Skal man hate sine fiender? Jesu veiledning om at man skal elske sine fiender, er i full overensstemmelse med ånden i De hebraiske skrifter. (Mt 5: 44) Den trofaste Job var innforstått med at det ville være galt å føle skadefryd hvis noen som intenst hatet ham, gikk til grunne. (Job 31: 29) Moseloven påla israelittene å komme sine landsmenn til hjelp, også dem som de måtte betrakte som sine fiender. (2Mo 23: 4, 5) Guds tjenere skulle ikke fryde seg over en fiendes ulykke, men skulle tvert imot følge formaningen: «Hvis den som hater deg, er sulten, så gi ham brød å spise; og hvis han er tørst, så gi ham vann å drikke.» – Ord 24: 17, 18; 25: 21.

En kristen, derimot, er forpliktet til å elske sine fiender, det vil si dem som gjør seg til hans personlige fiender. Den kjærlighet det dreier seg om (gr. agạpe), er ikke en følelsesbetont kjærlighet som bare er basert på personlig hengivenhet, dette som man gjerne først og fremst forbinder med begrepet kjærlighet; det er en moralsk kjærlighet eller nestekjærlighet, en kjærlighet basert på viljens veloverveide samtykke på grunnlag av prinsipper, pliktfølelse og sømmelighet, en kjærlighet som oppriktig søker andres beste i tråd med det som er rett og riktig. Agạpe-kjærligheten hever seg over personlig fiendskap og tillater aldri slikt å få en til å svikte rette prinsipper og gi igjen med samme mynt. En Guds tjener vil til og med be for dem som i uvitenhet er motstandere av hans kristne livsførsel og forfølger ham, med det mål at deres øyne må bli åpnet, så de forstår sannheten om Gud og hans hensikter. – Mt 5: 44.