FIENDE

Det hebraiske ordet ʼojẹv og det greske ordet ekhthrọs betegner en som er fiendtlig innstilt overfor eller hater en annen. (2Mo 23: 22; Mt 5: 43) Den første beretningen om fiendskap i universet dreier seg om det som fant sted da «slangen», som senere i Bibelen blir identifisert som Satan Djevelen (Åp 12: 9), drog Guds sannferdighet i tvil overfor Eva. (1Mo 3: 4, 5) Jesus Kristus beskrev denne åndeskapningen som en manndraper, og også som «en løgner og løgnens far». – Joh 8: 44; se SATAN.

Fiender av Gud. Siden da har Satan vært Guds fremste fiende. (Mt 13: 25, 39) Han har øvd innflytelse på menneskene, og de har latt seg påvirke, med det resultat at «hele verden ligger i den ondes makt». (1Jo 5: 19) Denne verden er derfor Guds fiende. (Jak 4: 4) Men Gud har vært langmodig overfor sine fiender, og han har vist barmhjertighet overfor dem blant fiendene som har ønsket å tjene ham. Han har sørget for at de i kraft av Jesu Kristi offer kan bli forlikt med ham. (Ro 5: 10; Kol 1: 21, 22) Han har gjort alle som er i forening med Kristus, til «ambassadører» som utfører en forlikelsens tjeneste i en fiendtlig innstilt verden. – 2Kt 5: 18–21.

Mange er imidlertid uforsonlige fiender av Gud. Dette kan sies om Satan og hans demoner, som samler nasjonene imot Gud (Åp 16: 13–16); det frafalne «lovløshetens menneske», som setter seg opp imot Gud (2Te 2: 3, 4); «Babylon den store», hvis «synder har hopet seg opp, helt til himmelen» (Åp 17: 5; 18: 5); «villdyret» som stiger opp av havet, og som får sin makt og myndighet fra dragen, Satan (Åp 13: 1, 2, 6); det tohornete ’villdyret’, som får folk til å tilbe det villdyret som stiger opp av havet (Åp 13: 11, 12); ’det skarlagenrøde villdyret’, som er «fullt av bespottelige navn» (Åp 17: 3); de som fortsetter å støtte disse (Åp 19: 17–21). Gud vil tilintetgjøre alle disse fiendene. – 5Mo 32: 41; Jes 59: 18; Åp 20: 10.

Fiender av Kristus. Guds fiender er også Kristi fiender. (Joh 8: 42–47; Mt 10: 40) Da Jesus Kristus var på jorden, påførte Guds fiender ham store lidelser, men han gjengjeldte ikke ondt med ondt; han ønsket ikke å skade dem. (1Pe 2: 21–23) Han helbredet til og med en av dem som med sverd og klubber var kommet for å gripe ham. – Lu 22: 49–51; Joh 18: 10, 11.

Etter sin oppstandelse satte imidlertid Kristus seg «ved Guds høyre hånd, og fra da av venter han inntil hans fiender blir lagt som en skammel for hans føtter». (He 10: 12, 13; Lu 20: 41–43) Dette var profetisk omtalt i Salme 110, som også inneholder denne befalingen, som Jehova gav sin Sønn: «Dra undertvingende fram midt iblant dine fiender.» (Sl 110: 2) Disse fiender av Jehova og hans «salvede» innbefatter ’nasjoner’, ’folkegrupper’, «jordens konger» og «høye embetsmenn». (Sl 2: 1–9) Ifølge Åpenbaringen 19: 11–21 vil Jesus Kristus som den som kalles «Trofast og Sann», «Guds Ord» og «kongers Konge og herrers Herre», føre himmelens hærer imot sine fiender. Hans fiender omtales her som «villdyret og jordens konger og deres hærer» og «den falske profet», og de blir alle tilintetgjort av ham.

Fiender av menneskeheten. Guds fiender er også menneskehetens fiender, for de kjemper imot menneskehetens forlikelse med Gud og imot gjennomføringen av Guds hensikter med jorden og menneskene. De motstår forkynnelsen av sannheten og motarbeider derved alle menneskers interesser, slik de som forfulgte de første kristne, gjorde. – 1Te 2: 15.

Også døden, som har spredt seg til alle mennesker etter at synden kom inn i verden gjennom Adam, blir i Bibelen omtalt som en «fiende» av menneskeheten. (1Kt 15: 26; Ro 5: 12) Mennesket kan ikke ved egne anstrengelser overvinne døden. (Sl 89: 48) Jehova Gud vil imidlertid ved Jesus Kristus utrydde denne fiende av menneskeheten. – 1Kt 15: 24–26; Jes 25: 8.

De kristnes kamp. Apostelen Paulus beskrev de kristnes kamp med ordene: «Vi har en kamp, ikke mot blod og kjød, men mot regjeringene, mot myndighetene, mot verdensherskerne i dette mørke, mot de onde åndemaktene i de himmelske regioner.» (Ef 6: 12; jf. 2Kt 10: 4.) De kristne kjemper således ikke mot mennesker, men mot onde åndemakter som forsøker å vende dem bort fra Gud. Jesus Kristus forklarte for sine disipler at verden på sin side ville hate og til og med drepe dem (Mt 10: 22; 24: 9; Joh 16: 2), og at en mann i noen tilfeller ville få medlemmer av sin egen husstand til fiender. – Mt 10: 36.

Hvordan skal så de kristne forholde seg til mennesker som gjør seg til deres fiender? Jesus gav denne veiledningen: «Fortsett å elske deres fiender, å gjøre godt mot dem som hater dere.» (Lu 6: 27, 28) Han forklarte: «Dere har hørt at det er blitt sagt [ikke i Bibelen, men ifølge jødisk tradisjon]: ’Du skal elske din neste og hate din fiende.’ Men jeg sier dere: Fortsett å elske deres fiender og å be for dem som forfølger dere.» (Mt 5: 43, 44) Uten tvil med Ordspråkene 25: 21 i tankene, kom apostelen Paulus dessuten med denne formaningen: «Hvis din fiende er sulten, så gi ham mat.» (Ro 12: 20) Det samme prinsippet fantes i Moseloven: «Skulle du komme over din fiendes okse eller hans esel som streifer omkring, skal du ubetinget føre dyret tilbake til ham. Skulle du se eselet til en som hater deg, ligge der under sin bør, da skal du ikke gå fra ham. Sammen med ham skal du ubetinget løsgjøre det.» – 2Mo 23: 4, 5.

Fordi Jehovas tjenere har fulgt disse fine prinsippene, er mange av deres tidligere fiender blitt mildere stemt både overfor dem og overfor Gud. Dette er i samsvar med Ordspråkene 16: 7, hvor det sies: «Når Jehova finner behag i en manns veier, får han endog hans fiender til å holde fred med ham.» (Jf. Ro 12: 17, 18, 21; 1Pe 2: 19, 20; 3: 9.) Et enestående eksempel på barmhjertighet overfor en fiende er Jesu Kristi behandling av Saulus fra Tarsus (som ble apostelen Paulus). – Apg 9: 1–16; 1Ti 1: 13; jf. Kol 1: 21, 22.

Jehova Gud sier: «Hevnen er min, og gjengjeldelsen.» (5Mo 32: 35; Ro 12: 19; He 10: 30) En Guds tjener vil derfor ikke ta saken i sin egen hånd for å få hevn; han vil heller ikke ønske ondt over sine fiender for sin egen tilfredsstillelses skyld, for han husker følgende vise råd: «Når din fiende faller, så fryd deg ikke; og når noe får ham til å snuble, så la ikke ditt hjerte glede seg.» (Ord 24: 17) Når det under Moseloven skulle avgjøres om et drap var begått med overlegg, eller om det var tale om en ulykke, ble det lagt vekt på om den anklagede tidligere hadde vært en fiende av den drepte, hadde nært hat til ham eller hadde slått ham i fiendskap. – 4Mo 35: 20–25.

Det finnes dessuten mange andre «fiender» som de kristne må overvinne i sitt liv, foruten den bokstavelige, personlige motstand de kan møte, og det er farlig å bukke under for disse «fiendene», ettersom det vil føre til at en blir en fiende av Gud. Som apostelen skrev: «Det å ha sinnet rettet mot kjødet betyr fiendskap mot Gud, for det er ikke underordnet Guds lov og kan i virkeligheten heller ikke være det.» (Ro 8: 7; Ga 5: 17) Bibelen viser at det i en kristens indre pågår en kamp mellom to motstridende krefter: (1) «Guds lov», som Paulus omtalte som den lov som nå behersket hans sinn, og som også ble kalt «åndens lov, den ånd som gir liv i forening med Kristus Jesus», og (2) «syndens lov, som er i [ens] lemmer», eller «syndens og dødens lov». (Ro 7: 22–25; 8: 2) Apostelen Peter formante på lignende måte de kristne til å ’avholde seg fra de kjødelige begjær, som fører krig mot sjelen’. (1Pe 2: 11) Og Jesu halvbror Jakob gir uttrykk for den samme tanken idet han taler om «begjær etter sanselig nytelse, som fører krig i deres lemmer». (Jak 4: 1) For å kunne motstå disse kreftene, eller tilbøyelighetene, må en kristen erkjenne at de er hans fiender.