914 har han hersket som den messianske Konge i himmelen. (Åpenbaringen 11: 15) Hans myndighet omfatter også graven, for han har makt til å oppreise de døde. (Johannes 5: 26—28) Ved at Jesus først gjør klart hvilken stor myndighet han har, viser han at det han deretter sier, ikke er et forslag, men en befaling. Vi gjør klokt i å adlyde den, for hans myndighet er ikke noe han har tilranet seg; han har fått den av Gud. — 1. Korinter 15: 27.

16. Hva er det Jesus ber oss om å gjøre når han sier at vi skal «gå», og hvordan adlyder vi denne delen av befalingen?

¹⁶ Jesus presenterer nå hovedtrekkene ved oppdraget. Han begynner med et enkelt ord: «Gå.» (Vers 19) På den måten oppfordrer han oss til å ta initiativet til å nå andre med budskapet. Her er det rom for mange muligheter med hensyn til hvordan vi skal gå fram. Forkynnelse fra hus til hus er en fin måte å komme i personlig kontakt med folk på. (Apostlenes gjerninger 20: 20) Vi er også på utkikk etter muligheter til å forkynne uformelt. Vi er ivrige etter å innlede en samtale om det gode budskap så snart det byr seg en anledning i det daglige liv. Forkynnelsesmetodene kan variere, alt etter lokale forhold og situasjoner. Men én ting er alltid den samme: Vi ’går’ og leter etter dem «som fortjener det». — Matteus 10: 11.

17. Hvordan går vi fram for å ’gjøre disipler’?

¹⁷ Jesus forklarer deretter hva som er formålet med oppdraget, nemlig at vi skal ’gjøre disipler av mennesker av alle nasjonene’. (Vers 19) Hvordan gjør vi disipler? En disippel er en som blir undervist eller opplært. Det å gjøre disipler begrenser seg imidlertid ikke til å overbringe kunnskap til andre. Når vi studerer Bibelen med interesserte, er vårt mål å hjelpe dem til å bli Jesu etterfølgere. Hver gang det er mulig, framhever vi Jesu eksempel, slik at de vi studerer med, lærer å se hen til ham som sin Lærer og sitt Forbilde. Målet er at de skal lære å leve slik han levde, og gjøre det arbeidet han gjorde. — Johannes 13: 15.

18. Hvorfor er dåpen den viktigste milepælen i en disippels liv?

¹⁸ En viktig del av oppdraget blir uttrykt med disse ordene: «Idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn.» (Vers 19) Dåpen er den viktigste milepælen i en disippels liv, for den er et passende symbol på at han av hele sitt hjerte har innviet seg til Gud. Man må bli døpt for å bli frelst. (1. Peter 3: 21) Ja, når en døpt disippel gjør sitt beste i tjenesten for Jehova, kan han se fram til endeløse velsignelser i den kommende, nye verden. Har du hjulpet noen til å bli en døpt disippel av Kristus? Det er ikke noe i den kristne tjeneste som gir større grunn til glede. — 3. Johannes 4.

19. Hva lærer vi de nye, og hvorfor kan det være nødvendig at undervisningen fortsetter etter at de er blitt døpt?

¹⁹ Jesus forklarer det neste trekket ved oppdraget. Han sier: «Og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» (Vers 20) Vi lærer de nye å holde det Jesus har befalt, blant annet at vi skal elske Gud, elske vår neste og gjøre disipler. (Matteus 22: 37—39) Vi lærer dem å bli stadig flinkere til å forklare bibelske sannheter og forsvare sin stadig sterkere tro. Når de er blitt kvalifisert til å delta i det offentlige forkynnelsesarbeidet, samarbeider vi med dem og lærer dem ved det vi sier, og ved vårt eksempel hvordan de kan ha en meningsfylt andel i dette arbeidet. Undervisningen av nye disipler er ikke nødvendigvis ferdig når de blir døpt. De kan ha behov for videre opplæring som kan hjelpe dem til å møte de utfordringene det medfører å følge Kristus. — Lukas 9: 23, 24.

20, 21. a) Hvorfor har vi ingen grunn til å frykte når vi utfører det oppdraget vi har fått? b) Hvorfor er ikke dette en tid da vi kan tillate oss å sette ned tempoet, og hva bør vi være fast besluttet på?

²⁰ Jesu siste ord i forbindelse med disiplenes oppdrag er svært oppmuntrende: «Se, jeg er med dere alle dager inntil avslutningen på tingenes ordning.» (Matteus 28: 20) Jesus erkjenner at det er et alvorlig og viktig oppdrag han gir dem. Han vet også at de kommer til å møte fiendtlige reaksjoner fra motstandere. (Lukas 21: 12) Men de har ingen grunn til å frykte. Vår Leder venter ikke at vi skal utføre vårt oppdrag uten hjelp eller alene. Er det ikke godt å vite at han som har «all myndighet i himmelen og på jorden», er med oss for å støtte oss?

²¹ Jesus forsikret disiplene om at han ville være med dem i tjenesten opp gjennom århundrene helt til «avslutningen på tingenes ordning». Vi må fortsette å utføre vårt oppdrag helt til enden kommer. Dette er ikke en tid da vi kan tillate oss å sette ned tempoet. En stor, åndelig innhøstning er i gang! Et stort antall lydhøre mennesker blir samlet inn. La oss som Kristi etterfølgere være fast besluttet på å fullføre det viktige oppdraget vi er blitt betrodd. La oss bruke vår tid, våre krefter og våre midler for å følge Kristi befaling: «Gå . . . og gjør disipler.»