HAT

Ordet «hat», slik det er brukt i Bibelen, har flere betydningsnyanser. Det kan betegne en sterk og varig følelse av uvilje eller fiendskap, ofte ledsaget av ondsinnethet. Et slikt hat kan bli til en altoppslukende lidenskap som får en til å søke å skade den eller det som hatet er rettet mot. Ordet kan også betegne en sterk følelse av mishag som ikke får en til å nære noe ønske om å skade noe eller noen, men som i stedet får en til å unngå den eller det som mishaget er rettet mot, på grunn av avsky. I Bibelen brukes dessuten ordet i betydningen å elske mindre. (1Mo 29: 31, 33; 5Mo 21: 15, 16) Jesus Kristus sa for eksempel: «Hvis noen kommer til meg og ikke hater sin far og mor og hustru og sine barn og brødre og søstre, ja og endog sin egen sjel, kan han ikke være min disippel.» (Lu 14: 26) Jesus mente åpenbart ikke at hans etterfølgere skulle nære fiendskap mot eller føle avsky for familien eller seg selv, noe som ikke ville stemme overens med det som ellers sies i Bibelen. – Jf. Mr 12: 29–31; Ef 5: 28, 29, 33.

Guds lov til Israel sa: «Du skal ikke hate din bror i ditt hjerte.» (3Mo 19: 17) Når en person som hadde voldt et annet menneskes død, flyktet til en av tilfluktsbyene og søkte sikkerhet der under henvisning til at drapet hadde skjedd av vanvare, var en av betingelsene for å få bli der at han ikke hadde nært hat til den som var blitt drept. – 5Mo 19: 4, 11–13.

Skal man hate sine fiender? Jesu veiledning om at man skal elske sine fiender, er i full overensstemmelse med ånden i De hebraiske skrifter. (Mt 5: 44) Den trofaste Job var innforstått med at det ville være galt å føle skadefryd hvis noen som intenst hatet ham, gikk til grunne. (Job 31: 29) Moseloven påla israelittene å komme sine landsmenn til hjelp, også dem som de måtte betrakte som sine fiender. (2Mo 23: 4, 5) Guds tjenere skulle ikke fryde seg over en fiendes ulykke, men skulle tvert imot følge formaningen: «Hvis den som hater deg, er sulten, så gi ham brød å spise; og hvis han er tørst, så gi ham vann å drikke.» – Ord 24: 17, 18; 25: 21.

Den tanke at man skulle hate sine fiender, var noe av det som lærere innenfor jødisk tradisjon hadde føyd til Guds lov. Når Moseloven sa at israelittene skulle elske sin neste (3Mo 19: 18), trakk disse lærerne den slutning at dette innebar at man skulle hate sine fiender. Ordene «venn» og «neste» kom med tiden til utelukkende å bli brukt om jøder, mens alle andre automatisk ble betraktet som fiender. På bakgrunn av deres tradisjonelle forståelse av begrepet «neste» og i betraktning av deres tradisjon, som avlet en fiendtlig innstilling til ikke-jøder, er det ikke så vanskelig å se hvordan de kunne tilføye ordene «og hate din fiende» til bestemmelsen i Guds lov. – Mt 5: 43.

En kristen, derimot, er forpliktet til å elske sine fiender, det vil si dem som gjør seg til hans personlige fiender. Den kjærlighet det dreier seg om (gr. agạpe), er ikke en følelsesbetont kjærlighet som bare er basert på personlig hengivenhet, dette som man gjerne først og fremst forbinder med begrepet kjærlighet; det er en moralsk kjærlighet eller nestekjærlighet, en kjærlighet basert på viljens veloverveide samtykke på grunnlag av prinsipper, pliktfølelse og sømmelighet, en kjærlighet som oppriktig søker andres beste i tråd med det som er rett og riktig. Agạpe-kjærligheten hever seg over personlig fiendskap og tillater aldri slikt å få en til å svikte rette prinsipper og gi igjen med samme mynt. En Guds tjener vil til og med be for dem som i uvitenhet er motstandere av hans kristne livsførsel og forfølger ham, med det mål at deres øyne må bli åpnet, så de forstår sannheten om Gud og hans hensikter. – Mt 5: 44.

Berettiget hat. Under visse omstendigheter og til visse tider er det likevel på sin plass å hate. «Det er . . . en tid til å elske og en tid til å hate.» (For 3: 1, 8) Det sies til og med om Jehova at han hatet Esau. (Mal 1: 2, 3) Men dette var ikke et vilkårlig hat. Esau viste seg uverdig til å være gjenstand for Jehovas kjærlighet ved å forakte førstefødselsretten og selge den og dermed også kaste vrak på de guddommelige løftene og velsignelsene som var knyttet til den. Han la dessuten planer om å drepe sin bror, Jakob. (1Mo 25: 32–34; 27: 41–43; He 12: 14–16) Gud hater også overlegne øyne, en falsk tunge, hender som utgyter uskyldig blod, et hjerte som finner på skadelige planer, føtter som løper i hast til det onde, et falskt vitne, den som volder stridigheter blant brødre, ja alt og alle som klart er i opposisjon til Jehova og hans rettferdige lover. – Ord 6: 16–19; 5Mo 16: 22; Jes 61: 8; Sak 8: 17; Mal 2: 16.

Hva slags hat må Guds tjenere framelske?

Sann lojalitet mot Jehova får hans tjenere til å hate det og dem som han hater. (2Kr 19: 2) «Hater jeg ikke dem som intenst hater deg, Jehova, og føler jeg ikke vemmelse for dem som gjør opprør mot deg? Jeg hater dem med et fullstendig hat. Fiender er de blitt for meg.» (Sl 139: 21, 22) Dette er imidlertid ikke en form for hat som får en til å søke å påføre andre skade, og det er ikke synonymt med ondsinnethet. Det kommer derimot til uttrykk i sterk avsky for det som er ondt, og i at man unngår det onde og dem som intenst hater Jehova. (Ro 12: 9, 17, 19) De kristne hater med rette alle erklærte fiender av Gud – både Djevelen og hans demoner og de mennesker som med fullt overlegg har tatt standpunkt mot Jehova.

Selv om de kristne ikke kan elske dem som bruker Guds ufortjente godhet som en unnskyldning for løsaktig oppførsel, hater de ikke dem som har gjort seg skyldig i overtredelser, men som er verdige til å bli vist barmhjertighet. I stedet for å hate den angrende overtrederen hater de den onde handlingen, ja «til og med den underkledning som er blitt tilflekket av kjødet». – Jud 4, 23.

Uberettiget hat må unngås. Mennesker som har hatet hverandre, legger av dette hatet når de blir kristne. (Tit 3: 3) Den som hater sin bror, vandrer fortsatt i mørket, og enhver påstand som han måtte komme med om at han elsker Gud, ville være en løgn. Å hate sin bror er jevngodt med mord. – 1Jo 2: 9, 11; 4: 20; 3: 15.

Ens følelser kan forstyrre likevekten i ens syn på kjærlighet og hat, noe som åpenbart skjedde i Davids tilfelle, i forbindelse med hans sønn Absalom. (2Sa 18: 33; 19: 1–6) I tråd med dette sies det i ordspråket: «Den som sparer sin kjepp [unnlater å bruke foreldremyndigheten], hater sin sønn, men den som elsker ham, holder øye med ham med tukt.» – Ord 13: 24.

Ved å respektere andres privatliv og ved å vise kjærlig omtanke og hensyn kan en person unngå unødig å bli lagt for hat. Bibelen gir rådet: «Sett sjelden din fot i din nestes hus, så han ikke får nok av deg og kommer til å hate deg.» – Ord 25: 17.