Hvordan løser du uoverensstemmelser?
Du gjør en klosset bevegelse — og den tredje i en rekke med fem porselenselefanter faller ned fra peishyllen. Du blir nødt til å reparere gjenstanden, ellers vil harmonien i hele settet være spolert. Men oppgaven er vanskelig, og du føler deg ikke kompetent til å utføre den. Du må søke råd hos andre eller kanskje få en fagmann til å gjøre arbeidet.
HARMONIEN blant åndelige brødre og søstre er langt viktigere enn en intakt rad med nipsfigurer. Salmisten gav så fint uttrykk for dette i sin sang: «Se, hvor godt og hvor velbehagelig det er at brødre bor sammen i enhet!» (Salme 133: 1, NW) Det kan ofte være vanskelig å løse en uoverensstemmelse med en medkristen. Og noen griper dessuten ikke saken an på den rette måten. «Reparasjonen» er ofte unødig smertefull eller ikke helt vellykket, slik at det blir uskjønne arr tilbake.
Noen kristne forsøker å trekke utnevnte eldste inn i saker som de burde kunne ordne opp i selv. Det skulle være unødvendig, men de gjør det kanskje fordi de er usikre på hva de skal foreta seg. En bror som er vant til å gi bibelsk veiledning, sier: «Mange av våre brødre vet ikke hvordan de skal anvende Bibelens veiledning for å løse sine uoverensstemmelser. Det hender ofte at de ikke etterligner Jesu framgangsmåte.» Hva var det da Jesus egentlig sa om hvordan en kristen bør løse uoverensstemmelser med sin bror? Hvorfor er det så viktig å gjøre seg godt kjent med denne veiledningen og lære å følge den?
Mindre uoverensstemmelser
«Hvis du da bringer din gave til alteret og du der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la din gave ligge der foran alteret og gå bort; slutt først fred med din bror, og så, når du har kommet tilbake, kan du frambære din gave.» — Matteus 5: 23, 24.
På den tiden da Jesus kom med denne uttalelsen, pleide jødene å frambære ofre eller gaver på alteret ved templet i Jerusalem. Hvis en jøde hadde handlet galt mot en annen israelitt, skulle den som hadde forgått seg, ofre et helt brennoffer eller et syndoffer. I Jesu eksempel rettes søkelyset på noe som kunne inntreffe da handlingen hadde nådd det avgjørende punkt. Når en mann står ved alteret og skal til å frambære sin gave til Gud, husker han at hans bror har noe imot ham. Ja, israelittene trengte å bli klar over at det å komme til forståelse med en bror kom foran det å utføre en slik religiøs plikt.
Slike ofringer var påbudt i Moseloven, men i seg selv hadde de ikke den aller største verdi i Guds øyne. Profeten Samuel sa til den troløse kong Saul: «Bryr [Jehova] seg om brennoffer og slaktoffer som han bryr seg om lydighet mot [Jehovas] ord? Nei, lydighet er bedre enn slaktoffer og villighet bedre enn fett av værer.» — 1. Samuelsbok 15: 22.
I Bergprekenen gjentok Jesus hvordan man burde prioritere i en slik sak. Han forklarte sine disipler at de måtte løse sine uoverensstemmelser før de frambar sine ofre. De ofre som kreves av kristne i vår tid, er av åndelig art. De skal frambære «lovprisningsoffer . . . det vil si frukt av lepper som offentlig kunngjør hans navn». (Hebreerne 13: 15) Men det samme prinsippet gjelder fremdeles. Apostelen Johannes viser også at det ikke nytter å si at man elsker Gud, hvis man hater sin bror. — 1. Johannes 4: 20, 21.
Det er interessant å merke seg at den som husker at hans bror har noe imot ham, er den som skal ta det første skrittet. Den ydmykhet han derved tilkjennegir, vil sannsynligvis føre til gode resultater. En krenket bror vil neppe nekte å samarbeide med en som kommer til ham og erkjenner sine egne feil. Moseloven bestemte at den som urettmessig tok noe, skulle gi alt tilbake og dessuten legge til en femtedel. (3. Mosebok 5: 24) Det å gjenopprette et fredelig og godt forhold vil likeledes være enklere hvis den som har krenket en annen, viser vilje til å gå lenger enn det som strengt tatt er nødvendig, for å gjøre det godt igjen når han har gjort noe galt.
Det lykkes ikke alltid å gjenopprette et fredelig forhold. Ordspråksboken minner oss om at det er vanskelig å løse uoverensstemmelser med en som har vondt for å komme motparten i møte. I Ordspråkene 18: 19 står det: «Når en bror har lidd urett, er han verre å vinne enn en festning; å trette med ham er som bom for en borg.» Men oppriktige og ydmyke anstrengelser vil sannsynligvis til slutt føre fram overfor medtroende som ønsker å behage Gud. Men når det er tale om en grov synd, er det nødvendig å følge Jesu veiledning i Matteus, kapittel 18.
Hvordan alvorlige uoverensstemmelser kan bli løst
«Og videre, hvis din bror begår en synd, så gå og blottlegg hans feil mens du er alene med ham. Hvis han hører på deg, har du vunnet din bror. Men hvis han ikke hører, ta da med deg en eller to til, så enhver sak kan bli fastslått ved to eller tre vitners utsagn. Hvis han ikke hører på dem, så si det til menigheten. Hvis han ikke engang hører på menigheten, skal han være for deg som et menneske av nasjonene og som en skatteoppkrever.» — Matteus 18: 15—17.
Hvilken framgangsmåte burde en jøde (og senere en kristen) følge hvis han kom opp i alvorlige problemer med en annen som også tilbad Jehova? Den som mente at noen hadde syndet mot ham, skulle ta det første skrittet. Han skulle drøfte saken under fire øyne med den som hadde begått feilen. Ved å la være å forsøke å samle støtte for sin side av saken, ville han lettere kunne vinne sin bror, spesielt hvis det bare dreide seg om en misforståelse som kunne oppklares ganske raskt. Hele problemet ville være lettere å løse hvis det bare var de direkte impliserte parter som kjente til saken.
Men det første skrittet ville kanskje ikke føre fram. Jesus sa hva som da burde gjøres: «Ta da med deg en eller to til.» Disse kunne gjerne være folk som hadde førstehånds kjennskap til saken. Kanskje de hadde hørt en av partene baktale den andre, eller kanskje de som ble tatt med, hadde vært vitne til en skriftlig overenskomst som de to partene nå var uenige om. Men de som ble tatt med, kunne også bli vitner til den videre utvikling av saken, for eksempel skriftlige eller muntlige vitnesbyrd som ble avgitt for å belyse årsaken til problemet. Igjen var det snakk om at færrest mulig — «en eller to til» — skulle settes inn i saken. Dette ville hindre at problemet ble forstørret hvis det hele bare dreide seg om en misforståelse.
Hvilket motiv burde den fornærmede parten ha? Burde han forsøke å ydmyke sin medkristne? Det framgår av Jesu veiledning at de kristne ikke bør være snare til å fordømme sine brødre. Hvis overtrederen erkjenner sin feil og ber om unnskyldning og forsøker å rette på det som er galt, vil den fornærmede parten ha ’vunnet sin bror’. — Matteus 18: 15.
Hvis saken ikke lot seg løse, skulle den legges fram for menigheten. Dette betydde opprinnelig jødenes eldste, men senere de eldste i den kristne menighet. Den som hadde gjort noe galt, og ikke angret, måtte kanskje bli utelukket fra menigheten. Det er dette som menes med å betrakte vedkommende «som et menneske av nasjonene og som en skatteoppkrever», folk som jødene holdt avstand til. Denne alvorlige forholdsregelen kunne ikke bli iverksatt av noen kristen enkeltperson. De utnevnte eldste, som representerer menigheten, er de eneste som er bemyndiget til å foreta en slik handling. — Jevnfør 1. Korinter 5: 13.
Henvisningen til den muligheten at en som handler galt og ikke angrer, kan bli utstøtt, viser at Matteus 18: 15—17 ikke gjelder mindre uoverensstemmelser. Jesus siktet til alvorlige overtredelser som likevel var av en slik art at de kunne gjøres opp mellom bare de to impliserte parter. En slik overtredelse kan for eksempel være baktalelse som er til skade for offerets gode navn og rykte. Eller saken kan gjelde økonomiske forhold, for i de etterfølgende versene fortelles Jesu lignelse om den ubarmhjertige slaven som hadde fått ettergitt en stor gjeld. (Matteus 18: 23—35) Et lån som ikke blir tilbakebetalt til fastsatt tid, kan bety en forbigående vanskelighet som lett kan løses mellom de to partene. Men det kan også bli til en alvorlig synd, nemlig tyveri, hvis låntageren hårdnakket nekter å betale tilbake det han skylder.
Andre synder kan ikke gjøres opp bare mellom to kristne. I Moseloven var det bestemmelser om at det skulle meldes fra om alvorlige synder. (3. Mosebok 5: 1; Ordspråkene 29: 24) På samme måte må de kristne eldste bli gjort kjent med grove synder som berører menighetens renhet.
Men når det gjelder de fleste tilfellene av friksjoner mellom kristne, er det ikke nødvendig å følge denne framgangsmåten.
Kan du ganske enkelt bare tilgi?
Like etter at Jesus forklarte hvordan alvorlige uoverensstemmelser skulle løses, lærte han sine disipler noe annet som var viktig. Vi leser: «Da kom Peter bort og sa til ham: ’Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg og jeg tilgi ham? Inntil sju ganger?’ Jesus sa til ham: ’Jeg sier deg: ikke inntil sju ganger, men inntil syttisju ganger.’» (Matteus 18: 21, 22) Ved en annen anledning sa Jesus til sine disipler at de skulle tilgi «sju ganger om dagen». (Lukas 17: 3, 4) Det er derfor tydelig at Kristi etterfølgere blir oppfordret til å løse uoverensstemmelser ved å tilgi hverandre villig.
Dette er et område hvor det er nødvendig å anstrenge seg kraftig. Den broren som er sitert til å begynne med, sier: «Noen brødre vet rett og slett ikke hvordan det går an å tilgi. De virker overrasket når noen forklarer at de kan velge å tilgi, først og fremst i den hensikt å bevare freden i den kristne menighet.»
Apostelen Paulus skrev: «Fortsett å bære over med hverandre og tilgi hverandre villig hvis noen har en grunn til å komme med klagemål mot en annen. Liksom Jehova villig har tilgitt dere, slik skal også dere gjøre.» (Kolosserne 3: 13) Før vi går til en bror som kan ha krenket oss, vil det derfor være en fordel å tenke over følgende spørsmål: Er krenkelsen så alvorlig at det er på sin plass å snakke med vedkommende? Er det helt umulig for meg å legge saken bak meg i en sann kristen ånd? Hvis jeg var i den andres sted, ville jeg ikke da ønske å bli tilgitt? Og hvis jeg velger å unnlate å tilgi, kan jeg da vente at Gud vil høre mine bønner og tilgi meg? (Matteus 6: 12, 14, 15) Slike spørsmål kan kanskje hjelpe oss til å være villige til å tilgi.
En av de viktigste forpliktelsene vi har som kristne, er å bevare freden i Jehovas folks menighet. La oss derfor følge Jesu veiledning i praksis. Det vil hjelpe oss til å tilgi villig. En slik overbærende ånd vil bygge opp den broderkjærlighet som er kjennetegnet på Jesu disipler. — Johannes 13: 34, 35.
[Bilde på side 23]
Kristne mennesker kan løse sine uoverensstemmelser ved å følge Jesu veiledning