Det budskapet vi må forkynne

LENGE før den kristne tidsalder sa Jehova til den trofaste Abraham at det skulle bli mulig for «alle jordens nasjoner» å velsigne seg. (1. Mos. 22: 18) Han inspirerte også Salomo til å omtale et grunnleggende krav som alle mennesker må oppfylle: «Frykt den sanne Gud og hold hans bud. For dette er hele den forpliktelse mennesket har.» (Fork. 12: 13) Men hvordan skulle folk av alle nasjoner få vite om dette?

Selv om det alltid har vært noen mennesker som har trodd på Guds ord, viser Bibelen at det først var på «Herrens dag» at det skulle bli utført et intensivt, verdensomfattende forkynnelsesarbeid som ville føre til at alle nasjoner ble nådd med det gode budskap. Denne dagen begynte i 1914. (Åp. 1: 10) Åpenbaringen 14: 6, 7 forutsa angående den at det under englers ledelse skulle bli kunngjort et viktig budskap «for hver nasjon og stamme og hvert tungemål og folk». Følgende oppfordring skulle gå ut til dem: «Frykt Gud og gi ham ære, for timen for hans dom er kommet, og tilbe derfor ham som dannet himmelen og jorden og hav og vannkilder.» Det er Guds vilje at dette budskapet skal bli kunngjort. Vi har det privilegium å være med på å utbre det.

«Den sanne Gud.» Da Jehova erklærte: «Dere er mine vitner», hadde det sammenheng med at stridsspørsmålet om hvem som er den sanne Gud, ble drøftet. (Jes. 43: 10) Det budskapet som må forkynnes, går ikke bare ut på at folk bør ha en religion eller tro på en gud. De må i stedet få anledning til å lære at himmelens og jordens Skaper er den eneste sanne Gud. (Jes. 45: 5, 18, 21, 22; Joh. 17: 3) Det er bare den sanne Gud som på en pålitelig måte kan forutsi framtiden. Det er vårt privilegium å peke på at oppfyllelsen av Jehovas ord i fortiden gir oss et solid grunnlag for å ha tillit til at alle hans forutsigelser angående framtiden kommer til å bli oppfylt. — Jos. 23: 14; Jes. 55: 10, 11.

Mange av dem vi forkynner for, tilber andre guder eller hevder at de ikke tilber noen gud i det hele tatt. For at de skal få lyst til å lytte til vårt budskap, kan det være at vi må begynne med noe av felles interesse. Vi finner et lærerikt eksempel i Apostlenes gjerninger 17: 22—31. Legg merke til at selv om apostelen Paulus var taktfull, sa han rett ut at alle mennesker er ansvarlige overfor den Gud som er himmelens og jordens Skaper.

Gjør kjent Guds navn. Unnlat ikke å omtale den sanne Gud ved navn. Jehova elsker sitt navn. (2. Mos. 3: 15; Jes. 42: 8) Han vil at folk skal kjenne dette navnet. Han har sørget for at det forekommer mer enn 7000 ganger i Bibelen. Det er vårt ansvar å gjøre folk kjent med hans herlige navn. — 5. Mos. 4: 35.

Alle mennesker er avhengige av å kjenne Jehova og påkalle ham i tro for å kunne ha utsikter til framtidig liv. (Joel 2: 32; Mal. 3: 16; 2. Tess. 1: 8) Men de fleste mennesker kjenner ikke Jehova. Det innbefatter et stort antall som hevder at de tilber Bibelens Gud. Selv om de har en bibel og leser i den, kan det likevel være at de ikke kjenner Guds personlige navn, fordi det er blitt utelatt i mange moderne oversettelser. Det eneste en del mennesker vet om navnet Jehova, er at deres religiøse ledere har sagt til dem at de ikke skal bruke det.

Hvordan kan vi gjøre folk kjent med Guds navn? Ikke noe er mer virkningsfullt enn å vise dem at det står i Bibelen — om mulig ved å få dem til å slå opp i sin egen bibel. I noen oversettelser forekommer navnet tusenvis av ganger. I andre står det kanskje bare i Salme 83: 18 eller 2. Mosebok 6: 3—6, eller det er kanskje bare nevnt i en fotnote til 2. Mosebok 3: 14, 15 eller 6: 3. I en rekke oversettelser blir det brukt visse erstatningsord, for eksempel «Herren», «Gud» eller «Israels Gud». I noen oversettelser står disse betegnelsene med uthevet skrift på de stedene der grunnteksten inneholder Guds personlige navn. I de tilfellene der moderne oversettere har utelatt Guds personlige navn fullstendig, kan det være at du må bruke en eldre bibeloversettelse for å vise folk hva som er blitt gjort. I noen land kan en kanskje peke på at Guds navn blir brukt i religiøse sanger eller forekommer i en innskrift på en offentlig bygning.

Jeremia 10: 10—13 ifølge Ny verden-oversettelsen kan brukes på en virkningsfull måte, også overfor dem som tilber andre guder. Disse versene omtaler ikke bare Guds navn, men forklarer også tydelig hvem Gud er.

Du bør unngå å skjule navnet Jehova bak slike betegnelser som «Gud» og «Herren», slik kristenheten gjør. Det er ikke dermed sagt at du må bruke navnet i innledningen av enhver samtale. På grunn av fordommer kunne det være at enkelte da ville avslutte samtalen. Men etter at du har lagt et grunnlag for en samtale, bør du ikke vike tilbake for å bruke Guds navn.

Det er verdt å merke seg at Bibelen bruker Guds personlige navn flere ganger enn det samlede antall ganger den bruker slike betegnelser som «Herren» og «Gud». Likevel prøvde ikke bibelskribentene å få med Guds navn i hver eneste setning. De brukte det ganske enkelt på en naturlig, fri og respektfull måte. Det er et godt eksempel for oss.

Den personen som bærer navnet. Det at Gud har et personlig navn, er en viktig sannhet i seg selv, men det er ikke nok bare å kjenne til dette.

For å kunne elske Jehova og påkalle ham i tro må folk vite hva slags Gud han er. Da Jehova gjorde sitt navn kjent for Moses på Sinai-fjellet, gjorde han mye mer enn bare å nevne ordet «Jehova». Han henledet oppmerksomheten på noen av sine enestående egenskaper. (2. Mos. 34: 6, 7) Det er et eksempel vi bør etterligne.

Enten du drøfter Rikets velsignelser i en samtale med en nyinteressert eller i en tale i menigheten, bør du peke på hva disse velsignelsene forteller om den Gud som gir slike løfter. Når du viser til hans bud, så framhev den visdommen og kjærligheten de gjenspeiler. Få fram at Guds krav ikke gjør livet vanskelig for oss, men er utformet for at de skal være til gagn for oss. (Jes. 48: 17, 18; Mi. 6: 8) Vis hvordan hver manifestasjon av Jehovas makt åpenbarer noe om hans personlighet, hans normer og hans hensikt. Henled oppmerksomheten på den likevekt han viser med hensyn til den måten han legger sine egenskaper for dagen på. La andre få høre at du gir uttrykk for dine egne følelser overfor Jehova. Din kjærlighet til Jehova kan bidra til å vekke den samme kjærlighet hos andre.

I dag blir det kunngjort for alle mennesker at det er av aller største betydning å frykte Gud. Ved det vi sier, bør vi gå inn for å bygge opp slik gudsfrykt. Dette er en sunn frykt, en ærefrykt for Jehova, en dyp ærbødighet for ham. (Sal. 89: 7) Den innbefatter en klar forståelse av at Jehova er den høyeste Dommer, og at våre utsikter til framtidig liv avhenger av at vi har hans godkjennelse. (Luk. 12: 5; Rom. 14: 12) Slik frykt er derfor nær forbundet med kjærlighet til ham og dermed også et sterkt ønske om å behage ham. (5. Mos. 10: 12, 13) Gudsfrykt får oss dessuten til å hate det som er ondt, til å adlyde Guds bud og til å tilbe ham med et helt hjerte. (5. Mos. 5: 29; 1. Krøn. 28: 9; Ordsp. 8: 13) Denne frykten hindrer oss i å prøve å tjene Gud og samtidig elske de ting som er i verden. — 1. Joh. 2: 15—17.

Guds navn — «et sterkt tårn». Folk som virkelig lærer Jehova å kjenne, oppnår stor beskyttelse. Det er ikke bare fordi de bruker hans personlige navn eller kan nevne noen av hans egenskaper. Det er fordi de setter sin lit til Jehova. Ordspråkene 18: 10 sier om dem: «Jehovas navn er et sterkt tårn. Dit inn løper den rettferdige og blir beskyttet.»

Gjør god bruk av anledninger til å oppfordre andre til å sette sin lit til Jehova. (Sal. 37: 3; Ordsp. 3: 5, 6) Slik tillit er et uttrykk for tro på Jehova og hans løfter. (Hebr. 11: 6) Når folk «påkaller Jehovas navn» i visshet om at han er universets Overherre, elsker hans veier og fullt ut tror at sann frelse bare kan komme fra ham, da vil de — ifølge Guds Ords forsikring — oppnå frelse. (Rom. 10: 13, 14) Når du underviser andre, bør du hjelpe dem til å bygge opp en slik form for tro i forbindelse med enhver side av livet.

Mange sliter med store personlige problemer. De ser kanskje ingen utvei. Tilskynd dem til å lære om Jehovas veier, til å stole på ham og til å anvende det de lærer. (Sal. 25: 5) Få dem til å forstå at de bør be oppriktig om Guds hjelp og takke ham for hans velsignelser. (Fil. 4: 6, 7) Når de lærer Jehova å kjenne, ikke bare ved å lese visse uttalelser i Bibelen, men også ved å erfare hvordan hans løfter blir oppfylt i deres eget liv, vil de etter hvert oppnå den trygghet som kommer av at de virkelig innser hva navnet Jehova står for. — Sal. 34: 8; Jer. 17: 7, 8.

Gjør god bruk av enhver anledning til å hjelpe folk til å forstå hvor forstandig det er å frykte den sanne Gud, Jehova, og holde hans bud.

ETTER at Jesus Kristus var blitt oppreist, men før han vendte tilbake til himmelen, gav han sine disipler denne befalingen: «Dere skal være vitner om meg . . . til den fjerneste del av jorden.» (Apg. 1: 8) Om Guds lojale tjenere i vår tid blir det sagt at de «har det arbeid å vitne om Jesus». (Åp. 12: 17) Hvor flittige er vi i dette vitnearbeidet?

Mange som oppriktig sier at de tror på Jesus, vet ingenting om hans førmenneskelige tilværelse. De er ikke klar over at han virkelig var et menneske da han var på jorden. De forstår ikke hva det betyr at han er Guds Sønn. De vet svært lite om den rolle han spiller i forbindelse med gjennomføringen av Guds hensikt. De vet ikke hva han gjør nå, og de innser ikke hvordan deres liv blir berørt av det han skal gjøre i framtiden. De kan dessuten ha den feilaktige oppfatning at Jehovas vitner ikke tror på Jesus. Det er vårt privilegium å gjøre dem kjent med sannheten om alt dette.

Andre tror ikke at det virkelig har levd en slik person som den Jesus som er omtalt i Bibelen. Noen betrakter Jesus bare som et stort menneske. Mange forkaster tanken om at han er Guds Sønn. Å «vitne om Jesus» for slike mennesker krever stor innsats, tålmodighet og taktfullhet.

Uansett hvilke synspunkter dine tilhørere har, må de tilegne seg kunnskap om Jesus Kristus for å kunne dra nytte av Guds foranstaltning for evig liv. (Joh. 17: 3) Guds klart uttrykte vilje er at alle som lever, «åpent [skal] erkjenne at Jesus Kristus er Herre», og underkaste seg hans myndighet. (Fil. 2: 9—11) Derfor kan vi ikke bare unnvike spørsmålet når vi treffer personer som har sterke, men feilaktige meninger eller direkte fordommer. Selv om vi i noen tilfeller kan snakke fritt om Jesus Kristus — også på førstegangsbesøk — må vi i andre tilfeller kanskje komme med noen taktfulle bemerkninger som hjelper tilhørerne til å få et rett syn på ham. Vi kan også trenge å tenke over hvordan vi kan bringe andre sider av emnet på bane på senere besøk. Men det er kanskje ikke mulig å gjøre en annen kjent med alt som er inne i bildet, før vi leder et hjemmebibelstudium med ham. — 1. Tim. 2: 3—7.

Jesu sentrale plass i Guds hensikt. Vi må hjelpe folk til å forstå at Jesus er «veien», og at ’ingen kommer til Faderen uten gjennom ham’, noe som betyr at det er umulig å komme i et godkjent forhold til Gud uten å tro på Jesus Kristus. (Joh. 14: 6) En person som ikke har klart for seg hvilken sentral rolle Jehova har gitt sin førstefødte Sønn, kan ikke forstå Bibelen. Hvorfor ikke? Fordi Jehova har gjort sin Sønn til den sentrale skikkelse i gjennomføringen av alle sine hensikter. (Kol. 1: 17—20) Bibelens profetier er sentrert om denne kjensgjerningen. (Åp. 19: 10) Det er gjennom Jesus Kristus det blir tilveiebrakt en løsning på alle de problemer som oppstod som følge av Satans opprør og Adams synd. — Hebr. 2: 5—9, 14, 15.

For å forstå Kristi rolle må en være klar over at menneskene befinner seg i en ynkverdig tilstand som de ikke kan komme ut av ved egen hjelp. Vi er alle født i synd. Dette kan berøre oss på forskjellige måter i løpet av livet. Før eller senere fører det imidlertid til døden. (Rom. 3: 23; 5: 12) Resonner over denne kjensgjerningen med dem du forkynner for. Påpek så at Jehova kjærlig har tilveiebrakt Jesu Kristi gjenløsningsoffer for at de som viser tro på denne foranstaltningen, skal få mulighet til å bli utfridd av synd og død. (Mark. 10: 45; Hebr. 2: 9) Dette baner veien for evig liv i fullkommenhet for dem. (Joh. 3: 16, 36) Det kan ikke oppnås på noen annen måte. (Apg. 4: 12) Når du underviser, enten det er privat eller i menigheten, bør du gjøre mer enn bare å nevne disse kjensgjerningene. Bygg vennlig og tålmodig opp takknemlighet hos dine tilhørere for Kristi rolle som Gjenløser. Verdsettelse av denne foranstaltningen kan ha stor innvirkning på en persons holdning, oppførsel og mål i livet. — 2. Kor. 5: 14, 15.

Jesus gav sitt liv som offer én gang for alle. (Hebr. 9: 28) Nå tjener han imidlertid aktivt som Øversteprest. Hjelp andre til å forstå hva det betyr. Opplever de påkjenninger, skuffelser, lidelser eller problemer fordi folk rundt dem er uvennlige mot dem? Da Jesus var menneske, opplevde han alt dette. Han vet hvordan vi føler det. Føler vi på grunn av vår ufullkommenhet at vi trenger Guds barmhjertighet? Hvis vi ber til Gud om tilgivelse på grunnlag av Jesu offer, opptrer Jesus som «en hjelper hos Faderen». Han går medfølende «i forbønn for oss». (1. Joh. 2: 1, 2; Rom. 8: 34) På grunnlag av Jesu offer og hans tjeneste som Øversteprest kan vi nærme oss Jehovas «ufortjente godhets trone» for å få hjelp i rette tid. (Hebr. 4: 15, 16) Selv om vi er ufullkomne, kan vi tjene Gud med ren samvittighet som følge av den hjelp Jesus som Øversteprest gir oss. — Hebr. 9: 13, 14.

Jesus utøver i tillegg stor myndighet som den som er utpekt av Gud til å være den kristne menighets hode. (Matt. 28: 18; Ef. 1: 22, 23) I kraft av sin stilling gir han den nødvendige rettledning i harmoni med Guds vilje. Når du underviser andre, bør du hjelpe dem til å forstå at det er Jesus Kristus, og ikke noe menneske, som er menighetens hode. (Matt. 23: 10) Når du får kontakt med interesserte personer, bør du helt fra begynnelsen innby dem til møtene i den lokale menigheten, der vi studerer Bibelen ved hjelp av publikasjoner som er blitt skaffet til veie gjennom «den tro og kloke slave». Forklar ikke bare hvem ’slaven’ er, men også hvem Herren er, så de interesserte blir oppmerksom på Jesu stilling som hode. (Matt. 24: 45—47) Presenter dem for de eldste, og fortell om de bibelske kvalifikasjonene disse må oppfylle. (1. Tim. 3: 1—7; Tit. 1: 5—9) Understrek at menigheten ikke tilhører de eldste, men at de hjelper oss til å følge i Jesu Kristi fotspor. (Apg. 20: 28; Ef. 4: 16; 1. Pet. 5: 2, 3) Hjelp de interesserte til å forstå at det finnes et organisert, verdensomfattende samfunn i virksomhet under Kristi ledelse.

I evangeliene lærer vi at da Jesus drog inn i Jerusalem kort tid før sin død, ble han hyllet av disiplene som «han som kommer som Kongen i Jehovas navn». (Luk. 19: 38) Etter hvert som folk studerer Bibelen grundigere, lærer de at Jehova nå har gitt Jesus myndighet til å herske, noe som berører mennesker av alle nasjoner. (Dan. 7: 13, 14) Når du holder taler i menigheten eller leder studier, bør du bygge opp verdsettelse av hva Jesu herredømme betyr for oss alle.

Understrek at vår måte å leve på viser om vi virkelig tror at Jesus Kristus er Konge, og om vi villig underordner oss under hans herredømme. Henled oppmerksomheten på det arbeidet Jesus gav sine etterfølgere i oppdrag å utføre etter at han var blitt salvet til Konge. (Matt. 24: 14; 28: 18—20) Drøft det Jesus, den underfulle Rådgiver, sa om hva vi bør prioritere i livet. (Jes. 9: 6, 7; Matt. 6: 19—34) Framhev hvilken ånd Fredsfyrsten sa skulle kjennetegne hans etterfølgere. (Matt. 20: 25—27; Joh. 13: 35) Pass på at du ikke gir deg inn på å dømme om andre gjør så mye som de burde, men oppmuntre dem til å tenke over hva deres gjerninger viser med hensyn til om de underordner seg under Kristi kongedømme. Husk i den forbindelse at du må gjøre det samme selv.

Legg Kristus som grunnvoll. Bibelen sammenligner det å gjøre en disippel med det å reise et byggverk der Jesus Kristus utgjør grunnvollen. (1. Kor. 3: 10—15) For å kunne reise et slikt byggverk må du hjelpe folk til å lære Jesus å kjenne slik han er beskrevet i Bibelen. Pass på at de ikke oppfatter deg som sin leder. (1. Kor. 3: 4—7) Henled oppmerksomheten på Jesus Kristus.

Hvis grunnvollen er godt lagt, vil de interesserte være klar over at Kristus etterlot oss et eksempel for at vi skal «følge nøye i hans fotspor». (1. Pet. 2: 21) For å bygge videre på dette bør du oppmuntre de interesserte til å lese evangeliene, ikke bare som sannferdig historie, men som et mønster som skal følges. Hjelp dem til å legge seg på sinne de holdningene og egenskapene som kjennetegnet Jesus. Oppmuntre dem til å merke seg hvilket nært forhold Jesus hadde til sin Far, hvordan han taklet fristelser og prøvelser, hvordan han underordnet seg under Gud, og hvordan han behandlet mennesker i forskjellige situasjoner. Understrek hvilken virksomhet som var den viktigste i Jesu liv. Det vil få en interessert person til å stille seg selv slike spørsmål som dette når han står overfor avgjørelser og prøvelser i livet: «Hva ville Jesus ha gjort i denne situasjonen? Vil min handlemåte være et uttrykk for den rette verdsettelse av det han har gjort for meg?»

Når du holder en tale for menigheten, bør du ikke trekke den slutning at du ikke behøver å henlede særlig mye oppmerksomhet på Jesus ettersom dine brødre tror på ham fra før. Det du sier, vil få dypere innhold hvis du bygger på denne troen. Når du snakker om møtene, så vis hvilken forbindelse de har med Jesu rolle som menighetens hode. Når du drøfter felttjenesten, så understrek hvilken ånd Jesus la for dagen i sin tjeneste, og framstill tjenesten i lys av hva Kristus som Konge gjør for å samle inn mennesker med tanke på at de skal få komme inn i den nye verden.

Det er tydelig at det er nødvendig å lære mer enn bare de rent grunnleggende kjensgjerningene om Jesus. For å bli sanne kristne må folk vise tro på ham og virkelig elske ham. Slik kjærlighet tilskynder til lojal lydighet. (Joh. 14: 15, 21) Det hjelper folk til å stå fast i troen under motgang, fortsette å vandre i Kristi fotspor så lenge de lever, og vise seg som modne kristne som er «rotfestet og grunnfestet på grunnvollen». (Ef. 3: 17) En slik kurs bringer ære til Jehova, Jesu Kristi Gud og Far.

DA JESUS beskrev forskjellige trekk ved tegnet på sitt nærvær og på avslutningen på tingenes ordning, forutsa han: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle nasjonene; og så skal enden komme.» — Matt. 24: 14.

Nøyaktig hva inneholder dette budskapet som skulle få så stor utbredelse? Det dreier seg om det riket som Jesus lærte oss å be om da han sa: «La ditt rike komme.» (Matt. 6: 10) Ifølge Åpenbaringen 11: 15 er dette et kongedømme ’som tilhører vår Herre [Jehova] og hans Kristus’, ettersom herskermakten skriver seg fra Jehova og blir overgitt til Kristus som Konge. Legg imidlertid merke til at det budskapet Jesus sa skulle bli kunngjort i vår tid, er mer omfattende enn det hans etterfølgere forkynte i det første århundre. De fortalte andre: «Guds rike er kommet nær til dere.» (Luk. 10: 9) Jesus, den som var salvet til Konge, var på det tidspunktet midt iblant dem. Men som det framgår av Matteus 24: 14, forutsa Jesus at det skulle bli avlagt et verdensomfattende vitnesbyrd om en annen viktig begivenhet som hører med til gjennomføringen av Guds hensikt.

Profeten Daniel fikk et syn av denne begivenheten. Han så «en som var lik en menneskesønn», Jesus Kristus, som «Den Gamle av Dager», Jehova Gud, gav «herredømme og verdighet og rike, for at alle folk, folkegrupper og tungemål skulle tjene ham». (Dan. 7: 13, 14) Denne hendelsen av universell betydning fant sted i himmelen i året 1914. Deretter ble Djevelen og hans demoner kastet ned til jorden. (Åp. 12: 7—10) Den gamle tingenes ordning hadde kommet inn i sine siste dager. Men før den blir fullstendig fjernet, blir det gitt en verdensomfattende kunngjøring om at Jehovas messianske Konge nå hersker fra sin himmelske trone. Folk overalt blir gjort oppmerksom på dette. Deres reaksjon viser hvilken holdning de har til at «Den Høyeste er Hersker i menneskenes rike». — Dan. 4: 32.

Men det skal skje mer — mye mer! Vi ber fremdeles: «La ditt rike komme», ikke fordi vi tror at opprettelsen av Guds rike hører framtiden til, men fordi vi venter at det himmelske rike skal gå til handling på en avgjørende måte for å oppfylle slike profetier som Daniel 2: 44 og Åpenbaringen 21: 2—4. Riket skal forvandle jorden til et paradis som er fylt med mennesker som elsker Gud og sin neste. Når vi forkynner «dette gode budskap om riket», peker vi på disse framtidsutsiktene. Men vi kunngjør også tillitsfullt at Jehova allerede har gitt sin Sønn full herskermakt. Framhever du dette gode budskapet når du forkynner om Riket?

Forklar hva Riket er. Hvordan kan vi adlyde befalingen om å forkynne om Guds rike? Vi kan vekke interesse ved å innlede samtaler om en rekke emner, men vi bør uansett være snare til å få fram at vårt budskap dreier seg om Guds rike.

Et viktig trekk ved dette arbeidet er å lese eller sitere skriftsteder som omtaler Riket. Når du forkynner om Riket, bør du forvisse deg om at de du snakker til, forstår hva Riket er. Det kan være nødvendig å si noe mer enn at Guds rike er en regjering. Enkelte kan ha vanskelig for å tenke på noe usynlig som en regjering. I så fall kan du resonnere med dem på forskjellige måter. Du kan for eksempel nevne at tyngdekraften er usynlig, men at den har stor innvirkning på vårt liv. Du kan vise til at vi ikke kan se Ham som står bak tyngdeloven, men at det er tydelig at han har stor makt. Bibelen omtaler ham som «evighetens Konge». (1. Tim. 1: 17) Eller du kan peke på at det i et stort land er mange av innbyggerne som aldri har vært i hovedstaden eller har sett statsoverhodet ansikt til ansikt. De lærer om slike steder og personer ved å følge med i nyhetene. Det forholder seg på samme måte med Bibelen, som er utgitt på over 2200 språk. Den gjør oss kjent med Guds rike ved å opplyse om hvem som er betrodd myndighet, og hva Riket gjør. Bladet Vakttårnet, som blir utgitt på flere språk enn noe annet tidsskrift, har som formål å være «forkynner av Jehovas rike», slik det står på forsiden.

For å hjelpe andre til å forstå hva Riket er, kan du trekke fram noe av det som folk gjerne vil at regjeringer skal sørge for: økonomisk trygghet, fred, frihet fra kriminalitet, upartisk behandling av alle etniske grupper, utdannelse og helsehjelp. Vis at det bare er ved hjelp av Guds rike at disse og alle andre sunne ønsker hos menneskene vil bli fullt ut tilfredsstilt. — Sal. 145: 16.

Prøv å vekke et ønske hos andre om å være undersåtter av Riket, som har Jesus Kristus som Konge. Pek på at de miraklene Jesus utførte, var forhåndsglimt av hva han skal gjøre som himmelsk Konge. Snakk ofte om de tiltalende egenskapene han la for dagen. (Matt. 8: 2, 3; 11: 28—30) Forklar at han overgav sitt liv for oss, og at Gud deretter oppreiste ham til udødelig liv i himmelen. Det er derfra han hersker som Konge. — Apg. 2: 29—35.

Fortell at Guds rike nå hersker fra himmelen. Men vær oppmerksom på at folk flest ikke synes forholdene i dag er slik som de ville forvente at forholdene skulle være under et slikt styre. Si at du forstår den tanken, men spør så om de vet hvilke forhold Jesus Kristus sa det skulle være etter at Riket var blitt opprettet. Vis til noen av trekkene ved det sammensatte tegnet som er beskrevet i Matteus, kapittel 24, Markus, kapittel 13, eller Lukas, kapittel 21. Spør deretter om hvorfor Kristi innsettelse på tronen i himmelen ville føre til slike forhold på jorden. Henled oppmerksomheten på Åpenbaringen 12: 7—10, 12.

Som et håndgripelig vitnesbyrd om hva Guds rike gjør, kan du lese Matteus 24: 14 og så beskrive det verdensomfattende bibelske undervisningsprogrammet som nå pågår. (Jes. 54: 13) Fortell folk om de forskjellige skolene som Jehovas vitner drar nytte av, og få fram at alle disse er basert på Bibelen og holdes uten at det blir krevd betaling. Forklar at vi i tillegg til å forkynne fra hus til hus gir enkeltpersoner og familier i over 230 land tilbud om et gratis bibelkurs i deres eget hjem. Hvilken menneskelig regjering er i stand til å sørge for et så omfattende undervisningsprogram, ikke bare for sine egne undersåtter, men for folk over hele jorden? Innby folk til å komme til Rikets sal og til å overvære Jehovas vitners stevner, så de med egne øyne kan se hvilken innvirkning slik undervisning har på folks liv. — Jes. 2: 2—4; 32: 1, 17; Joh. 13: 35.

Men vil beboeren forstå hvordan dette angår ham personlig? Du kan taktfullt nevne at hensikten med ditt besøk er å drøfte den muligheten alle har til å velge å leve som undersåtter av Guds rike. Hva må beboeren gjøre for å få oppleve det? Han må lære hva Gud krever, og leve i harmoni med det her og nå. — 5. Mos. 30: 19, 20; Åp. 22: 17.

Hjelp andre til å sette Riket på førsteplassen. Også etter at en person har tatt imot Rikets budskap, må han treffe visse avgjørelser. Hvilken plass skal han gi Guds rike i sitt liv? Jesus formante sine disipler til å ’fortsette å søke riket først’. (Matt. 6: 33) Hvordan kan vi hjelpe våre trosfeller til å gjøre det? Ved selv å være et godt eksempel og ved å drøfte hvilke muligheter som står åpne. Til tider ved å spørre en annen om han har vurdert visse muligheter, og ved å fortelle opplevelser som viser hva andre gjør. Ved å drøfte bibelske beretninger på en slik måte at de øker andres kjærlighet til Jehova. Ved å understreke at Riket er en realitet. Ved å legge vekt på hvor viktig arbeidet med å forkynne om Riket i virkeligheten er. Det som ofte gir best resultater, er ikke å fortelle folk hva de bør gjøre, men å vekke et ønske hos dem om å gjøre det.

Det er tydelig at det livsviktige budskapet vi alle må forkynne, først og fremst henleder oppmerksomheten på Jehova Gud, Jesus Kristus og Riket. Disse betydningsfulle trekkene ved budskapet bør spille en sentral rolle i vår offentlige forkynnelse, i vår menighet og i vårt eget liv. Når vi sørger for at de gjør det, viser vi at vi virkelig drar nytte av den teokratiske tjenesteskolen.