Rettferdighet — ikke ved muntlige tradisjoner

«Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket.» — MATTEUS 5: 20.

1, 2. Hva skjedde like før Jesus holdt Bergprekenen?

JESUS hadde tilbrakt natten oppe i fjellet. Stjernehimmelen strakte seg ut over ham. Små nattdyr raslet i buskene. I øst skvulpet vannet i Galilea-sjøen mot land. Men det kan være at Jesus bare så vidt merket den fredelige, beroligende skjønnheten omkring seg. Han hadde tilbrakt natten i bønn til sin himmelske Far, Jehova. Han trengte sin Fars veiledning. Dagen som lå foran ham, var av avgjørende betydning.

² Det lysnet i øst. Fuglene begynte å røre på seg og kvitret lavt. De viltvoksende blomstene vaiet i den svake vinden. Da solens første stråler kom over horisonten, kalte Jesus disiplene sine til seg, og blant dem valgte han ut 12 som skulle være hans apostler. Så begynte de alle sammen å gå ned fra fjellet. Det kom allerede store folkemengder strømmende til fra Galilea, Tyrus og Sidon, Judea og Jerusalem. De kom for å bli helbredet for sine sykdommer. Kraft fra Jehova gikk ut fra Jesus, og mange rørte ved ham og ble helbredet. De hadde også kommet for å høre hans ord, som var som helbredende balsam for deres urolige sjeler. — Matteus 4: 25; Lukas 6: 12—19.

3. Hvorfor så disiplene og folkemengden forventningsfullt fram til det Jesus skulle si?

³ Når rabbinerne underviste formelt, pleide de å sitte, og denne bestemte vårmorgenen i år 31 e.Kr. satte også Jesus seg, øyensynlig høyere oppi fjellskråningen. Da disiplene og folket så det, ble de klar over at noe spesielt var på gang, så de samlet seg forventningsfullt rundt ham. Han begynte å tale, og da han var ferdig, var de slått av undring over det de hadde hørt. La oss se på hvorfor de var det. — Matteus 7: 28.

To former for rettferdighet

4. a) Hvilke to former for rettferdighet snakket Jesus om? b) Hva var hensikten med de muntlige tradisjonene? Ble den oppnådd?

⁴ I Bergprekenen, som er gjengitt både i Matteus 5: 1 til 7: 29 og i Lukas 6: 17—49, satte Jesus to klasser opp som en klar motsetning til hverandre: de skriftlærde og fariseerne på den ene siden og det jevne folk, som de undertrykte, på den andre. Han snakket om to former for rettferdighet: fariseernes hyklerske rettferdighet og Guds sanne rettferdighet. (Matteus 5: 6, 20) Den fariseiske selvrettferdighet hadde sin rot i muntlige tradisjoner. De var blitt antatt i det andre århundre før Kristus som «et gjerde rundt loven» for å beskytte den mot påvirkning fra hellenismen (gresk kultur). Etter hvert var de blitt betraktet som en del av Moseloven. De skriftlærde satte faktisk de muntlige overleveringene over den skrevne lov. I Misjna heter det: «Man er strengere med overholdelsen av de skriftlærdes ord [deres muntlige tradisjoner] enn med overholdelsen av ordene i den skrevne lov.» Deres tradisjoner var derfor ikke «et gjerde rundt loven» for å beskytte den, men svekket heller loven og gjorde den ugyldig, akkurat som Jesus sa: «Dere opphever Guds bud, så dere kan følge egne forskrifter.» — Markus 7: 5—9; Matteus 15: 1—9. 

5. a) Hvordan stod det til med de alminnelige menneskene som kom for å høre Jesus, og hvordan så de skriftlærde og fariseerne på dem? b) Hvorfor var de muntlige tradisjonene en så tung bør på arbeidsfolks skuldrer?

⁵ De alminnelige menneskene som stimlet sammen for å høre Jesus, var åndelig utarmet. «De var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten hyrde.» (Matteus 9: 36) Arrogante og hovmodige hånte de skriftlærde og fariseerne dem og kalte dem ʽam-ha·ʼaʹrets (folk av jorden eller landet), og de foraktet dem som uvitende syndere som var forbannet og ikke var verdig til å få en oppstandelse fordi de ikke fulgte de muntlige tradisjonene. På Jesu tid var disse tradisjonene blitt svært omfattende. De var blitt en så undertrykkende hengemyr av flisespikkeri — så fulle av tidkrevende seremonielle ritualer — at ingen arbeidsfolk hadde noen mulighet til å følge dem. Det er ikke noe rart at Jesus stemplet tradisjonene som ’tunge bører på folks skuldrer’. — Matteus 23: 4; Johannes 7: 45—49.

6. Hva var så forbløffende ved Jesu innledningsord, og hvilken forandring antydet de for disiplene og for de skriftlærde og fariseerne?

⁶ Da Jesus satte seg i fjellskråningen, var det derfor disiplene hans og de åndelig utsultede folkemengdene som kom for å lytte. De må ha blitt forbløffet over de uttalelsene han kom med til å begynne med: ’Lykkelige er de fattige, lykkelige er de som hungrer, lykkelige er de som gråter, lykkelige er de som blir hatet.’ Men hvem kan være lykkelige når de er fattige og sultne og gråter og blir hatet? Og han uttalte ve over dem som var rike, dem som var mette, dem som lo, og dem som det ble talt vel om! (Lukas 6: 20—26; se NW.) Med bare noen få ord snudde han opp ned på alle de vanlige vurderingene og de aksepterte menneskelige normene. Det ble på en dramatisk måte byttet om på posisjoner, i samsvar med Jesu senere ord: «Den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.» — Lukas 18: 9—14.

7. Hvilken virkning må Jesu innledningsord ha hatt på den åndelig utsultede folkemengden som lyttet til Jesus?

⁷ I motsetning til de selvtilfredse skriftlærde og fariseerne var de som kom til Jesus denne bestemte morgenen, klar over sin triste åndelige tilstand. Hans innledningsord må ha fylt dem med håp: «Lykkelige er de som er klar over sitt åndelige behov, for himlenes rike hører dem til.» Og motet må ha steget betraktelig da han tilføyde: «Lykkelige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet, for de skal bli mettet.» (Matteus 5: 3, 6, NW; Johannes 6: 35; Åpenbaringen 7: 16, 17) Mettet med rettferdighet, ja, men ikke med fariseernes form for rettferdighet.

Ikke nok å være «rettferdige overfor menneskene»

8. Hvorfor kunne noen lure på hvordan deres rettferdighet kunne overgå de skriftlærdes og fariseernes, men hvorfor måtte den det?

⁸ «Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket,» sa Jesus. (Matteus 5: 17—20; se Markus 2: 23—28; 3: 1—6; 7: 1—13.) Noen må ha tenkt: ’Mer rettferdige enn fariseerne? De faster og ber og gir tiende og almisser og bruker livet til å studere loven. Hvordan kan vår rettferdighet noen gang overgå deres?’ Men den måtte det. Fariseerne var kanskje høyt aktet av mennesker, men ikke av Gud. Ved en annen anledning sa Jesus til disse fariseerne: «Dere er de som erklærer dere selv rettferdige overfor menneskene, men Gud kjenner deres hjerter; for det som er høyt blant mennesker, er en avskyelighet i Guds øyne.» — Lukas 16: 15, NW.

9—11. a) Nevn én måte som de skriftlærde og fariseerne mente de kunne komme i en rettferdig stilling innfor Gud på. b) Hvilken annen måte regnet de med at de kunne oppnå rettferdighet på? c) Hva var den tredje måten de regnet med, og hva sa apostelen Paulus som viste at de tok feil?

⁹ Rabbinerne hadde oppfunnet egne regler for hvordan de kunne bli regnet som rettferdige. En av dem gikk ut på at de hadde et fortrinn i og med at de var etterkommere av Abraham: «Vår far Abrahams disipler nyter godt av denne verden og arver den kommende verden.» (Misjna) Det var kanskje for å imøtegå denne tradisjonen døperen Johannes sa til de fariseerne som kom til ham: «Bær da frukt som svarer til omvendelsen. Og tro ikke at dere kan si: Vi har Abraham til far [som om det var nok].» — Matteus 3: 7—9; se også Johannes 8: 33, 39.

¹⁰ En annen måte de sa de kunne oppnå rettferdighet på, var å gi almisser. To apokryfiske bøker som ble skrevet av fromme jøder i det andre århundre før Kristus, vitner om denne tradisjonelle oppfatningen. Én uttalelse finner vi i Tobit: «Almisser redder fra døden og soner enhver synd.» (12: 9) Siraks bok (Ecclesiasticus) sier likeledes: «Som vannet slokker en flammende ild, slik soner almisser for synder.» — 3: 30.

¹¹ Den tredje måten de søkte rettferdighet på, var å gjøre lovgjerninger. Deres muntlige tradisjoner lærte at hvis en manns gjerninger for det meste var gode, ville han bli frelst. Dommen «er i samsvar med det overtall av gjerninger som er gode eller onde». (Misjna) De var opptatt av å «oppnå dyder som ville oppveie synder», for å få en gunstig dom. Hvis en manns gode gjerninger oversteg hans dårlige med bare én gjerning, ville han bli frelst — som om Gud dømte ved å holde regnskap med deres nøyeregnende handlinger! (Matteus 23: 23, 24) Paulus framholdt det rette syn da han skrev: «Ikke noe menneske blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever.» (Romerne 3: 20) Den kristne rettferdighet må så avgjort overgå de skriftlærdes og fariseernes!

«Dere har hørt det er sagt»

12. a) Hvilken forandring fra sin vanlige måte å henvise til de hebraiske skrifter på gjorde Jesus da han holdt Bergprekenen, og hvorfor? b) Hva lærer vi av den sjette gangen han sa: «Det er sagt»?

¹² Når Jesus tidligere siterte fra de hebraiske skrifter, sa han: «Det står skrevet.» (Matteus 4: 4, 7, 10) Men seks ganger i Bergprekenen sa han foran uttalelser som hørtes ut som sitater fra de hebraiske skrifter: «Det er sagt.» (Matteus 5: 21, 27, 31, 33, 38, 43) Hvorfor? Fordi han siktet til skriftene slik de ble tolket i lys av fariseiske tradisjoner som var i strid med Guds bud. (5. Mosebok 4: 2; Matteus 15: 3) Det fremgår tydelig av Jesu sjette og siste henvisning i denne rekken: «Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende.» Men det var ingen lov i Moseloven som lød: ’Hat din fiende.’ Det var de skriftlærde og fariseerne som sa det. Det var deres fortolkning av loven om å elske sin neste — sin jødiske neste, ingen andre.

13. Hvordan advarer Jesus mot selv begynnelsen på en oppførsel som kan føre til drap?

¹³ Se nå på den første av disse seks uttalelsene. Jesus sa: «Dere har hørt det er sagt til fedrene: Du skal ikke slå i hjel, og den som gjør det, skal komme for domstolen. Men jeg sier dere: Den som blir sint på en annen, skal for domstolen.» (Matteus 5: 21, 22) Sinne i hjertet kan føre til skjellsord og videre til fordømmelser, og det kan til slutt føre til drap. Å nære langvarig sinne i hjertet kan være dødbringende: «Den som hater sin bror, er en morder.» — 1. Johannes 3: 15.

14. Hvilken veiledning gir Jesus når det gjelder selv det å slå inn på den veien som fører til ekteskapsbrudd?

¹⁴ Jesus sa deretter: «Dere har hørt det er sagt: Du skal ikke bryte ekteskapet. Men jeg sier dere: Den som ser på en kvinne med begjær etter henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte.» (Matteus 5: 27, 28) Er det så at du ikke kommer til å begå ekteskapsbrudd? Da må du heller ikke engang slå inn på den veien ved å tenke på det. Vokt ditt hjerte, hvor slike ting kommer fra. (Ordspråkene 4: 23; Matteus 15: 18, 19) Jakob 1: 14, 15 advarer: «Den som blir fristet, lokkes og dras av sitt eget begjær. Når begjæret er blitt svangert, føder det synd, og når synden er moden, føder den død.» Folk sier noen ganger: ’Ikke begynn på noe du ikke kan fullføre.’ Men i dette tilfellet bør vi si: ’Ikke begynn på noe du ikke kan stanse.’ Noen som har vært trofaste selv når de er blitt truet med døden foran en eksekusjonspelotong, har senere gitt etter for den seksuelle umorals snikende tillokkelser.

15. Hvilken stor forskjell var det mellom Jesu syn på skilsmisse og synet ifølge jødenes muntlige tradisjoner?

¹⁵ Vi kommer nå til Jesu tredje uttalelse: «Det er sagt: Den som skiller seg fra sin hustru, skal gi henne skilsmissebrev. Men jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, han blir skyld i at det begås ekteskapsbrudd med henne. Og den som gifter seg med en fraskilt kvinne [det vil si en som er skilt av en annen grunn enn seksuell umoral], bryter ekteskapet.» (Matteus 5: 31, 32) Noen jøder handlet troløst mot sin kone og skilte seg fra henne på det spinkleste grunnlag. (Malaki 2: 13—16, NW; Matteus 19: 3—9) Muntlige tradisjoner tillot en mann å skille seg fra sin kone «om hun bare ødela en matrett for ham», eller «hvis han fant en annen som var vakrere enn henne». — Misjna.

16. Hvilken jødisk praksis gjorde det meningsløst å avlegge ed, og hvilket standpunkt inntok Jesus?

¹⁶ Jesus sa videre: «Dere har også hørt det er sagt til fedrene: Du skal ikke sverge falskt . . . Men jeg siere dere: Dere skal slett ikke sverge.» På den tiden misbrukte jødene edsavleggelse og sverget mange eder om trivielle ting uten å holde dem. Men Jesus sa: «Dere skal slett ikke sverge . . . La et ja være ja og et nei være nei!» Hans regel var enkel: Snakk sant til enhver tid; du behøver ikke å garantere ditt ord med en ed. Spar edene til viktige saker. — Matteus 5: 33—37; jevnfør 23: 16—22.

17. Hvilken bedre måte enn «øye for øye og tann for tann» holdt Jesus fram?

¹⁷ Jesus sa deretter: «Dere har hørt det er sagt: Øye for øye og tann for tann. Men jeg sier dere: Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg [slår deg med flat hånd, NW] på høyre kinn, så vend også det andre til.» (Matteus 5: 38—42) Jesus sikter ikke her til det å slå for å skade en, men til det å slå med håndbaken for å fornærme en. Du bør ikke fornedre deg selv ved å gi igjen med samme mynt hvis noen fornærmer deg. La være å gjengjelde ondt med ondt. Gjør heller godt og ’overvinn derved det onde med det gode’. — Romerne 12: 17—21.

18. a) Hvordan forandret jødene loven om å elske sin neste, men hvordan motvirket Jesus dette? b) Hva svarte Jesus en lovkyndig som ville at begrepet «neste» skulle ha en begrenset anvendelse?

¹⁸ I det sjette og siste eksemplet viste Jesus tydelig hvordan Moseloven ble svekket av rabbinsk tradisjon: «Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende. Men jeg sier dere: Elsk deres fiender og be for dem som forfølger dere.» (Matteus 5: 43, 44) Den skrevne Moseloven la ingen begrensninger på kjærligheten: «Du skal elske din neste som deg selv.» (3. Mosebok 19: 18) Det var fariseerne som reagerte på dette budet, og for å slippe å holde det innskrenket de begrepet «neste» til bare å omfatte dem som fulgte tradisjonene. Da Jesus senere minnet en lovkyndig om at han skulle ’elske sin neste som seg selv’, spurte derfor denne mannen: «Hvem er så min neste?» Jesus svarte med lignelsen om den barmhjertige samaritan — gjør deg selv til en neste for den som trenger deg. — Lukas 10: 25—37.

19. Hvordan anbefalte Jesus oss å etterligne Jehova Gud når det gjelder måten å behandle de onde på?

¹⁹ Videre i sin preken sa Jesus at ’Gud viste de onde kjærlighet. Han lot solen skinne for dem og regnet falle over dem. Det er ikke noe usedvanlig ved det at dere elsker dem som elsker dere. Det gjør også de onde. Det gir dere ingen grunn til å få lønn. Vis at dere er barn av Gud. Etterlign ham. Gjør dere selv til en neste for alle og elsk deres neste. Vær dermed «fullkomne, slik som deres himmelske Far er fullkommen»’. (Matteus 5: 45—48) For en utfordring å leve opp til denne normen! Og så tydelig den viser hvordan de skriftlærde og fariseerne kom til kort når det gjaldt rettferdighet!

20. Hvordan utdypet og utvidet Jesus Moselovens kraft og satte den på et høyere plan istedenfor å skyve den til side?

²⁰ Så når Jesus henviste til deler av Moseloven og tilføyde: «Men jeg sier dere», skjøv han ikke Moseloven til side og erstattet den med noe annet. Nei, han utdypet og utvidet dens kraft ved å vise hva som var ånden i den. En høyere brorskapslov fordømmer vedvarende uvilje som drap. En høyere renhetslov fordømmer en vedvarende umoralsk tankegang som ekteskapsbrudd. En høyere ekteskapslov forkaster skilsmisser som oppnås av ubetydelige grunner, som en medvirkende årsak til gjengifte som innebærer ekteskapsbrudd. En høyere sannhetslov viser at det å avlegge ed til stadighet, er unødvendig. En høyere mildhetslov avviser hevn. En høyere kjærlighetslov krever en gudlignende kjærlighet som ikke kjenner noen grenser.

21. Hva viste Jesu formaninger med hensyn til rabbinsk selvrettferdighet, og hva mer skulle folkemengden få lære?

²¹ For et dypt inntrykk disse nye formaningene må ha gjort på dem som hørte dem for første gang! De gjorde den hyklerske selvrettferdighet som kom ved slaving for rabbinske tradisjoner, fullstendig verdiløs. Men etter hvert som Jesus fortsatte sin bergpreken, fikk de skarer som hungret og tørstet etter Guds rettferdighet, uttrykkelig lære hvordan de kunne oppnå den, slik den følgende artikkelen viser.

1, 2. Hva gjorde de skriftlærde og fariseerne med gjerninger som var gode i seg selv, og hvilken advarsel gav Jesus sine etterfølgere?

DE SKRIFTLÆRDE og fariseerne søkte rettferdighet på sin egen måte, som ikke var Guds måte. Men ikke nok med det, når de gjorde gjerninger som var gode i seg selv, gjorde de dem til hyklerske fremvisninger for å bli sett av mennesker. De tjente ikke Gud, men sin egen forfengelighet. Jesus advarte disiplene mot et slikt komediespill: «Pass dere for å gjøre gode gjerninger for øynene på folk, for å bli sett av dem. Da får dere ingen lønn hos deres Far i himmelen.» — Matteus 6: 1.

² Jehova setter pris på dem som gir til de fattige — men ikke dem som gir slik fariseerne gav. Jesus advarte disiplene mot å etterligne dem: «Når du gir til de fattige, skal du ikke utbasunere det, slik hyklerne gjør i synagogene og på gatene for å bli æret av mennesker. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn.» — Matteus 6: 2.

3. a) På hvilken måte fikk de skriftlærde og fariseerne full betaling for det de hadde gitt? b) Hvordan så Jesus på det å gi?

³ Det greske ordet som her er oversatt med «har alt fått» (a·peʹkho), og som i New World Translation gjengis med «får nå fullt ut», var et ord som ofte ble brukt på kvitteringer i forretningslivet. Bruken av ordet i Bergprekenen antyder at «de har mottatt sin lønn»; «de har kvittert for sin lønn. Det vil si at deres rett til å få sin lønn er blitt virkeliggjort; det var som om de allerede hadde kvittert for den». (An Expository Dictionary of New Testament Words av W. E. Vine) På gatene ble det offentlig bedt om gaver til de fattige. I synagogene ble navnene på dem som hadde gitt, kunngjort. De som gav mye, ble spesielt hedret ved at de fikk sitte ved siden av rabbinerne under tilbedelsen. De gav for å bli sett av mennesker; de ble sett og forherliget av mennesker; dermed hadde de fått full betaling som lønn for det de hadde gitt. Jesus hadde en helt annen holdning. «Gi din gave i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.» — Matteus 6: 3, 4; Ordspråkene 19: 17.

Bønner som behager Gud

4. Hvorfor fikk fariseernes bønner Jesus til å kalle disse mennene hyklere?

⁴ Jehova setter pris på bønner som rettes til ham — men ikke slike bønner som fariseerne bad. Jesus sa til sine etterfølgere: «Når dere ber, skal dere ikke gjøre som hyklerne: De liker å stå i synagogene og på gatehjørnene og be for å vise seg for folk. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn.» (Matteus 6: 5) Fariseerne hadde mange bønner som skulle framsies daglig, til bestemte tider, uansett hvor de befant seg. Teoretisk sett skulle de be når de var for seg selv. Men de planla det slik at de stod «på gatehjørnene», synlige for folk som gikk forbi i fire retninger, når tiden var inne til å be.

5. a) Hvilke andre skikker gjorde at Gud ikke hørte fariseernes bønner? b) Hvilke ting nevnte Jesus først i sin mønsterbønn, og tar folk i vår tid hensyn til dette?

⁵ Deres falske hellighet kom til uttrykk ved at de ’holdt lange bønner for syns skyld’. (Lukas 20: 47) En muntlig tradisjon lød: «De fromme menn i gammel tid pleide å vente en time før de framsa Tefillah [en bønn].» (Misjna) Da kunne alle helt sikkert se deres fromhet og undre seg over den! Slike bønner steg ikke høyere opp enn til deres eget hode. Jesus sa at en skulle be for seg selv, uten tomme gjentagelser, og han kom med en enkel mønsterbønn. (Matteus 6: 6—8; Johannes 14: 6, 14, vers 14 fra NW; 1. Peter 3: 12) Jesu mønsterbønn lot de viktigste tingene komme først: «Fader vår, du som er i himmelen! La ditt navn holdes hellig. La ditt rike komme. La din vilje skje.» (Matteus 6: 9—13) Det er ikke mange i dag som vet hva Guds navn er, eller som har noe ønske om at det skal bli helliget. Derved gjør de ham til en navnløs Gud. Og hva med det å la Guds rike komme? Mange tror at det allerede er her, inni dem. De ber kanskje om at hans vilje må skje, men de fleste handler etter sin egen vilje. — Ordspråkene 14: 12.

6. Hvorfor fordømte Jesus jødenes faster som noe meningsløst?

⁶ En faste er akseptabel for Jehova — men ikke slik fariseerne gjennomførte den. Akkurat som Jesus hadde avvist de skriftlærdes og fariseernes almisser og bønner som meningsløse, avviste han deres faste som meningsløs: «Når dere faster, skal dere ikke sette opp en dyster mine slik som hyklerne; de går med et fordreiet ansikt, for de vil vise folk at de faster. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn.» (Matteus 6: 16) Deres muntlige tradisjoner antydet at under fastingen skulle fariseerne verken vaske eller salve seg, men gni hodet inn med aske. Utenom fastetidene vasket jødene seg jevnlig og smurte kroppen inn med olje.

7. a) Hvordan skulle Jesu etterfølgere oppføre seg når de fastet? b) Hva ønsket Jehova på Jesajas tid når det gjaldt faste?

⁷ Jesus sa til sine etterfølgere om faste: «Når du faster, skal du salve hodet og vaske ansiktet, så ikke menneskene ser at du faster, men bare din Far som er i det skjulte.» (Matteus 6: 17, 18) På Jesajas tid fant frafalne jøder glede i sin faste. De plaget seg selv, hang med hodet, kledde seg i botsdrakt og lå i aske. Men Jehova ville at de skulle sette de undertrykte fri, gi de sultne mat, gi de hjemløse et sted å bo og gi dem som var nakne, klær. — Jesaja 58: 3—7.

Å samle skatter i himmelen

8. Hva var det som fikk de skriftlærde og fariseerne til å tape av syne hvordan de kunne få Guds godkjennelse, og hvilket prinsipp som Paulus senere uttrykte, overså de?

⁸ I sin søken etter rettferdighet tapte de skriftlærde og fariseerne av syne hvordan de kunne få Guds godkjennelse, og konsentrerte seg om hvordan de kunne bli beundret av mennesker. De ble så oppslukt av menneskers tradisjoner at de skjøv Guds skrevne Ord til side. De var oppsatt på å få en jordisk posisjon framfor en skatt i himmelen. De ignorerte en enkel sannhet som en fariseer som ble en kristen, skrev ned flere år senere: «Alt dere gjør, skal dere gjøre villig, som for Herren og ikke for mennesker. For dere vet at Herren skal gi dere sin arv som lønn.» — Kolosserne 3: 23, 24.